Historisk arkiv

Billigere — også med SAS

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Arbeids- og administrasjonsdepartementet

Artikkel i Dagens Næringsliv 10.05.03 av Victor D. Norman om statens flyavtaler og SAS

Billigere – også med SAS

Innlegg av Victor D. Norman i Dagens Næringslivs spalte 'Med egne ord' 10.05.03:

Dagens Næringsliv moret seg for et par uker siden med at jeg angivelig skulle ha sølt bort 150 millioner av skattebetalernes kroner da jeg sa opp statens storkundeavtale med SAS. Saken vandret gjennom de fleste trykte medier i landet. Som de fleste vandrehistorier var den kanskje morsom, men ikke sann.

De faktiske forhold er at staten tjener penger på den nye innkjøpspolitikken for flyreiser, at vår politikk samtidig har ført til økt konkurranse og lavere flypriser for alle, og at alle andre reisende derfor også tjener på at staten valgte andre leverandører enn SAS.

La meg begynne med begynnelsen. Inntil utgangen av mars i fjor hadde staten en storkundeavtale med SAS for alle statens reiser. Avtalen ble inngått da SAS og Braathens fremdeles var arge konkurrenter i Norge, og den innebar derfor at staten fikk forholdsvis høy rabatt – i avtaleperioden 1.4.01-31.3.02 fikk staten tilbakeført rundt 165 millioner kroner i rabatter og bonuser. Det er formodentlig dette tallet som har gitt opphav til forestillingen om at vi nå går glipp av 150 millioner kroner i rabatt.

Nå betyr ikke 165 millioner i rabatter og bonuser at det var dette beløpet staten sparte. Det er lett å få rabatt, bare man aksepterer tilstrekkelig høy pris i utgangspunktet – det vet enhver som har vært på markeder i Tunis eller Hong Kong. Hva staten og forbrukerne ville ha spart om man i stedet for å inngå avtale med SAS, hadde brukt sin kjøperposisjon til å få generelt lavere priser på flytransport, får vi dessverre aldri vite. Det er imidlertid en annen historie.

Da avtalen utløp, hadde SAS overtatt Braathens, konkurransen innenlands var borte, og prisene var satt ytterligere opp. Mangelen på konkurranse avspeilte seg også i det tilbudet vi fikk fra SAS da vi la statens innkjøp ut på anbud. Siden SAS på de fleste strekningene ikke fikk tilslaget, kan jeg ikke opplyse nøyaktig hva selskapets tilbud var; men jeg kan si så mye som at det var vesentlig dårligere enn tilbudet under den gamle avtalen. Derimot fikk vi et svært attraktivt tilbud fra Norwegian på de innenlandsstrekningene der selskapet tok sikte på å etablere seg, og vi fikk tilsvarende attraktive tilbud fra utenlandske selskaper på en rekke internasjonale ruter. Vi aksepterte disse tilbudene, og valgte samtidig ikke å inngå avtaler med SAS på strekninger der selskapet har monopol. Vi valgte imidlertid SAS som leverandør på internasjonale strekninger der selskapet hadde bedre tilbud enn konkurrentene – bl.a. til Berlin, Brussel, Hamburg og London.

Som følge av beslutningen kan statsansatte nå reise mellom Oslo og Stavanger, Trondheim eller Bergen for 860 kroner, mot priser på mellom 1535 og 1585 kroner med SAS.

Resultatet av beslutningen var også en nesten umiddelbar nedsettelse av prisene innenlands. Vi offentliggjorde vår beslutning 27. juni i fjor, og drøyt to uker senere kunngjorde SAS nye og vesentlig lavere priser innenlands. Fra juni til august sank prisene på de innenlandsstrekningene der Norwegian ville etablere seg, med over 4 prosent, og fra juni i fjor til nå har fullprisbillettene for SAS gått ned med nesten 10 prosent. Jeg vil ikke påstå at det bare skyldes statens nye innkjøpspolitikk, men at den – sammen med forbudet mot bonusprogrammer – har vært en viktig forutsetning for at vi igjen har fått konkurranse i markedet, er hevet over tvil.

Hva har så dette gitt av besparelser for staten? Det eksakte svaret vet vi ikke, blant annet fordi innkjøpsansvaret nå er desentralisert og vi ikke har full oversikt over de enkelte statsetaters og statsansattes reisemønster. Noe vet vi imidlertid. La meg ta innenlandsreiser som eksempel. Legger vi reisevolumet i januar og februar i år til grunn, gir avtalen med Norwegian en besparelse på årsbasis på nesten 40 millioner sammenlignet med fullprisreiser med SAS. Det alene er betydelig mer enn vi ble tilbudt i rabatt på alle innenlandsreiser i tilbudet fra SAS; og da tar jeg ikke hensyn til at avtalen, gjennom økt konkurranse, har ført til at vi også reiser billigere med SAS.

Besparelsen vil imidlertid etter all sannsynlighet bli mye større enn som så. Som Dagens Næringsliv riktig har observert, tyder tallene på at statsansatte fortsatt i all hovedsak reiser med SAS. Det er mange grunner til det, og noen av dem er gode. Den viktigste er at de avtalene vi har inngått, er ment som et tilbud til statlige etater – ikke som et pålegg. Det bærende element i vår nye innkjøpspolitikk for staten er at innkjøp skal være et ansvar for den enkelte etat. Jeg er overbevist om at det vil gi økt kostnadsbevissthet, bedre innkjøpspraksis og lavere utgifter for det offentlige. Gitt at beslutningene skal fattes lokalt, må vi imidlertid leve med at ikke alle benytter seg av de tilbudene vi synes er best; og vi må også godta at det kan ta tid før nye tilbud slår gjennom.

Det er imidlertid klare tegn på at stadig flere benytter seg av avtalene. Andelen som reiser på avtalen med Norwegian er i rask vekst, med bortimot 50 prosent økning hver måned siden selskapet startet flyvningene. Legger vi, forsiktig, til grunn at veksten i inneværende år vil flate ut til 15 prosent pr. måned, vil besparelsen i 2003 bli på nær 80 millioner. Antar vi i tillegg at de som fortsatt velger SAS, i gjennomsnitt får 5 prosent lavere priser som følge av den økte konkurransen, blir anslaget på totalbesparelsen på nærmere 100 millioner.

Det er derfor hevet over tvil at staten tjener på den innkjøpspolitikken vi har valgt. Samtidig er det neppe en eneste flyreisende i Norge som ikke er klar over at de har fått bedre og billigere flytilbud på de strekningene der SAS og Norwegian konkurrerer. Statsavtalen var en viktig forutsetning for at det ble konkurranse på disse strekningene. Både staten og forbrukerne har derfor tjent på avtalen.

Personlig er jeg overbevist om at også SAS er tjent med konkurranse. Omlegningen av statens innkjøpspolitikk har ikke brodd mot SAS – den har brodd mot monopoler og høye priser. Jeg gleder meg til vi igjen får et sterkt og konkurransedyktig SAS som velges fordi selskapet har bedre tilbud enn konkurrentene. Den eneste måten selskapet kan komme dit på, er imidlertid ved daglig å skjerpe seg i konkurranse både ute og hjemme. Flyreiseavtalene bidrar også til det.

At tiltak som fremmer konkurransen gir gevinster for alle, burde ikke komme som noen overraskelse. Det vil fortsatt være utgangspunktet for regjeringens politikk.