Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Seminar om global styring

Fridtjof Nansens Institutt, 24.08.99

Innledning

Da FN-pakten ble undertegnet i 1945 trodde mange at forestillingen om det internasjonale samfunn ville stå sterkere enn den form for maktpolitisk tenkning som inntil da hadde vært ledende i internasjonal politikk. Slik kom det ikke umiddelbart til å gå. Etterkrigshistoriens multilaterale samarbeid har vært en vekselvis demonstrasjon av både effektiv internasjonal samhandling og av kollektiv avmakt.

Tillat meg å hoppe elegant over fem tiår og konsentrere meg om det siste. Betrakter vi bortfallet av den kalde krigens skygger som et bakteppe, synes særlig to utviklingstrekk å prege 1990-årene: tiltakende globalisering og dypere regional integrasjon.

Det er vel få begreper som i den senere tid er blitt gjenstand for så mange forsøk på definisjoner som begrepet globalisering. Selv er jeg fristet til å gjengi den kubanske oppfatning av fenomenet: Globaliseringen er en verdensomspennende sammensvergelse ledet av USA for å ta knekken på det kubanske folk. - Så ille er det nok ikke. Men det minner oss om at globaliseringen har sine negative sider. Den kan, som i Cubas tilfelle, oppfattes som en mur av multinasjonale intriger, som en slags fattigdomsskapende neo-imperialisme. Den har imidlertid også mange positive sider. Selv håper jeg at globaliseringen av menneskelig kommunikasjon bl.a. kan bidra til en universell forståelse av menneskerettighetene og en global ansvarliggjøring; ”global accountability” – som jeg har tatt til orde for i ulike sammenhenger.

Den nye regionalismen er tett knyttet til globaliseringen. Den kan betraktes som en strategi for å møte nettopp globaliseringen. I 90-årene synes det som om mer energi og ressurser er lagt ned i regionalt og subregionalt enn i globalt samarbeid. Også interregionalt samarbeid er etter hvert blitt en konkurrent til globale organer. EU samarbeider for eksempel direkte med Afrika, i stedet for å kanalisere midler via FN.

Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom regionalt og globalt samarbeid. De kan snarere sees på som komplementære. På den annen side er det vanskelig å hevde at regionalismen, eller for den saks skyld globaliseringen, har styrket for eksempel FN. Vel er FN bredt sammensatt. Dessverre er den like fullt en forholdsvis svak organisasjon.

Staten står stadig vekk støtt som den sentrale enhet i det internasjonale systemet. Globaliseringen og regionalismen har imidlertid satt nasjonalstaten under press. Et ytterligere press på statens suverenitet og autonomi er oppstått ved at individet på en helt ny måte er kommet i fokus i forholdet mellom stater. Det ser med andre ord ut til at statens suverenitet presses ovenfra av globaliseringen og en tiltakende regional fordypning, mens den presses nedenfra av individets økende betydning. Dette påvirker det multilaterale systemets arbeid, innhold og form. Særlig tydelig ser vi det på den nye vekten som blir lagt på menneskerettighetene internasjonalt. Det gir seg også utslag i økt oppmerksomhet om godt styresett, fordelingspolitikk og bærekraftig utvikling.

Det nye konfliktbildet, med en foruroligende vekst i tallet på væpnete konflikter innenfor snarere enn mellom stater, formelig roper på kreativ tenkning om nye parametre for konfliktforebygging og konflikthåndtering. Dette ansporer til nytenkning også i det praktiske utviklingssamarbeidet. Humanitær bistand blir stadig viktigere. Og vi blir mer og mer oppmerksomme på at bistand må innrettes slik at et lands myndigheter ansvarliggjøres overfor sin egen befolkning.

Vi ser tydelig at globaliseringen har ulike effekter på ulike land og økonomier. Det står ikke til å nekte at en del fattige land sakker akterut, nye muligheter til tross. Dersom vi mener alvor med målet om å redusere fattigdom og bidra til vekst og utvikling, må vi jobbe for at de fattigste landene får en større andel av utbyttet i den stadig mer internasjonaliserte økonomien. Logikken er enkel, men utfordringen er formidabel. Og multilateral, helst global, samhandling blir et imperativ. Samtidig blir det avgjørende viktig at de fattigste landene deltar og kan gjøre seg gjeldende i de multilaterale organisasjonene. Her ligger det store oppgaver å gripe fatt i. For WTO er det f.eks langt igjen i så henseende.

Trenger vi et sterkt mulitlateralt system?

Vi står overfor et stort antall grunnleggende utfordringer: Fattigdomsproblemet, miljøutfordringen og respekten for menneskerettighetene - for å nevne noen av de viktigste. Vi kan avhjelpe disse problemene lokalt, nasjonalt og regionalt. Men vi kan kun kun løse dem globalt.

Dette er grunnen til at Norge og de nordiske landene er blant det multilaterale systemets mest lojale, utholdende og generøse støttespillere og bidragsytere. Dét betyr ikke at vi skal godta alt som skjer i multilaterale institusjoner. Forbedrings- og effektiviseringspotensialet er stort! I flere sammenhenger har vi etter min mening vært for ukritisk generøse. Vi bør fortsatt innta rollen som støttespillere for systemet, men vi bør nok stille større krav til resultater enn det vi har gjort til nå. Til dét trenger vi kunnskap, en aktiv og kritisk debatt og en offensiv politikk på området. Derfor har vi også hatt flere runder med nordiske FN-reformprosjekter. Selv om dette har ført til bedre samordning i FN-systemet de siste årene, må vi innrømme at resultatene av reformarbeidet hittil har vært skuffende.

Norges sterke prioritering av multilaterale løsninger i internasjonal politikk er ikke et uttrykk for norsk snillisme eller naivitet. Ved siden av en reell tro på at problemer best løses i fellesskap, har vi en egeninteresse i å opprettholde et sterkt multilateralt system. Vi kommer ikke bort fra at Norge på egen hånd har begrenset innflytelse i internasjonal politikk. Vi er ingen stormakt. Vi har ikke den samme strategiske betydning som før. Vi deltar ikke i EU-koordineringen. Den nordiske ”blokk” har redusert betydning, gitt landenes ulike veivalg i forhold til EU. Som ”et lite land i verden” er vi derfor best tjent med multilaterale løsninger. Gjennom åpne og ”gjennomsiktige” prosedyrer i multilaterale fora, der det enkelte land formelt er tildelt en rolle andre ikke så lett kan overse, kan Norge fortsatt være med å sette dagsorden og øve innflytelse i internasjonal politikk.

Norge påvirker dagsorden og arbeidet i en rekke multilaterale organisasjoner gjennom de styrende organer, bilaterale møter og samfinansiering av prosjekter. Disse påvirkningsmåtene kan ha en gjensidig forsterkende effekt. Vi har med betydelig hell fremmet miljøhensyn og likestilling i det multilaterale systemet. Som en relativt stor giver med høy troverdighet er muligheten for norsk innflytelse på den multilaterale arenaen større enn man kanskje ville tro. Vi har et potensiale for å nå fram med våre synspunkter i det multilaterale system som langt overgår vår ”naturlige” makt. Kall det gjerne ”idemakt”. Når det kniper, har vi i tillegg muligheten til å skru norske bidrag av og på, slik at det merkes.

Deltakelse i multilaterale fora kan også være et mål i seg selv. Vi må ikke undervurdere det gode det er at alle land har fora og kanaler hvor de kan fremføre sine synspunkter, evt. ventilere sin frustrasjon. Slik sett kan multilaterale organisasjoner være effektive, konfliktforebyggende lynavledere.

Det multilaterale systemets oppgaver

Global konsensusbygging er en langsiktig og ofte langsom oppgave. Vanlige effektivitetsmål er lite anvendbare på slike prosesser. For å kunne spille en rolle som et internasjonalt styringsinstrument og problemløser, må en multilateral organisasjon være representativ og effektiv. Institusjonens effektivitet og representativitet skaper i sin tur dens legitimitet. Det er ikke alltid like enkelt å forene disse hensynene. Motsetningene mellom effektivitet og representativitet i beslutningene er i dag ett av de mest grunnleggende spørsmålene i arbeidet med å styrke det multilaterale systemet.

Debatten Bergesen og Lunde kommer inn på i sin bok - og som også er tema for en UNDP-bok som ble lansert før sommeren - er fruktbar for å avklare hvilke områder det multilaterale systemet bør konsentrere seg om. Bergesen og Lunde tar for seg FN-systemet og Verdensbanken. Det er nødvendig å diskutere forholdet og arbeidsdelingen, så vel som konkurransen og til dels rivaliseringen mellom disse aktørene. Men vi må ikke glemme at det er to temmelig forskjellige dyr vi da sammenligner.

Som ren bistandsaktør inntar FN en langt mer beskjeden rolle enn Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene. I 1996 ble bare 8% av den samlede internasjonale finansieringen av utviklingstiltak (ODA) kanalisert gjennom FN-systemet. Men FNs utviklingspolitiske funksjon er ikke bare mindre enn Bankens, den er også vesentlig annerledes. Denne ulikheten speiles i mandat, i format, i forpliktelser og prioriteringer og – kan hende først og fremst – i graden av politisering av roller. Man kan saktens spørre seg om Bretton Woods-institusjonene og FN egentlig utgjør ett multilateralt system, eller om de bør ses som komplementære redskap. Men uansett hva svaret på dette er, blir spørsmål om komparative fortrinn, samarbeid og samordning helt sentrale. Dette er en gammel debatt som har fått fornyet aktualitet gjennom Verdensbankens nye koordineringsinitiativ, Comprehensive Development Framework (CDF).

I kjølvannet av de seneste årenes diskusjon om hvorvidt bistanden ”virker” eller ei, er det også blitt god latin å plassere de ulike aktørenes respektive roller langs en akse fra representativitet til effektivitet. Vanligvis vil FN og Verdensbanken utgjøre ytterpunktene. Jeg vil imidlertid understreke at en slik ”grafisk” framstilling er ment å tydeliggjøre ulikheter, ikke å utdele ”karakterer”. Den bunner også i en erkjennelse av at bærekraftig utviklingspolitikk må omfatte begge typer hensyn.

For å sette det litt på spissen: Det er liten vits i at Verdensbanken er effektiv hvis den ikke klarer å skape den tillit som må til for å få gjennomført bærekraftige prosjekter. Det er like liten vits i at FN-systemet er representativt hvis det ikke disponerer noen av de virkemidler som kreves for effektiv handling. Det er antakelig riktig og fornuftig med en viss spesialisering og arbeidsdeling mellom organisasjonene, slik Bergesen og Lunde anbefaler i sin bok. Å trekke klare skiller mellom operative og normative funksjoner er imidlertid problematisk. Når Verdensbanken og IMF for eksempel konstruerer en ny gjeldslettemekamisme, som HIPC, vil dette være en operativ mekanisme som vil legge normative føringer på hvordan andre organisasjoner og land bør forholde seg til gjeld. Den vil m.a.o. være både operativ og normativ. Som normgivende operasjon kan den bl.a. utnyttes til å få bilaterale kreditorer inn i folden. Det er for enkelt å konkludere med at FN bør konsentrere seg om sine normative funksjoner og at Verdensbanken bør velge mellom hvilke av de to funksjoner den skal prioritere.

Giverlandene har satt seg som mål å halvere antall fattige innen år 2015. Både Verdensbanken og FN har fattigdomsreduksjon som sitt overordnete mål. Verdensbanken har forstått at et seriøst fokus på fattigdom krever mer enn infrastrukturprosjekter og strukturelle og økonomiske reformer. Etter hvert har miljømessige og sosiale hensyn blitt stadig mer integrert i bankens prosjektvirksomhet. Den sosiale agendaen får større og større oppmerksomhet. For å få bukt med fattigsomsproblemet fokuserer Verdensbanken nå også på behovet for demokratisering, respekt for menneskerettighetene, godt styresett og kamp mot korrupsjon. Dette er nødvendig og prisverdig.

Verdensbanken har sin styrke i å trekke utviklingspolitiske konklusjoner basert på analyse av konkrete operasjonelle erfaringer, i akkumulering og spredning av kunnskap om utvikling, og som katalysator for privat kapitalflyt til utviklingslandene. Det er viktig at banken spiller en aktiv rolle i debatten om globale kapitalstrømmer, og belyser konsekvensene for utviklingslandene av hvordan det globale finansielle systemet fungerer. Vi trenger også en institusjon som kan kan gi IMF motstand når det trengs, og som kan ”matche” store multinasjonale selskaper og finansforetak.

FN, på sin side, har vært godt egnet til å utvikle og etablere institusjonelle rammeverk og avtaler om ulike rettigheter. Verdenssamfunnet har kommet langt på dette området. Nå er den store utfordringen å sikre respekt for og etterlevelse av alle de vedtatte konvensjonene.

Tilslutningen til FNs menneskerettighetskonvensjoner innebærer en gjensidig forpliktelse statene imellom for at reglene overholdes. Dermed innrømmes at en enkelt stats adferd også angår andre stater. FN har også rett til å overvåke og til dels sanksjonere dersom konvensjoner ikke følges. I en verden som blir stadig ”tettere”, slik at landene i mindre grad kan isolere seg fra sine omgivelser, tror jeg den gjensidigheten som er skapt i FN er av stor betydning. I dag ser vi også at forpliktelsene etterprøves mer konkret enn før, så vel fra FN selv som bilateralt.

Noen sentrale tema (handel, finans, fattigdom, koordinering)

Globaliseringsdebatten har i stor grad blitt en debatt om integrasjon versus marginalisering. La meg skissere noen sentrale utfordringer der denne dimensjonen kommer klart til uttrykk.

Internasjonal handel

Flertallet av WTOs 135 medlemsland er utviklingsland. Mange av dem er blant de aller fattigste landene (MUL). I praksis har disse har bare i liten grad blitt trukket inn i internasjonal handel. På midten av 1990-tallet sto et tredvetalls av de fattigste landene, med 7,5% av verdens befolkning, for under en halv prosent av verdens varehandel og i overkant av én promille av den globale tjenestehandelen. Dette må kalles å være marginalisert. Disse landene står utenfor de store handelsblokkene og har svært begrenset forhandlingstyngde. Skal de overhodet kunne gjøre seg gjeldende, er minimumskravet at man har et sterkt internasjonalt avtaleverk.

For å bekjempe marginaliseringen av de fattigste landene er det i tillegg behov for særtiltak. Dette er anerkjent i WTOs regelverk. Her finnes særregler som skal gi utviklingslandene - spesielt de fattigste landene - positiv forskjellsbehandling. Det være seg i form av lengre overgangsperioder, reduserte forpliktelser, eller begge deler. Etter mange utviklingslands oppfatning, har imidlertid WTO-avtalen ennå ikke kommet dem særlig til gode. Det blir påpekt at industrilandene ikke har fulgt opp intensjonene i en rekke særbestemmelser. Det pågår for tiden en debatt i WTO om hvorvidt man bør justere og eventuelt videreutvikle særreglene. Temaet vil trolig komme opp i den neste forhandlingsrunden. Norge støtter den gjennomgangen som nå finner sted.

For enkelte av de fattigste landene kan det være vanskelig å følge opp arbeidet i WTO. La meg ta Malawi som et konkret eksempel. Malawi er et av Norges prioriterte samarbeidsland. Det er også et av verdens fattigste land. Landet er medlem av WTO, men har ingen fast delegasjon i Genève. En ambassadør i Bonn har ansvar for diplomatisk dekning av hele Europa. Vedkommende har faglig ansvar for alle FN-organisasjonene i Genève, og også for WTO. Til sammenligning har Norge, med under halvparten av Malawis folketall, en egen delegasjon på 17-18 personer i Genève. Det er klart at Malawi har langt mindre kapasitet og mulighet til å fremme sine saker i WTO enn Norge. Denne assymetrien preger mange multilaterale organisasjoner og utfallet av det arbeidet som gjøres der. Selv om Norge og andre land fremmer saker som også de fattigste landene vinner på, kan ikke dette kompensere for misforholdet i institusjonelt apparat og menneskelige ressurser. Dette er et alvorlig tankekors, som formelig roper på botemidler.

Utviklingslandene er langt fra noen homogen gruppe som taler med kun én røst i WTO. Bedret adgang til viktige eksportmarkeder er like fullt et sentralt og felles krav for disse landene. Dette gjelder særlig for landbruksprodukter og tekstiler, der mange utviklingsland har komparative fortrinn. At utviklingslandene fortsatt har mangelfull adgang til viktige markeder skyldes dels restriksjoner i disse markedene, dels nasjonale begrensninger og kapasitetsproblemer i landene selv. Nasjonale reformer, oppbygging av nødvendig infrastruktur, opplæring av arbeidskraft, målrettet bistand og bedre markedsadgang er stikkord for hva som kreves for å rette opp dette.

I forbindelse med den forestående WTO-runden vil bredden og omfanget av norske interesser på disse områdene kunne medføre vanskelige utfordringer og avveininger. Dette gjelder blant annet ønsket om å ivareta norske interesser på landbruksområdet, samtidig som vi ønsker å bedre markedsadgangen for produkter fra utviklingslandene. Midt oppe i denne balansegangen må vi minne oss selv på at det knapt nok finnes andre veier til varig fattigdomsreduksjon enn gjennom næringsutvikling og handel. Arbeidet med bedre å integrere u-landene i verdenshandelen, på mer rettferdige betingelser, må derfor fortsette.

Finans

Asia-krisen og dens enorme sosiale konsekvenser var en vekker for mange. Krisen ga næring til ønsket om styring av enkelte globaliseringsfenomener. Det har imidlertid langt fra vært enighet om hva som bør styres og hva som faktisk kan gjøres. Pengeflyttere av ulike slag kommer til å eksistere også i framtiden. Problemet er ikke nødvendigvis at det i dag er mulig å overføre store investeringsmidler på utrolig kort tid. Noe av det som først og fremst utløste krisen var mangel på innsyn og kontroll, nasjonalt som internasjonalt. Det er et alvorlig tankekors at de oversjøiske kjempefondene kan operere helt uten de sikkerhetsnett og kjøreregler som for eksempel banker og forsikringsselskaper må underkaste seg.

Dette må vi gjøre noe med. Dette er da også blant de problemene som IMF og Verdensbanken skal arbeide med de kommende årene. Som nordisk representant i disse institusjonenes samarbeidsorgan, Utviklingskomiteen, vil jeg delta aktivt i diskusjonen om den nye finansielle arkitekturen. Dette gjelder bl.a hvordan en får etablert nasjonale kontroll- og sikkerhetstiltak og -organer i land hvor finansmarkedene liberaliseres. Og om hvilke fullmakter og ressurser IMF og Verdensbanken bør få for å avverge kriser, bl.a. gjennom sin økonomiske overvåking. Denne diskusjonen vil også fortsette i FN, i G7/G8 og i andre fora. Det bør være gode muligheter for å få i stand mer effektive kontrolltiltak og insentiver, både nasjonalt og internasjonalt. Verdenssamfunnet må bli bedre rustet til å unngå kriser, og til å begrense skadene når krisene likevel oppstår.

I iveren etter å hindre at Asia-krakket gjentar seg i en eller annen form, må vi imidlertid ikke glemme de positive egenskapene som mye av de private internasjonale kapitalstrømmene har. Tross alt bidro de til at landene i Øst-Asia i dag har opparbeidet seg en formidabel kapital i form av infrastruktur, produksjonsutstyr, kunnskapsnivå, helseforhold og levealder som andre u-land bare kan misunne dem. Det meste av dette har overlevd den verste økonomiske nedturen og kan gi disse landene en ”flying start” i det økonomiske gjenoppbyggingsarbeidet.

Fattigdom

Fattigdomsproblemet er og blir den største utfordringen vi står ovenfor i dag. 1,3 mrd mennesker lever på under en dollar om dagen – de fleste av dem er kvinner og barn. Tidligere i denne måneden fikk vi nok en påminnelse om den enorme utfordringen dette representerer. Vi leste alle om de to tenåringene fra Guinea som ble funnet ihjelfrosset om bord på et Sabena-fly i Brussel. I brevet som ble funnet på de døde guttene sto det: ”…hvis dere ser at vi har satt våre liv i fare eller ofret dem, er det fordi vi lider for mye i Afrika og fordi vi trenger dere for å slåss mot fattigdommen og få slutt på krisen.” Halvparten av innbyggerne i Guinea har mindre enn en dollar om dagen å leve av.

Gjennom bistanden kan enkeltland, som Norge, bidra til å gi enkeltindivider et bedre liv. Evalueringer har vist at det nytter. Effekten av bistand er synbar på det individuelle plan, og også i nærmiljøet. Dette må ikke undervurderes. Det har stor betydning når mennesker i en landsby får tilgang til rent vann og når barn får en skole å gå til. Det har ennå større betydning om de får mulighet til å bruke sin utdanning. Det betyr mye når jordbruksproduksjonen i et distrikt øker slik at færre mennesker går sultne til sengs. At enkeltindivider gis menneskelig verdighet og økte muligheter gjennom utviklingsprosjekter er i seg selv et viktig mål.

Men det er et sørgelig faktum at vi blir for små alene til å virkelig gjøre noe med de strukturer og prosesser som skaper fattigdom. For fattigdom produseres og reproduseres. 90 av verdens fattigste land har hatt nedgang i reallønningene på 1990-tallet, og 37 av disse har lavere inntekter i dag enn de hadde i 1970. Fattigdomsproblemet øker. Og gapet mellom fattige og rike øker. For hvert år som går ser vi mer ”nord i sør” og mer ”sør i nord”. For i det hele tatt å kunne ta tak i slike komplekse utfordringer trenger vi kompetente, representative og effektive multilaterale institusjoner. Fokus må rettes ikke bare mot tradisjonelle utviklingsspørsmål, men også – og minst like viktig - mot de makroøkonomiske rammebetingelsene u-landene opererer innenfor.

Koordinering

Jeg vil gjerne komme tilbake til spørsmålet om de multilaterale institusjonene egentlig utgjør et reelt system. - Eller om de mer er å sammenligne med biljardkuler som støter borti hverandre fra tid til annen.

Som utviklingsminister er jeg naturlig nok opptatt av resultatene av bistanden på landnivå. Her kan man ofte bli frustrert over at det er for mange aktører som i for liten grad trekker i flokk og at egeninteresser dominerer prioriteringene. Derfor er bedre koordinering en hjertesak for meg som utviklingsminister. Men da en koordinering der mottakerlandet selv sitter i førersetet. Sterkere koordinering må ikke utarte til ren “ganging up” giverne i mellom. Den må heller ikke lede til etablering av parallelle strukturer, på siden av myndighetene. Det er mulig at en på kort sikt får litt flere kilometer vei eller noen flere skoler bygget på denne måten. Men parallelle strukturer bidrar ikke til nasjonal og lokal kapasitetsbygging. På sikt virker dette snarere helt mot sin hensikt. Koordinering er en forutsetning for utvikling og økonomisk vekst på makro-nivå.

For å oppnå større effektivitet i bistanden slår Bergesen og Lunde et slag for det de kaller “konkurrerende pluralisme”, f.eks. mellom FN og Verdensbanken. Jeg velger å tolke dette mer som et provokativt og tankevekkende innspill enn en forbeholdsløs anbefaling. Åpen konkurranse givere og multilaterale organisasjoner imellom er neppe noe sesam sesam. Konkurranse kan riktig nok øke kostnadseffektiviteten i bistanden og vi må derfor kunne bruke den selektivt, som insentiv. Dessverre kan den også føre til at mottakerlandene må forholde seg til alt for mange ulike bistandsaktører. Derfor vil nok en arbeidsdeling basert på komparative fordeler ofte være å foretrekke framfor uhemmet konkurranse. Tettere koordinering kan bidra til forenkling av prosedyrer og større forståelse for andres viktige og verdifulle bidrag til utviklingsprosessen. Derfor har jeg stor tro på de intensjonene som kommer til uttrykk i Verdensbankens nye koordineringsinitiativ , “Comprehensive Development Framework” (CDF).

Ambisjonen med CDF-initiativet er å bidra til at de enkelte landene utformer en helhetlig nasjonal politikk som gir retning til og samordner innsatsen for utvikling. Initiativet innebærer en erkjennelse av at det ikke er tilstrekkelig å fokusere på de makroøkonomiske rammene alene, men at det må legges like stor vekt på grunnleggende sosiale, institusjonelle og strukturelle utfordringer. Som en av våre tidligere statsministre så enkelt uttrykte det : ”Alt henger sammen med alt”. Initiativet sikter videre mot å trekke med alle aktører – myndigheter, det sivile samfunn, privat næringsliv, bilaterale og multilaterale givere – i et felles løft for utvikling.

Resultatene på landnivå vil være målestokken på om CDF blir et utviklingspolitisk gjennombrudd. For å teste ut dette konseptet i praksis er det innledet et samarbeid mellom de nordiske landene, Verdensbanken, Vietnam, Uganda og Tanzania. Norge har påtatt seg et særlig ansvar for å samarbeide med Tanzania. Regjeringen legger stor vekt på å bidra til at CDF utvikles fra spenstig visjon til smidig realitet. Dette forutsetter at alle bistandsaktørene - multilaterale og bilaterale, internasjonale og nasjonale, store som små - viser vilje til dialog og forpliktende partnerskap. Det sier seg selv at FN og Verdensbanken vil stå helt sentralt i dette arbeidet.

Avslutning

Det er viktig å ta de globale endringsprosessene inn over seg. Globaliseringsprosessen er vel, i hvert fall i all hovedsak, irreversibel. Vi er like fullt nødt til å få bedre kontroll og styring med de globale prosessene, spesielt de økonomiske. I framtida vil de internasjonale, overnasjonale og regionale organene være minst like nødvendige og viktige politiske arenaer som de nasjonale. Vi må delta aktivt på disse arenaene.

En av de viktigste utfordringene i internasjonale fora framover blir trolig å trekke inn og ansvarliggjøre viktige aktører som i dag ikke er del av dette fellesskapet. Det må bl.a. skapes mekanismer for å møte og forplikte innflytelsesrike aktører i privat sektor, det være seg multinasjonale selskaper, oversjøiske fond, store stiftelser eller frivillige organisasjoner. Det kan tenkes mange modeller for slike fellesskap. Kanskje ligger det muligheter i videreutvikling av den typen fora som ”World Economic Summitt” i Davos representerer? Fra norsk side vil vi yte vårt beste for å bygge den ”Global Compact” som FNs Generalsekretær, Kofi Annan, tok til orde for nettopp i Davos. Vi etablerte for over et år siden vårt eget ”KOMpakt”, og setter stor pris på det engasjement vi nå ser fra norsk næringsliv, fra fagbevegelsen, fra frivillige organisasjoner og akademiske miljøers side.

Bøkene som blir presentert her i dag utgjør verdifulle debattinnspill. Jeg er glad for at UD har støttet forskningsprogrammet om multilateral bistand, så vel som utgivelsen av den årboken som lanseres i dag. Det er viktig at den type informasjon som her presenteres når flest mulig mennesker, og kan danne grunnlaget for en bred diskusjon, nasjonalt og internasjonalt. Som et gammelt kinesisk munnhell slår fast: ji si guang yi ( ”samle synspunkter stor fordel”) , det er ”en stor fordel å samle synspunkter fra alle sider”. I så måte er det positivt at årboken vil bli utgitt på nettopp kinesisk, og at den er lagt ut på Internet.

Jeg håper dette seminaret kan bidra til å blåse nytt liv i debatten om det multilaterale systemet og hvordan vi kan gjøre det bedre egnet til å løse de store globale utfordringene vi står overfor. I en tale til Boston World Affairs Council i mars 1976 sa Henry Kissinger følgende: ”The challenges before us are monumental. But it is not every generation that is given the opportunity to shape a new international order. If the opportunity is missed, we shall live in a world of chaos and danger. If it is realized, we will have entered an era of peace and progress and justice”. Han kunne ha sagt det samme i dag, tjuetre år senere.

Takk for oppmerksomheten.