Med åpne armer

av Victor D. Norman

Fra 1825 til 1910 utvandret 800.000 nordmenn til Amerika for å skaffe seg arbeid og inntekt. De kom fra et lavlønnsland, hadde jevnt over skralt med utdannelse og dårlige engelskkunnskaper, men var arbeidsvillige og pålitelige. De ble tatt imot med åpne armer i et land som var rikt på alt unntatt arbeidskraft, og der mangfold og arbeidslyst ble verdsatt. Takket være dette fikk både utvandrerne og de som ble igjen i Norge et bedre liv.

Det var imidlertid ikke bare utvandrerne og deres slektninger i hjemlandet som tjente på arbeidsinnvandringen til Amerika. De som allerede var der, tjente også på innvandringsbølgen. Uten arbeidskraften fra Skandinavia, Irland, Italia og alle de andre landene i Europa ville det vært umulig å bygge jernbanene, utnytte jordbrukspotensialet på prærien, utvikle amerikansk industri, bygge Chicago og New York, og gjøre alt det andre som i løpet av hundreåret fra 1850 til 1950 gjorde USA til det rikeste og mektigste samfunn i verden. Innvandrerne var ikke konkurrenter til de arbeidstagerne som allerede var der – de var et verdifullt og helt nødvendig supplement.

Fra 1. mai i år skal vi i Vest-Europa vise om våre armer er like åpne som amerikanernes armer var det for 150 år siden. Da blir de nye medlemslandene i EU del av de europeiske markedene, og med det vil arbeidstagere fra Øst-Europa i prinsippet få samme rett som andre til fritt å ta seg arbeid i hele EØS-området. Det blir en test på vår generøsitet og vårt hjertelag. Det blir samtidig en test på om vi har forstått at arbeidsvandring ikke nødvendigvis er et problem, men at det faktisk er noe som kan være til gunst for alle.

Det er etterhvert blitt en god norsk tradisjon å være bekymret for det meste. Det er derfor ingen overraskelse at mange er bekymret for at et åpent arbeidsmarked kan true nordmenns arbeidsplasser og norske lønns- og arbeidsvilkår. Ser vi noen år fremover, burde man imidlertid heller være bekymret for det motsatte.

Vi er en aldrende befolkning, og vi er samtidig en befolkning der en stadig større del skaffer seg høyere utdannelse. I seg selv er dette bra. Det er gledelig at stadig flere får et langt liv, og det er positivt at alle har mulighet til å få en god utdannelse og at mange velger det. Kombinasjonen er imidlertid bekymringsfull. Med en aldrende befolkning vil pleie- og omsorgsoppgaver kreve stadig mer arbeidskraft, og med en jevnt høyt utdannet befolkning (som ikke føler seg spesielt tiltrukket av pleie- og omsorgsyrker) kan det som blir tilgjengelig for næringslivet lett bli mange høvdinger og få indianere. Å tro at det vil gi høvdingene (les: innfødte nordmenn) lukrative lønns- og arbeidsvilkår, vitner om svak innsikt i loven om tilbud og etterspørsel. Det vil tvert imot gi oss et samfunn der både størrelsen på, og sammensetningen av, arbeidsstyrken vil være en hemsko for utnyttelsen av norske ressurser og utviklingen av næringslivet – og det vil i sin tur true også lønns- og arbeidsvilkårene i Norge.

Selv om vi skulle mangle både generøsitet og hjertelag (hvilket jeg ikke tror at vi gjør), burde vi derfor i lutter egeninteresse se positivt på de tilskuddene til det norske arbeidsmarked som vi måtte kunne få fra Polen og de andre nye medlemslandene i EU. Vi trenger dem – og det er ikke sikkert vi får dem. Det kan etterhvert bli konkurranse om gode folk, og vi kan lett forskusle sjansen til å hevde oss i konkurransen om vi ikke aktivt viser at vi ønsker nye arbeidstagere velkommen.

Dette betyr ikke at selve overgangen til et åpent arbeidsmarked er problemfri. Vi ønsker å invitere arbeidssøkere til det norske arbeidsmarkedet – vi ønsker ikke å etablere et øst-europeisk arbeidsmarked i Norge. På samme måte som nordmenn i Amerika ble tilbudt amerikanske lønninger, ønsker vi derfor at øst-europeere skal få norske vilkår når de jobber i Norge. Samtidig er det arbeidssøkere vi ønsker å invitere hit – ikke trygdeturister. Med de velferdsordningene vi har, vil det alltid være fristende for enkelte å søke seg hit ut fra andre motiver enn et ønske om arbeid. Spesielt i startfasen er det viktig at vi innretter oss slik at den fristelsen blir borte.

For å ivareta disse to hensynene er regjeringen kommet til at vi som en overgangsordning bør stille som krav til arbeidstagere fra de nye medlemslandene at de har heltids arbeid til norske lønns- og arbeidsvilkår.

Utover det ønsker regjeringen ingen begrensninger. Alle som ønsker å jobbe her, og som kan vise til at de har heltids jobbtilbud til norske vilkår, skal automatisk få arbeidstillatelse. De skal også, i hvert fall fra myndighetenes side, ønskes hjertelig velkommen. Jeg håper og tror at det er en velkomst de vil føle fra alle i Norge.

Åpne grenser for arbeidsinnvandrere fra de nye EU-landene er i vår egeninteresse. Det er allikevel ikke det viktigste. Det sentrale er vårt menneskesyn – vår respekt for enkeltmennesker som er på jakt etter en bedre fremtid for seg og sine, og som er villige til å ta den belastningen det er å bryte opp for å jobbe og bo i et annet land. Vi skylder dem den samme sjansen som nordmenn fikk i Amerika for hundre år siden, og som gjorde at våre forfedre fikk levelige vilkår både der og her hjemme.

Solidaritet vises i handling, ikke i ord. Vi får sjansen til å vise det 1. mai 2004.

Innlegg av Victor D. Norman i Dagens Næringslivs spalte 'Med egne ord' lørdag 14. februar 2004.