Handelshøyskolen BI har denne uken feiret sitt sekstiårsjubileum. Rekken av begeistrede gratulanter har vært lang, og med dette vil jeg slutte meg til køen. BI har ikke bare vært en viktig og vellykket institusjon i seg selv – det som i 1943 ble startet som et privat konsulentselskap av Finn Øien, har vært en viktig drivkraft for utvikling av hele det norske universitets- og høyskolesystemet. Institusjonen jeg selv er knyttet til i det sivile, Norges Handelhøyskole, er blitt faglig sterkere takket være konkurransen fra BI. Det samme gjelder de økonomisk-administrative fagmiljøene i Kristiansand, Bodø og Trondheim. Det gjelder etterhvert også universitetene. De har oppdaget at de bare kan vokse i de viktige markedene innen etter- og videreutdannelse om de klarer å konkurrere med BI, og det krever at de må jobbe på en annen, mer student- og markedsorientert, måte enn før.

Det mangfoldige og faglig sterke økonomisk-administrative fagmiljøet vi har fått rundt om i landet takket være rivalisering og konkurranse mellom NHH, BI og de andre institusjonene har gitt gevinster ikke bare for næringslivet og norske studenter. Det har også ført til at vi har et fagmiljø som er i stand til å ta opp konkurransen internasjonalt. Både BI og NHH gjør det godt på internasjonale rangeringer, de har begge etterhvert omfattende virksomhet i utlandet, de er ettertraktede samarbeidspartnere for handelshøyskoler og bedrifter i andre land, og de fremstår begge som attraktive studiesteder for utenlandske studenter.

Det er ikke tilfeldig at det er slik. Rektor ved BI, Torger Reve, er av de fleste vel så godt kjent for sine arbeider med næringsklynger. Essensen i Michael Porters og Reves klyngeteori er at internasjonalt konkurransedyktige næringsmiljøer kjennetegnes av krevende kunder, krevende rammevilkår, mangfold i miljøet – og skarp konkurranse mellom de enkelte aktørene i klyngen. Det var dette som kjennetegnet norsk skipsfart i storhetsperioden; det er det samme som har vært kjennetegnet for bedriftene i Silicon Valley, for finansmiljøene i London og Frankfurt, for de amerikanske oljeselskapene, for den japanske bilindustrien – kort sagt for nesten alt som finnes av internasjonalt sterke næringsmiljøer.

Det er forbløffende mange som ikke har forstått dette, og som i stedet lever i den tro at man må ha det rolig og trygt i hjemmemarkedet for å kunne konkurrere ute. Tanken er at man må få vokse seg stor og rik hjemme for å få nok tyngde til å kunne hevde seg internasjonalt. Problemet med et slikt resonnement er at man hverken blir motivert for, eller forberedt på, hard internasjonal konkurranse av å leve en beskyttet tilværelse hjemme. Hvorfor skulle NHH prøve seg internasjonalt så lenge man kunne leve godt på enerett på siviløkonom­utdannelse i Norge? Og hvilke forutsetninger ville institusjonen ha for å kunne konkurrere med London Business School og INSEAD om man ikke engang hadde opplevd konkurranse fra andre norske institusjoner?

De som tror at størrelse og markedsmakt hjemme borger for vellykket internasjonalisering, bør se på eksemplene. Hvordan har det gått med de store, nasjonale flyselskapene i Europa etter at de måtte begynne å konkurrere internasjonalt? Hva er igjen av de pengesekkene som de gamle nasjonale telemonopolene hadde med seg da de kastet seg ut i internasjonale oppkjøp og nyetableringer? Hvilke erfaringer har de gamle, nasjonalt baserte bankene med sine internasjonaliseringsforsøk? Hva skjedde med de amerikanske stålgigantene da markedene ble åpnet for internasjonal konkurranse?

Den kjente amerikanske økonomen Paul Krugman var for noen år siden opptatt av tanken om ”import protection as export promotion”, og han og andre gjennomførte i den forbindelse studier av konkrete forsøk på å bruke hjemmemarkedsbeskyttelse som middel til å utvikle internasjonalt sterke aktører. Studiene viste at alle slike forsøk har vært mislykkede. Amerikansk bilindustri ble f.eks. bare svakere av beskyttelse mot import fra Europa og Japan. I noen tilfeller – som europeisk flyindustri og japansk produksjon av mikroprosessorer – klarte man riktignok å få til eksport og øyensynlig internasjonal suksess, men kostnadene som hjemlandene pådro seg – i form av utgifter for staten og høyere priser for forbrukerne – var selv i de tilfellene det flerdobbelte av gevinstene.

Noen vil kanskje hevde at alt dette er vel og bra og sikkert riktig så lenge vi snakker om store land, men at forholdene er annerledes hos oss – at vi er så små og det innenlandske marked så lite at norske bedrifter rett og slett ikke kan oppnå den minstestørrelsen som er nødvendig for å hevde seg ute hvis vi ikke gir dem en dominerende posisjon i Norge. Resonnementet er besnærende, men galt. Man må ofte være stor for å hevde seg internasjonalt, men det er i så fall internasjonalt man må være stor – det hjelper ikke å være stor i Norge. Og det er heller ikke absolutt størrelse som teller; det er størrelse i de spesielle markedssegmenter man skal hevde seg i. Det man kan få i et lite hjemmemarked er i beste fall ren kjøttvekt – ikke den type segmentstørrelse som teller noe internasjonalt. Skal man bli stor i et så lite marked som det norske, må man være en altmuligmann i sin bransje; og det er ikke altmuligmennene som klarer å hevde seg ute. Det er for eksempel viktig å merke seg at et selskap som Telenor internasjonalt har måttet satse på smale markedssegmenter, spesielt innen mobiltelefoni – mens Telenors størrelse i Norge skyldes at man er dominerende i hele spektret av telefon-, kabel- og til dels IKT-tjenester.

En politikk som gjennom fortrinnsbehandling, statsstøtte og skjult beskyttelse forsøker å ale opp tunge, norske bedrifter hjemme som så i neste omgang skal blir internasjonale suksesser vil nok klare å skape tunge bedrifter – men de blir nok samtidig så letargiske at de ikke orker å bevege seg ut.

I Risør var det tidlig på 1800-tallet en tollkasserer som var så velfødd at han til slutt måtte bæres til og fra jobben. Han var helt utmattet etter at han en dag hadde måttet signere hele fem brev i løpet av arbeidsdagen. Jeg tenker ofte på ham når jeg lytter til norsk næringspolitisk debatt.

Artikkel i Dagens Næringsliv 14. juni 2003