Merknader til forskrift om godkjenning av private og kommunale institusjoner som skal benyttes for barn som plasseres utenfor hjemmet med hjemmel i barnevernloven
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Bondevik II
Utgiver: Barne- og familiedepartementet
Artikkel | Sist oppdatert: 30.05.2009
Til § 2:
Verken barnevernloven eller forskriften inneholder noen definisjon av hva som er å anse som institusjon i barnevernlovens forstand. Begrepet institusjon må avgrenses mot hva som etter loven er å anse som fosterhjem, jf. barnevernloven § 4-22. Dette innebærer at alle døgntiltak som ikke er å anse som ”private hjem som tar imot barn til oppfostring” er å anse som institusjoner i henhold til denne forskriften. Private og kommunale tiltak beregnet på plassering av barn utenfor hjemmet som ikke faller inn under lovens fosterhjemsdefinisjon er å anse som institusjon og omfattes av virkeområdet for godkjenningsordningen. I ordinære fosterhjem lever barnet som en del av familien. Det er likevel ikke uvanlig at fosterhjem mottar ekstern veiledning/oppfølging fra en institusjon eller en ”fosterhjemsring/familiehjemsirkel”. Selv om denne oppfølgingen er forholdsvis omfattende, har dette ingen betydning for tiltakets definisjon som fosterhjem. Dersom det i et privat hjem er ansatt personale for å ivareta den daglige omsorgen helt eller delvis/ eventuelt sammen med fosterfamilien, vil imidlertid tiltaket være å anse som institusjon. Dette innebærer igjen at alle døgntiltak er underlagt en godkjenningsordning; fosterhjem skal godkjennes av kommunen og institusjonene skal godkjennes av statlig regional myndighet etter denne forskriften.
Institusjoner som hører under andre lover, som for eksempel lov om sosiale tjenester eller psykisk helsevernloven, er imidlertid ikke omfattet av disse bestemmelsene og kan derfor benyttes uten godkjenning etter denne forskrift.
I en del tilfeller kan det være aktuelt å plassere barn med hjemmel i barnevernloven i kommunale og/eller private institusjoner som også benyttes som institusjoner for rusmiddelmisbrukere, men som ikke er direkte regulert i sosialtjenesteloven. Dersom slike institusjoner skal kunne benyttes for plasseringer med hjemmel i barnevernloven, må disse institusjonene godkjennes etter barnevernloven § 5-8 og denne forskrift.
En institusjon kan bestå av flere enheter. Disse enhetene vil kunne være mer eller mindre selvstendige i forhold til hovedinstitusjonen. Hvorvidt enheten er avhengig av egen godkjenning vil avhenge av graden av selvstendighet i den faglige og/eller den daglige oppgaveutøvelsen. Det er den faktiske og ikke den formelle selvstendigheten som er avgjørende i denne sammenheng. Enhetens geografiske lokalisering i forhold til hovedinstitusjonen vil være et viktig moment i vurderingen av om enheten fremstår som selvstendig. Et annet moment som kan tale for at enheten skal anses som en selvstendig enhet vil være at enheten har egen ledelse.
Mange institusjoner har knyttet til seg beredskapshjem, familiehjem og lignende. Disse vil i mange tilfeller falle inn under fosterhjemsdefinisjonen og anses derfor ikke som institusjon. Dersom slike tiltak ikke faller inn under fosterhjemsdefinisjonen, vil tiltaket være å anse som institusjon og det må vurderes om enheten skal ha egen godkjenning.
Etter barnevernloven § 4-27 kan statlig regional myndighet bestemme at fosterhjem med særlige forutsetninger skal kunne ta i mot barn etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26. Disse fosterhjemmene er i noen henseende å anse som institusjoner, bl.a. når det gjelder tilsynsmyndighet. Disse fosterhjemmene er imidlertid ikke omfattet av godkjenningsordningen for institusjoner. Det er opp til statlig regional myndighet om slike fosterhjem skal kunne benyttes. Loven oppstiller som vilkår for å benytte fosterhjem som alternativ til institusjon at det enkelte fosterhjem har særlige forutsetninger for å kunne løse de problemer som foreligger. Dette innebærer at det er statlig regional myndighets ansvar å vurdere om det enkelte fosterhjem har de kvalifikasjoner som er nødvendige for å bli godkjent som fosterhjem i forhold til det enkelte barn.
Til § 3:
Når det gjelder saksbehandlingen, herunder om hvem som har klagerett og lignende, gjelder forvaltningsloven. Det er likevel presisert i selve forskriften at klagefristen er tre uker.
Til § 4:
Vedtak om godkjenning er i utgangspunktet ikke tidsbegrenset. Dette innebærer at institusjonen er godkjent inntil det eventuelt fattes vedtak om opphevelse av godkjenningen. Institusjonen må godkjennes på nytt dersom institusjonen legger om eller utvider virksomheten, for eksempel ved at institusjonen endrer eller utvider målgruppe eller målsetting, eller etablerer nye avdelinger. Dersom institusjonen oppretter nye selvstendige enheter, jf. § 2, skal disse enhetene ha egen godkjenning. Det kreves også ny godkjenning dersom institusjonen flytter.
Midlertidig godkjenning forutsettes gitt bare helt unntaksvis dersom særlige hensyn tilsier det. Slike særlige hensyn kan for eksempel tenkes å foreligge dersom institusjonen i det alt vesentligste oppfyller vilkårene for godkjenning og hvor institusjonen kan dokumentere at de kravene som ikke er oppfylt i sin helhet vil være oppfylt innen den tid som er fastsatt for den midlertidige godkjenningen. Det er et absolutt vilkår for å gi midlertidig godkjenning at dette anses forsvarlig ut fra hensynet til beboerne.
Institusjonen skal godkjennes av statlig regional myndighet i den regionen institusjonen ligger. Dette gjelder også i de tilfeller institusjonen er en underavdeling av en hovedinstitusjon som ligger i en annen region. En avdeling/enhet som er lokalisert i en annen region enn hovedinstitusjonen vil neppe kunne anses som en del av hovedinstitusjonen og trenger derfor egen godkjenning. Slike selvstendige enheter skal sende søknad om godkjenning til den regionen enheten ligger og ikke til den regionen hovedinstitusjonen ligger.
Til § 5:
At institusjonen oppfyller kravene i barnevernloven eller forskrifter til loven er ikke tilstrekkelig for godkjenning. Det er et tilleggsvilkår at institusjonen drives på forsvarlig måte. Statlig regional myndighet har både rett og plikt til å foreta en samlet vurdering av om forsvarlighetskravet er oppfylt. Et eksempel på at de formelle vilkårene er oppfylt uten at forsvarlighetskravet er oppfylt, kan være at de ansatte ikke har de personlige egenskaper som er forenlig med denne type virksomhet (for eksempel at de er dømt for vold og narkotikaforbrytelser). Det er videre et vilkår for godkjenning at institusjonen oppfyller vilkår stilt i eller med hjemmel i annen lovgivning, som for eksempel arbeidsmiljøloven, bygningsloven og brannvernloven.
Til § 7:
§ 7 fastslår statlig regional myndighets rett til å føre løpende kontroll med at vilkårene for godkjenning er tilstede også etter at godkjenning er gitt. Slik kontroll kan utøves på den måte og til de tider statlig regional myndighet finner nødvendig uten at institusjonene kan motsette seg dette. Omfanget av kontrollen vil bli nærmere fastsatt i instruks fra overordnet statlig myndighet. Fylkesmannens ansvar for å føre etterfølgende tilsyn med institusjonene kommer i tillegg til statlig regional myndighets selvstendige kontrollansvar.
Til § 8:
At vilkårene for godkjenning er til stede på godkjenningstidspunktet er ingen garanti for at disse vilkårene er til stede på et senere tidspunkt. Det er derfor av stor viktighet at institusjonene følges opp fortløpende også etter at godkjenning er gitt. § 7 forutsetter at regionene fører løpende kontroll med institusjonene, og innebærer at institusjonene ikke kan motsette seg slik etterfølgende kontroll. Etterfølgende kontroll skal også skje av fylkesmannen som tilsynsmyndighet, jf. barnevernloven § 5-7 og forskrift fastsatt med hjemmel i denne bestemmelsen. Både regionenes kontroll og fylkesmannens tilsyn kan avdekke mangler i institusjonene som innebærer at vilkårene for godkjenning ikke lenger er til stede. I disse tilfellene skal regional myndighet treffe vedtak om at godkjenningen bortfaller, evt at det fastsettes en frist for retting av mangler. Treffer fylkesmannen vedtak om nedlegging av driften ved institusjonen med hjemmel i barnevernloven § 5-7 annet ledd vil dette normalt måtte følges opp av regional myndighet med at det treffes vedtak om bortfall av godkjenning.