Utenriksminister Knut Vollebæk

Utenriksministerens tale til Barentsrådet

5. mars 1999.

Kjære kolleger, mine damer og herrer

Barentssamarbeidet står nå på terskelen til et nytt årtusen. Vi må gjøre opp regnskap over det forgangne og mobilisere visjonene for fremtiden. Men først og fremst må vi se på de konkrete oppgavene som Barentsregionen stiller oss overfor, og de mulighetene vi har for å løse dem.

Fra naturens side er Barentsregionen rikt utrustet. Det er vår oppgave å utvikle regionens potensiale for mennesklig og økonomisk vekst. Vi må lære av hverandre, forbedre våre institusjoner, fjerne hindringer for samkvem, økonomisk, kulturelt og humanitært, og være beredt til å yte hjelp i vanskelige situasjoner.

Vi må sammen gå løs på miljøutfordringene.

Vi må i fellesskap etablere den infrastrukturen som skal til for at Barentsregionen vokser enda tettere sammen.

Politisk har vel forholdene aldri ligget bedre til rette for en styrket Barentsregion. De ideologiske skillelinjene er borte. Tilbake står erkjennelsen av å inngå i et skjebnefellesskap.

Dertil er Barentssamarbeidet en del av en bredere føderalistisk strømning. I sin tale til Barentsrådets møte i Luleå i fjor sa daværende utenriksminister Primakov at det regionale samarbeidets robusthet også hadde sammenheng med at det utvikles parallelt med føderalismen i Russland.

Da Norge overtok formannskapet i Barentsrådet fra Sverige i januar i fjor, hadde både utenriksminister Hjelm Wallén og jeg noen tanker om arbeidet i den nærmeste fremtid. Selv manet jeg frem en visjon av Barentsregionen som et område med tro på egne krefter, med sosial og og økonomisk sikkerhet for regionens innbyggere, med kulturell og historisk selvtillit, med rettssikkerhet og et stabilt demokrati.

De konkrete samarbeidstiltakene retter seg mot denne visjonen, langs noen prioriterte spor.

Vi har strategier for helse og miljø, for kulturell utvikling og opplæring og for økonomisk utvikling og demokrati. Det er gledelig å kunne konstatere at vi er kommet videre i arbeidet med disse strategiene i løpet av det året som er gått.

Ta helse: Et forslag til helsesamarbeidsprogram er utarbeidet siden sist vi møttes.

Ta opplæring: Det er laget et utvekslingsprogram for høyere utdanning og forskning.

Disse programmene viderefører Barentssamarbeidet der det har lykkes best: gjennom folk-til-folk-samarbeid over landegrensene. Samtidig fremhever de et særtrekk ved Barentssamarbeidet, nemlig dets ubyråkratiske innretning. Ingen nye institusjoner er påkrevet for programmenes gjennomføring.

Programmene illustrerer også det spesielle samarbeidet mellom det regionale og det sentrale nivå i Barentsregionen. Uten de erfaringene i praktisk helsesamarbeid som var vunnet på regionalt og kommunalt nivå, tror jeg det hadde vært vanskelig å komme frem til det helsesamarbeidsprogrammet vi nå har.

Ta miljø: I atomsikkerhetssamarbeidet er det påkrevet å trekke flere land med i prosjektene. Den multilaterale prinsipperklæringen som blir lagt frem for undertegning her på møtet, er et svar på denne utfordringen.

Jeg vil i den forbindelse gi honnør til alle de land som har engasjert seg i dette arbeidet. Jeg tar den gode deltakelsen fra observatørlandenes side her på møtet som uttrykk for bred interesse. De omfattende oppgavene vi står overfor i atomsikkerhetssamarbeidet, illustrerer på en overbevisende måte at vi lever i et gjensidig avhengighetsforhold, et skjebnefellesskap, og at det er uklokt å lukke øynene for problemene hos naboen.

Urfolksdimensjonen i Barentssamarbeidet har vært til stede fra starten av. Svært mange samarbeidsaktiviteter har vært innrettet mot urfolk og deres kultur, levesett og næringsliv. Et samlet syn på urfolksdimensjonen har imidlertid manglet. Jeg hilser derfor velkommen det program for urfolk som for tiden er under utarbeidelse og som neste år vil bli lagt frem for Barentsrådet.

Ta økonomi: Det økonomiske samarbeidet har i det forløpne år fått en konstruktiv behandling med vekt på rammebetingelsene for handel og investeringer. Den økonomiske arbeidsgruppen har utført et nyttig kartleggingsarbeid når det gjelder hindringer for det økonomiske samkvemet i regionen.

Samtidig merker vi oss med glede at man på russisk side har tatt betydelige juridiske skritt for å bedre vilkårene for investeringer i energisektoren. Det har vært spennende å følge arbeidet med lov om produksjonsdelingsavtaler. Nå er det viktig at denne lovgivningen kan tas i bruk og utløse det betydelige potensialet som ligger i de store olje- og gassressursene i regionen.

Private investeringer er helt avgjørende for økonomisk utvikling. Derfor er arbeidet med rammebetingelsene så viktig. Først når dette arbeidet er gjort, kan vi ha håp om å tiltrekke større privat kapital, enten fra nasjonale eller internasjonale investorer.

En del land som har gått over til markedsøkonomi, har hatt gode erfaringer med mikrokredittordninger. Slike ordninger er særlig viktige for små og mellomstore bedrifter. De er også et ledd i utviklingen av finanssektoren, slik at denne typen kreditter etter hvert kan dekkes på vanlig måte.

Som en del av en satsning fra russisk side på å utvikle små og mellomstore bedrifter, vil vi fra norsk side vurdere å utprøve en slik ordning for mikrokreditter i den russiske delen av Barentsregionen, og da gjerne sammen med andre donorer. Ordningen kan målrettes ved for eksempel å prioritere næringstiltak som settes i gang av kvinner.

Får vi endret rammebetingelsene for private investeringer, vil det også bli lettere å oppnå finansiering for utbygging av infrastruktur i form av veier og havner. Offentlige midler kan tidvis spille rollen som startmotor i en investeringsprosess, men det er verken ønskelig eller mulig for det offentlige selv å stå for alle investeringene.

Jeg vil i den forbindelse også hilse velkommen arbeidet med Barents Euro-Arktisk Transportområde. Det første møtet i Styringskomiteen for transportområdet, med deltakelse fra samferdselsmyndighetene i regionen og fra EU-kommisjonen, fant sted i Oslo i desember i fjor. Oppgavene er store når man skal supplere de eksisterende nord-sør transportrutene langs landegrensene, med de øst-vest forbindelsene på tvers av landegrensene som regionen trenger. I grenseområdet lengst i nord er det i samarbeid mellom norske og russiske veimyndigheter åpnet en ekstra helårs veiforbindelse mellom Kirkenes og Murmansk.

Arbeidet i energigruppen har vist hva man kan oppnå i krysningspunktet mellom økonomi og økologi. Energiøkonomisering er begge deler. De konkrete prosjektene som er gjennomført, illustrerer dette. Nå gjelder det å fortsette arbeidet med å innføre de økonomiske mekanismene som gjør energiøkonomisering lønnsomt. Energigruppen har vist sin eksistensberettigelse og bør gjøres permanent.

Barentssamarbeidet er et viktig distriktspolitisk virkemiddel. Et godt eksempel på dette finner vi i Sør-Varanger. Der har økt næringssamarbeid og handel med Murmansk gjort strukturelle omlegginger betydelig enklere.

Barentssamarbeidet har funnet sin form. De lette administrative strukturene og de desentraliserte avgjørelsene er en styrke. Samvirket mellom det sentrale og det regionale nivå er fruktbart.

Enkelte tilpasninger er allikevel på sin plass. Guvernør Jevdokimov har tatt til orde for tidvise Barentsmøter av regjeringssjefer når sakene som tas opp, har stor viktighet. Dette er et godt forslag som fortjener støtte.

Flere møter på parlamentarikernivå ville også være et velkomment skritt mot en intensivering av Barentssamarbeidet. Parlamentarikermøtet som skal avholdes i Alta i april, er et viktig initiativ i så måte.

I tillegg er det viktig at ungdommen sikres et fast forum i Barentsssammenheng. I løpet av året vil det arrangeres en egen ungdomskonferanse. Dette er bra. Slike endringer kan bidra til å høyne Barentssamarbeidets politiske profil og øke dets relevans.

Jeg nevner også at Barentssekretariatet i Kirkenes vil ta på seg fellesoppgaver i forbindelse med helse- og utdanningsprogrammene. Spørsmålet om et fullt utbygget fellessekretariat for Barentssamarbeidet trenger imidlertid å modnes.

EUs satsning på Barentsregionen gjennom arbeidet med den nordlige dimensjon vinner bifall også hos oss. Barentsregionen ble opprettet som en bro mellom Russland og EU, og slik er det blitt. Også Norge er sterkt interessert i å gjennomføre og finansiere prosjekter i samarbeid med EU og Russland, via støtteprogrammene TACIS og Interreg. Det er gledelig at mulighetene for dette har blitt bedre. Den økte vekten EU legger på den nordlige dimensjon, er av det gode også for land i regionen som ikke er EU-medlemmer.

Det er med andre ord et fremgangsrikt Barentsår vi er i ferd med å legge bak oss. Ikke minst har de to nye regionrådsmedlemmene Oulu og Västerbotten tilført samarbeidet nye ressurser og impulser. Det er med spenning og forventning at jeg forbereder meg til å overlate formannsklubben i finske hender.