Innledning på Forum for kompetanse og arbeidsliv 30. november 2004 av statssekretær Helge Eide, Arbeids- og sosialdepartementet.

Hvordan kan vi bedre koordineringen av kompetansepolitikken og arbeids- og velferdspolitikken bl.a. for å oppnå målene for en ny arbeids- og velferdsforvaltning? Det er utgangspunktet for mitt innlegg, og jeg vil invitere til synspunkter og diskusjon om dette.

1. Politiske mål og innsatser i arbeids- og velferdsforvaltningen

Det overordnede målet for arbeids- og velferdspolitikken er å sikre økonomisk og sosial trygghet og legge til rette for aktivitet og deltagelse for alle.

Et velfungerende arbeidsmarked skal bidra til å opprettholde en høy yrkesdeltakelse og at den enkelte kan få utnyttet sine evner i produktivt arbeid. I arbeidsmarkedspolitikken legges hovedvekten på aktiv jobbsøking. For arbeidssøkere som ikke kommer i arbeid på egen hånd, for eksempel langtidsledige og yrkeshemmede, legges det vekt på å gi bistand, kvalifisering og arbeidstrening. For alle grupper arbeidssøkere som trenger ekstra bistand, står kvalifiseringstiltak sentralt.

Folketrygd og sosialhjelp skal sikre folk inntekt i bestemte situasjoner, for eksempel ved sykdom og arbeidsledighet, men må samtidig gi et insitament til å komme tilbake i arbeid.

Samordningen av arbeidsmarkedspolitikken og velferdspolitikken har alltid vært en krevende øvelse. Jeg oppfatter imidlertid det politiske momentumet for en sterkere organisatorisk samordning av disse to viktige politikkområdene som sterkere enn noensinne. Den varme mottagelsen Regjeringens nye grep med et Arbeids- og sosialdepartementet under én politisk ledelse har fått, er for så vidt et bevis på det.

2. Hvilke utfordringer møtes brukerne med i dagens forvaltning?

Mange som er - eller burde vært – arbeidssøkere opplever nok i møte med arbeids – og velferdsforvaltningen at den er fragmentert. Personer som trenger mer omfattende bistand fra flere instanser blir henvist fra sted til sted fordi de enkelte delene av forvaltningen ikke har tilgang til alle metoder og tiltak som kan hjelpe den enkelte. Samtidig er det også et betydelig omfang som blir ”innelåst” i én del av forvaltningen uten å få tjenester som de trenger for å komme videre i et løp mot arbeid eller andre løsninger. Samlet sett betyr dette at det tar lengre tid for den enkelte å komme i arbeid. Det kan også bety at færre kommer i arbeid enn de ville gjort dersom de riktige tiltakene hadde vært satt inn på et tidligere tidspunkt.

3. Nærmere om ny organisering av arbeids- og velferdsforvaltningen

Regjeringen tar sikte på å legge fram for Stortinget vinteren 2005 forslag om ny organisering av arbeids- og velferdsforvaltningen. Denne forkorter vi nå til NAV. Målene i arbeids- og velferdspolitikken om flere i arbeid, færre på trygd, sterkere brukerretting og bedre effektivitet søkes oppnådd gjennom samordning både av de ansvarlige etatene og av tjenester og økonomiske ytelser.

Jeg ønsker å presisere at dagens velferdsforvaltning gir en god og effektiv service til store deler av befolkningen. Det er noe også brukerorganisasjonene sier i sine tilbakemeldinger til oss. Det er likevel bred politisk enighet om at dagens tredeling av innsatsen ikke gir tilstrekkelig styrke i arbeidet med å gjøre folk i stand til å klare seg selv. Arbeidsdelingen mellom trygdeetaten, sosialtjenesten og Aetat slik den er i dag, er historisk bestemt, og alle - både de politiske partiene, brukerorganisasjonene, arbeidslivets parter og kommunesektoren - synes å være enige om at en reform er nødvendig, og til dels overmoden. Men enigheten har absolutt vært større om nødvendigheten av reform enn om hvilken alternativ modell som burde benyttes i framtiden.

Rattsøutvalgets forslag til organisering har nå vært ute på høring. De fleste høringsinstansene ønsker to statlige etater der én etat får et klart jobbfokus, mens den andre etaten tar hånd om pensjonsoppgavene. Enkelte ønsker en felles statlig etat. For oss er det imidlertid viktig at brukerne kan forholde seg til ett kontaktpunkt lokalt, uavhengig av hvordan forvaltningen bak er organisert. Det har også vært et viktig poeng i Regjeringens moderniseringspolitikk.

Selv om vi ikke er ferdige med å studere høringsuttalelser og erfaringer fra de lokale forsøkene, er det noen punkter som for meg fremstår som ganske tydelige i det videre arbeidet med reformen, og som må påvirke valg av organisasjonsløsning.

• Fokus på arbeidslinjen skal være helt sentralt i den nye arbeids- og velferdsforvaltningen, uansett hvordan organiseringen blir. Ansvaret for ytelser og tjenester knyttet til arbeid og redusert arbeidsevne må i størst mulig grad samles under ett ansvar. Samtidig skal brukere som ikke kan komme i arbeid, ha krav på en god oppfølging. Verdien til det enkelte menneske som er i kontakt med arbeids – og velferdsforvaltningen er den samme og like høy uavhengig av arbeidsevnen og muligheten. Det skal også den enkelte oppleve i møte med det offentlige støtteapparatet.
• Brukerne (både enkeltpersoner og bedrifter) må møte en samordnet forvaltning hvor de kan forholde seg til ett kontaktpunkt lokalt. Ikke minst må brukere med et sammensatt hjelpebehov raskt få en helhetlig avklaring og et samordnet tjenestetilbud.
• Det synes å være stor enighet om at folketrygdens pensjoner og familieytelser fortsatt skal administreres i statlig regi.
• Kommunene skal fortsatt spille en viktig rolle på arbeids- og velferdsområdet, men konkretiseringen vil vi komme tilbake til.

4. Hvordan kan en ny forvaltning møte dette bedre enn dagens forvaltning?

De lokale forsøkene har vist at samordning av saksbehandlingen gir etatene insitament og motivasjon til å finne felles løsninger for brukerne. I en del av forsøkene er det også utviklet et avklaringsverktøy for sosialtjenesten som trolig kan utvikles videre til å bli et felles verktøy for den nye arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette kan redusere dagens konflikter mellom etatene om brukernes behov for tjenester, og hvem som har ansvar for å tilby tjenestene.

Det første skrittet på veien er en organisatorisk reform. En organisatorisk reform er et kraftig virkemiddel for å gi brukerne et bedre tilbud. Det vil gi den enkelte bruker en enklere inngang til velferdsforvaltningen i et lokalt kontaktpunkt. Etaten og den enkelte saksbehandler vil ha tilgang til et bredere spekter av tiltak for å kunne tilby løsninger tilpasset den enkeltes behov, med bedre samordning av tjenester og vedtak. Alt i alt mener vi at dette bør gi grunnlag for at brukerne kommer raskere i gang med aktive og riktige tiltak, og dermed kan komme raskere tilbake i arbeid.

NAV-reformen handler ikke bare om omorganisering. Det vil bli en stor utfordring å få like stor politisk oppmerksomhet om at dette i like stor grad er en kompetansereform. Vi skal lengre enn å flytte medarbeidere rundt i organisasjonsbokser. Saksbehandlerne skal også arbeide annerledes. For å oppnå målene med reformen må vi derfor sikre at saksbehandlerne har nødvendig kompetanse. Jeg vil særlig trekke frem behovet for breddekompetanse i førstelinjen som en grunnleggende forutsetning for bedre samordning og helhetlig tjenesteyting. Samtidig må selvfølgelig spisskompetansen på de enkelte delene av arbeidsområdet bevares og videreutvikles andre steder i den nye arbeids – og velferdsforvaltningen. Med økt fokus på arbeidsmålet i reformen, vil det også være viktig at saksbehandlerne har kunnskap om arbeidsmarkedet, og kompetanse til å samtale med brukerne om realistiske arbeidsønsker og muligheter. Målet om bedre brukerretting stiller krav til samhandlingskompetanse, og tilsier at forvaltningens bevissthet og kompetanse om brukermedvirkning og brukerservice må ivaretas. Kompetanseutvikling i alle ledd av forvaltningen vil derfor nødvendigvis måtte integreres med gjennomføringen av selve organisasjonsreformen, med samme lederfokus og krav til oppfølging.

I neste fase vil vi arbeide med å videreutvikle tiltakene forvaltningen disponerer slik at de i enda sterkere grad samsvarer med det formålet som organisasjonsreformen har. Tiltakene må gi de rette insitamenter til å komme i arbeid. Tiltakene må ha et innhold og en organisering som svarer til brukernes behov. I neste fase vil også forholdet til utdanningspolitikken komme sterkere inn. Gode samarbeidsmodeller mellom den nye arbeids- og velferdsforvaltningen og utdanningssektoren er et av de områdene der en allerede er i gang lokalt, og som det vil bli lagt stor vekt på i det videre forsøksarbeidet i NAV.

5. Hvilke avveininger er gjort for å definere forholdet mellom arbeidsmarkedspolitikken og utdanningspolitikken

Grenseflatene mellom arbeidsmarkedspolitikk og utdanningspolitikk har vært trukket opp på grunnlag av følgende hovedprinsipp: At kvalifisering innenfor arbeidsmarkedspolitikken skal supplere utdanning og kompetanseheving i utdanningssystemet og i arbeidslivet, og ikke konkurrere med disse. I ulike politiske og økonomiske situasjoner har grenseflatene i praksis vært trukket opp på ulik måte. I situasjoner med høy arbeidsledighet hvor det har tatt lang tid for den enkelte å komme i arbeid, har vi tidligere sett eksempler på at utdanning og kompetanseheving i større grad har vært brukt som et aktivt element både for å dempe arbeidsledighet og for å øke det generelle utdanningsnivået blant unge og arbeidssøkere. I dagens situasjon legger Regjeringen mer vekt på en rask gjennomstrømming i tiltakene for at ledige stillinger skal kunne besettes raskt.

Innenfor satsingen mot fattigdom og satsingen overfor sosialhjelpsmottakere, uføre og andre yrkeshemmede er kvalifisering et viktig virkemiddel. Dette omfatter særlig ordinær utdanning som er blitt stadig viktigere som attføringstiltak på grunn av det økte antallet yrkeshemmede. Nesten 30 000 i gjennomsnitt pr. måned deltar i slik utdanning.

Personer som mottar attføringspenger, er fritatt for kravet om å stå til rådighet for arbeidsmarkedet, i motsetning til personer som mottar dagpenger. Dagpenger skal sikre mot inntektsbortfall for personer som har vært i arbeid, og er en midlertidig ytelse i påvente av nytt arbeid. Et hovedkriterium for å motta dagpenger er at man står til rådighet for arbeidsmarkedet. Man skal være reell arbeidssøker, aktivt søke arbeid og være villig og i stand til å motta et arbeidstilbud. Dette vil nødvendigvis ikke være tilfelle for personer under utdanning. Dagpenger skal heller ikke konkurrere med studielån som utdanningsfinansiering. Både denne Regjeringen, og tidligere regjeringer, har vært tilbakeholdne med å åpne opp for at personer som mottar dagpenger, kan delta i ordinær utdanning. Jeg vil også peke på at arbeidsmarkedet har en rekke jobber der det ikke kreves formelle kvalifikasjoner. Dette er jobber samfunnet har bruk for, og de skal fylles. I mange tilfeller har det vist seg at det tar lengre tid å fylle slike jobber, enn jobber som krever formelle kvalifikasjoner. Det kan tyde på at det ikke nødvendigvis er mangel på formelle kvalifikasjoner som er det viktigste arbeidshinderet for disse arbeidssøkerne.

Når Aetat tilbyr opplæring til langtidsledige arbeidssøkere skal etaten legge vekt på at opplæringen kan føre til arbeid. Men Aetat kan tilby opplæringsmoduler som på sikt kan bygge opp til fagbrev. Helse- og omsorgssektoren er et slikt eksempel. Opplæring rettet mot områder med jobbmuligheter kan ofte innebære en sammensetting av ulike opplæringsmoduler. Et samarbeid med opplæring av arbeidsledige til jobber hos Elkem i Nordland er eksempel på et slikt ”prosjekt” der kursdeltakere etter hvert er kommet over i fast arbeid. Et annet eksempel er samarbeid med mekanisk industri på Sør-Vestlandet. Viktig for Aetat er at opplæringen også kan åpne for arbeid i andre deler av arbeidsmarkedet. Opplæring som på sikt kan føre til fagbrev forutsetter ofte at arbeidssøkerne kan få en realkompetansevurdering.

6. Hvordan kan utdanningspolitikken bidra til å nå målene i arbeids- og velferdspolitikken

Det er en rekke forhold innen utdanningspolitikken som kan bidra til bedre måloppnåelse i arbeids- og velferdspolitikken ved siden av at arbeidssøkere deltar i opplæring. Det gjelder for eksempel å forebygge frafall fra videregående opplæring for å sikre at unge tilegner seg kompetanse som er nødvendig for å få innpass i arbeidslivet. Et annet område er utvikling av grunnskoleopplæringen for å redusere omfanget som kommer ut av grunnskolen med svake faglige resultater og svake lese-, skrive- og regneferdigheter. Personer med svake leseferdigheter er overrepresentert blant arbeidssøkere. Fra Aetat meldes det også om et økende antall med svake regneferdigheter. Det har over noe tid vært et bredt politisk ønske om å gi et bedre tilbud til arbeidsledige med svake lese- og skriveferdigheter. Siden Stortingets behandling av statsbudsjettet for 1997 har kommunalkomiteen årlig hatt merknader til dette spørsmålet.

Området er et eksempel på samarbeid mellom utdannings- og arbeidsmarkedssektoren. For å gi et tilfredsstillende tilbud til arbeidsledige med svake lese- og skriveferdigheter samarbeider Aetat med utdanningssystemet, og er avhengig av utdanningssystemets tilbud. Aetat har integrert arbeidet med lese- og skrivevansker i sin ordinære oppfølging av arbeidssøkerne. For denne gruppen blir lese- og skrivevansker som regel avdekket i deltakelse på arbeidsmarkedstiltak. Men Aetat har også prøvd ut en egen jobbsøkeklubb som etaten vurderer å gjenta. Etaten har utviklet og kjøpt ulike verktøy for avdekking av slike vansker, og spørsmål om lese- og skrivevansker er innlemmet i Aetats arbeidsevnekartlegging.

Utdannings- og arbeidsdepartementene har også samarbeidet om finansiering for å få avdekket leseferdigheter hos voksne i den store internasjonale undersøkelsen, Second International Adult Literacy Survey (SIALS), og om oppfølging av undersøkelsen.

Evalueringen av Aetats arbeid med lese- og skrivevansker utført av Telemarksforsking i 2002, konkluderer med at yrkeshemmede får gode tjenester, både for å få avdekket svake ferdigheter og opplæringstiltak i etterkant. Aetat Arbeidsdirektoratet rapporterer også til departementet om et spekter av tjenester til yrkeshemmede. Evalueringen og annen informasjon gir likevel grunnlag for å anta at etaten har et potensial for å forbedre slike tjenester til ordinære arbeidssøkere med svake leseferdigheter. Samtidig viser denne informasjonen at det varierer om kommuner og fylkeskommuner har tilbud til målgruppen, og at det er ønskelig at voksne i større grad kan få adgang til tjenester fra pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT).

Andre eksempler på tiltak som kan gi viktige bidrag til effektiviteten i arbeidsmarkedsopplæringen kan være økt kapasitet på realkompetansevurdering, og få redusert ventetider for opptak, for eksempel ved mer løpende opptak. Jeg vet at dette er en meget krevende øvelse, men det har vært forsøkt ut med hell ved AMO-kurs i Nordland. Jeg er blitt fortalt at det nå også praktiseres i andre av Aetats tiltaksinnsatser. Samtidig vil det være opp til Aetat å etterspørre ordninger som kan bidra til økt effektivitet.

For å få til en bedre samordning mellom disse politikkområdene har statsrådene Clemet og Høybråten besluttet å iverksette enkelte pilotprosjekter for å få en praktisk utprøving av forhold i grenseflaten mellom de to politikkområdene som en kan vurdere å endre. Her kan det for eksempel være aktuelt å se nærmere på en viktig grenseflate som oppfølgingstjenesten, problemstillinger knyttet til lese- og skrivevansker, hvilke opplæringsbehov ulike grupper av langtidsledige har, etc.

I den videre diskusjonen ønsker jeg velkommen synspunkter både på dette, og på andre forhold som jeg har tatt opp. Takk for oppmerksomheten.