Kaffe på overtid

av Victor D. Norman

Jens Stoltenberg er bekymret over at vi bruker verdifull arbeidskraft til å koke kaffe, mens Gerd-Liv Valla er bekymret for at vi skal jobbe for mye overtid. Begge bekymrer seg over tilgangen på arbeidskraft til offentlig sektor og til konkurranseutsatt næringsliv, og begge ønsker at vi skal gjøre noe med det. Det er imidlertid nokså begrenset hva de faktisk er villige til å la oss gjøre.

Det er, for å bruke et forslitt uttrykk, bred enighet om diagnosen når det gjelder arbeidsmarkedet i Norge. Vi har på den ene side et latent og stort behov for arbeidskraft -- for å opprettholde konkurranseutsatt næringsliv, for å betjene en stor og voksende privat tjenestesektor, og ikke minst til å dekke de store pleie- og omsorgsbehovene som det offentlige har tatt ansvaret for. Vi har på den annen side bekymringsfullt mange potensielle arbeidstimer som ikke kommer til anvendelse. Den reelle pensjoneringsalder er nede i 58-59 år; samtidig er det stadig flere yngre som først er ferdig med utdannelsen sin etter fylte 30. I så fall går vi mot en tilstand der vi bare nyttiggjør oss 25-30 av de 40-50 årene folk har forutsetninger og lyst til å være yrkesaktive. Vi har 80.000 arbeidsledige; og mange av disse har både forutsetninger for, og lyst til, å jobbe. Og kanskje verst av alt: Til tross for at vi objektivt sett er friskere og sprekere enn noensinne, er sykefraværet rekordhøyt og stigende -- bare det siste året ar det steget med over 6 prosent.

Ut fra dette burde det være klart at problemet vårt ikke er at for mange koker kaffe -- problemet er at for mange drikker kaffe istedenfor å jobbe. Det problemet løser vi ikke ved å legge særavgift på kaffekoking. Vi løser det heller ikke ved å legge begrensninger på overtiden til dem som faktisk jobber. Vi løser det bare ved tiltak som mobiliserer den arbeidskraften som nå ligger brakk.

Her kommer Stoltenberg og Valla til kort. De vil så gjerne målet -- men de vil ikke de tiltakene som er nødvendige for å nå det. La meg gi noen eksempler.

Da vi overtok regjeringsmakten for et snaut år siden, arvet vi en Aetat i krise. Etaten med sine stolte tradisjoner som formidlingsetat hadde, blant annet som følge av stadig endrede politiske signaler, problemer med motivasjon, arbeidsmiljø og evne til å løse sine oppgaver. Sykefraværet var rekordhøyt, evnen til å utbetale dagpenger og andre ytelser i tide var dårlig, og brukerne var -- for å si det mildt -- lite fornøyd. Vi har grepet fatt i disse problemene og systematisk arbeidet for å gi etaten en klar visjon som kvalifiserings- og formidlingsetat, for å omorganisere etaten, for å gi den et finansieringssystem som premierer gode resultater -- kort sagt, for å gi etaten en ny giv. Arbeiderpartiet har vært imot alle disse tiltakene -- deres eneste bidrag til å løse problemene i Aetat har vært å foreslå 15 millioner, eller 1-en prosent, mer i bevilgning til etaten enn det vi har gitt.

Eksempel nummer to: Vi har fremmet forslag i Stortinget om oppmykning av regelverket for overtid, slik at det i større grad skal bli opp til den enkelte selv å bestemme hvor mye overtid man vil påta seg. LO er sterkt imot dette og hevder at det kan gå på helse og sikkerhet løs. Det de ikke nevner, er at arbeidsmiljøloven fortsatt forbyr arbeidsgiver å misbruke arbeidstagere ved å pålegge for mye overtid. De nevner heller ikke at det idag ikke er noen grenser for hvor mye man kan jobbe ekstra, så lenge det er snakk om ekstrajobb og ikke om overtid for hovedarbeidsgiver. Satt på spissen er det altså fullt mulig i Norge idag å jobbe seg i hjel -- så lenge man ikke gjør det i hovedjobben sin.

Vi mener at friheten til selv å bestemme hvor mye man vil jobbe ekstra -- opp til 400 timer i året -- bør gjelde ikke bare for ekstrajobber, men også for den jobben man har som hovedjobb og presumptivt er mest interessert i. Vi tror det er viktig i seg selv, og vi tror det er et viktig element i en generell politikk for å gjøre det mer attraktivt å jobbe.

Så til det tredje og viktigste eksemplet: Rett før den gikk av, inngikk regjeringen Stoltenberg en avtale med partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv. Avtalen hadde som mål å få ned sykefraværet, å få opp den reelle pensjoneringsalder og å trekke flere grupper inn i arbeidslivet. Det er få avtaler som har hatt bedre og viktigere mål. Avtalen omfattet også mange nye, spennende virkemidler for å nå disse målene -- ikke minst ordninger som i større grad skal ansvarliggjøre både arbeidsgiver og arbeidstager når det gjelder sykefravær.

Disse positive elementene til tross, er det ikke tvil om at hovedformålet med avtalen var å forhindre endringer i sykelønnsordningen og i ordningen med avtalefestet pensjon. I praksis ble spørsmålet om økonomiske incentiver for å få opp pensjoneringsalderen og for å få ned sykefraværet parkert gjennom avtalen.

Da vi overtok, fant vi det riktig å gi inkluderingsavtalen en sjanse. Avtalen skal evalueres sommeren 2003, og vi gjør det vi kan for at den innen den tid skal ha gitt konkrete resultater. Det er imidlertid grunn til å peke på at tallene foreløpig går i gal retning. Vi håper at de virkemidlene vi kan bruke innenfor avtalen vil være tilstrekkelige til at utviklingen snur, og vi mener samtidig at det ikke har noen hensikt nå å spekulere i hva som vil måtte skje dersom avtalen innen neste sommer ikke har gitt de resultatene som var forutsatt.

Vi må imidlertid ha klart for oss at vi er nødt til å få opp den reelle pensjoneringsalder; at vi er nødt til å få ned sykefraværet; og at vi er nødt til å få grupper som nå faller utenfor arbeidslivet, inn i arbeidsstyrken. Vår holdning er at vi må bruke de virkemidlene som er nødvendige for å få det til.

Derimot må jeg konstatere at de som nå uttrykker størst bekymring, ikke har vist tilsvarende vilje til å ta i bruk de virkemidlene som måtte vise seg nødvendige. Da blir det et visst krokodilletårepreg over den bekymringen de nå gir uttrykk for.

Innlegg av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman i Dagens Næringsliv 31. august 2002