Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Presentasjon av Utenriksdepartementets strategi for styrking av forskning og høyere utdanning i tilknytning til Norges forhold til utviklingslandene

Universitetet i Bergen, 16. mars 1999

Kjære deltakere,

Først av alt må jeg få lov til å takke for denne anledningen til å besøke Universitet i Bergen. Det er bare et år siden jeg var her sist. Men når vi så oss om etter et egnet sted for presentasjon av Utenriksdepartementets nye strategi for styrking av høyere utdanning og forskning, så falt valget raskt på Bergen.

Jeg har merket meg at man ved dette universitetet har en nyvalgt rektor som i et Tv-intervju for ikke lenge siden trakk fram utviklingsforskning som et av de områdene hvor Universitetet i Bergen hadde utmerket seg, og et område som hun vil prioritere. Dette ønsker vi å støtte opp om.

For det andre er det flere sentrale aktører innen forskning og utvikling som holder til i Bergen. Det gjelder Christian Michelsens institutt, CMI, som er et av de viktigste forskningsinstituttene, for ikke å si det aller viktigste, på utviklingsområdet. Og det gjelder bl.a. Universitetsrådets senter for internasjonalt universitetssamarbeid, som er plassert her i Bergen. Samspillet og sammenhengen mellom det ulike aktører gjør innenfor utviklingsrelatert forskning, er nemlig et av poengene i forskningsstrategien, som jeg skal komme tilbake til nedenfor. Det er derfor prisverdig at Universitetet i Bergen og CMI nå har etablert et formelt og praktisk samarbeid.

Mange av dere som er tilstede her i dag har spilt en aktiv rolle i prosessen rundt utformingen av forskningsstrategien. Det setter vi stor pris på. Dere vil derfor være kjent med store deler av hovedinnholdet. Strategien har også vært tilgjengelig på Internett en stund allerede. Det jeg skal gjøre i dag er ikke å gi et sammendrag av strategien, men snarere å presentere noe av bakgrunnen for strategien og hvilken større policy-sammenheng den inngår i. Man kan jo spørre seg; Hvorfor trenger vi en strategi for forskning og høyere utdanning i forhold til utviklingsland?

Ved inngangen til et nytt årtusen står utviklingslandene overfor en rekke utfordringer. Her vil landenes utdannings- og forskningssystem spille en svært viktig rolle.

I dag foregår det en globalisering av makt og kunnskap. Gapet mellom de som har tilgang til og mulighet for å anvende kunnskap, og de som ikke har det, øker. Internasjonal kapital har hele verden som sin tumleplass og etablerer seg der forholdene ligger best til rette. Globalisering kan være en trussel mot kulturell egenart og bevissthet om lokal kunnskap. Et sterkt nasjonalt utdannings- og forskningssystem vil kunne forberede den oppvoksende slekt i utviklingsland til å møte disse påvirkningene. De vil også bli satt i stand til å høste de positive fruktene av globalisering. Utdanning og forskning er forutsetninger for utveksling av ideer og kunnskap over landegrenser.

Teknologi og teknologiske nyvinninger er en annen faktor. Nye teknologiske framskritt vil prege utviklingen på de fleste felt. Moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi bidrar til rask spredning av slik teknologi. For å ta del i denne utviklingen, er det helt essensielt med et kunnskapsgrunnlag på et tilstrekkelig høyt nivå.

Flere av de land vi samarbeider med i sør er preget av krig og konflikt. I stigende grad dreier det seg om interne konflikter og interessemotsetninger. For å komme fram til fredelige løsninger og gjenoppbygge samfunn, kreves det større innsikt i de bakenforliggende årsaker og stadig større forståelse av komplekse problem. Nyansert kunnskap er et viktig grunnlag for forsoning og for gjenskaping av tillit.

Den demokratiske utviklingen, hvor vanlige folk tar mer aktiv del i utviklingen, er fortsatt skjør i mange land. Vi må arbeide på mange fronter for å bidra til deltakelse, til åpenhet i forvaltningen og til ansvarlighet hos besluttende myndigheter. Som dere vil kunne lese, eller muligens allerede har lest i siste nummer av Bistandsaktuelt, arbeider vi nå med hvordan vi kan utvikle strategier for å håndtere korrupsjon i bistandsarbeidet.

Vi ser også med bekymring på tilfeller av maktovergrep mot journalister og brudd på menneskerettigheter. Vi har f. eks. nylig sett at journalister i Zimbabwe er blitt arrestert for å spre informasjon om samfunnsforhold som ikke tolereres av myndighetene. Denne type kontroll av skriftlig informasjon illustrerer hvilken makt og påvirkningspotensial som er forbundet med kunnskap. Dess bedre kunnskapsgrunnlag, dess bedre vilkår for respekt for menneskerettighetene.

Utdannings- og forskningssystemer i mange utviklingsland har hatt en negativ utvikling de senere år. Den offentlige sektor har vært preget av liten effektivitet og mulighet til å oppfylle målsettinger og forventinger innen utdanning og kunnskapsutvikling. Universitetene, særlig i Afrika, har vært rammet av budsjettreduksjoner. Samtidig er studenttallene stigende. Dette har ført til redusert kvalitet på undervisning og forskerutdanning.

Den vanskelige økonomiske situasjonen har også ført til mangelfull oppdatering av bibliotek, tilgang på internasjonale tidsskrifter og anvendelse av moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Dette har igjen har bidratt til å øke kunnskapsgapet mellom nord og sør. Den korresponderende svekkelsen av universitetenes evne til å utfylle sin sentrale rolle i samfunnet, er i dag et alvorlig hinder for mottakerlandenes kapasitet til å styre sin egen utvikling.

Dette representerer enorme utfordringer for utviklingslandene og for bistandsvirksomheten som helhet.

Vi må satse mer på kunnskap i tiden framover.

Det er 5 hovedpoenger jeg gjerne vil trekke fram i denne forbindelse:

1. Vi trenger et sterkere og tydeligere fokus på kunnskapsutvikling i sør

Skal utviklingsland kunne ta del i utviklingen, må utdanning være jobb nummer én. Muligheten for å utdanne lærere og utvikle forskningsbasert kunnskap tilpasset lokale forhold hører også med til denne jobben.

2. Vi trenger i større grad å se ting i sammenheng

Vi må sikre at ulike tiltak og ulike ordninger støtter opp om hverandre når vi arbeider for de samme målsettingene. Forskning må ikke operere i et vakuum, men sees i sammenheng med hele utdanningssystemet. Dessuten må vi fra norsk side samordne oss med hva andre givere gjør, for å styrke utviklingslandenes kompetanse og kapasitet innen utdanning og forskning. Ingen har råd til dobbeltarbeid og dårlig kommunikasjon.

3. Anvendbarhet

Det må også stilles krav til anvendbarhet av den kunnskapen som genereres. Dette gjelder både med hensyn til kompetansebygging i utviklingsland og i samarbeidet med norske forskningsmiljøer.

4. Norske fagmiljøer må inspireres til sterkere internasjonale kontakter

Dette må forankres på en skikkelig måte i forskningsinstitusjonene. Forsknings-samarbeid har en viktig gjensidig effekt. Norske forskere har mye å bidra med i utviklingsland, men forskningssamarbeid bidrar også til læring for norske forskere.

5. Formidling av innsikt og erfaringer fra forskning og forskningssamarbeid må gis større prioritet

Forskningsbasert kunnskap må kunne presenteres og gjøres kjent. Dette er forutsetninger for at forskningsbasert kunnskap skal kunne anvendes. Og formidling må nyanseres slik at vi er klarere i formidlingen overfor ulike målgrupper.

-------------------

La meg så vende tilbake til det første punktet jeg nevnte:

1. Kunnskapsutvikling i sør må gis et sterkere og tydeligere fokus

Utvikling av og tilgang til forskningsbasert kunnskap er grunnbetingelser for at et land selv kan ta ansvar og styring over sin egen utvikling. Den nasjonale kunnskapsmasse er på sin side avhengig av at de nødvendige forutsetningene for høyere utdanning og forskning er tilstede. Det er derfor viktig å bidra til å styrke utviklingslandenes evne til å drive forskning og høyere utdanning.

Utgangspunktet må være at denne utdanningen og forskningen er relevant i forhold til landenes egne behov. Videre må utviklingslandenes muligheter for å nyttiggjøre seg foreliggende forskningsresultater styrkes. Dette knytter seg også til utvikling av hele utdanningssystemet. Det er viktig å legge til grunn et helhetlig utviklingsperspektiv, der støtten til forskning sees i sammenheng med satsing innenfor hele utdannings-sektoren, inkludert grunnutdanning, videregående utdanning og høyere utdanning.

I denne sammenhengen er tilgang til moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi avgjørende. I forskningsstrategien har vi særlig lagt vekt på betydningen av universitetssektoren for styrking av forskningskapasitet og

-kompetanse. Størstedelen av de kvalifiserte forskerne er knyttet til universitetene, og universitetene er ansvarlige for utdanning av nye forskere. Universitetene spiller en svært viktig rolle i samfunnsutvikling og nasjonsbygging og har en viktig posisjon i den demokratiske utvikling som deltakere og pådrivere i samfunnsdebatten. Universitetene forsyner næringslivet og statsforvaltningen med kvalifisert arbeidskraft og fungerer som formidlere og produsenter av kunnskap.

2. Vi trenger i større grad å se ting i sammenheng

For å møte alle utfordringene jeg har skissert og for å styrke kunnskapsutviklingen i sør, kreves det samarbeid. Strategien gir alle aktører en felles referanseramme, et felles kart vi kan navigere etter, i fellesskap.

2.1.Forskning

Forskning relatert til utviklingsland er et stort felt som rommer mange aspekter. For det første har vi mange støtteordninger som på ulike måter søker å styrke utviklingslandenes kunnskapsutvikling og forskningskapasitet. Det kan være direkte forskningsbistand gjennom NORAD eller forskningssamarbeid bl.a. gjennom NUFU-programmet. Det kan også dreie seg om internasjonal forskning. Her bidrar Norge med midler til forskningsaktiviteter ved internasjonale institusjoner, eller med generelle midler til multilaterale organisasjoner hvor forskningsspørsmål inngår i virksomheten.

Vi bruker også bistandsmidler til styrking avnorske fagmiljøer når det gjelder utviklingsspørsmål, først og fremst i samarbeid med Norges forskningsråd. Slik som vi i dag har organisert arbeidet kan det lett virke fragmentert.

Hensikten med strategien er bl.a. for første gang å gi en mer samlet oversikt over hva som gis av norsk støtte til utviklingsrelatert forskning, og hva som er hoved-prioriteringene for de ulike tiltakene. I tillegg er siktemålet å legge til rette for integrasjon og bedre samspill mellom de ulike aktørene, først og fremst Norges forskningsråd, Det norske universitetsråd, NORAD og UD. På ulike vis arbeider man for den samme målsettingen, nemlig å styrke utviklingslandenes kompetanse.

Vi må i større grad sørge for at de ulike aktører trekker i samme retning. Det blir derfor viktig å påse at de ulike tiltakene er komplementære og støtter opp om hverandre. For å si det enkelt; de røde trådene må samles, forsterkes og komme langt tydeligere fram.

2.2. Forskning - utredning - evaluering

Forskere engasjeres ikke bare i rene forskningsprosjekter. Mange forskere er også involvert i utredninger, oppdrag, evalueringer og policy-studier, bl.a. for UD og NORAD. Det er også viktig å se forskning i sammenheng med evaluering og utredninger og hvordan vi bruker konsulenttjenester. Empirisk erfaring fra oppdrag i utviklingsland kan danne et nyttig grunnlag for videre forskning.

På den annen side kan bred forskningserfaring komme til nytte i forbindelse med kortere oppdrag for forvaltningen. Særlig på formidlingssiden tror jeg det er en del uløste oppgaver, når det gjelder å utnytte sammenhengene mellom forskning, utredning og evaluering.

2.3. Forskning og utdanning

Jeg vil særlig understreke at forskning må sees i sammenheng med hele kjeden av kunnskapsutvikling fra grunnutdanning, videregående utdanning, høyere utdanning og forskning. Et godt kvalitativt forskningsmiljø er avhengig av forbedringer i hele utdanningssystemet, og omvendt. Her er det snakk om gjensidig forsterkende prosesser. Desto viktigere er det at høyere utdanning og forskning sees som del av en helhetlig satsing på sektorprogrammer for utdanning, noe vi er i ferd med å gjøre i flere utviklingsland.

Et lands universiteter og læresteder for høyere utdanning er meget viktige for kompetansebygging. Det er for eksempel helt avgjørende at det produseres gode lærere til undervisningen på alle nivåer. Lærerutdanning bør for eksempel være et viktig satsingsområde. Forskning og høyere utdanning er også grunnleggende, langsiktige instrumenter til å forbedre folks levekår og bygge opp uavhengige og demokratiske samfunn. Mange afrikanske universiteter har som sin klare forskningspolitiske målsetting å bidra til å bedre livsvilkårene for befolkningen.

2.4. Samordning med andre givere forankret i utviklingslandenes egen policy

Det er også viktig å huske på at i bistandssammenheng er Norge bare en av svært mange givere i utviklingsland. I Tanzania er vi for eksempel en av 50 givere som samlet står bak mer enn 1000 prosjekter. Dette er bare et av mange eksempler. Med mindre vi blir flinkere til å koordinere og samarbeide med andre giverland, kan vår tilstedeværelse gjøre mer skade enn nytte. Dette gjelder også innenfor utdanning og forskning. Her har vi alle et ansvar for å innrette oss etter en stadig tettere giverkoordinering.

Og la meg understreke at reell koordinering er noe ganske annet enn informasjons-utveksling. Når det gjelder de overordnede forskningspolicyspørsmål deltar man fra norsk side i et uformelt givernettverk med andre store giverland innen forskning som Sverige, Danmark, Canada, Nederland, Frankrike og Tyskland.

Da jeg nylig var i Canada og besøkte IDRC – International Development Research Centre, annonserte jeg at Norge gjerne tar initiativ til et nytt giverforum i Oslo senere i år. Slike møter representerer anledninger for informasjonsutveksling, inspirasjon og strategidrøfting. Men koordineringen bør ivaretas gjennom en sterkere myndighets-styring, først og fremst fra mottakerlandet selv.

3. Anvendbarhet

Det er ikke bare utvikling av kunnskap og kompetanse som er viktig. Likeså viktig er det å styrke mulighetene for at denne kunnskapen anvendes. I flere utviklingsland er det for store skott mellom forskningsinstitusjoner, samfunnsplanleggere og utførende organer. Vårt perspektiv må være at forskningen skal være relevant i forhold til nasjonale og lokale utviklingsbehov. Akkurat som dialog mellom forskere og brukere er viktig i Norge, er det de samme prosessene som finner sted i utviklingsland. Vi må på ulike måter legge bedre til rette for at universiteter og forskningsinstitusjoner blir tatt med i den faglige dialogen med andre samfunnsaktører. Gjennom slik dialog kan vi sikre at forskningen formidles til relevante brukere, og at forskningsagendaen reflekterer egne langsiktige utviklingsbehov for vedkommende land. For mange forskere i utviklingsland blir styrt av internasjonale bistandsorganisasjoners ad hoc behov for konsulenttjenester.

Når det gjelder norsk utviklingsforskning må vi på samme måte sikre at forsknings-kompetansen som utvikles i Norge, gjøres anvendbar for forvaltningens behov i forbindelse med utformingen av norsk sørpolitikk.

4. Norske fagmiljø må inspireres til sterkere internasjonale kontakte

Forskningssamarbeid har en viktig gjensidig effekt. Norske fagmiljøer spiller en viktig rolle både i forskningsbistand og forskningssamarbeid, og når det gjelder spesifikke tiltak for kompetansebygging i utviklingsland. Det dreier seg ikke bare om å tilføre utviklingsland kunnskap. Fra norsk side bør vi støtte opp om utviklings-landenes egen kunnskapsutvikling og bidra til at denne kunnskapen anvendes.

Dessuten trenger mange forskere og fagmiljøer i utviklingsland bedre mulighet til å tilegne seg internasjonal forskningsbasert kunnskap. Målet må være å legge best mulig til rette for likeverdig samarbeid basert på toveiskommunikasjon. Vi har mye å lære av andre kulturer og fagmiljøer. Større vekt på faglig dialog og faglig samarbeid med utviklingsland har også en verdi i å tilføre norske fagmiljøer ny innsikt.

5. Formidling

En av hensiktene med Utenriksdepartementets støtte til norsk forskning vil være at departementet skal kunne nyttiggjøre seg av den forskningsbaserte kunnskapen. Denne kunnskapen danner et viktig grunnlag for utformingen av en integrert og helhetlig norsk sør-politikk. Dette forutsetter at formidling av forskningen blir en helt sentral målsetting.

I strategien er det vist til behovet for å nyansere begrepet formidling. Tilbakeføring av kunnskap må i større grad tilpasses ulike målgrupper. Her har en et stort forbedrings-potensiale. Etter min vurdering må norske forskningsmiljøer ta formidlingsoppgaven langt mer alvorlig. Samtidig er det svært viktig at vi på forvaltningssiden internaliserer forsknings- og evalueringsresultater, ny kunnskap og bidrar til institusjonell læring. Tar dere på forskningssiden formidlingsoppgaven mer alvorlig, og vi på forvaltningssiden internaliseringsoppgaven, kan vi sammen skape en kumulativ effekt som bidrar til endring.

På formidlingssiden er det flere ting som må gjøres:

• For det første har vi kravet om vitenskapelig publisering for å nå ut til det akademiske miljø. Dette er kanskje ikke bare formidling, men en naturlig del av forskningen for å sikre best mulig kvalitet.
• For det andre er det behov for å tilpasse formidling av forskningserfaringer overfor brukere i forvaltningen, f.eks. UD, NORAD og i en viss grad også ambassadene i tillegg til andre departementer.
• For det tredje er det viktig å legge til rette for formidling til relevante brukere i utviklingsland og andre bilaterale og multilaterale bistandsaktører.
• For det fjerde bør man alltid ha i tankene hva som egner seg for formidling til den allmene opinion gjennom media.

Generelt sett blir det stadig viktigere å bidra til at større deler av formidlingen skjer gjennom at informasjon gjøres tilgjengelig elektronisk for brukere i Norge og internasjonalt, også i utviklingslandene.

Oppsummering

Som jeg nevnte innledningsvis har mange av dere, på ulike måter, vært involvert i drøftinger rundt utformingen av strategien. Vi ønsker at denne dialogen om forskningsspørsmål skal fortsette. Dialogen må ikke stoppe med dagens formelle utgivelse av forskningsstrategien.

Denne anledningen må representere et startskudd snarere enn et punktum. Strategien må utgjøre en plattform og felles referanseramme for videre dialog. Det er en utfordring for alle parter å bidra til ny kunnskapsutvikling og at denne kunnskapen blir anvendt. Og det må skapes møteplasser hvor forskere og brukere kan bli bedre kjent og utveksle erfaringer.

Jeg stilte innledningsvis et spørsmål om hvorfor vi trenger en forskningsstrategi. Vi trenger en forskningsstrategi som et felles instrument som peker ut hovedretningene fremover.

• For det første sikrer strategien at kunnskapsutvikling i sør gis et sterkere fokus. Dette vil være sentralt for NORADs arbeid framover. NUFU-programmet er en annen viktig kanal. Vi står nå foran et viktig evalueringsarbeid og hvordan programmet skal videreføres etter år 2000.
• For det andre understreker strategien behovet for større samordning mellom de ulike aktørene. Allerede neste mandag arrangerer vi i samarbeid med Universitetsrådet et formidlingsseminar i Oslo med tema landbruk, der NUFUs virksomhet presenteres og sees i sammenheng med hva NORAD, Forskningsrådet og det internasjonale landbruksforskningssystemet gjør på tilgrensende områder.
• For det tredje må vi sikre at forskningen blir anvendbar og spiller en rolle både i samfunnsutviklingen i sør, og som et grunnlag for utforming av en slagkraftig norsk sørpolitikk.
• For det fjerde er det en utfordring for norske universiteter og forskningsmiljøer å knytte internasjonale kontakter og engasjere seg i forskningssamarbeid med utviklingsland.
• For det femte peker strategien på behovet for økt formidling av forskningsbasert kunnskap.

Uten at forskningen gjøres anvendbar - og uten at det formidles til aktørene i utviklingsarbeidet - klarer vi ikke å utnytte det endringspotensialet som økt kunnskap om utviklingsspørsmål faktisk innebærer.

Selv om vi er blitt visere, er altså ikke verden blitt bedre. I globaliseringens tidsalder er dette blitt enda viktigere. Tross forskningens frihet - mye av utviklingsforskningens verdi må ligge i dens bidrag til ikke bare å forstå den virkeligheten vi og den enkelte afrikaner, asiater, latiner lever i, men også til å endre den til det bedre.

Lykke til!