Statssekretær Jarle Skjørestad:

Perspektivene foran tilsynskonferansen om Ikke-spredningsavtalen

Foredrag på møte arrangert av bl.a. Nei til atomvåpen, 15. februar 2000.

La meg først få takke for at jeg er blitt invitert til å innlede på Nei til atomvåpens temamøte om kjernefysisk nedrustnings- og ikkespredning og situasjonen forut for tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen (NPT). Jeg vil benytte anledningen til å gi anerkjennelse til Nei til Atomvåpen og de andre organisasjoner som er med på å arrangere dette møtet for sitt utrettelige og aktive engasjement i opinionsskapende arbeid for en verden fri for kjernevåpen. I en tid med dramatiske forandringer og hvor den politiske dagsorden skifter raskt, er det en styrke å ha en vedvarende og aktiv opinion omkring dette spørsmålet. Regjeringen tillegger arbeidet med å motvirke spredning av kjernevåpen og å redusere deres rolle i internasjonal politikk den største betydning.

1. Den politiske situasjonen

Inngangen til 1990 årene gav ny kraft til håpet om at kjernevåpnenes rolle i internasjonal politikk kunne reduseres betydelig. Den kalde krigens deling av verden i to blokker var borte, og med den mye av grunnlaget for avskrekkningspolitikken. Sikkerhet på grunnlag av frykten for gjensidig tilintetgjørelse ble erstattet med forestillingen om sikkerhet i fellesskap. Et resultat av dette var økt engasjement blant ulike land og frivillige organisasjoner i arbeidet med å knytte det internasjonale samfunn tettere til de normer og institusjoner som ikke-spredningsregimet etablerer. En viktig etappe i så måte var vedtakene fra tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen i 1995 om å forlenge NPT-avtalen på ubestemt tid, og å styrke den multilaterale dialogen gjennom et eget handlingsprogram og en tilsynsprosess.

Etter Tilsynskonferansen i 1995 er bildet langt mindre entydig. Vi er blitt stilt overfor motstridende utviklingslinjer innen kjernefysisk nedrustnings- og ikkespredning. Det har vært positive trekk ved utviklingen, herunder betydelige reduksjoner i kjernevåpenarsenalene, men også tilbakeslag. Jeg vil her kort kommentere fire sentrale forhold:

Man har lykkes med å nå nye resultater innen internasjonal rustningskontroll gjennom fremforhandlingen av Prøvestansavtalen (CTBT, august 1996), tilleggs-protokollene for IAEAs arbeid med kjernefysisk sikkerhetskontroll (mai 1997), og den atomvåpenfrie soneavtalen i Afrika (Pelindaba-avtalen i 1998). Positivt i denne sammenheng er også de tiltak som verdenssamfunnet har iverksatt for å avvikle Iraks kjernevåpenprogram. På den andre siden har det vist seg vanskelig å igangsette forhandlinger om et avtalefestet forbud mot produksjon av spaltbart materiale for våpenformål (FMCT) ved Nedrustningskonferansen i Genève. Dette til tross for at Tilsynskonferansen i 1995 besluttet å gi disse forhandlingene status som prioritert oppgave som skulle igangsettes umiddelbart etter at arbeidet med Prøvestansavtalen ble avsluttet. Det har også vist seg svært vanskelig å sikre en snarlig ikrafttredelse av Prøvestansavtalen, p.g.a. den foreløpige motstand fra Kongressen i USA, India, Pakistan og Nord-Korea mot å la seg binde av avtalen.

Det bilaterale forholdet mellom USA og Russland har også vært preget av motstridende trekk når det gjelder kjernefysisk nedrustning og rustningskontroll. Mer enn seks år etter den amerikanske og russiske avtaleinngåelsen om strategiske styrkereduksjoner i START II-avtalen har Russland fremdeles ikke ratifisert avtalen. Dette har så langt blokkert for nye forhandlinger om ytterligere reduksjoner. Samtidig har det vært fremgang innen andre områder, som for eksempel spørsmålet om håndtering og reduksjon av spaltbart materiale som er underlagt landenes respektive militære sikkerhetsprogrammer. Begge land uttrykte enighet under toppmøtet i 1998 om å redusere disse lagrene med 50 tonn plutonium gjennom en flertrinnsprosess underlagt en fastsatt tidsramme. Gjennomføringen vil bl.a. vektlegge åpenhet og oppfølging med internasjonale verifikasjonsordninger. USA, Russland og IAEA har for dette formål igangsatt et trilateralt samarbeid som man fra norsk interesse hilser velkommen og følger med interesse. Det er å håpe at det amerikansk-russiske initiativet kan bidra til å legge press på de andre kjernevåpenmaktene slik at disse iverksetter tilsvarende tiltak.

Når det gjelder utformingen av nedrustnings- og ikkespredningspolitikken på amerikansk side synes det å være en økt vektlegging av det unilaterale sporet. Eksempler på dette er det amerikanske senatets nei til ratifikasjon av Prøvestansavtalen (CTBT) og arbeidet med å utvikle et nasjonalt rakettforsvar (NMD). Det amerikanske senatets motvilje til å slutte seg til Prøvestansavtalen er dypt beklagelig. Beslutningen gir et svært uheldig politisk signal i en tid hvor ikke-spredningsregimet er under press. President Clintons arbeid med å få til en ratifikasjon av CTBT og hans tilsagn om å videreføre det ensidige moratoriet på prøvesprengninger er imidlertid positivt. De amerikanske planene om et nasjonalt rakettforsvar (NMD) møtes med mange spørsmål i Europa. Jeg vil komme tilbake til dette spørsmålet senere i foredraget.

Multilateralt nedrustnings- og ikkespredningsarbeid har i perioden etter den forrige tilsynskonferansen (1995) i tiltagende grad har vært preget av et lite konstruktivt samarbeidsklima og mangel på fremgang. Dette har dels sammenheng med kjernevåpenmaktenes reserverte holdning til multilateralt å drøfte kjernefysiske nedrustningsspørsmål og de stadig gjentatte, til dels polemiske, krav fra en gruppe alliansefrie land om omfattende tiltak og raske resultater. De alliansefrie lands opptreden i dette spørsmålet har ikke vist seg å være spesielt hjelpsomt for å komme videre i arbeidet. Berettigelsen av deres skarpe kritikk av kjernevåpenmaktenes nedrustningsvilje er i tillegg blitt betydelig redusert etter at enkelte alliansefrie land i den senere tid har satt seg langt utover de normer som ikke-spredningsregimet har etablert. I den sammenheng kan nevnes India og Pakistans kjernefysiske prøvesprengninger i mai i 1998 og Nord-Koreas utviklingsprogram for langtrekkende missiler. I tillegg har man en uklar situasjon i Iran og enkelte andre land mht et mulig kjernefysisk våpenprogram.

Denne situasjonen innefor den multilaterale arena har samtidig skapt et større rom for mulig innflytelse av moderate stater gjennom realistiske og konstruktive initiativ som kan virke samlende. Jeg ønsker her å understreke at den politiske viljen til kjernevåpenmaktene om å forplikte seg til nye tiltak er avgjørende for at man skal kunne nå nedrustningspolitiske resultater, og at det nettopp derfor er viktig å utforme eventuelle initiativ på en måte som kan trekke kjernevåpenmaktene med i prosessen. Fra norsk side har vi de senere år gjort betydelige anstrengelser (bl.a. ved Nedrustningskonferansen i Genève (CD) og innen tilsynsprosessen for NPT) for å myke opp den fastlåste og polariserte situasjonen ved flere initiativ og forslag. Vi har ønsket å legge til rette for en mer konstruktiv dialog om disse spørsmålene. Forverringen av samarbeidsklimaet innen dette felt synes nå å ha gjort arbeidet med å skape samlende løsninger viktigere, men langt vanskeligere enn tidligere. Det er derfor nødvendig med økt innsats i tiden som kommer.

2. Forberedelsene til Tilsynskonferansen

Vi står nå midt i prosessen med å utforme norske posisjoner for Tilsynskonferansen for NPT i april/ mai. Det er et krevende og utfordrende arbeid. Jeg vil her begrense meg til å kommentere enkelte elementer som vurderes fra vår side.

a. Prosess.

Slik tilsynsprosessen har utviklet seg siden Tilsynskonferansen i 1995 har den fremdeles til gode å finne en form som er i samsvar med den opprinnelige intensjonen. I henhold til vedtaket fra 1995 skulle den nye tilsynsprosessen bidra til å styrke den multilaterale dialogen med sikte på å gjennomføre tiltak innen kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Det er helt avgjørende for Ikke-spredningsavtalens troverdighet at det nå utvikles hensiktsmessige ordninger som bremser mulighetene for tilbakeslag og som samtidig gir bedre muligheter til å gjennomføre de tiltak som Tilsynskonferansen vedtar. En grundig evaluering av tilsynsprosessen synes nå nødvendig, og forslag til tiltak som kan bidra til å styrke denne bør spilles inn under Konferansen. I den sammenheng synes jeg det er betimelig å vurdere måter som kan bidra til å gjøre tilsynsprosessen mer operativ. Et tiltak kan være at tilsynsprosessen også vektlegger gjennomføring av tidligere vedtatte beslutninger i tillegg til å forberede kommende tilsynskonferanser. Dette bør reflekteres i mandatet til tilsynsprosessens årlige møter, forberedelseskomiteen.

b. Videreføring av arbeidet med strategiske styrkereduksjoner

Det er viktig å redusere den strategiske og politiske betydningen av kjernevåpen i internasjonal politikk bl.a. gjennom substansielle nedrustningstiltak for å hindre ytterligere spredning av disse våpnene. Derfor er det viktig at arbeidet med ytterligere strategiske styrkereduksjoner på amerikansk og russisk side videreføres. Norge har i likhet med øvrige vestlige land understreket at det er kjernevåpenstatene selv, og ikke multilaterale prosesser, som har ansvaret for å bygge ned kjernevåpenarsenalene. Det er av stor betydning at USA og Russland nå kommer i gang med forhandlinger om nye strategiske styrkereduksjoner innenfor en START III ramme. Et slikt initiativ vil være et viktig signal om at kjernevåpenmaktene tar sitt nedrustningsansvar alvorlig og derigjennom nedtoner betydningen av kjernevåpnenes rolle for å ivareta egen sikkerhet.

c. Kjernevåpenmaktene og økt åpenhet.

Det er viktig å etablere multilaterale ordninger som kan sikre drøftelser og informasjonsutveksling av spørsmål vedrørende kjernefysisk nedrustning og som kan trekke kjernevåpenmaktene aktivt inn i en prosess med økt åpenhet. Dette vil kunne gi kjernevåpenmaktene en anledning til å informere om unilaterale/bilaterale nedrustningspolitiske tiltak og resultater så vel som sider ved deres kjernefysiske doktriner. Økt åpenhet fra kjernevåpenmaktene omkring disse spørsmålene vil kunne få stor betydning for samarbeidsklimaet i multilaterale fora. Sammen med Belgia, Nederland, Italia og Tyskland har Norge lagt fram et forslag vedrørende drøftelser og informasjonsutveksling om kjernefysisk nedrustning i CD. Forslaget har så langt blitt positivt mottatt og er gjenstand for økende oppslutning. Vi mener det er viktig å få i gang en dialog og informasjonsutveksling om kjernevåpen i CD.

d. Spaltbart materiale

Et av de viktigste substansspørsmål som bør vies oppmerksomhet innenfor NPT-rammen er spaltbart materiale. Store mengder av våpengrads plutonium og høyanriket uran representerer i dag et stort håndteringsproblem og innebærer en betydelig spredningsrisiko. Fokusering utelukkende på et forbud mot fremtidig produksjon er ikke tilstrekkelig. Det er nødvendig å adressere hele feltet spaltbart materiale gjennom en helhetlig tilnærming. De ulike komponentene bør sees i sammenheng og innarbeides i en felles strategi.

For det første er det nå helt nødvendig at Nedrustningskonferansen i Genève (CD) snarest mulig igangsetter forhandlinger om en avtale som forbyr videre produksjon av spaltbart materiale for våpenformål (Fissile Material Cut-off Treaty eller FMCT). Dette spørsmålet ble framholdt som et kjernepunkt av den forrige tilsynskonferansen og må tillegges høyeste prioritet. Det er av stor betydning for CDs troverdighet som multilateralt forhandlingsforum at man kommer i gang med dette arbeidet.

For det andre må vi finne egnede måter å behandle de store mengder av høyanriket uran og våpengrads plutonium som frigjøres og fases ut fra militær sektor og det militære sikkerhetsprogram, bl.a. som følge av kjernevåpenmaktenes etterlevelse av inngåtte nedrustningsavtaler. Dette overskuddsmateriale utgjør i dag enorme mengder – totalt over 1600 tonn – og må tas forsvarlig hånd om. Likeledes må vi finne måter å adressere den mengden av høyanriket uran som inngår som drivstoff i atomdrevne skip (den marine brenselssyklus). Både overskuddsmateriale og spaltbart materiale for drivstoffutnyttelse utgjør en betydelig spredningsrisiko. Etter vårt syn er det viktig at det multilateralt utarbeides effektive og bindende ordninger og tiltak som skal forhindre at både overskuddsmaterialet fra den militære sektor og materiale fra den marine brenselssyklus utnyttes til våpenformål. Det er også viktig å sikre seg mot at dette materiale kommer på avveie eller får utvikle seg til en uhåndterlig miljørisiko.

For det tredje bør det arbeides for økt åpenhet i forbindelse med militære lagre av spaltbart material med sikte på nettoreduksjoner gjennom frivillige, tillitsskapende tiltak.

I sum kan en slik samlet tilnærming til dette feltet bidra til å utvikle forpliktende retningslinjer for hvordan stater skal håndtere sine lagre av spaltbart materialet på en mest mulig forsvarlig måte. Norge har fremlagt forslag innenfor rammen av tilsynsprosessen om å etablere parallelle prosesser som skal fokusere på henholdsvis militært spaltbart overskuddsmateriale, den marine brenselssyklus og eksisterende militære lagre med sikte på å utarbeide folkerettslige forpliktende retningslinjer og standarder.

e. Taktiske kjernevåpen

Det er nødvendig å skape økt oppmerksomhet omkring taktiske kjernevåpen og få dette spørsmålet opp på den internasjonale nedrustningspolitiske dagsorden. På russisk side er tusenvis av slike våpen blitt trukket tilbake og lagret. Slike våpen kan raskt bli redeployert og bidra til å spille en politisk destabiliserende rolle i konfliktutsatte områder. Det er viktig å sikre at nedbygging av disse våpnene inngår i den mer omfattende nedrustningsprosessen. Økt åpenhet omkring slike våpen kan være et viktig tillitsskapende tiltak. Den russisk-amerikanske enigheten om tilbaketrekning og destruksjon av taktiske kjernevåpen fra 1991 bør bekreftes på nytt og overveies formalisert med en tidsramme for endelig destruksjon.

3. NATOs arbeid for kjernefysisk rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning (para 32)

Jeg vil her benytte anledningen til å omtale arbeidet i NATO med nedrustnings- og ikkespredningsspørsmål. I sin redegjørelse til Stortinget foran NATOs toppmøte i Washington i april 1999, la statsminister Bondevik vekt på at det i oppfølgingen av toppmøtet var behov for en ny og bred gjennomgang av NATOs arbeid for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Fra norsk side var vi tilfredse med at dette fikk gjennomslag i NATO og at toppmøtet ga mandat til en prosess med sikte på å styrke NATOs innsats for rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning. Alliansen vil vurdere opsjoner for tillits- og sikkerhetsskapende tiltak, verifikasjon, ikke-spredning rustningskontroll og nedrustning. Arbeidet vil dekke både masseødeleggelsesvåpen og konvensjonelle våpen.

Fra norsk side ønsker vi en omfattende og integrert tilnærming, en snarlig tidsfrist og synlige resultater av denne prosessen. En rekke komiteer i NATO er nå i gang med å utforme bidrag fra sine arbeidsfelt til prosessen. I løpet av året vil NATO gjennomføre en vurdering av alliansens bidrag til hele nedrustningsagendaen. En rapport om arbeidet skal fremmes til ministermøtene ved årets utgang. En slik bred gjennomgang vil selvfølgelig være av verdi for alliansen og dens medlemmer internt. Vi mener imidlertid at det er viktig at prosessen også bidrar til større åpenhet og synliggjør hvordan alliansen vil arbeide fremover for å styrke sin innsats for arbeidet for rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning. Det er for øvrig mitt inntrykk at NATO ikke har vært flink nok til å vise hvilken innsats alliansen faktisk har lagt ned på feltet frem til i dag.

4. Amerikanske planer om nasjonalt rakettforsvar NMD

Jeg vil her få kommentere de amerikansk planer om et mulig nasjonalt rakettforsvar som har tiltrukket seg mye oppmerksomhet. På norsk side er vi blitt orientert om disse planene både bilateralt og i alliansesammenheng. Vi legger vekt på at USA har en nær dialog med Russland i dette spørsmålet og at forholdet mellom et slikt nasjonalt rakettforsvar og ABM-avtalen avklares nærmere. ABM-avtalen - som ble inngått mellom USA og Sovjetunionen i 1972 – er et viktig rustningskontroll-instrument som bidrar til strategisk stabilitet mellom kjernevåpenstatene. Vi ønsker derfor at ABM-avtalen blir videreført, eventuelt i en justert form som USA og Russland måtte forhandle seg fram til. Dersom USA skulle komme til den konklusjon at landet vil trekke seg fra ABM-avtalen, ville dette være sterkt beklagelig. På samme måte beklager vi uttalelser fra russisk side om at gjennomføring av inngåtte avtaler så vel som eventuelle nye avtaler om strategiske styrkereduksjoner vil kunne stå i fare dersom USA og Russland ikke skulle komme til enighet i dette spørsmålet.

Mulige justeringer i ABM-avtalen er imidlertid i første rekke et bilateralt anliggende for de land som er parter til avtalen. På denne bakgrunn fant vi det riktig, som de fleste andre europeiske land, å avstå under avstemningen over et resolusjonsforslag om ABM-avtalen som Russland, med støtte fra Kina og Hviterussland, la frem i FN sist høst.

Fra amerikansk side er det fremhevet at den type rakettforsvar som nå er under utvikling, springer ut fra en ny trusselvurdering. USA ser for seg en betydelig økt fare for spredning av masseødeleggelsesvåpen og missilteknologi til terrorist-grupperinger eller uansvarlige regimer. Hensikten med rakettforsvarssystemet – dersom dette besluttes utplassert – vil i følge USA være å beskytte amerikansk territorium mot angrep fra et mindre antall raketter utstyrt med masseødeleggelsesvåpen. Det er ikke tenkt å ha noen evne og funksjon i forhold til Russland.

Det er vårt håp at Russland og USA vil komme til enighet om forholdet til ABM-avtalen i tilfelle en eventuell utplassering av et amerikansk nasjonalt missilforsvar. Norge er opptatt av at det legges til rette for en videre positiv utvikling i den bilaterale dialogen mellom USA og Russland i kjernevåpenspørsmål. Resultatene man har oppnådd i den amerikansk-russiske dialogen, gir viktige signaleffekter, ikke minst i forhold til land som kan være i ferd med å skaffe seg kjernevåpen. Russisk ratifikasjon av START II-avtalen vil være et nytt viktig steg fremover.

På norsk side deler vi bekymringen for spredning av masseødeleggelsesvåpen og missilteknologi til uansvarlige grupper og regimer. NATOs toppmøte i Washington i april i fjor slo også fast at dette vil være et sentral arbeidsfelt for Alliansen i tiden fremover. Fra norsk side legger vi stor vekt på et sterkt nettverk av internasjonale avtaler og samarbeidsordninger for å møte denne trusselen og hindre spredning av atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen. Det viktigste ikke-spredningsmålet for alliansen og dens medlemmer er å hindre at spredning skjer, eller å reversere den med diplomatiske midler dersom den forekommer.

Utplassering av et nasjonalt amerikansk missilforsvar reiser en rekke spørsmål knyttet til det internasjonale arbeidet for ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen, den videre utvikling i forbindelsene USA-Russland og situasjonen for de europeiske allierte i NATO. USA skal etter planen til sommeren ta en beslutning om eventuell utplassering. Norge og andre allierte er opptatt av at man innenfor NATO får en bred gjennomgang av konsekvenser og hvordan planene om et amerikansk nasjonalt rakettforsvar berører andre land, før USA tar en beslutning om dette.

Det ville være meget uheldig om den tvil som nå er reist om ABM-avtalens fortsatte levedyktighet, skulle forsterke den vanskelige situasjonen vi i dag har innen kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Nye kjernefysiske kappløp og spredning av stadig mer avansert rakett-teknologi er en utvikling vi må sette meget inn på å unngå.

5. Russland

Det er et faktum at gjennomføring av nedrustningsavtaler kan få betydelig innvirkning på miljøet i våre nærområder. Den omfattende nedrustningsprosessen stiller store krav til forsvarlig håndtering og lagring av våpenkomponenter, spaltbart materiale av våpen-grad og dekommisjonerte atomdrevne skip. Det er nødvendig med tiltak for å hindre at slikt materiale kommer på avveie, og for å ivareta viktige miljøhensyn. Samtidig må man være klar over at en forsvarlig håndtering av den kjernefysiske destruksjonsprosessen er svært kostnadskrevende og teknologisk komplisert. Utfordringene er store og nødvendiggjør internasjonal satsing. En slik satsing er samtidig en viktig forutsetning for en akselerert kjernefysisk nedrustningsprosess.

For å bistå Russland i å rydde opp i etterlatenskapene fra den kalde krigens dager undertegnet Norge en rammeavtale om atomsikkerhets-samarbeid med Russland i mai 1998. Denne rammeavtalen inkluderer foreløpig 10 prosjekter hvorav flere er i 100 millioner klassen. Det dreier seg bl.a. om bygging av et skip for transport av brukt uranbrensel og radioaktivt avfall fra marinens baser i Nordområdene, bygging av et lager for brukt uranbrensel i Majak og bygging av et lager for fast radioaktivt avfall i nordområdene.

Samtidig har vi understreket overfor russerne at en omfattende opprydning av brukt uranbrensel og radioaktivt avfall på russiske marinebaser i nordområdende er så komplisert og kostbart at Norge alene verken har midler eller kompetanse til å påta seg dette arbeidet. En internasjonal satsing er derfor nødvendig. Norge har som følge av dette tatt initiativ til å bygge opp et internasjonalt apparat som kan bistå russerne med å rydde opp i atomavfallet til den russiske marinen i nordområdene. Dette spørsmålet ble bl.a. drøftet med USAs energiminister Richardson under hans besøk i Oslo tidligere i år. Utkastet til en flernasjonal avtale er blitt utarbeidet med sikte på å etablere et juridisk grunnlag for bi- og multilaterale bistandsprosjekter. Avtalen omtales som Multilateral Nuclear Environmental Programme in the Russian Federation (MNEPR). Marinens atomavfall befinner seg på sikkerhetsgraderte baser med begrenset adgang og øket sikkerhetsrisiko for utenlandsk personale. Behovet for å sikre utsendt personale immunitet og adgang til prosjektstedene for kontroll og oppfølging har derfor vært et sentralt poeng i mulige giverlands forhandlingsposisjon. Det er særlig USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, de nordiske land og EU-kommisjonen som foreløpig er tiltenkt en rolle i denne sammenheng.

Prosjektene det er snakk om gjelder bl.a. brukt uranbrensel som er meget strålingsfarlig. Det er lagret til dels under kritikkverdige og helsemessig farlige forhold. Faren for uhell og skade er derfor spesielt høy ved prosjekter av denne karakter. Dette er bakgrunnen for at mulige giverland ikke ønsker å påta seg noe form for ansvar under prosjektarbeidet. Man ønsker heller ikke å underkaste seg russisk rettsvesen i tilfelle rettslig etterspill av et uhell. Kravet om fritak for skatt, toll og avgifter er begrunnet ut fra ønsket om at prosjektmidlene i sin helhet skal gå til prosjektet og ikke til å smøre den russiske statskassen.

Vi håper å føre disse MNEPR-forhandlingene til en vellykket avslutning og således legge grunnlaget for et multilateralt samarbeid for å fjerne brukt uranbrensel fra russiske atomubåter og russiske marinebaser på en mest mulig forsvarlig måte.

6. Avslutning

Vi lever i en verden med dramatiske forandringer hvor håndtering av sikkerhetsspørsmål stiller større og større krav. Fremtidig sikkerhet vil være avhengig av en blanding av nøye avstemte regionale og globale initiativ og tiltak. Den vil likeledes være avhengig at vi lykkes med å videreføre internasjonalt samarbeid innen kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning med sikte på nye og varige resultater. Flere forhold har bidratt til at ikke-spredningsregimet i den senere tid er kommet under press. Vi vil antagelig gå inn i en meget vanskelig tilsynskonferanse. Dette må spore oss til økt innsats for å finne samlende løsninger på de utfordringer vi står overfor. Vi er fast bestemt på å gjøre hva vi kan for å bevare det vi allerede har oppnådd og ytterligere styrke ikke-spredningsregimet og arbeidet for kjernefysisk nedrustning for derigjennnom å bidra til økt internasjonal stabilitet og sikkerhet