Utenriksminister Knut Vollebæk

"Åpenhet og medvirkning i WTO"

Nasjonalt seminar om WTO, NUPI, 8. mars 2000

Innledning

La meg aller først få rette en stor takk til NUPI, representert ved Arne Jon Isachsen og Arne Melchior, for at de har påtatt seg å organisere dette seminaret sammen med DU. UD har i en årrekke kunne trekke på NUPIs ekspertise og vi er takknemlig for at dere stiller opp også her.

Internasjonal handel har mer enn 15-dobblet over de siste 50 år. Det er liten grunn til å tvile på at det har vært en hovedårsak til velstandsutviklingen vi har vært vitne til i etterkrigstiden.

Det er imidlertid klart at WTOs medlemsland i ulik grad har trukket fordeler av friere handel.

WTOs forløper GATT var i hovedsak opptatt av å bygge ned tollbarriærene for å fremme økt internasjonal handel. I dag ser vi at handel er et langt mer omfattende begrep enn tidligere. Bl.a. miljøspørsmål, arbeidsstandarder og matvaresikkerhet utgjør viktige elementer som berører handelspolitikken.

WTO regulerer verdenshandelen gjennom et omfattende regelverk. Vi bør alle være opptatt av hva som foregår i WTO. Jeg er glad for at så mange frivillige organisasjoner, forskere og andre interesserte deltar her i dag. Vi ser fram til å høre deres synspunkter og vurderinger.

Dette seminaret er i seg selv ment som et bidrag til økt åpenhet og debatt om aktuelle WTO-spørsmål i Norge.

Ikke minst Seattle-møtet viste at i forhandlingsprosesser i WTO er et sterkt behov for større åpenhet og bredere medvirkning. Før jeg går nærmere inn på hvordan jeg ser for meg at åpenhet og medvirkning kan fremmes innenfor WTO, vil jeg kort omtale situasjonen i Genève slik den fortoner seg i dag.

Status for arbeidet i Genève

Debatten i WTO preges av behovet for å gjennomføre en del tillitsskapende tiltak internt i organisasjonen, særlig rettet mot en bedre integrasjon av utviklingslandene. Tiltakene som nå drøftes i forhold til utviklingslandene omfatter:

• en større grad av fokusering på den handelsrelaterte faglige bistanden,
• ulike beslutninger knyttet til utviklingslandenes implementering av deler av regelverket, og
• bedret markedsadgang for produkter fra de minst utviklede landene (MUL).

Parallelt med disse tillitsskapende tiltakene, er WTOs medlemmer nå opptatt av å videreføre en prosess som forhåpentligvis vil munne ut i en beslutning om en ny runde - i en ikke altfor fjern fremtid.

La meg her benytte anledningen til å understreke at Regjeringens målsettinger m.h.t. en bred forhandlingsrunde er uendret. De posisjoner vi gjennom en bred forberedelsesprosess la på plass forut for Seattle gjelder fortsatt.

Vi ønsker at beslutningen om en bred forhandlingsrunde skal fattes så snart som mulig. Tidsperspektivet for en mulig beslutning er imidlertid fortsatt uklart. Presidentvalget i USA vil her kunne spille inn. De bilaterale kontakter vi har hatt både på politisk plan og på embedsnivå i ulike hovedsteder synes å indikere en viss nøkternhet i spørsmålet om tidsperspektivet for iverksettelse av en ny runde. Samtidig registrerer vi at det kommer signaler både fra EU og Japan, og også USA, om at man ønsker å innlede en forhandlingsrunde så snart som mulig.

Det som er klart er at man nå innleder forhandlinger under den såkalte innebygde dagsorden - m.a.o. forhandlinger om landbruk, tjenester og TRIPS. Disse forhandlingene følger av allerede inngåtte forpliktelser i WTO-regelverket. Fra norsk side er vi innstilt på å ta aktivt del i disse forhandlingene. Første møte har allerede funnet sted på tjenesteområdet. Etter det jeg forstår rådet det en god og konstruktiv atmosfære i innledningen av disse forhandlingene. Senere denne måneden starter man opp på landbruk. Disse forhandlingene vil foregå parallelt med det videre arbeid for å ivareta den overordnede målsetningen om å igangsette en bred forhandlingsrunde så snart det måtte være mulig.

I denne sammenheng er det viktig at vår WTO-ambassadør, Kåre Bryn, er valgt til formann i WTOs Hovedråd. Han vil dermed være sentral i det arbeid som nå foregår med tanke på å få prosessen på bena igjen. Dette er en anerkjennelse av den jobben Bryn har gjort og gjør i Geneve, samt en erkjennelse av den rolle Norge har spilt i WTO.

Erfaringene fra Seattle

Årsakene til at man mislyktes i Seattle er flere.

Men den mest grunnleggende årsaken til at man feilet var fraværet av reell politisk vilje. Dette står WTO-medlemmene kollektivt ansvarlig for. Av andre faktorer vil jeg nevne: -en kompleks og lite vellykket forberedelsesprosess; -dårlig organisering og utøvelse av lederskap fra formannskapets side; samt -at mange av WTOs medlemsland hadde en følelse av manglende medvirkning i konferansens siste faser.

Særlig bruken i Seattle av det såkalte "green-room", der man inviterte et mindre antall land til konsultasjoner rundt bestemte problemstillinger, var uheldig. Selv om disse landene står for en stor del av verdenshandelen, kan jeg godt forstå frustrasjonen hos de ministre som måtte sitte på gangen mens forhandlingene foregikk bak lukkede dører.

Et hovedproblem var at det ikke ble organisert plenumsmøter parallelt med de uformelle prosessene. Dette medførte at mange delegasjoner i beste fall hadde fragmentarisk informasjon om hva som egentlig foregikk.

Selvfølgelig vil en organisasjon som WTO med 135 medlemmer og en beslutningsprosess basert på konsensusprinsippet måtte benytte seg av ulike uformelle prosesser for å nå frem til enighet. Men prosessene må være representative og beholde en fleksibilitet som tillater varierende deltakelse avhengig av tema som drøftes.

Åpenhet og medvirkning

Effektiv ivaretakelse av nasjonale interesser i WTO forutsetter for det første fysisk tilstedeværelse og for det andre tilstrekkelige kunnskaper om handelssystemet til å kunne argumentere sin sak i formelle som i uformelle fora.

Det er spesielt utviklingslandene som har problemer med å oppfylle
disse forutsetningene. Hensynet til utviklingslandenes reelle deltakelse i det multilaterale handelssystemet er dermed den mest sentrale enkeltstående utfordring for WTO. Vi må sikre at utviklingslandene, og særlig de minst utviklede land, har den nødvendige ekspertise til å ivareta sine interesser innenfor det internasjonale handelsregimet.

Betydningen av dette kom også klart frem under FN-konferansen UNCTAD X, som ble avholdt i Bangkok i forrige måned. Etter mitt syn er det både positivt og viktig at man der oppnådde enighet bl.a. om et handlingsprogram for hvordan UNCTAD skal arbeide videre med spørsmål knyttet til handel og utvikling.

I denne sammenheng er en mer systematisk bruk av WTOs programmer for handelsrelatert faglig bistand - spesielt rettet mot kapasitetsbygging og ressursutvikling – nødvendig for å sikre disse landenes mer effektive deltakelse i WTOs arbeid.

Fra norsk side har vi foreslått at alle WTOs faglige bistandsprogrammer skal finansieres over organisasjonens regulære budsjett. Og ikke som i dag, hovedsakelig gjennom ekstraordinære bevilgninger. Dette forslaget ble fremsatt i forkant av Seattle-konferansen, men ble dessverre aldri realitetsbehandlet. I tillegg er effektivitet i bruken av handelsrelatert faglig bistand avhengig av en bedre koordinering av aktivitetene overfor utviklingslandene i de mange internasjonale organisasjoner som etter hvert har engasjert seg i internasjonale handelsspørsmål (UNCTAD, UNDP, IMF, Verdensbanken, OECD m.fl).

I Seattle ble vi enige om å opprette et juridisk rådgivningssenter for utviklingslandene. Senteret skal bidra til å hjelpe de minst utviklede landene til å håndtere tvistesaker i WTO. Dette var etter mitt skjønn det mest konkrete resultat som kom ut av ministerkonferansen i Seattle.

Åpenhet om internasjonale handelsspørsmål må først og fremst være et hensyn som hvert enkelt medlemsland må ta ansvaret for. Som ledd i de nasjonale forberedelser til Seattle-runden etablerte vi på norsk side konsultasjonsmekanismer med deltakelse av frivillige organisasjoner, fagdepartementer og arbeids- og næringslivets organisasjoner. Flere organisasjoner som er representert her i dag inngikk i den norske forhandlingsdelegasjonen til Seattle-møtet. Denne nære kontakten var svært nyttig for myndighetene og jeg håper også organisasjonene på denne måten fikk en bedre forståelse av arbeidet i WTO.

WTO er et internasjonalt samarbeid mellom medlemsland. Det er landene som må ta ansvaret for de beslutninger som organisasjonen treffer. Det er derfor vanskelig å tenke seg deltakelse fra andre enn myndighetene.

Derimot bør spørsmålet om observatørstatus for andre mellomstatlige organisasjoner vurderes. Kravet fra en del medlemsland om at ILO må innvilges observatørstatus har møtt sterk motstand blant flere av WTOs medlemsland. Denne motstanden må sees i sammenheng med diskusjonen om arbeidsstandarder og WTO.

Mer konkret kan man imidlertid tenke seg at de landvise handelspolitiske gjennomgangene åpnes for frivillige organisasjoner.

NGOs, forskere og andre bør også bli trukket inn i de forberedende prosesser, slik som f.eks avholdelsen av periodiske NGO-symposier foran hver ministerkonferanse, eller diskusjons- eller høringsmøter om spesielle tema.

Videre tror jeg det kan være hensiktsmessig å opprette et konsultativt organ under generaldirektøren med representasjon fra arbeidslivets parter, NGO-miljøet, akademikere m. fl. som kan gi nyttige innspill til WTOs arbeid.

Konklusjon:

Jeg ser fram til en konstruktiv dialog om hvordan vi sammen kan bidra til utviklingen av en forsvarlig og rettferdig internasjonalt handelssystem til fordel for både rike og fattige land.

Takk for oppmerksomheten.