Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Presentasjon av Regjeringens strategi for næringsutvikling i Sør

Norges Eksportråd, Oslo, 15. februar 1999

Kjære deltakere,

Jeg vil starte med en digresjon, et aldri så lite ‘à propos’. Siden jeg i dag har til hensikt å presentere noe helt nytt, så er det viktig å ha et historisk perspektiv på oppdagelsene. Det er nylig utgitt en bok om “Vikingenes guide til forretnings-suksess”. En islandsk bok, naturligvis. Nær 800 år gamle forretningshemmeligheter avslører denne boka. Blant annet kan en lese følgende råd som ble gitt til Nordens første handelsreisende; “Vis moderasjon, studer skikker, andre kulturer og vær aktiv”... (sitat slutt).

Vis moderasjon, studer skikker, andre kulturer og vær aktiv. - Vi kunne jo sagt det samme i dag? Jeg skal ikke trekke denne parallellen altfor langt, for ingen av oss her driver med vikingetokter. Vikingene var heller ikke kjent for å ta menneskelige hensyn overalt hvor de drev handel. Jeg vil bare fastslå betydningen av å sette - for å bruke et uttrykk fra vår aktuelle sammenheng: Mottakerlandet i sentrum - våre partnerland i Sør.

Der ligger mitt hovedhensyn. Og dette er kjernen i min presentasjon i dag.

Samtidig er det min erfaring og min overbevisning at uten et aktivt, bærekraftig og levedyktig næringsliv i Sør, får vi ingen varig utvikling. Næringslivet og den private sektor er motoren, selve dynamoen, for andre samfunnssektorer. Næringslivets levekår og effektivitet er avgjørende for den offentlige sektors ressurser og evne til å ta hånd om bl.a. helse- og utdanningsbehovene i landene i Sør på en skikkelig måte. For sin egen befolkning. Dette vil jeg nå utdype.

For la disse være grunnsetningene: Utviklingslandene i sentrum. Og næringslivet som fundamentet for økonomisk og dermed samfunnsmessig vekst og utvikling.

Jeg lanserer i dag Regjeringens nye strategi for næringsutvikling i Sør. Og jeg er glad for å kunne legge denne fram i et så faglig, kompetent og interessant forum som her. Strategiarbeidet har vært omtalt i en tid, bl.a. i media, og en skisse er gitt i Statsbudsjettet for 1999. Nå foreligger altså den ferdige strategien. Det er samtidig et av de viktigste policy-dokumenter for Regjeringens utviklingspolitikk som presenteres. - En aldri så liten begivenhet, synes vi derfor, min statssekretær Leiv Lunde som har ledet arbeidet, medarbeidere i embedsverket og jeg selv, her i dag.

Selve strategidokument kan dere lese i ro og mak senere. Mitt formål er å si noen ord om rammene for strategien, kommentere debatten, beskrive noen hovedlinjer i strategien og om oppfølgingen. Først til dagens globale utviklingstrekk.

Noen sentrale globale utviklingstrekk

Det siste tiåret har det skjedd betydelige endringer i utviklingslandene. Vi finner endringer som har forbedret mulighetene i Sør - men som også representerer økte utfordringer - for ikke å si alvorlige problemer - for mange av disse landene. Noen stikkord for denne utviklingen er:

• Murens fall har bare forsterket den internasjonale trenden i retning av at flere utviklingsland velger en økonomisk modell med mer marked og mindre plan.
• Globaliseringen skjøt fart på 90-tallet og gjorde utviklingslandene tettere og tettere integrert i verdensøkonomien. Noen har tjent på dette - mens andre land i økende grad er blitt marginalisert. Dette er bekymringsfullt. Dette må vi gjøre noe med.
• Vi har på 1990-tallet opplevd en dramatisk vekst i private kapitalstrømmer til utviklingslandene som helhet, men denne strømmen er svært ujevnt fordelt. Det er vår jobb å avhjelpe og bøte på dette.
• Også afrikanske land så flere tegn til en viss økonomisk vekst, flere så bra at noen endog snakket om en egen “African renaissance” for kort tid tilbake. I dag, med et nytt konfliktbilde, er det få som fortsatt bruker dette uttrykket.
• Asia-krisen slo til med overraskende styrke og utviklingen det siste halvannet året førte til alvorlige tilbakeslag i mange land. Den ga katastrofale ringvirkninger for verdensøkonomien og betydelige utfordringer for det internasjonale finanssystemet, og ikke minst for IMF.

Den viktigste del av dette bildet er at det fortsatt er mange land som ikke nyter godt av de positive endringene som har funnet sted. For meg som statsråd for utvikling og menneskerettigheter er det naturlig å legge avgjørende vekt på dette forholdet. Det gjelder særlig de fattigste landene i Afrika - og også flere land i Asia og Latin-Amerika. Og det gjelder menneskene i disse landene - og deres rettigheter - deres rett til liv, til helsetjenester, utdanning og rett til arbeid. Disse afrikanske landene har sakket lenger og lenger akterut i forhold til deres andel av verdenshandelen, deres andel av private kapitalstrømmer, og deres andel av utenlandske investeringer.

Mange av disse landene har imidlertid gjort store anstrengelser for å gjennomføre harde økonomiske reformprogrammer. ‘Takken’ har imidlertid vært at bistandsvolumet er blitt redusert! Disse landene har heller ikke fått på plass de rammebetingelser som er nødvendige for å tiltrekke seg kapital. Dette er forutsetninger for å kunne utnytte globaliseringens muligheter og bygge opp en sterk lokal næringsutvikling. For at utviklingslandene skal kunne dra nytte av globaliseringen, må det være en balanse mellom grad av liberalisering og hvor sterkt rustet landet er for å takle dette. ‘Fellen’ er derfor at globalisering for noen land og folk fører til ytterligere marginalisering.

Dette er alvorlig, og det kan vi ikke lukke øynene for. Det handler om ansiktene bak tall, verdenskart, prosenter og statistikker. Det handler om mennesker.

Situasjonen i Asia har illustrert at selv i disse landene, som vi har sett på som suksesshistorier, er fundamentet for vekst og utvikling meget skjørt. I land i Asia gjenstår det fortsatt store oppgaver for å skape solide institusjoner og rammer for stabil og varig vekst. Hoved-utfordringen er å sørge for at alle deler av befolkningen får ta del i denne utviklingen. Dette er i seg selv også en av de største utfordringer vi står overfor i det globale utviklings- og menneskerettighetsarbeidet.

Det er med andre ord behov for å tenke igjennom på nytt hva som skal til for å skape utvikling i et land - og hva som egentlig er utvikling. - Hva skal eksterne aktørers rolle være i å støtte opp om utviklingen? Dette gjelder både utenlandsk næringsliv og bistandsgivere. Hva er i bunn og grunn bistandens rolle? Hvordan skal bistanden innrettes for å fremme god og varig næringsutvikling i Sør? Hva er næringslivets egen rolle i denne prosessen? Og hva er statens hovedrolle?

Den nye strategien for næringsutvikling i Sør er utformet i denne store, kompliserte konteksten, som jeg nå har skissert. Strategien handler om hvordan grunnlaget kan legges for et samarbeid utformet på utviklingslandenes egne premisser, og med mest mulig effektiv bruk av ressursene.

Debatten

Jeg vil ikke legge skjul på at det har vært noe turbulens i løpet av arbeidet med strategien. - Og det er slik det skal og bør være - engasjement er bra! Særlig i høst, omkring budsjett-behandlingen, kom det noen ‘friske’ utspill fra næringslivets side. Vi husker ordbruk i mediene som f.eks. “isfront” og “alvorlig mistillit til norsk næringsliv” osv. Det er positivt at pressen har vært - og er - opptatt av denne prosessen, selv om jeg ikke kjenner meg igjen i alle de uttrykkene som har vært brukt. Samtidig er det klart at vi har ulike ståsted. Og det skal vi fortsatt ha.

Noe av kritikken har vært rettet mot vår tilnærming og oppfatning på områder som blandede kreditter og andre bundne ordninger - som jeg forøvrig kommer tilbake til. Diskusjonen illustrerer at vi har hatt en svært åpen - og nyttig - prosess omkring disse spørsmålene. Vi har invitert næringslivet og organisasjonene til å komme med innspill - og ris og ros. Og det har vi fått. For meg har det vært maktpåliggende å ivareta de utviklingspolitiske sidene, som det er min oppgave og plikt å ivareta.

I arbeidet med strategien har vi hatt en omfattende og positiv dialog med næringslivet ( - og mange av dere ser jeg her i dag). Det har vært nyttig for meg å få økt innsikt i hvordan dere arbeider i utviklingslandene.

Strategien viser at det er mange muligheter for aktiv deltakelse fra næringslivets side. Dermed skulle et godt grunnlag være lagt for et nært og fruktbart samarbeid.

Debatten som vi har hatt, har i altfor stor grad vært begrenset til å handle om enkelte ordningers hensiktsmessighet, isolert sett. Vurderinger av enkeltordninger trengs, men disse må foretas som del av en større helhet. Hele strategien, så vel som enkelttiltak, må vurderes nettopp i forhold til det overordnede perspektivet som jeg innledningsvis trakk opp. Og det gjelder med andre ord; hvordan bidra på best mulig måte til å fremme næringsutvikling i Sør, på deres premisser.

Jeg vil se effektive, lønnsomme bedrifter i Sør. Jeg vil se verdiskapning, i Sør. Jeg vil få bort ‘flaskehalsene’ som hindrer oss i å se gode resultater.

Binding - avbinding

Et altfor snevert fokus rettet mot enkeltordninger, har ikke minst preget diskusjonen knyttet til binding. La meg derfor først av alt ta for meg nettopp dette spørsmålet, før jeg tar for meg hele strategien. For igjen er det nødvendig å ha et overordnet perspektiv og se på de generelle konsekvensene av givernes binding for næringsutvikling i Sør. Er for eksempel bindingen lønnsom? For hvem?

Flere studier har tydelig dokumentert de uheldige sidene ved binding. Selv om det kan være noe vanskelig å tallfeste dette, opererer de forskjellige studiene med effektivitetstap ved binding på 20-30 prosent. Verdensbankens rapport “Assessing Aid” (1998) angir et verditap på grunn av binding med omlag 25 prosent. Den reelle verdien av bistanden reduseres altså med så mye som en firedel. Dette skjer på grunn av overprising av varer og tjenester. Og det skjer også fordi giverinteressene blir styrende for hvilke prosjekter som finansieres. Hvor ble det av Sør-landenes egne interesser? Det finnes også mange eksempler på langt større effektivitetstap enn en firedel, tap som oppstår fordi mottakerlandet ikke kan kjøpe tilsvarende varer fritt på det åpne markedet.

I tillegg er det ofte vanskelig for lokale eller regionale produsenter å konkurrere med leveranser fra giverlandene når disse er subsidiert med blandede kreditter. Dermed blir næringslivet i Sør den tapende part. Igjen. Slik ser vi at bundne ordninger har relativt lite å bidra med når målet er størst mulig næringsutvikling i Sør. Og dette er altså mitt - og Regjeringens - hovedmål.

Representanter for norsk næringsliv har ofte framhevet noen svenske rapporter som konkluderer med at bundne, blandede kreditter gir god utviklingseffekt. Til det har jeg lyst til å sitere fra en evaluering i regi av Sveriges SIDA (‘NORAD’) av svenske blandede kreditt-prosjekter i Zimbabwe fra 1996 (SIDA Evaluation 96/42). Her beskrives blant annet leveranser av lastebiler og rapporten forteller (sitat); “The project was also found to be relevant and sustainable. There is only one - not unimportant - setback: it is doubtful whether the trucks were economically profitable for the country. The Swedish trucks were by the Swedish Embassy at the time characterised as being more than twice as expensive as comparable Japanese trucks” (sitat slutt).

Sitatet er meget illustrerende: De svenske lastebilene fungerte, gjorde god nytte for seg og var selvsagt ønsket av mottakerlandet. Men de kunne altså vært kjøpt for halve prisen fra et annet land. Som statsråd med ansvar for utviklingssaker har jeg plikt overfor Stortinget, Norges skattebetalere - men ikke minst overfor de fattige i utviklingslandene - til å få mer - og mest mulig - ut av hver bistandskrone enn det Sverige og Zimbabwe gjorde i dette tilfellet.

Den siste norske evalueringen av blandet kreditt, som ble foretatt for 10 år siden, pekte også på overprising som et reelt problem knyttet til ordningen.

Eksemplet med de svenske lastebilene, for å holde oss til noe konkret, viser også betydningen av internasjonalt samarbeid om reduserte bindinger. Norge har derfor markert aktiv, sterk støtte til OECDs utviklingskomités (DACs) initiativ på dette feltet. Regelmessige samtaler som jeg har med kolleger i Sverige, Nederland, Storbritannia og tildels Tyskland og diskusjonene i OECD viser at det er stor internasjonal oppslutning omkring dette intiativet og denne prosessen.

Selv om forhandlinger fortsatt gjenstår i OECDs utviklingskomité, er det et godt håp om enighet om en avtale om avbinding av all bistand til de minst utviklede landene. Avbinding av bistanden er med andre ord ikke noe vi isolert sett ‘har funnet på’ her i Norge, som et særnorsk fenomen. Det er en holdning, en trend, blant sentrale, tunge giverland.

Det handler rett og slett om hvordan bistanden kan gjøres mest mulig effektiv. Og derfor er selvsagt ikke avbinding et mål i seg selv. Avbinding er et virkemiddel. Vi varsler at det skal skje en gradvis nedtrapping av ordningen - men parallelt med en tilsvarende opptrapping av investeringsordninger. Nettopp for å ivareta målet, som er mer næringsutvikling i Sør. Dette vil jeg komme tilbake til.

I strategien varsler vi likevel en evaluering av ordningen med blandede kreditter, som skal vurdere hvor effektiv ordningen er som virkemiddel for varig verdiskapning og for utvikling av de fattigste landene.

Hovedelementer i strategien

Jeg vil fortsette å framheve noen andre hovedlinjer og sentrale sider ved strategien.

Mye bra har vært gjort innen norsk bistand som har bidratt til næringsutvikling. Når utviklingslandene likevel er kommet så kort i utvikling av et dynamisk næringsliv, på tross av innsatsen fra landene selv og gjennom bistand, skyldes dette en rekke faktorer. Noen er knyttet til egeninteressen til givere, som ofte er styrende for prioriteringene, og ikke minst manglende koordinering mellom giverne. Noen av faktorene er imidlertid klart utenfor både givernes og landenes egen kontroll. Forventningene til bistanden har dessuten ofte vært urealistisk høye. Faktorene - og ikke minst samspillet mellom dem - som har betydning for om et enkelt næringsprosjekt kan bli bærekraftig og gi varige arbeidsplasser, er blant annet

( - la meg liste opp noen):

• Internasjonale handelsforhold og utviklingslandenes adgang til markeder for sine varer.
• Makroøkonomiske forhold og grad av stabilitet i det enkelte utviklingsland.
• Det enkelte utviklingslands lovverk, sektorpolitikk, infrastruktur, grad av godt styresett, utbredelse av korrupsjon, og lignende faktorer.
• Markedsforholdene for den vare eller tjeneste som produseres. Og ikke minst;
• Bedriftenes og investorenes tilgang til teknologi, kapital og kompetanse.

Norsk innsats for næringsutvikling i Sør har savnet et helhetlig perspektiv. Innsatsen har for det første vært altfor fragmentert, geografisk og på andre måter. For det andre har den vært altfor lite fattigdomsrettet og motakerorientert. Det har vært vanskelig å fastslå i hvilken grad støtten faktisk har gitt den ønskede utviklingseffekt og bidratt til etablering av arbeidsplasser og verdiskapning som resultat. Dette er ikke på grunn av at NORAD - eller næringslivet - har gjort en ‘dårlig jobb’. Etter min vurdering er årsaken først og fremst av politisk art. Dette handler om politiske valg - også i mottakerlandene - og om styring. Nå griper vi fatt i dette!

Gjennom den nye strategien legges et grunnlag for at innsatsen på ulike nivåer skal sees i sammenheng. Bilaterale og multilaterale tiltak skal integreres bedre. Strategien rommer støtte til mer aktiv deltakelse i global økonomi, bidrag til bedre makrøkonomiske og legale rammevilkår, og incentivordninger på mikronivå. Bare for å gi noen eksempler på spennvidden i strategiens tilnærmingsmåte. Vi vil se på alle forhold og tiltak i sammenheng.

Dette stiller selvsagt store krav både til myndigheter, norsk næringsliv og andre aktører. Men - om vi lykkes - gir strategien utsikter til en mer effektiv, helhetlig og definitivt en mindre fragmentert politikk.

Et viktig rasjonale for strategien - og dette er naturligvis en ‘opplagt ting’ for dere - er at næringsutvikling fungerer som dynamo for økonomisk utvikling. Også i utviklingslandene. Verdiskapningen i disse landene må derfor styrkes. Dette vil bidra til inntekter og sysselsetting for fattige grupper. Vekst i privat sektor - som næringsutvikling - vil skape nødvendig økonomisk grunnlag for landenes egen satsing på helse og utdanning i offentlig sektor. Slik sett er et livskraftig næringsliv en sentral forutsetning for å motvirke bistandsavhengighet og økt gjeldsbyrde.

Her er vi ved kjernen av Regjeringens utviklingspolitikk. Strategien om næringsutvikling i Sør henger derfor også sammen med et annet viktig policy-instrument - Regjeringens gjeldsplan - som ble framlagt i fjor.

Strategien legger fast prinsipper og føringer for framtidig norsk støtte til næringsutvikling i Sør. For meg er det overordnede spørsmålet alltid: Hva er riktig bruk av bistandspengene? Operativt sett legger strategien vekt på innsats og tiltak for;

• 1. Å fremme investeringer i Sør, stimulere norsk næringsliv til dette og til å engasjere seg langsiktig i utviklingsland, framfor eksportstøtteordninger. Med andre ord; stimulans til investeringer vil bli prioritert høyere enn støtte til norsk eksport.

Andre hovedformål ved strategien er;

• 2. Å forbedre nasjonale rammebetingelser knyttet til makroøkonomiske forhold, bidra til utvikling av godt styresett og forbedre institusjonelle forhold, som for eksempel gjennom et velfungerende finansvesen.
• 3. Å forsterke støtten til små og mellomstore bedrifter, særlig innenfor faglig bistand og kredittordninger.
• 4. Å gjøre aktiv og målrettet bruk av den norske kompetansebasen, inkludert norsk næringsliv, der dette kan dekke uttrykte behov i Sør.
• 5. Å bidra til å redusere marginaliseringen av de fattigste landene. Dette kan gjøres ved å styrke deres kapasitet til å utnytte de mulighetene som globaliseringen gir.
• 6. Å bidra til å styrke Sør-Sør-handel og økonomisk samarbeid mellom landene i Sør.
• 7. Å fremme handel med utviklingsland ved å styrke dagens ordninger for import fra utviklingsland til Norge, og gi økt prioritet til tiltak for å øke utviklingslandenes handel.

Alle disse områdene er nærmere beskrevet i strategidokumentet. Så til noen flere ord om rammebetingelser:

Rammebetingelser

Vår innsats for å bedre rammebetingelsene for næringsutvikling i Sør må styrkes. Det er en av hovedkonklusjonene i strategien. Dette betyr at arbeidet for å forbedre de legale, institusjonelle og politiske rammevilkår for næringsutvikling må intensiveres. Slike forhold har til nå vært lite vektlagt. Nasjonale initiativer eller utenlandsk bistand vil ikke fungere effektivt om ikke et minimum av slike rammeverk er på plass og fungerer. I mange utviklingsland er dårlig utviklede rammevilkår kanskje den største barrieren mot bærekraftig økonomisk utvikling. Dette gjør at utenlandsk kapital flyter til andre, mer robuste og forutsigbare markeder.

Som dere alle vil nikke gjenkjennende til, er forhold som usikre juridiske retningslinjer, unødig byråkrati, korrupsjon og svakheter ved finanspolitikken, ofte å finne i utviklingslandene. Mange steder er fortsatt dårlig fysisk infrastruktur et stort problem. Potensielle investorer frykter at varer og tjenester ikke når markedene i tide. Den nye strategien legger derfor stor vekt på å gripe fatt i og avhjelpe denne type barrierer som står i veien for vellykket næringsvirksomhet. Dette har med politikk å gjøre, og et tett samarbeid med det enkelte mottakerland sammen med andre aktører, multilateralt og bilateralt.

Økte investeringer

Strategien for næringsutvikling i Sør peker spesielt på behovet for utenlandske investeringer i utviklingslandene. Dette er naturligvis ingen ‘ny’ oppdagelse, for dette behovet er i alle sammenhenger uttalt av utviklingslandene selv. De ønsker seg investeringer. Det er en kjensgjerning at utenlandske investeringer spiller en viktig rolle for generering av inntekter og arbeidsplasser. Strategien gir derfor høy prioritet til dette.

Bedring av rammevilkår vil bidra positivt til investeringsklimaet i utviklingslandene. Men det trengs også mer direkte støtte til tiltak som fremmer investeringer. Det trengs incentiver. Det dreier seg om ‘joint ventures’, etableringer, overføring av teknologi og etablering av mellom-menneskelige, personlige kontakter. Gjennom NORADs ordninger og NORFUND har vi flere mekanismer som gir incentiver til norske foretaks investeringer i utviklingsland. NORFUND vil framover spille en meget sentral rolle i arbeidet med å fremme norske investeringer. En gradvis styrking av NORFUNDs kapitalbase utgjør allerede en viktig del av strategiens satsning på dette området. Samtidig er GIEKs garantiordning for eksport til og investeringer i utviklingsland et viktig tiltak.

Selv om dagens ordninger fungerer, vil økt vektlegging av dette arbeidsfeltet gjøre det nødvendig å utvide og fornye disse ordningene. Vi vil derfor foreta en gjennomgang av de viktigste hindringene for norske investeringer i utviklingsland. Vi skal se på hva som kan gjøres for å forbedre dagens ordninger. Vi vil - ikke minst - vurdere hvilke nye tiltak som trengs for å fremme norske investeringer.

Behovet for økt informasjon og utveksling av erfaringer er allerede nevnt som ett område hvor det er behov for forsterket innsats. Parallelt med en gjennomgang av virkemiddelbruken, vil vi legge grunnlag for en bedre koordinering av alle de ulike institusjonenes innsats på dette feltet. Norsk næringsliv vil selvsagt bli trukket aktivt med også i dette arbeidet, som vil starte om kort tid.

Samtidig vil vi støtte multilaterale institusjoners innsats. Dette gjelder for eksempel gjennom vårt samarbeid med International Finance Corporation (IFC), som er Verdensbankgruppens institusjon for privat sektor. Og gjennom vårt kommende medlemskap i Den internasjonale investeringsmekanisme (IIC), som er privat sektors ‘arm’ i Den interamerikanske utviklingsbanken. Når en ønsker å stimulere til økte investeringer er selvsagt også et bedre regelverk på helse, miljø- og sikkerhetsområdet i de fattige landene viktig. Dette er et ansvar for giverland såvel som for investorer. Her gjør norsk bistand allerede et viktig arbeid i mange av samarbeidslandene.

Helhetlig tilnærming

Vår ambisjon om en helhetlig tilnærming er det overordnede hensyn for strategien. Denne målsettingen krever anvendelse av et bredt spekter virkemidler. Og den tar utgangspunkt i utviklingslandenes egne utfordringer og muligheter.

For det første er det nødvendig med bedre samordning mellom multilaterale og bilaterale tiltak - og med andre givere. For det andre krever det at vår bilaterale bistand på dette området tar i bruk et mer landspesifikt perspektiv. I fokus skal stå de prioriterte landene i Sør - og deres behov, noe som selvsagt varierer fra land til land. Det er med andre ord ikke én oppskrift på hvordan vi skaper næringsutvikling. Det er mange. Næringsutvikling skal prioriteres i land der vi fra før er ‘tungt inne’ med annen bistand, som er rettet mot f.eks. helse og utdanning. Dette har sammenheng med at en sterk privat sektor er nødvendig for å kunne ivareta de økte oppgaver for offentlig sektor. Her må det altså være samsvar og et samspill.

På grunnlag av dette vil vi utarbeide helhetlige programmer for næringsutvikling i våre samarbeidsland. Der hvor dette er relevant. Programmene skal utgjøre en integrert del av NORADs virksomhet for disse landene. Utgangspunktet vil være de hovedhindringer som er tilstede for næringsutvikling i landet. Og utfordringene består i å gripe fatt i de mulighetene som gis, og sikre en god sammenheng mellom landenes egne planer og vår egen bistands-innsats.

Dette skal med andre ord ikke utgjøre store, frittstående programmer med norsk flagg. De skal være konsistente og koordinerte med hva lokale myndigheter selv og andre givere gjør på området. I enkelte land kan det også være aktuelt å kanalisere midler gjennom andre bilaterale givere. Arbeidet med sektorprogrammer for næringslivet skal derfor dette skje i nært samarbeid med andre givere og med multilaterale institusjoner. Dette er en forutsetning for en helhetlig tilnærming. Hovedpoenget vil hele tiden være å sikre best mulig resultater for dem det gjelder, de fattige landene.

Norsk næringsliv

All norsk utviklingspolitikk og bistandssamarbeid trekker veksler på det jeg vil kalle ‘den norske ressursbasen’, som inkluderer norsk næringsliv, offentlige institusjoner og frivillige organisasjoner. Dette vil også selvsagt skje i arbeidet med implementering og oppfølgning av strategien for næringsutvikling - utfra behovene i Sør. Norsk næringsliv har relevant kompetanse som fortsatt skal utnyttes i arbeidet for å fremme produktiv virksomhet, verdiskapning og utvikle privat sektor i de fattige landene.

Vi vil derfor etablere arenaer for samarbeid for å kunne utvikle kontakten mellom norske bistandsmyndigheter og norsk næringsliv. Og for å styrke kontaktene med aktuelle aktører i mottakerlandene om næringsutvikling og investeringsmuligheter. Dette gjelder blant annet opprettelse av et kontaktforum og andre konsultasjonsmekanismer for samarbeid. - Hvordan disse faktisk skal fungere, vil dere være med på å utforme. Jeg har blant annet behov for en god oversikt over norske erfaringer innen næringsutvikling som er av relevans for dagens utfordringer.

Samtidig foreslår strategien viktige endringer i virkemiddelbruken, som berører ordninger som deler av norsk næringsliv har benyttet. I internasjonal sammenheng står vi på for å gjøre incentivordninger for eksport og investeringer så effektive som mulig. Vekten vil ligge på å styrke ordninger som kan stimulere til økte investeringer i de fattige landene.

Vi vil derfor også vurdere nye ordninger. En ubunden låneordning er nevnt. På investeringsområdet vil vi med utgangspunkt i den varslede gjennomgangen vurdere nye og utvidede tiltak. Ordningen med parallellfinansiering skal videreføres, omtrent på dagens nivå. Sammen med en ubunden låneordning vil dette innebære at det fortsatt vil være betydelige midler tilgjengelig for prosjektfinansiering.

Mitt formål er at næringsutvikling og utvikling av privat sektor i de fattige landene skal bli viktigere enn før i norsk bistandssamarbeid. Dagens Næringsliv brukte overskriften “Nysatsing på næringslivet” for noen dager siden - og dette uttrykket er dekkende.

I arbeidet med å utvikle landspesifikke programmer har dere i næringslivet kompetanse som vi vil trekke på. Det gjelder både å finne de konkrete hindringer for næringsutvikling i Sør og formidle norske erfaringer med internasjonalisering og eksportretting.

Det er nylig kommet opp et forslag om å involvere norsk næringsliv på en måte som dere kanskje hittil ikke engang selv har tenkt på. Det gjelder Fredskorpset, hvor jeg for halvannen uke siden mottok en rapport fra en arbeidsgruppe med forslag til framtidig innretting. Det tas til orde for at Fredskorpset bør gjøres om til en stiftelse og at ulike organisasjoner, institusjoner og andre samfunnsaktører - også bedrifter - kan ta hånd om den enkelte fredskorpsplassering. Dette skal skje i samarbeid med partnere i Sør, som del av et langsiktig engasjement. Denne rapporten sendes nå rundt til høring. Jeg er spent på reaksjonene på dette forslaget, ikke minst fra næringslivet selv. Saken vil bli framlagt for Stortinget i løpet av vårsesjonen.

Elementene i Strategien for næringsutvikling som tar opp norsk næringslivs involvering, kan dermed sammenfattes på følgende måte:

• 1. Det blir økt behov for næringslivets kompetanse som rådgivere i utvikling av privat sektor og lønnsom økonomisk virksomhet i Sør. Norsk næringsliv vil bli involvert i utarbeidelsen av programmene for næringsutvikling.
• 2. Vanlige handelsforbindelser er naturligvis fortsatt viktig. Dette bør skje mer på kommersiell basis - og ikke først og fremst ved hjelp av subsidierte bistandsordninger. Vi vil prioritere arbeidet med å trekke norske investeringer til utviklingsland. Incentivene på dette feltet skal forbedres.
• 3. Økt vekt på institusjonsutvikling og samarbeid innen nærings- og arbeidsliv vil trekke på norsk kompetanse og norske samarbeidsmodeller. Økt kapasitet og kompetanse i bistandsadministrasjonen, på ulike nivåer, vil sikre strategiens oppfølgning. Fra myndighetenes side legger vi opp til en aktiv, nær og målrettet kontakt med norsk næringsliv.
• 4. Økt vekt på næringsutvikling betyr dessuten økte muligheter for norsk næringsliv.

Avsluttende bemerkninger

På landnivå, i operasjonaliseringen av strategien, vil våre utenriksstasjoner stå sentralt. Vi må sikre at innsatsen skjer på nasjonale myndigheters premisser. Utenriksstasjonene vil også sørge for at den samordnes med andre bilaterale givere og multilaterale institusjoner. På noen stasjoner kan det bli aktuelt med personellmessig styrking for å få dette til.

For å prøve ut strategien og raskt høste noen erfaringer, vil vi i første omgang prioritere tre land. Disse pilotlandene blir trolig Mosambik, Uganda og Zimbabwe. I disse landene vil næringsutvikling gis prioritet ressursmessig på utenriksstasjonene. Aktiviteter i pilotlandene skal også gi rom for å prøve ut ulike samarbeidsmodeller for involvering av norsk næringsliv.

Hva er så denne strategiens kjerne og hensikt? - La meg konkludere presentasjonen med ett illustrerende eksempel på hva man kan få til gjennom et fruktbart samarbeid mellom næringslivet i Norge og i et utviklingsland. Eksemplet, som forsåvidt er tilfeldig valgt, er beskrevet i strategidokumentet. Det omhandler etablering av møbelproduksjon på Sri Lanka.

Her har en lokal bedrift klart å oppnå meget gode resultater gjennom en kombinasjon av egne krefter, kapitaltilførsel, teknologisk bistand og utveksling av ideer med norske partnere. I tillegg har prosjektet mange positive ringvirkninger i form av arbeidsmuligheter for kvinner, redusert miljøbelastning i nærmiljøet og styrket kontakt mellom miljøer i Sri Lanka og Norge. Prosjektet startet som et ‘joint venture’ mellom en lokal bedrift og tre norske partnere. Teknologisk Institutt (TI) ble trukket inn og har arbeidet med etablering, prosjektutvikling og opplæring på Sri Lanka siden prosjektstart. Produktiviteten i bedriften er blitt tredoblet, samtidig som staben er doblet til 60 ansatte, og bedriften leverer både til det lokale markedet og til eksport.

Gjennom prosjektet har kvinners lokale kompetanse innenfor såkalt ‘finarbeid’ blitt framhevet, og dette er spesielt positivt siden kvinner på Sri Lanka tradisjonelt har arbeidet i offentlig sektor. Manglende transport til og fra hjemstedet var et problem, men de ansatte ved den norske bedriften startet innsamling av sykler i Norge, som deres kolleger på Sri Lanka nå bruker for å komme til jobben!

Hva illustrerer dette prosjektet ( - som vel så gjerne kunne vært hentet fra Afrika!). Jo, det illustrerer;

• Nytten av å trekke på norsk kompetanse - som f.eks. innen møbelproduksjon - der dette svarer på uttrykte behov i Sør;
• hvordan vi kan bidra både gjennom samarbeid på bedrifts- og på institusjonsplan;
• og hvordan bedriftssamarbeid også kan utvikle forbindelser mellom folk i utviklingsland og i Norge. - Det handler hele tiden om mennesker.

Dette er et relativt lite prosjekt. Det betyr likevel mye, ikke bare for enkeltmennesker og familier, for lokalsamfunn, de norske aktørene som er involvert og tildels regionen. Mange slike prosjekter - gjennom satsing på små og mellomstore bedrifter, kan faktisk også gi resultater i form av ringvirkninger på makronivå i den nasjonale økonomien. Denne typen samarbeidsprosjekter viser også hvordan slike investeringer kan gjøres i større skala.

Gjennom Strategien for næringsutvikling ønsker Regjeringen å gjøre næringsutvikling i Sør mer til en integrert del av vårt samlede utviklingssamarbeid. Dette vil gjenspeiles i organisering og prioriteringer innen bistanden. For meg er det resultatene i Sør som teller: Lønnsom, varig utvikling av næringslivet i Sør. Som kan skape arbeidsplasser og gi inntekter for å redusere fattigdom.

Stat og næringsliv, offentlig og privat sektor, har ulike roller og ulike oppgaver. Vi vil tydeliggjøre disse rollene. Vi vil at staten skal gjøre den det skal gjøre - og det mer effektivt - i bistandssamarbeidet.

Gjennom kvalitetssikring av hele prosessen, fra prioritering og planlegging, til gjennomføring og rapportering, vil vi sørge for fortløpende vurdering av måloppnåelse og av virkemiddel-bruk. Dette vil skje koordinert med andre giverland og multilaterale institusjoner. Dette skal være en helt ut åpen prosess.

Vi inviterer til et bredt samarbeid med norsk næringsliv, frivillige organisasjoner og andre norske partnere. Foran oss ligger det med andre ord store utfordringer!

Rammebetingelser, for oss alle, i dagens globaliserte økonomi handler etter mitt grunnsyn også om verdier. Under World Economic Forum i Davos for et par uker siden holdt FNs generalsekretær Kofi Annan en tale om globaliseringens konsekvenser hvor han tok utgangspunkt i (sitat); “...the insecurity and misery of people who feel threatened or victimized by the global market”.

Generalsekretæren appellerte til de over to tusen toppledere fra internasjonalt næringsliv og politiske liv om et samarbeid om såkalte ‘core values’; menneskerettigheter, arbeidsstandarder og miljø. “You can use these universal values as the cement binding together your global corporations, since they are values people all over the world will recognize as their own”. “We have to choose between a global market driven only by calculations of short-term profit, and the one which has a human face”.

Dette dreier seg ikke bare om menneskerettigheter, om normer og standarder som tar hensyn til slike rettigheter, til helse, miljø og sikkerhet i sin virksomhet. Det handler om å bidra til å gi det globale markedet “a human face”, som Kofi Annan sa det. Ja, merk dere begrepet, “ a human face”. Det er også norsk næringslivs ansvar å ta denne oppfordringen på alvor. Gjennom å bidra til næringsutvikling i Sør, og det på en måte som tar nettopp slike menneskelige hensyn, kan dere gjøre nettopp det.

Jeg håper dere vil følge oppfordringen og gripe utfordringen!

Takk.

Lagt inn 15. februar 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen