Fri bevegelighet av varer

Generelt

Det indre marked skal sikre at varer kan sirkulere fritt i hele EØS. Reglene om det frie varebytte består av en del grunnleggende regler og prinsipper som forbyr handelsrestriktive tiltak knyttet til import og eksport, f.eks. avgiftshindre og kvantitative restriksjoner (for eksempel kvoter). Disse bestemmelsene fremgår av EØS-avtalen del II kapittel 1, se særlig artiklene 11 og 12. Prinsippet om gjensidig godkjenning er et viktig prinsipp på dette området. Prinsippet er utviklet i rettspraksis og innebærer at en vare som er lovlig produsert i et EØS-land fritt skal kunne markedsføres i de øvrige EØS-landene uten ytterligere prøving og kontroll. I tillegg eksisterer det en viktig ordning hvor EØS-landene skal informere Kommisjonen eller ESA og hverandre om forslag til nye nasjonale tekniske regler for å hindre at det vedtas ulovlige handelshindringer. Se nærmere om EØS-høringsloven og notifiseringsprosedyren.

I tillegg til de grunnleggende reglene og prinsippene på dette området, finnes det en rekke reguleringer av varesektoren som skal sikre avvikling av ikke-tollmessige handelshindre, dvs. hindringer for handelen som skyldes at landene har ulike regler, standarder og godkjenningsordninger (slike handelshindre omtales ofte på engelsk som technical barriers to trade, forkortet TBT) .

Det er ikke alle typer restriktive tiltak som er forbudt, jf. EØS-avtalen artikkel 13 som sier at tiltak kan unntas fra forbudet under nærmere bestemte betingelser. Restriksjoner på import og eksport kan tillates på grunnlag av hensynet til offentlig moral, orden og sikkerhet, vernet om menneskers og dyrs liv og helse, mv. I tillegg til hensynene i artikkel 13, er det fastslått gjennom rettspraksis at også ”allmenne” eller ”tvingende” hensyn kan begrunne visse importhindrende tiltak. Eksempler på slike hensyn er hensyn til forbrukerne, hensynet til god forretningsskikk, miljøhensyn, mv.

Ikke-tollmessige handelshindre

Harmonisering av produktkrav i Europa
En stadig vanligere måte å harmonisere produktkravene på, er at kun vesentlige krav som berører helse, miljø- og/eller sikkerhetsaspekter ved et produkt, nedfelles i direktiver. Direktivene henviser så til europeiske standarder som utarbeides av europeiske standardiseringsorganisasjoner på oppdrag fra EU og EFTA. I standardene spesifiseres de tekniske kravene. Standarder som lages på bakgrunn av direktiver kalles harmoniserte standarder. Denne måten å harmonisere på kalles ofte den ”nye metode” og er i dag brukt til å regulere mer enn 20 produktsektorer (f.eks. maskiner, elektrisk utstyr, telekommunikasjon og leker). Les mer om den nye metode på Europakommisjonenes internettsider.

Dersom et produkt er laget i samsvar med en harmonisert standard, anses produktet å oppfylle kravene i direktivet. Hvert enkelt direktiv spesifiserer hvordan produsenten skal dokumentere at produktet oppfyller kravene. For mindre risikofylte produkter er det nok med en egenerklæring fra produsenten, en såkalt samsvarserklæring. For mer risikofylte produkter kreves kontroll fra en uavhengig tredjepart, et såkalt teknisk kontrollorgan som er godkjent av de respektive fagmyndigheter. Produkter som oppfyller kravene i de harmoniserte standardene, påføres det såkalte CE-merket. Dette merket sikrer fri sirkulasjon i hele EØS.

En annen måte å harmonisere på er at de detaljerte tekniske kravene tas med i direktivene. Dette benyttes bl.a. på kjøretøyområdet. Direktiver etter denne metoden (ofte omtalt som ”den gamle metode”) har imidlertid vist seg å være svært tidkrevende å utarbeide. Den ”nye metode” anses som en vellykket og tidsbesparende reguleringsform, og benyttes i stadig større utstrekning.

Den nye metode inngår som en del av den såkalte ”globale metode”, hvor også flere andre elementer inngår (i tillegg til harmoniserte standarder): samsvarsvurdering, tekniske kontrollorgan, CE-merke, gjensidig godkjenning og markedskontroll.

Nærmere informasjon om den nye metode kan finnes på Kommisjonens og ESAs internettsider.

Harmoniserte standarder
Standarder en sentral del av ”ny metode” og er derfor viktig for å sikre et mer velfungerende indre marked

I praksis foregår innføringen på følgende måte: direktiver som vedtas i EU når det gjelder produktkrav blir implementert i Norge og tas inn i EØS-avtalen. De tilhørende harmoniserte standarder fastsettes deretter i Norge av de norske standardiseringsorganisasjonene Standard Norge, Norsk Elektroteknisk Komité og Post- og teletilsynet. Standardene får betegnelsene Norsk Standard (NS) eller Norsk Elektroteknisk Norm (NEK).

En bedrift som oppgir at dets produkt er laget i henhold til en harmonisert standard, slipper å dokumentere at produktet oppfyller kravene i direktivet. For produkter som ikke er definert som spesielt risikofylte har bedriften anledning til å bruke andre tekniske løsninger enn den harmoniserte standarden for å oppfylle kravene. Det må i tilfelle legges frem dokumentasjon på dette, noe som ofte blir dyrere enn å følge standarden.

Les mer om standardiseringen på Standard Norges hjemmesider.

Tekniske kontrollorgan
Nærings- og handelsdepartementet forvalter Lov om tekniske kontrollorgan. Et teknisk kontrollorgan er en uavhengig tredjepart som har som oppgave å gjennomføre samsvarsvurderinger i henhold til nye metodedirektiver og regler gitt av land Norge har inngått avtale med om gjensidig godkjenning av samsvarsvurderinger. En samsvarsvurdering er en vurdering av samsvar mellom det aktuelle produktet og direktivets krav. Det er i alt åtte prosedyrer (moduler) en produsent kan følge for å få bekreftet at produktet er i samsvar med direktivets krav. Dersom et produkt er ufarlig og lite risikofylt er det tilstrekkelig med egenerklæring fra produsent. For mer risikofylte produkter er det krav om at samsvarsvurderinger skal foretas av et teknisk kontrollorgan. Produkter som er i samsvar med et ny metodedirektiv skal påføres et CE-merke.

Myndighetene (i Norge fagdepartementene) i hvert EØS-land har ansvar for å peke ut tekniske kontrollorgan, og det er de nasjonale myndighetenes ansvar å påse at de tekniske kontrollorganene har tilstrekkelig kompetanse til å foreta samsvarsvurderinger for de produktområder de utpekes. Nærings- og handelsdepartementet legger inn i Kommisjonens database. Denne informasjonen speiles så i Kommisjonens liste over utpekte organer. Se Kommisjonens lister over utpekte organer i hele EØS.

Akkreditering
Akkreditering er en offentlig godkjenning av virksomheters kvalitetssystemer og kompetanse. Akkrediterte virksomheter (som regel laboratorier og sertifiseringsorganer) vil igjen kontrollere kvaliteten til andre virksomheter, deriblant eksportbedrifter. Norsk Akkreditering forvalter den norske akkrediteringsordningen og fungerer dermed som det øverste leddet i en kvalitetskjede.

Akkreditering er avgjørende for et velfungerende indre marked gjennom tillit til prinsippet om gjensidig godkjenning og harmonisert produktlovgivning. (Harmonisert produktlovgivning innebærer at produkter skal være i samsvar med ny metodedirektiver.

Les mer om Norsk Akkreditering.

Det er imidlertid viktig å presisere at akkreditering er et verktøy virksomheter kan velge å benytte. Videre kan akkrediteringen være til god hjelp for aktører som ønsker å bli utpekt av myndighetene som såkalte tekniske kontrollorgan.

CE-merking
Alle produkter som er produsert i henhold til ny metode-direktiver skal påføres CE-merket dersom direktivets grunnleggende krav er oppfylt. CE-merkede produkter er sikret fri sirkulasjon i hele EØS og skal ikke være gjenstand for ytterligere prøving eller kontroll. Det er ikke tillatt å bruke CE-merket på produkter som ikke er regulert av ny metode direktiver.

CE-merket sier ikke noe om et produkts kvalitet eller egenskaper utover de minimumskravene som ligger i direktivene. CE-merket er i første omgang til hjelp for myndighetene i deres arbeid med overvåking av produkter på markedet (markedskontroll). Eventuelle andre merker som påføres et CE-merket produkt, må ikke skape forvirring om betydningen av CE-merket.

Markedskontroll
I prinsippet skal varer og tjenester flyte fritt over grensene innen EØS-området. Dersom et produkt er godkjent og tillatt markedsført og solgt i ett EØS-land, skal det kunne selges fritt i de andre EØS-landene. For at forbrukerne/sluttbrukerne skal ha tillit til at de produktene de kjøper oppfyller helse-, miljø- og sikkerhetskravene (HMS-krav) til produktene, er det etablert tilsynsorganer som utfører markedskontroll på produkter som er pålagt slike HMS-krav. Tilsynsorganene er underlagt ulike departementer, avhengig av produktområdet. De norske tilsynsorganene har utviklet et samarbeid seg i mellom, og med tilsvarende tilsynsorganer i mange andre land.

Gjensidig godkjenning

Prinsippet om gjensidig godkjenning er viktig for å redusere handelshindre. Prinsippet innebærer at produkter som er lovlig produsert i et EØS-land, som hovedregel kan selges fritt i alle andre EØS-land. Dette avhenger av at hver medlemstat vil anerkjenne at andre medlemstaters regelverk gir en tilsvarende grad av beskyttelse. Prinsippet om gjensidig godkjenning er basert på tillit mellom landene.

Det blir ofte referert til Cassis de Dijon i forbindelse med gjensidig godkjenning i EØS. Dette referer seg til en dom i den såkalte Cassis de Dijon-saken i 1978. Dommen slo fast at en solbærlikør, Cassis de Dijon som var godkjent i Frankrike, også skulle tillates importert og solgt i andre land uten at det skal kreves ekstra testing eller godkjenning. Dommen slo imidlertid også fast at nasjonale myndigheter kan ta forhåndsregler ved å forby eller begrense importen av et produkt dersom det er grunnlag for å si at det skader miljøet, liv og helse til mennesker, dyr eller planter.

Notifisering av nasjonale tekniske regler - 98/34-prosedyren

Melding av nasjonale tekniske regler - informasjonsprosedyren

Tekniske regler
For å hindre etablering av nye handelshindringer i EØS på det ikke-harmoniserte området, er det etablert en såkalt informasjonsprosedyre. Denne er basert på direktiv 98/34/EF og omtales derfor ofte som 98/34-prosedyren. Formålet med prosedyren er å unngå at medlemsland vedtar tekniske regler som innebærer ulovlige handelshindringer, og som begrenser den frie bevegeligheten for varer og informasjonssamfunnstjenester. Formålet er også å motvirke overregulering innenfor EØS og sikre mer effektiv beskyttelse av allmenne interesser. Gjennom informasjonsprosedyren blir Europakommisjonen, EFTAs overvåkningsorgan (ESA), EFTA-EØS-landene og Sveits (via EFTA -konvensjonen) orientert om, og får mulighet til å komme med forslag eller utførlige uttalelser til, planlagte tekniske nasjonale regler.

Prosedyren innebærer at alle forslag til nasjonale tekniske regler skal sendes på høring (meldes) i alle EØS-landene ( meldeplikt). Melding sendes av fagdepartementene/-etatene via Nærings- og handelsdepartementet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA). Melding skal skje i henhold til meldingsskjema. 98/34-direktivet åpner for flere unntak fra meldeplikten, bl.a. skal følgende forslag til tekniske regler ikke meldes:

• regler som gjennomfører bindende EØS-rettsakter,
• regler som oppfyller forpliktelser som følger av internasjonale avtaler og som fører til vedtagelse av felles tekniske spesifikasjoner eller regler om informasjonssamfunnstjenester innen EØS,
• regler som benytter beskyttelsesklausuler som er fastsatt i bindende EØS-rettsakter, utelukkende fullbyrder en dom avsagt av EFTA-domstolen eller dom som nevnt i artikkel 6 i EØS-avtalen eller artikkel 3 i avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkningsorgan og en Domstol (ODA),
• regler som kun endrer en teknisk regel på anmodning av ESA for å fjerne en handelshindring eller, i forhold til regler om informasjonssamfunnstjenester, for å sikre fri flyt av slike tjenester eller etableringsadgang for tjenesteytere,
• regler som omhandler regulering av elektroniske kommunikasjonstjenester som definert i Lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven)

Fra den dato ESA mottar melding, starter en stillstandsperiode på tre måneder hvor de meldte tekniske reglene ikke kan vedtas nasjonalt. Vedtak skal utsettes ytterligere i en eller tre måneder dersom en annen EFTA-stat eller ESA i løpet av stillstandsperioden dokumenterer at den planlagte regelen kan skape hindringer for den frie bevegeligheten.

Det gjelder flere unntak fra stillstandsplikten, bl.a. dersom det må vedtas og iverksettes tekniske regler umiddelbart på grunn av en presserende, alvorlig og uforutsigbar situasjon knyttet til:

• vern av folkehelsen og den offentlige sikkerhet,
• vern av dyrs helse,
• vern av plantelivet, og
• offentlig orden, herunder særlig vern av mindreårige, når det gjelder regler om informasjonssamfunnstjenester

Det er også unntak fra stillstandsplikten for regler om finansielle tjenester som må vedtas og iverksettes umiddelbart på grunn av en presserende, alvorlig og uforutsigbar situasjon knyttet til vern av det økonomiske systems sikkerhet og integritet, og særlig vern av innskyteren, investorer, forsikrede og forsikringstakere.

Rettsvirkningene av manglende melding av tekniske regler mv. er fastslått og utviklet gjennom flere avgjørelser av EF-domstolen. Som et utgangspunkt kan sies at en teknisk regel som ikke er blitt meldt i henhold til direktivet ikke vil kunne anvendes overfor borgerne av nasjonale myndigheter eller domstoler. Dette ble første gang fastslått i sak C-194/94 (CIA Security International SA vs. Signalson SA og Securitel SPRL).

Se Europakommisjonens internettsider for nærmere informasjon om 98/34-direktivet, domsavgjørelser, samt en base med alle EØS-landenes meldte direktiver:

ESAs hjemmeside gir god oversikt over EFTA-meldinger.

Standarder
98/34-direktivet regulerer også melding av utkast til nasjonale standarder. Europakommisjonen eller EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og nasjonale og europeiske standardiseringsorganer skal underrettes dersom et nasjonalt standardiseringsorgan beslutter å vedta eller endre en standard. Standard Norge tar seg av den delen av prosedyren som omhandler standarder.

Nærings - og handelsdepartementet har gjennomført 98/34-direktivet ved lov om europeisk meldeplikt for tekniske regler ( EØS-høringsloven) av 17.12.2004. Loven trådte i kraft 01.01.2005

Andre krav om meldeplikt (Beslutning 3052/95/EF)

Norske myndigheter har plikt til å underrette ESA om tiltak de gjennomfører som hindrer fri omsetning eller markedsføring av produkter som er framstilt eller markedsført på lovlig vis i et annet EØS-land. Dette for å sikre full åpenhet om vareflyten i det indre marked. Nærings- og handelsdepartementet er kontaktpunkt i Norge og ansvarlig for å oversende eller motta opplysningene omhandlet i vedtaket.

Kravet om gjensidig underretning følger av beslutning 3052/95/EF. Beslutningen skal sikre alle EØS-landene mulighet til å stanse salg og markedsføring av produkter man mener utgjør en fare for konsumentene, miljøet eller sikkerheten.

Beslutning 3052/95/EF gjelder alle produkter som ikke faller innenfor andre meldingsprosedyrer som f.eks. i produktsikkerhetsdirektivet (2001/95/EF), beskyttelsestiltak i ny metodedirektiver. Ytterligere informasjon finnes på Europakommisjonens sider.

Avtaler om gjensidig godkjenning av samsvarsvurderinger (MRA-avtaler)

En bedrift som ønsker å eksportere et produkt til land utenfor EØS kan møte krav om testing av produktet i mottakerlandet. Dette vil medføre ekstra kostnader, særlig hvis produktet også er underlagt krav til testing i hjemlandet. Dersom produsenten får anledning til å foreta testen i hjemlandet etter mottakerlandets krav vil tid og betydelige beløp kunne spares.

Gjennom EØS-avtalen er det etablert et felles system for inngåelse av avtaler som skal sikre godkjenning av testresultat i land utenfor EØS. Dette gjelder på de vareområdene som dekkes av felles produktregler (ny metode-produkter).

Avtaler om gjensidig godkjenning av samsvarsvurdering (Mutual Recognition Agreement, MRA) går ut på at man forplikter seg til å akseptere hverandres vurderinger av samsvar mellom produkt og regelverk. Dette betyr at et produkt produsert i Norge kan testes i Norge av norske sertifiseringsorganer eller tekniske kontrollorgan for å få slått fast at produktet er i samsvar med regelverket i det landet det skal eksporteres til. Når produktet når mottakerlandet, skal den norske godkjenningen aksepteres uten ytterligere tester.

MRA-avtalene består av en rammeavtale og sektorvedlegg om f.eks. maskiner, elektrisk utstyr, medisinsk utstyr eller andre ny metode-produktsektorer . EFTA-EØS-landene har til nå inngått MRA-avtaler med Australia, New Zealand, Canada og Sveits.

Se forøvrig Kommisjonens hjemmeside om MRA-avtaler.

På Lovdata finnes en side over inngåtte avtaler med andre land – det såkalte traktatregisteret – som oppdateres av Utenriksdepartementet.

Lenke til nettside med oversikt over deponeringer: http://www.lovdata.no/traktater/ Ett tips i så måte: søk på ”samsvarsvurdering” så kommer alle avtalene opp utenom Sveits ettersom denne er en del av Efta-konvensjonen.