A special price – just for you, my friend!

Av Victor D. Norman

I sommer ble det bestemt at staten ikke lenger skal ha en sentral innkjøpsavtale med Microsoft om system- og programvare til statlige virksomheter. Vi gjorde det av tre grunner: For det første fordi Microsofts tilbud var for dårlig – så dårlig at de enkelte enhetene innen staten på egen hånd burde kunne oppnå minst like gode vilkår. For det andre fordi den sentrale avtalen virket konkurransehemmende. Ved å overlate innkjøpsansvaret til den enkelte enhet, vil flere leverandører slippe til, og økt konkurranse vil gi lavere priser og større utvalg for alle. Og for det tredje fordi lokalt innkjøpsansvar vil gi økt bevissthet i etatene og andre statlige enheter om hva man virkelig trenger og hva ting koster.

I Dagsavisen 13. august kaller Ove Gusevik dette for et ”tåpelig eksperiment”. Ham om det. Vår vurdering er at det ikke er tåpelig å føre en innkjøpspolitikk som både sparer staten for utgifter og stimulerer til økt konkurranse i markedene. Det er heller ikke et eksperiment å overlate ansvar og myndighet til de enhetene som kjenner behovene og har ansvaret for å gjøre jobben. Det er prinsippet som hele den private del av økonomien er basert på, så vi har nok av erfaringsmateriale å bygge på.

Guseviks artikkel er et generelt angrep på den nye innkjøpspolitikken i staten. Dessverre har han misforstått den. Gusevik hevder at vi vil si opp alle sentrale avtaler og overlate alt til lokale enheter. Det er feil. Vi har sagt at hovedprinsippet bør være lokal frihet og lokalt ansvar, og at det må foreligge sterke grunner for å fravike det prinsippet. En slik grunn vil foreligge hvis det er klart at staten sentralt kan oppnå markert bedre vilkår enn det lokale enheter kan oppnå på egen hånd. En annen grunn kan være at sentrale avtaler er nødvendig for å bidra til konkurranse i markedet.

Det var ut fra den andre av disse begrunnelsene at vi valgte å inngå sentrale avtaler for internasjonale flyreiser og for hovedstrekningene i innenlandsk flytransport. For internasjonale reiser har vi inngått avtaler med et stort antall forskjellige flyselskaper. Innenlands har vi, som de fleste har fått med seg, inngått avtale med NAS om flyreiser mellom Oslo og Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. I tillegg til de store besparelsene vi oppnår for staten, har vi allerede sett resultatene i form av markert lavere priser for alle som reiser med fly.

Når vi skal revurdere hotellavtalen, er det ut fra de samme generelle kriteriene. Jeg vil ikke utelukke at vi kan komme til å inngå en ny sentral avtale, dersom vi blir overbevist om at det vil gi klart lavere priser enn det statlige enheter kan oppnå på egen hånd, og dersom det samtidig er klart at en sentral avtale kan utformes på en måte som ikke virker hemmende på konkurransen. I så fall må imidlertid avtalen se annerledes ut enn den gjør i dag.

Det er enkelte som lurer på hvorfor vi legger så stor vekt på konkurranseaspektet. Bør ikke staten nøye seg med å få sine egne utgifter så lave som mulig? Svaret ville kanskje ha vært ja, hvis det var noen andre enn skattebetalerne som bar kostnadene med manglende konkurranse. Men slik er det jo ikke. Det er skattebetalere som reiser med fly, som kjøper programvare til PCene sine, som bor på hotell, som bruker elektrisk kraft – kort sagt, som bærer kostnadene ved manglende konkurranse på alle de områdene der statens innkjøp betyr noe for konkur­ranseforholdene. Om vi skulle føre en innkjøpspolitikk som sparte staten for noen kroner, men som samtidig førte til private monopoler, ville skattebetalerne måtte betale så mye mer for flyreiser, programvare, hotellopphold og andre ting at det mange ganger ville oppveie det de eventuelt sparte i skatt. I virkeligheten er en konkurransehemmende innkjøpspolitikk derfor en usedvanlig dyr og skadelig form for beskatning.

Gusevik kobler angrepet på innkjøpspolitikken sammen med noen refleksjoner om det han kaller mine ”forutinntatte holdninger og synsepregede standpukter” til store bedrifter og fusjoner. Han begrunner det med at jeg har uttalt at gevinstene ved stordrift er overdrevne, og at mange fusjoner har vært drevet frem av personlig prestisje. Om Gusevik hadde tatt seg bryet med å sette seg inn i faglitteraturen om fusjoner og fusjonsprosesser, tror jeg kanskje han ville ha brukt noe svakere uttrykk. Jeg fastholder at vi bør ha en kritisk holdning til påståtte stordriftsfordeler og fusjonsgevinster, og det mener jeg å ha godt faglig belegg for. Det betyr ikke at slike gevinster ikke finnes, eller at vi bør si nei til alle fusjoner – det betyr bare at vi ikke skal sluke dem rått, og at vi skal vurdere grundig om ”gevinstene” kanskje kommer på forbrukernes bekostning. Jeg skulle gjerne vite hvilket faglig belegg Gusevik har for å ha et annet syn. Ja, for det er vel ikke ren synsing som ligger bak?

Gusevik avslutter med å spørre hvem som bryr seg om ”skarve fire milliarder kroner i statlige innkjøpsavtaler?” Jeg gjør det, og det samme gjør resten av regjeringen. Derfor lar ikke vi oss imponere av at staten i fjor fikk rundt 20% rabatt gjennom flyreiseavtalen med SAS. Vi er nemlig klar over at det var 20% avslag på priser som var langt mer enn 20% høyere enn det de ville ha vært om vi hadde hatt velfungerende konkurranse i det norske luftfartsmarkedet. Det kan være sjarmerende å bli lurt av en ”special price, just for you, my friend” når man er på markedet i Marokko, men det er ikke der vi er, og det er ikke vår jobb å la oss sjarmere. Til det er statlige innkjøp for viktige, og beløpene det gjelder for store.

Innlegg i Dagsavisen 20. august 2002