Tiltakskonferansen 2002
– 4 regionale konferanser

Åpningsinnlegg
av statssekretær Lars Arne Ryssdal

Bergen 8. mars 2002

(med forbehold om endringer under fremføring)

Innledning

La meg først få takke for invitasjonen til å innlede på en svært aktuell konferanse. Konferansens tema er tiltaksarbeid overfor personer og målgrupper som trenger bistand fra flere, og de felles utfordringene vi står overfor. Temaet og erfaringene fra enkelte lokale forsøk som skal presenteres, går rett inn i noen av Regjeringens viktigste satsingsområder - modernisering av offentlig sektor, avtalen om et inkluderende arbeidsliv, arbeidet med tiltaksplanen mot fattigdom, og spørsmålet om organisering av Aetat, trygdeetaten og sosialetaten for å gi brukere med sammensatte problemer et enklere og bedre tilpasset tilbud. På flere av disse områdene er det et nært samarbeid mellom Sosialdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

Vi skal i dag få høre hvordan erfaringer fra lokalt samarbeid mellom Aetat og sosialetaten kan sikre helhetlige, aktive tilbud til sosialhjelpsmottakere. Høsten 2000 ble det startet opp forsøk i 13 kommuner. På Vestlandet er det Bergen, Randaberg, Molde og Kristiansund. Forsøkene skal pågå i fire år. De er derfor ikke kommet halvveis ennå. Men det er allerede gjort erfaringer med en rekke ulike modeller for å gi helhetlige tilbud som kan føre til arbeid. I dette feltet kan en også bygge på erfaringer fra tidligere arbeid. Jeg ser derfor fram til at det vil komme fram konstruktive problemstillinger, erfaringer og forslag som kan spilles inn i arbeidet med å gi brukere med sammensatte problemer et bedre tilbud.

Innsats mot fattigdom

I Sem-erklæringen heter det at vi har råd til å forhindre fattigdom i Norge dersom vi er villige til å se med nye øyne på gamle velferdsordninger. Det heter videre at Regjeringen vil føre en politikk som gir større trygghet for dem som faller utenfor og har behov for hjelp. En slik politikk må bygge på folks naturlige ønske om å stå på egne ben, og å unngå at støtteordninger setter folk i et varig avhengighetsforhold til offentlig bistand. Samarbeidsregjeringen vil derfor legge til rette for at flest mulig skal kunne klare seg på egen inntekt.

Det er oppnevnt et statssekretærutvalg for å lede det løpende arbeidet med en Tiltaksplan mot fattigdom. Sosialdepartementet har ansvaret for koordineringen av planen. Tiltaksplanen bygger på tre hovedgrep – for så vidt utledet av Sem-erklæringen:

• Tiltak som hindrer at folk blir fattige ,
• Tiltak som bidrar til å styrke evnen til egenforsørgelse og arbeid ,
• Tiltak for å forbedre velferdstjenestene.

På bakgrunn av disse tre hovedgrepene vil Tiltaksplanen mot fattigdom bli basert på tiltak som retter seg mot forebygging, arbeid og velferdstjenester. Vi har lagt opp til en åpen prosess med dialog til viktige fagmiljøer og frivillige organisasjoner. Regjeringen har varslet at den vil se nærmere på selve fattigdomsbegrepet.

Årsakene til at enkelte faller utenfor og får dårlige levekår, er ofte mange og sammensatte. En målrettet innsats for å bekjempe fattigdom må derfor i stor grad være personrettet og innrettet på å fange opp behovene til avgrensede deler av befolkningen med de dårligste levekårene. Bistand ut fra den enkeltes behov vil stå sentralt i Regjeringens satsing mot fattigdom.

Siden årsakene til fattigdomsproblemet er så sammensatte, må politikken være helhetlig, og resultere i tiltak på et bredt spekter av områder og samarbeid mellom en rekke departementer. Regjeringen vil søke å følge opp effekten av iverksatte tiltak over tid. Derfor vil vi vektlegge arbeidet med å utvikle måleindikatorer og et system for sosial rapportering. En politikk for å bekjempe fattigdom må også omfatte strategier og tiltak overfor personellet som yter tjenester.

Barnefamilier som opplever fattigdom er en prioritert målgruppe. Etter forslag fra denne regjeringen er det allerede vedtatt en rekke tiltak rettet mot barnefamilier i statsbudsjettet for 2002.

En særskilt utfordring er å redusere antallet langtidsmottakere av sosialhjelp. Her er forsøkene i de 13 kommunene et viktig bidrag. I følge nye tall fra Statistisk sentralbyrå, hadde nesten 10 000 personer i 2000 hatt sosialhjelp som hovedinntektskilde i mer enn 36 måneder. Dette er totalt uakseptable tall. Sosialstønaden skal jo kun være en midlertidig, kortvarig hjelp for folk som er kommet i en vanskelig situasjon. Gjennom Tiltaksplanen mot fattigdom arbeider vi derfor med å finne frem til strategier og tiltak som kan være effektive for å redusere bruken av sosialhjelp. Det kan bl.a. være aktuelt å satse sterkere på tiltak for yrkeshemmede. Innvandrere er en klar risikogruppe for å bli langvarige mottakere av sosialhjelp. Regjeringen ser derfor nærmere på en egen stønad for denne gruppen. Og endelig arbeides det med å forsterke tiltak for å beholde mennesker i arbeidslivet – og få noen av de som har falt ut tilbake.

Et inkluderende arbeidsliv

Arbeid er det viktigste virkemidlet for å få mennesker ut av fattigdom. Å sørge for at flere blir selvhjulpne gjennom eget arbeid er derfor et viktig mål for Regjeringen. Vi må sikre at det er incentiver til å arbeide, det må ”lønne seg” å jobbe. Arbeid er et gode og arbeid må være første valg for flest mulig.

Arbeidet med et inkluderende arbeidsliv er derfor svært viktig. Regjeringen har inngått en avtalen med partene i arbeidslivet om dette. Det mest synlige aspektet i avtalen har vært målsetningen om redusert sykefravær i løpet av avtaleperioden. Men like viktig for Regjeringen er det at vi må få flere til å stå i arbeid til pensjonsalder – m.a.o. få hevet den reelle pensjoneringsalderen. Og vi må motvirke utstøting fra arbeidslivet.

Alle disse tre målsetningene er motivert nettopp ut fra at for de fleste enkeltindivider vil arbeid være et gode. Men det er heller ingen tvil om at det er sløsing med samfunnets ressurser at så mange mennesker ikke får utnyttet sine ressurser til å skape verdier og felles velferd i samfunnet. En funksjonshemmet og utviklingshemmet person – nesten uansett hvor sterke funksjonssvikter - kan gjøre en større samfunnsinnsats på en tilpasset arbeidsplass enn på et kommunalt dagsenter. For mennesker som ønsker å gjøre en slik innsats, og ikke får anlednign til det, tror jeg vi kan konkludere slik Sandmann-utvalget gjorde det: Arbeid er helsefremmende.

Regjeringen legger derfor vekt på å gi arbeidsrettede tilbud til utsatte grupper . Det er tross alt lettere å holde folk i arbeid enn å få dem inn igjen hvis de først har falt utenfor. Innsatsen for å prøve ut folk på attføring gjennom arbeidstrening og omskoleringstiltak før eventuell uføretrygding, er blitt betydelig styrket. Forebygging er svært sentralt i tiltaksplanen mot fattigdom. Dette gjelder ikke minst ungdom. Det er viktig å gripe inn tidlig overfor ungdom som faller ut av utdanningssystemet eller stiller seg utenfor det ordinære arbeidslivet. Da er veien til å gjøre seg avhengig av sosialhjelp kort. Der langvarig passivisering blir resultatet er det sløsing både med menneskelig og økonomisk kapital.

Arbeidsmarkedet i Norge er svært stramt. Og arbeidskraft vil i stadig stigende grad bli en knapphetsfaktor i årene fremover. For å opprettholde vår velstand og produksjon av viktige tjenester, inkludert velferdstjenester, trenger vi en stor arbeidsstyrke og høy yrkesaktivitet. Vi har i dag en betydelig strøm ut av arbeidsmarkedet bl a via sykmelding og uførepensjonering. Regjeringen vil motvirke dette gjennom avtalen om et inkluderende arbeidsliv, reaktivisering av uførepensjonister, og en stor satsing på attføring. I 2001 hadde vi om lag 64 000 yrkeshemmede i gjennomsnitt. Over 40 000 av disse var på ulike attføringstiltak. Vi vil ta med oss alle erfaringer og innspill vi kan bruke, inn i dette arbeidet.

Modernisering av offentlig sektor

Samarbeidsregjeringen vil trekke med seg de erfaringene samarbeidet mellom Aetat og sosialsektoren bringer inn i arbeidet med å modernisere offentlig sektor. Men like viktig – vi vil også søke å organisere tiltak mot disse brukerne ved hjelp av de prinsippene for Modernisering av offentlig sektor som Arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman har trukket opp i Stortinget – i redegjørelsen ”Fra Ord til handling”.

Regjeringens visjon er en offentlig sektor der borgerne deltar på demokratiske arenaer, vet hvor ansvaret er plassert, og føler seg trygge på at myndighetene opptrer ryddig i sine roller. Brukerne skal få likeverdige tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset sine individuelle behov. Skattebetalerne skal være sikre på at virksomheten drives på en effektiv måte. Næringslivet skal oppleve forvaltningen ryddig og ubyråkratisk. De ansatte i det offentlige skal ha arbeidsplasser som er spennende, utfordrende, og utviklende, samtidig som de skal føle trygghet og delaktighet i jobbsituasjonen. Skal vi få bedre offentlige tjenester må vi få mer ut av de ressursene som brukes i offentlig sektor.

I arbeidet for å nå disse prinsippene, har vi lagt vekt på et sett med prinsipper, hvor to prinsipper knyttet til brukerbehovene er de mest sentrale her i dag.

Det første er at brukerne av offentlige tjenester ikke skal behøve å vite hvordan det offentlige internt har valgt å organisere seg. Offentlige servicekontorer og elektronisk forvaltning skal være tjenlige midler til dette. Da må imidlertid disse fungere som brukerrettede inngangsporter på tvers av etater og forvaltningsnivåer. I noen tilfeller, for eksempel når det gjelder arbeid, trygd, og sosiale tjenester, er det behov for mer vidtgående omorganisering, med samling av individrettede tjenester og samordning av etater og finansieringsordninger.

Spørsmålet om slik omorganisering kommer jeg nærmere tilbake til.

Det andre hovedprinsippet er at vi som borgere og brukere skal være sikre på at det offentlige opptrer ryddig i sine roller som myndighet, eier, tjenesteprodusent, finansieringskilde og kontrollør. Vi skal vite hvilken instans som er ansvarlig for hva. Det innebærer også et klarere skille mellom forvaltningsoppgaver og tjenesteyting. Forvaltningen skal være rettighetsbasert, og sikre likebehandling av alle. I tjenesteytingen er det derimot et poeng i seg selv at man skal møte brukeren med fokus på ulike behov. Skal tjenestetilbudet være likeverdig må det derfor også være forskjellig.

I arbeidet med å utforme velferdsordninger må vi derfor kanskje tenke i retning av å kunne skille stønadsordninger som skal være rettighetsbaserte – og det øvrige tilbudet til brukeren.

Dersom vi skal organisere de personrettede tjenestene i tråd med brukernes behov, innebærer det fra Arbeids- og administrasjonsdepartementets ståsted at vi må se tilbudet mot brukere med flere behov i sammenheng. Det innebærer at de landsomfattende forsøkene med servicekontor, som fra statlig side først og fremst omfatter arbeids- og trygdekontorene, skal videreutvikles. Men i arbeidet fremover må vi tenke i retning av felles enheter for arbeid, trygd og sosiale tjenester.

Ytterligere ett selvstendig mål for Samarbeidsregjeringens modernisering som jeg vil nevne, er en gjennomgang med opprydning og forenkling av virkemiddelapparatet. Det innebærer at vi må vurdere ansvaret for den regelbundete sosialhjelpen bør flyttes fra kommune til stat. (Det betyr vel og merke ikke at alle funksjoner sosialkontoret utfører må flyttes – snarere tvert i mot.) Det er også et selvstendig poeng å samordne og forenkle økonomiske støtteordninger. Fra det offentliges side er det også et poeng at vi ser de ulike tiltakene rettet mot en og samme bruker i sammenheng. Først da kan vi makte å få til et effektivt tilbud. Samlet gir dette en del føringer for arbeidet med en nyorganisering av Aetat, trygdeetaten og sosialetaten som jeg vil komme tilbake til om et øyeblikk.

Jeg håper at modernisering i offentlig sektor skal bli en oppgave som mange vil føle eierskap til og at dere, som yter viktige velferdstjenester, vil gå til oppgaven med entusiasme og pågangsmot. Først da kan vi finne de gode løsningene. Derfor er jeg også spent på hva dere har å bidra med i denne sammenhengen.

Utredning om organisering av Aetat, trygdeetaten og sosialetaten

Spørsmålet om utredningen av de tre etatene – Aetat, trygdeetaten og sosialetaten – er kompleks. Vi står overfor mange utfordringer. Vi skal både gi brukere med sammensatte problemer et helhetlig, samordnet tilbud, og vi skal forenkle og rasjonalisere offentlige oppgaver.

I de senere årene er det satt i gang en rekke tiltak for å forbedre tverretatlig samarbeid. Tettere og bedre samarbeid var hovedgrepet i Velferdsmeldingen som tok opp temaet med bedre tjenester til brukerne. Erfaringene viser at dette ikke har fungert tilfredsstillende, noe som også flere ganger er bemerket fra Stortingets side. Stortinget har derfor ønsket at Regjeringen skal se nærmere på organiseringen av de tre etatene, og ved behandlingen av budsjettet for 2002 vedtok Stortinget å be Regjeringen utrede spørsmålet om en felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten.

Utredningsarbeidet er satt i gang, og Regjeringen vil legge fram en melding for Stortinget i løpet av året.

Regjeringens mål med dette arbeidet er:

• Å forhindre fattigdom og styrke arbeidslinja i velferdspolitikken ved at flere ledes mot arbeid, og færre havner på langvarig eller varig stønad.
• At brukerne skal få tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset sine spesielle behov
• At vi får en mer effektiv og rasjonell organisering av velferdsforvaltningen og klarere ansvarsforhold
• Å sikre aktive og kvalifiserte arbeidssøkere og god tilgang på arbeidskraft

Utredningen skal klarlegge hvordan sentrale mål innenfor velferdspolitikken og arbeidsmarkedspolitikken oppfylles. Hva lykkes man med, hva er det som svikter, og hvilke brukergrupper får ikke de tjenester og tiltak som er tilpasset deres behov. Brukernes behov for å få en samling og personretting av individrettede tjenester på ett sted inngår som en premiss for utredningen.

På dette grunnlag skal en drøfte om en annen organisering av etatene samlet sett vil gi et bedre tilbud til brukerne. Vi legger her opp til å vurdere ulike organisasjonsmodeller som spenner fra en justering av dagens grenseflater til en fullstendig samling av individrettede tjenester og en fullstendig forvaltningsmessig sammenslåing.

Dette handler om å utrede en sosialpolitisk reform, hvor hovedfokuset er "brukeren i sentrum". Målet er å styrke arbeidslinja gjennom en modell for organisering av tjenester som tar utgangspunkt i at vi skal gi bistand ut fra den enkeltes behov og forutsetninger. Vi vil se på en samling av personrettede tjenester. Det er viktig å se på lokal organisering og samordning. Det er imidlertid ikke gitt at løsningen er én felles etat.

Avslutning

Da gjenstår det for meg å ønske dere som arbeider i prosjektene i 13 kommunene lykke til med det videre arbeidet. Som dere forstår er dette blitt enda viktigere og mer aktuelt i løpet av den tiden dere har holdt på. Jeg vil også ønske lykke til med diskusjonene i konferansen. Som jeg nevnte innledningsvis vil vi se på alle gode erfaringer og konstruktive forslag med stor interesse. Takk.