Midlertidige avsløringer

Av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman

Regjeringens forslag om en forsiktig oppmyking av adgangen til midlertidige ansettelser avfødte i forrige uke en storm mot regjeringen i sin alminnelighet og arbeidsministeren i særdeleshet. Av de saklige argumenter jeg har merket meg fra dem som er mot forslaget kan nevnes at dette er ”reinspikka høyrepolitikk”, at arbeidsministeren har en ”skjult agenda”, at jeg egentlig ønsker høy arbeidsledighet, og at Gøran Persson angrer på at han ikke konfererte med fagbevegelsen før han foreslo og fikk vedtatt midlertidig ansettelse i Sverige.

For å ta det siste først. Det er mulig at Gøran Persson angrer på at han ikke snakket med fagbevegelsen. Han angrer imidlertid ikke så sterkt at han har foreslått ordningen avviklet. Om forslaget er ”reinspikka høyrepolitikk”, er det altså en form for høyrepolitikk som de svenske sosialdemokratene også fører. Det gjør forøvrig også sosialdemokratene Schröder i Tyskland og Blair i England.

Når det gjelder påstanden (fra Hallvard Bakke) om at jeg egentlig ønsker høy arbeidsledighet, er det å si at jeg i så fall ligger an til å bli skuffet i tiden fremover. Ledighetstallene som kom denne uken tyder på at økningen er i ferd med å stoppe opp, og alle indikasjoner er at vi vil få færre arbeidsledige utover i 2004. Jeg beklager, Hallvard Bakke, men det er ikke med skuffelse, men med glede, jeg ser frem til at de ledige kan høste fruktene av regjeringens finanspolitikk, det inntektspolitiske samarbeidet og den lave renten.

Påstanden om en skjult agenda er nærmere sannheten. Jeg har en agenda. Den har riktignok aldri vært skjult – DNs lesere vil kjenne den fra flere innlegg jeg har skrevet i denne spalten – men så langt som til Dagsavisen og Youngstorvet synes den ikke å ha nådd. Agendaen er at også grupper som ellers ikke slipper til i arbeidslivet, skal få sjansen når arbeidsmarkedet snur.

Det har fra motstanderne av regjeringens forslag vært forsøkt skapt et inntrykk av at de faglige konklusjonene når det gjelder midlertidig ansettelse er tvetydige. I noen grad er det riktig. Det er ikke dokumentert at adgang til midlertidig ansettelse gir større samlet sysselsetting på lengre sikt, og det er enkelte indikasjoner på at det kan bli litt større gjennomtrekk i jobbene. Om det eneste vi gjorde var å åpne for midlertidig ansettelse, kunne vi derfor ikke regne med at det ville gi en varig reduksjon i ledigheten.

Det er imidlertid ikke dette som er poenget. Poenget er (1) at midlertidig ansettelse gjør at bedriftene raskere tør å ansatte folk når økonomien er på vei oppover og (2) at det blir lettere for personer uten arbeidserfaring å slippe til når bedriftene har anledning til å ansette dem midlertidig. Ledigheten vil derfor synke raskere i en oppgangskonjunktur, og svake grupper vil stå sterkere i konkurranse om ledige jobber. Det er disse tingene forslaget handler om, og det er derfor det er viktig å få ordningen på plass i forkant av den bedringen i arbeidsmarkedet som vi regner med i 2004. At vi så også må gjøre en hel del andre ting for å sikre varig lavere ledighet, er en selvfølge – og det gjør vi da også. Det handler om fast finanspolitikk, om en næringspolitikk som fremmer nyskapning fremfor strukturbevaring, om satsing på forskning og utdannelse, osv.

Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg gjentar til stadighet at vi må forhindre at ledigheten biter seg fast. Skal vi forhindre det – noe jeg er minst like opptatt av som mine venner i Arbeiderpartiet er – holder det imidlertid ikke med ord; da må vi gjøre noe. Åpning for midlertidig ansettelse er et konkret tiltak rettet inn nettopp mot det problemet Jens Stoltenberg er opptatt av. Han kunne med fordel lytte til den engelske økonomen Richard Layard, som skrev pensumboken som Stoltenberg selv brukte da han studerte arbeidsmarkedsteori, og som har sammenfattet sitt råd i slagordet ”a bad job is better than no job!”

Jeg mener ikke med dette sitatet å si at midlertidige jobber nødvendigvis er dårlige jobber. De fleste arbeidsgivere tilbyr gode lønns- og arbeidsvilkår også til midlertidige ansatte, og i mer enn 60% av tilfellene leder midlertidige jobber til fast ansettelse. Alternativet – å gå uten jobb – er svært mye dårligere.

For å dempe den frykten mange forståelig nok har for hva mer fleksible regler kan føre til, har vi valgt å legge forslaget til nye regler nær opp til det som gjelder i staten. Også på det punktet påstås det at vi villeder – bl.a. har leder i UHO, Anders Folkestad, hevdet at det slett ikke er så liberale regler for midlertidig ansettelse i staten som det vi nå foreslår for næringslivet.

Det er riktig at det i staten ikke er en generell adgang til midlertidig ansettelse. Det er imidlertid (1) adgang til midlertidig ansettelse der hvor det er tale om tidsbegrensede prosjekter (det samme som vi foreslår for privat sektor), (2) generell adgang til midlertidig tilsetting i inntil seks måneder, (3) anledning til tilsetting i vikariater i opptil flere år (og, som det sies i Statens Personalhåndbok: ”Det er ikke nødvendig å presisere hvilken person det vikarieres for”), og (4) det er en serie særbestemmelser som i sum innebærer at det på de fleste statlige områder er mulig med midlertidig ansettelse i mer enn de 12 månedene vi foreslår for privat sektor. Særbestemmelsene gjelder i forsvaret; det gjelder for vitenskapelig ansatte i hele universitets- og høyskolesektoren; det gjelder i helsesektoren for turnuskandidater og for sykepleiere og hjelpepleiere når det ikke har meldt seg kvalifiserte søkere; det gjelder i justissektoren for dommerfullmektiger og nytilsatte fengselsbetjenter; det gjelder for prosjektmedarbeidere i Aetat; og det gjelder generelt i staten for faglige ledere, for sakkyndige rådgivere og for administrative toppledere.

Om vårt forslag vil skape utrygghet for ansatte i privat sektor, ja da må statsansatte i Norge ha det adskillig verre og mer utrygt enn det man vanligvis forestiller seg.