Jeg vil først få takke for invitasjonen til å delta på dette seminaret. Det er både hyggelig og nyttig for oss i den politiske ledelse i Utenriksdepartementet å treffe folk fra våre forsvarsgrener. Dialog er en god måte å få fram vår politikk og synspunkter på, samtidig som innspill fra de som er ute i "felt" alltid utgjør nyttige og nødvendige korrektiver.

Temaet for min innledning er NATOs strategiske konsept: sikkerhetspolitisk bakgrunn og konsekvenser for Norge. Sett fra mitt ståsted er det naturlig å sette dette temaet inn i et bredt sikkerhetspolitisk perspektiv og å fokusere på de overordnete føringene som ligger i konseptets bokstav og ånd. I lys av dette er det naturlig å gå tilbake til det som skjedde før og under NATOs toppmøte i Washington i april 1999.

Jeg vil avslutningsvis si noe om det nye forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet som vi nå ser ta form innenfor EU. Dette er en prosess som også vil få stor betydning for vår fremtidige sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Toppmøtet i Washington

1999 var et historisk år for NATO. Toppmøtet i Washington fant sted noen få uker etter at militæraksjonen mot FRJ ble innledet. Det var første gang i organisasjonens historie at Alliansen var i væpnet konflikt med et annet land i en ikke –artikkel 5 situasjon. Jeg tror at vi på nåværende tidspunkt ikke har helt tatt innover oss hvilken historisk milepæl Kosovo- konflikten representerer for ikke bare for Alliansen, men også for hele det euro-atlantiske samarbeid. Etter min mening vil vi i lang tid fremover kommer til å snakke om "før" og "etter" Kosovo.

Få uker før luftoperasjonene ble innledet, fikk NATO tre nye medlemmer som tidligere tilhørte Warszawapakten. Det vitnet om hvilke revolusjonerende, og tidligere utenkelige endringer, som har skjedd i det sikkerhetspolitiske landskapet det siste tiår. Vedtaket i Washington av et nytt strategisk konsept for Alliansen reflekterte dette. Dette dokumentet skal være det overordnete politisk-militære styringsdokument i tiden fremover.

Med Kosovo-konflikten som bakgrunnsteppe, ble det i 1999 også tatt viktige skritt fra EU- landenes side for å integrere sterkere sin forsvars- og sikkerhetspolitikk med sikte på en bedret europeisk evne til krisehåndtering.

Dette kan på sikt berøre NATOs rolle og posisjon og det etablerte samarbeidet innenfor Alliansen. Likeledes kan det føre til nye samarbeidsrelasjoner og oppgavefordeling mellom NATO og EU, og til en ny vektfordeling mellom de europeiske og de nordamerikanske allierte.

Hver for seg, og samlet sett, vil disse begivenhetene bestemme den fremtidige retningen for sikkerhetspolitikken i vår del av verden, og dermed danne grunnlaget for NATOs videre arbeid.

Militæraksjonen mot FRJ stod selvfølgelig øverst på toppmøtets dagsorden. Krisen bidro på mange måter til å sette toppmøtet i en ramme som fremfor alt understreket de betydelige utfordringer et endret NATO vil kunne bli stilt overfor i fremtiden. Men toppmøtet demonstrerte på en overbevisende måte samholdet og besluttsomheten blant medlemmene. Uten dette samholdet ville Alliansen ha mistet mye av sin troverdighet i lang tid fremover.

Toppmøtet viste også at partnersamarbeidet var helt sentralt. Alle EAPC/PfP-land unntatt Russland var til stede på stats- eller regjeringssjefsnivå. Ikke minst i forbindelse med integreringen av partnernes bidrag i Kosovo-operasjonen viste EAPC/PfP samarbeidet sin verdi som instrument for krisehåndtering. Det viste seg også at det var kombinasjonen av militærmakt og diplomati fra et samlet euro-atlantisk samfunn som til slutt fikk president Milosevic til å bøye av og godta det internasjonale samfunnets krav. For de russiske ledere var dette et klart tegn på at de hadde kommet i en isolert posisjon i forhold til sikkerhetssamarbeidet i Europa, og særlig i forhold til situasjonen i Kosovo.

Man kan trygt si at i forhold til diskusjonen om NATOs nye oppgaver er det liten tvil om at luftangrepene mot FRJ og den humanitære situasjonen på Balkan førte NATO raskere inn i oppgaver og samarbeidsforhold enn man ellers kunne ha regnet med. Et eksempel på det er utplassering av NATO styrker i Albania og Makedonia og deres bidrag til det humanitære hjelpearbeidet.

Det strategiske konseptet

Foruten den dagsaktuelle situasjonen i Kosovo var vedtaket om et nytt strategisk konsept for Alliansen det viktigste punktet på dagsorden på toppmøtet. Når Alliansen til slutt bestemte seg for å innlede militæraksjoner mot FRJ, var dette med ryggdekning i de nye oppgaver som er beskrevet i dette konseptet.

De store endringene i NATO har selvfølgelig kommet gradvis i løpet av nittitallet og må sees i lys av en meget komplisert og vanskelig utvikling i Sentral- og Øst-Europa, spesielt i det sørøstlige hjørnet av Europa. Faktum er at NATOs nye rolle er blitt utviklet over tid. I realiteten snakker vi om en prosess som begynte nesten umiddelbart etter toppmøtet i Roma i 1991, da det forrige konseptet ble vedtatt. Allerede på det tidspunkt var det klart at dette dokumentet ikke i tilstrekkelig grad tok innover seg de fundamentale endringene i det sikkerhetspolitiske landskap.

Utenriksministrene i medlemslandene besluttet allerede i 1992 i Oslo og Brussel å gå inn på " peacekeeping and other operations under the authority of the Security Council or the responsibility of OSCE". Den nye konseptet som ble vedtatt i Washington etter mange og lange drøftinger, gjenspeiler således de gjennomgripende forandringer i det politiske, økonomiske og sosiale landskapet som har skjedd siden murens fall. Samtidig er det verktøy for å kunne møte de stadig nye og krevende sikkerhetspolitiske utfordringene i våre nærområder med utgangspunkt i et utvidet sikkerhetsbegrep.

Arbeidet med et nytt konsept begynte formelt halvannet år før konflikten i Kosovo spisset seg til. Men Kosovokrisen og NATOs militæraksjon forandret brått graden av oppmerksomhet om og tempoet i den tilpasningsprosess organisasjonen hadde gjennomgått i løpet av flere år.

I drøftelsene fram mot toppmøtet var det viktig for Norge å sikre en balanse mellom NATOs etablerte og nye oppgaver. Det lyktes vi med. Å trygge medlemslandenes sikkerhet, i tråd med den kollektive forsvarsforpliktelsen som er nedfelt i Traktatens artikkel 5, forblir Alliansens grunnleggende oppgave. De transatlantiske bånd, de politiske konsultasjonene og det integrerte militære samarbeidet er bekreftet, og dette er av avgjørende betydning for oss fordi denne gjensidige forpliktelsen har vært en bærebjelke i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk i hele etterkrigstiden. Det er derfor ikke riktig å hevde at det nye konseptet på noen måte rokker ved Alliansens grunnleggende forpliktelser. Konseptet viser at NATOs tradisjonelle oppgaver fortsatt utgjør fundamentet for samarbeidet i Alliansen. Det er et klart skille mellom de tradisjonelle kjernefunksjoner og nye oppgaver.

Samtidig er samarbeidet med partnerland, konfliktforebygging og krisehåndtering grunnleggende betingelse for fred og stabilitet i dagens Europa, inkludert her i nord . Vi må forholde oss til et moderne trusselbilde, knyttet til nasjonale, etniske og religiøse motsetninger i kombinasjon med svake politiske institusjoner, mangel på demokrati og økonomiske reform. Sosial nød og uro, fare for spredning av masseødeleggelsesvåpen og terrorisme er også elementer som kompletterer dette bildet.

Det strategiske konseptet omtaler disse spørsmålene i avsnittet om de nye sikkerhetspolitiske utfordringene. I kap. 20 vises det til at " noen av landene i og omkring det euro-atlantiske område står overfor alvorlige økonomiske, sosiale og politiske vanskeligheter, etnisk og religiøs rivalisering, territorielle disputter, ufullstendige eller mislykkede reformforsøk, krenkelse av menneskerettigheter og staters oppløsning kan lede til lokal og til og med regional ustabilitet, til menneskelige lidelser og til væpnet konflikt. Slike konflikter kan påvirke Alliansens sikkerhet ved å spre seg til naboland, også til NATO- land, eller på andre måter, kan også påvirke andre staters sikkerhet. " Det som her beskrives er den utvikling vi har sett skje i enkelte av de tidligere østeuropeiske land hvor Warszawapakten oppløsning ikke ga evig fred, demokrati og velstand, men har bidradd til å blåse nytt og eksplosivt liv i gamle motsetningsforhold. Ikke minst gjelder dette på Balkan.

Jeg vil understreke at denne vektleggingen ikke er ny. Gjennom hele nittitallet har Alliansen gradvis tilpasset seg behovet for å møte utfordringer i hele konfliktspekteret. Fleksibilitet, reaksjonsevne og evne til å tilpasse krisehåndteringen til situasjoner som vanskelig lar seg definere på forhånd, har vært bærende prinsipper. Det såkalte nye NATO har nå formalisert dette ved å gjøre krisehåndtering og stabilitetsbygging til sentrale oppgaver. Alle medlemslandene må forholde seg til et nytt trusselbilde og ta høyde for det i sine sikkerhetsvurderinger og sin forsvarsplanlegging. Alliansen har dermed over tid blitt mer et sikkerhetspolitisk og i mindre grad et militært instrument. Dette kom bl.a. fram i forbindelse med Kosovo-krisen da en stram politisk kontroll med militære tiltak var et fremtredende trekk.

I den debatten som oppstod her i landet etter toppmøtet dvs etter at konseptet var vedtatt, ble det hevdet at NATO med dette hadde gitt seg selv et carte blanche i rollen som verdenspoliti, og følgelig kunne tillate seg å gripe inn med militær makt hvor og når som helst. Dette er ikke rett. Ingen av de allierte har tatt til orde for en globalisering av NATOs virkeområde. Tvert imot vises det i det nye konseptet konsekvent til det euro- atlantiske område når de nye oppgavene omtales. Denne geografiske begrensningen har også vært grunnlaget for samarbeidet i PfP og EAPC med de nye partnerland i øst, og for at NATO i samme periode har sagt seg villig til å stille styrker til disposisjon for FN og KSSE/OSSE for konfliktløsning i denne regionen. Det innebærer at løsning på konflikter selvsagt først må søkes gjennom fredelige virkemidler - å ty til militær makt er og forblir den siste utvei. Dette var også holdningen forut og under Kosovo-konflikten.

FNs Sikkerhetsråd er tillagt det overordnete ansvar for fred og sikkerhet. FN har på sin side gjennomgått store endringer og har i løpet av 1990-årene gitt regionale organisasjoner som NATO et stadig økende ansvar for fredsoperasjoner. Men fremdeles er det slik at bruk av makt må forankres folkerettslig enten i samtykke fra partene eller i retten til selvforsvar i henhold til FN-paktens artikkel 51 eller ved mandat fra Sikkerhetsrådet i henhold til paktens kap. VII eller VIII. Fra norsk side arbeidet vi sammen med Tyskland og andre allierte for en sterk understrekning av dette da det nye konseptet skulle utformes. Vi lykkes med det. Prinsippet om folkerettslig forankring er nå knyttet opp til omtalen av Alliansens hovedoppgaver. Samtidig erkjennes det at det vil kunne oppstå situasjoner hvor det ikke alltid er mulig å få et slikt eksplisitt mandat med Sikkerhetsrådets nåværende sammensetning, slik tilfelle var for militæraksjonen mot FRJ.

Alt i alt ivaretar sluttresultatet de norske synspunkter og interesser selv om vi nok kunne ønsket oss en enda klarere henvisning til FN i teksten. Men konseptet er i pakt med Norges grunnleggende holdning om at internasjonal orden skal være basert på rettsregler.

Det må ikke herske tvil om at militæroperasjonene mot FRJ ble utformet og gjennomført til støtte for det internasjonale samfunnets krav slik de var nedfelt i resolusjonene fra FNs Sikkerhetsråd og erklæringene fra FNs generalsekretær hvor det var stadfestet at situasjonen i Kosovo utgjorde en trussel mot fred og sikkerhet. Det er viktig å være klar over at en vanskelig humanitær situasjon kan inngå i Sikkerhetsrådets vurderinger av at det foreligger en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet etter kap.VII i FN-pakten. De humanitære hensyn kan veie tungt, men vil ikke i seg selv utgjøre et tilstrekkelig folkerettslig grunnlag for trusler eller bruk av væpnet makt.

I tilfellet Kosovo spisset situasjonen seg mer og mer til i løpet av vinteren 1999 med stadig økende voldsbruk fra serbisk side, en vanskelig humanitær situasjon og økt fare for destabilisering i hele regionen. Gjentatte forsøk ble gjort fra det internasjonale samfunn for å stabilisere situasjonen. Norge var direkte involvert i dette arbeidet gjennom vårt formannskap i OSSE. Vårt engasjement foregikk på to plan: utplassering av verifiseringsstyrken KVM i Kosovo og i forsøk på å få Jugoslavia til å etterleve inngåtte avtaler. Vi mislykkes med dette. Det fører for langt til å gå inn på årsakene, men det er ingen tvil om at alle muligheter for å få til en forhandlet løsning med president Milosevic var uttømt da Alliansen til slutt vedtok å gripe inn militært. Både av etiske og sikkerhetsmessige grunner ble det etter hvert umulig for det internasjonale samfunn å forbli på tilskuerplass. Etter norsk syn representerte luftaksjonene derfor ikke et brudd på folkeretten. Som nevnt hadde man folkerettslig dekning innenfor de resolusjoner som Sikkerhetsrådet tidligere hadde vedtatt om situasjonen i Kosovo.

Jeg skal ikke her gå inn i en lang teoretisk diskusjon, men jeg vil peke på noen av faremomentene ved å åpne for nye doktriner, for eksempel en humanitær intervensjon, for å legitimere bruk av væpnet makt. Risikoen for misbruk er stor. Ikke bare FN-paktens bestemmelser om opprettholdelse av internasjonal fred og sikkerhet, men også dens bestemmelser om beskyttelse av menneskerettigheter og grunnleggende friheter kan bli undergravd. I sin ytterste konsekvens vil slike nye doktriner kunne representere et farlig skritt bort fra målsetningen om en internasjonal orden basert på rettsregler til fordel for maktpolitikk og den sterkestes rett.

Fra norsk hold ser vi ikke noe behov for å supplere FN-paktens nåværende bestemmelser med nye doktriner for å legitimere bruk av væpnet makt. Det gjelder også når formålet er å avhjelpe en vanskelig humanitær situasjon. For Norge ville en slik utvikling være bekymringsfull - ikke bare ut fra våre ideelle utenrikspolitiske målsetninger, men også av hensyn til våre sikkerhetspolitiske interesser. I en dom i 1996 ga for øvrig Den internasjonale domstolen i Haag uttrykk for at maktbruk ikke er det riktige virkemiddel for å sikre respekt for menneskerettigheter.

Sørøst-Europa initiativet

Den dagsaktuelle situasjonen i Kosovo stod naturligvis høyt oppe på dagsorden under toppmøtet i Washington, men stats- og regjeringssjefene for NATOs medlemsland var også opptatt av behovet for å forebygge konflikt før man kommer til et stadium der bruk av makt er påkrevet. Det forebyggende aspektet er således en del av NATOs strategi.

Under et eget møte med representanter for de syv nabolandene til FRJ som ble særlig berørt av situasjonen i Kosovo, inviterte Alliansen til et nærmere samarbeid for å sikre fred og stabilitet i hele Sørøst- Europa. Disse landene ga NATO bred støtte i håndteringen av konflikten. De viste sin solidaritet både gjennom politisk og praktisk støtte som å stille sitt luftrom til disposisjon for NATO. Til gjengjeld forventet de et tettere forhold til Alliansen. Dette ønsket ble imøtekommet gjennom vedtaket om å opprette et eget konsultasjonsforum for å holde nær kontakt og å styrke de ulike samarbeidstiltakene. Samtidig ble det gjort klart at NATO ikke kan utstede noen generelle artikkel 5 garantier for disse landenes sikkerhet. På den annen side er en rekke av dem er med i PfP, noen er medlemskapskandidater, og et NATO nærvær i Bosnia, Kosovo, Albania og Makedonia er det tydeligste eksempel på det nettverk av samarbeid som er etablert.

NATOS aktiviteter inngår som ett element i en bredt anlagt strategi for å stabilisere hele regionen. Styrket kontakt og gjensidig avhengighet på tvers av etniske og nasjonale skillelinjer er et sentralt mål for fredsprosessen.

Andre viktige aktører i deen prosessen er EU og OSSE. Særlig gjennom Stabilitetspakten for Sør-Øst Europa som ble vedtatt på EU-toppmøtet i juni 1999, er det tatt ulike initiativ for å sikre fred og stabilitet gjennom langsiktig økonomisk og sosial utvikling. I tillegg kommer det omfattende arbeidet både EU og OSSE legger opp til i annen sammenheng for å fremme samfunnsreformer og respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

Stabilitet på Balkan kan ikke bygges uten jugoslavisk deltakelse. På norsk hold har vi sterkt fremhevet at FRJ på sikt må bli inkludert i de forsterkede samarbeidstiltakene. Men dette vil ikke være mulig så lenge president Milosevic sitter ved makten.

5. Defence capabilities initiative (DCI)

Som medlem av Alliansen må vi analysere de politiske og militære lærdommene av Kosovo- aksjonen. Dette berører forholdet mellom USA og de europeiske allierte, og utviklingen av Europas egen evne til politisk og militær krisehåndtering. Grunnlaget for den vellykkete operasjonen var at de europeiske og nordamerikanske allierte stod samlet, politisk og militært. Men sammenlignet med USAs kapasitet til denne typen militæroperasjoner var Europas tilsvarende mangler slående. I Washington ble det innledet en prosess for å tilpasse NATO- landenes styrkestruktur til krisehåndterings-oppgaver. En viktig målsetning ved denne tilpasningen er å få til en bedre byrdefordeling mellom USA og Europa. Et viktig initiativ i denne sammenheng er det amerikanske DCI, et program for videreutvikling av de allierte militære styrker slik at de i større grad enn i dag blir strategisk mobile, effektive, utholdende og egnet til egen beskyttelse. Dette gir også klare utfordringer for utforming av det norske forsvaret.

Det nye utenriks- og forsvarspolitisk samarbeid i EU

Som en direkte følge av erfaringene fra Balkan, har EU-landene påbegynt en egen prosess for å ta større ansvar for egen sikkerhet gjennom styrking av medlemslandenes felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. NATO-toppmøtet hilste utviklingen velkommen. Også på norsk hold støtter vi denne utviklingen. Etter vårt syn bidrar den til å den samlede evne til krisehåndtering, ivaretar behovet for bedre byrdefordeling og sikrer de transatlantiske forbindelser.

I etterkant av EUs toppmøter i Køln i juni og i Helsinki i desember 1999 er prosessen ført mange skritt videre. I Helsinki ble det vedtatt at EU i løpet av mars på foreløpig basis etablerer nye organer for europeisk krisehåndtering - en sikkerhetspolitisk komite, en militærkomite og en militær stab. EU vil ikke opprette egen hær, men innen 2003 skal en særskilt styrke på 50–60.000 soldater med tilhørende fly- og sjøstridskrefter være bygget opp. Styrken skal kunne være operativ innen 60 dager. EU vil kunne iverksette en egen militær operasjon når NATO som helhet ikke er engasjert. Vi legger imidlertid til grunn at formuleringen "når NATO som helhet ikke er engasjert" innebærer at dette vil skje på grunnlag av en felles forståelse mellom EU og NATO. I Helsinki-vedtaket understrekes det at NATO fortsatt skal være grunnlaget for medlemmenes kollektive sikkerhet og ha en viktig rolle i krisehåndtering.

Det skal utvikles egne konsultasjonsmekanismer mellom EU- og NATO. Målet er gjensidig konsultasjon, samarbeid og innsyn. Strukturene har enda ikke funnet sin endelige og formelle form. Dette vil bli avklart i løpet av det portugisiske formannskapet denne våren, og senere fulgt opp av det franske formannskapet. Man må regne med at det vil være ta tid før alle brikker er på plass, og at praktiske oppfølgingen og gjennomføringen vil kunne bli en langdryg prosess.

Hva betyr dette for det transatlantiske samarbeidet og hva betyr det for Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjon?

I sluttkommunikeet fra NATO toppmøtet i Washington ble det presisert at man ønsker å sikre en bredest mulig deltakelse fra allierte land som ikke er medlemmer i EU. Dette ble bekreftet under NATOs utenriksmistermøte i desember. Prosessen som nå er satt igang innen EU, har betydelig dynamikk. Den kan føre til at EU-landene etter hvert drøfter viktige spørsmål seg imellom og i økende grad kan komme til å møte i Alliansen med samordnede standpunkter. EU og USA kan i økende grad bli naturlige partnere i NATO mens de andre europeiske allierte får redusert sin innflytelse. Dette berører våre grunnleggende interesser.

På den bakgrunn har vi fra norsk side har innledet en dialog både med formannskapet og bilateralt med de enkelte EU-land. For Norge er det viktig at den økte europeiske krisehåndteringsevne blir en del av den euro-atlantiske tilnærmingen. Dette tilsier tette samarbeidsordninger mellom NATO og EU, og at vi må arbeide for at de strukturene som skal bygges opp styrker båndene mellom Europa og USA. Det er særlig viktig at NATO blir opprettholdt som det primære konsultasjonsforum i Europa for krisehåndtering.

Vår første målsetning er å bidra til at det etableres gode samarbeidsformer som bidrar til effektivitet og god ressursutnyttelse, ikke til en duplisering av eksisterende virksomhet. På den andre siden må det være åpenhet og innsyn både mellom de to organisasjonene og mellom dem og det enkelte medlemsland.

Det andre sentrale anliggende for oss er å oppnå tilfredsstillende tilknytning til disse strukturene. Vår ambisjon er norsk deltakelse i de løpende konsultasjoner, ikke bare om fredsoperasjoner i EU- regi, men også i planleggingen av slike operasjoner og i de sikkerhetspolitiske overlegninger som legger føringer på planprosessen. Det er ikke nok å komme inn i prosessen først etter at et vedtak om en EU-ledet Petersbergoperasjon er fattet.

Vi står overfor en betydelig utfordring for å skape forståelse for ønsket om best mulig medvirkning i beslutningsprosessene. Som en stor bidragsyter til militær og sivil krisehåndtering er det nødvendig, både av politiske og konstitusjonelle årsaker, å finne fram til ordninger som er tilfredsstillende på lang sikt. Foreløpige reaksjoner på våre innspill etter Helsinki- møtet tyder på at det er en bred forståelse for våre behov. Men det gjenstår å se hvor mye av dette som nedfelles i konkrete ordninger.

Det blir ikke minst viktig i våre bestrebelser å vise hva vi selv kan bidra med til europeisk krisehåndtering. Konstruktive bidrag gir som regel økt innflytelse og Stortingsmelding 38 er et direkte svar på dette. Det betyr blant annet at vi må styrke vår evne til å bidra i internasjonale operasjoner og her står vi overfor en betydelig nasjonal utfordring. Fra norsk side er vi innstilt på å gjøre den beredskapsstyrke vi har tilgjengelige også i forbindelse med EU-ledete operasjoner, og legger til grunn at vi får tilfredsstillende ordninger for vår medvirkning på dette området.

Som sivilist nøler jeg litt med å gi meg inn på en vurdering av de rent militære konsekvenser av denne utviklingen. Men det er ingen tvil om at ESDP, DCI og erfaringen fra Kosovo vil få store ringvirkninger for vårt forsvar. Jeg tror at vi må innse at deltakelse i internasjonale operasjoner i fremtiden vil bli en integrert del av Forsvarets virksomhet. Mye er allerede gjort for at vi kan reagere hurtig og relevant på behovet for militær innsats utenfor landets grenser. Når Stortingsmelding 38 følges opp, vil det skje enda mer. Forholdet til personellet blir særlig viktig. Jeg er sikker på at denne forsamling vil ha klare synspunkter på spørsmål som beordring av personell, verneplikt kontra profesjonalisering, behovet for en tilfredsstillende økonomisk kompensasjon og familiepolitikk.

Forholdet til Russland

Det sier seg selv at utviklingen i Russland er helt avgjørende for stabilitet på vårt kontinent. Det er vanskelig å forestille seg en konflikt i det euro-atlantiske område hvor Russland på en eller annen måte ikke er involvert. De hyppige regjeringskiftene har skapt usikkerhet om landet kan regnes som en rasjonell aktør i internasjonal sammenheng, men lederskiftet ved nyttår vil forhåpentligvis føre til bedre kontinuitet og forutsigbarhet i russisk politikk. Samarbeidet mellom Russland og NATO må imidlertid være basert på felles interesser, gjensidighet og et konstruktivt engasjement fra alle parter.

Samarbeidet NATO-Russland er etter hvert gjenopptatt når det gjelder konsultasjoner om KFOR og situasjonen i Kosovo. I dag samarbeider NATO- tropper og russiske tropper godt sammen på bakken. Selv om Russland så langt ikke har vært villig til å gjenoppta hele samarbeidet i NATO-Russland rådet, er det viktig å skille mellom russiske prinsipielle holdninger og deres tilnærming til praktisk samarbeid.

Russland valgte å bryte samarbeidet med Alliansen da luftoperasjonen mot FRJ ble innledet og valgte å utebli fra toppmøtet. Til gjengjeld spilte landet en viktig og konstruktiv rolle sammen med Finland, når det gjaldt å komme fram til en diplomatisk løsning som førte til at luftangrepene kunne avblåses etter 72 døgn.

Det er derfor foreløpig ingen grunn til å stille spørsmålstegn ved gyldigheten av Grunnakten av 1997. NATO har uttalt at de vil gjøre det ytterste for å unngå at bruddet får langvarige konsekvenser. NATO-Russland samarbeidet har et stort potensiale, men vi må være forberedt på å legge et langsiktig perspektiv til grunn. Vi bør fortsatt ha høye ambisjoner, samtidig som vi ser etter nye måter å engasjere landet i et politisk og praktisk samarbeid.

Partnerland og utvidelse

Forholdet til Russland må utvikles parallelt med at NATO forsetter utvidelsesprosessen øst- og sørover. Dette innebærer at innlemmelsen av Polen, Tsjekkia og Ungarn i Alliansen ikke markerer slutten på prosessen. NATO står fortsatt åpen for nye medlemmer. Det må selvsagt forventes at Russland har delte synspunkter på dette, men landet har selvsagt ingen vetorett mht til når og til hvem Alliansen skal invitere til medlemskapsforhandlinger. Utfordringen ligger i å få fram budskapet om at NATOs ulike partnerskap og utvidelse har som mål å skape samarbeid på tvers av gamle skillelinjer. Russland må forstå at en utvidelse av Alliansen ikke er rettet mot deres interesser, men et bidrag til å øke sikkerhet og stabilitet på hele det europeiske kontinent.

Toppmøtet i Washington vedtok ytterligere styrking av PfP ved å gi partnerlandene økt innflytelse. I tillegg ble kandidatpakken Membership Action Plan lansert for å gi et troverdig innhold til NATOs budskap om åpen dør, og som et konkret verktøy for kandidatlandenes forberedelser til medlemskap. Fra norsk side er det særlig aktuelt å bidra aktivt med råd og veiledning til de baltiske stater.

Det er foreløpig ingen diskusjon om når neste utvidelse kan skje, men spørsmålet vil sannsynligvis aktualisere seg i god tid før neste toppmøte som tentativt er berammet til 2002. Selv om man vil måtte ta hensyn til kandidatlandenes hjemmearbeid, vil en utstedelse av nye invitasjoner til medlemskapsforhandlinger fortsatt skje på et politisk grunnlag. Fra norsk hold har vi tatt til orde for at Kosovo–konflikten ikke må føre til at all oppmerksomhet rettes mot kandidatlandene i sør på bekostning av de baltiske staters aspirasjoner.

Avslutning

La meg avrunde med å gjenta noen hovedpunkter:

• NATOs nye strategiske konsept innebærer en ny balanse mellom Alliansens etablerte oppgaver og ikke-artikkel 5 operasjoner.

• Militæraksjonen mot FRJ representerer en milepæl i NATOs og medlemslandenes historie. Det er viktig å ta lærdom av denne erfaringen.

• Evnen til krisehåndtering må styrkes og vi må bli dyktigere på å forebygge konflikter med sivile midler, slik at militære opsjoner ikke gjenstår som de eneste. Fleksibilitet og reaksjonsevne blir sentrale begreper.

• Dette innebærer også å utvikle den militære krisehåndterings-mekanisme slik at Alliansen i fremtiden kan opptre med troverdighet på dette området.

• Ingen av medlemslandene ønsker å gjøre NATO om til et nytt verdenspoliti. Det strategiske konsept undergraver ikke folkeretten eller FNs stilling. Det er understreket at krisehåndteringsoppgaver må ha et folkerettslig grunnlag.

• Utviklingen av et omfattende forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid innen EU er særdeles viktig . Vi står overfor en ny balanse mellom USA og EU. Vi må som ikke EU-land arbeide aktivt for å ivareta våre interesser innenfor de nye strukturene.

Man må også se utover Kosovo. Som nevnt, blir kjerneoppgavene som er fastlagt i Atlanterhavspakten verken fortrengt eller erstattet av krisehåndteringsoppgaver. Fra norsk side vil vi fortsette arbeidet for at organisasjonens hovedansvar er det kollektive forsvar forankret i et transatlantisk samarbeid. For Norge med sin plassering i et geografisk skjæringspunkt mellom den atlantiske, europeiske og russiske dimensjon av europeisk sikkerhet, er det grunnleggende at de forpliktelsene som ligger i Atlanterhavspaktens artikkel 5 opprettholdes. Det vil fortsatt forme vårt utgangspunkt og de synspunkter som vi legger til grunn. Men et helhetlig internasjonalt perspektiv på alt vi foretar oss er en forutsetning for at vi skal kunne ivareta vår egne sikkerhetsbehov, og samtidig yte verdifulle bidrag i konfliktsituasjoner i Europa.

Medlemskapet i NATO gir, kanskje sterkere enn noen gang, Norge betydelige muligheter til å bidra til utformingen av det euro-atlantiske sikkerhets- og forsvarsarbeid.

Takk for oppmerksomheten.