Arbeids- og sosialministerens hovedinnlegg på Nordisk Råds sesjon 2. november

Ærede forsamling,

Jeg vil først takke for at jeg ble bedt om å holde hovedinnlegget i debatten om alkoholpolitikk i Norden.

Vi, sosial- og helseministerne i Norden, vedtok i København den 18. oktober en felles alkoholpolitisk strategi. Det skal settes en nordisk dagsorden internasjonalt sett - og strategien retter seg særlig mot arbeidet inn mot EU og WHO. Det er første gang at et nordisk alkoholsamarbeid er formalisert på denne måten. Jeg er glad for det arbeidet som er gjort.

Uttalelsen viser at vi er enige om:

• at EU/EØS påvirker oss og gjør det vanskelig å opprettholde effektive alkoholpolitiske virkemidler
• at alkohol er et politikkområde hvor vi står sterkere sammen enn hver for oss
• at internasjonale prosesser kan påvirkes og at vi ved å opptre i fellesskap blant annet i forhold til EU og WHO, har en reell mulighet til å påvirke

Det mangler ikke dokumentasjon på økonomiske og samfunnsmessige kostnader forbundet med alkohol. WHO er, med sin tyngde og sin legitimitet, vår fremste leverandør av kunnskap om skadeomfanget. Alkohol utgjør fire prosent av den totale sykdomsbyrden i verden. I vår del av verden er alkohol den tredje største risikofaktoren. I u-land med lav dødelighet, de nest fattigste landene, er alkohol den største risikofaktoren. Det er klart at vi har en forpliktelse overfor disse landene.

Norden vil nå stå nå samlet om å få vedtatt en egen resolusjon om alkohol på verdens helseforsamling i 2005. Dette er viktig, men det er ikke nok. Vi vet at det er land som vil motsette seg en slik resolusjon. Vi må derfor bruke tiden meget godt for å samle den nødvendige støtte. Oppgaven hviler på alle de nordiske landene.

Hva så med EU/ EØS? Er det noe som er sikkert med EU, er det at det er usikkerhet rundt hvordan EUs regelverk påvirker medlemslandene. Heri ligger det imidlertid muligheter og disse må vi våge å utnytte!

Vi har sett at avgiftspolitikken i Norden har falt som dominobrikker. Fra Tyskland, via Danmark, til Sverige. Fra Russland via Polen og de baltiske statene, til Finland. Norge er den siste dominobrikken. Island er av naturlige årsaker mindre sårbart. Men jeg vil være optimist. Vi kan i alle fall ikke bare møte dette med passiv tilpasning. Vi må vende oss den andre veien. Internasjonale forskere er krystallklare på at de ti virkemidlene som har størst effekt, er de samme som vi har lang tradisjon for å benytte i Norden. Og vi ønsker jo alle å føre en politikk som er basert på kunnskap. Som politikere er det vår plikt ikke å gi opp. Vi må kjempe for det vi tror på. Olof Palme sa: ” Politikk er å ville”. Jeg kunne ikke ha vært mer enig. Også jeg er klar over at vi har mektige motkrefter, både blant alkoholprodusenter og blant de som lever av å selge alkohol. Det er en reell utfordring at EU først og fremst handler om et fritt indre marked, der varer og tjenester kan flyte uten unødvendige handelshindringer. Alkoholindustrien representerer sterke krefter, og effektive folkehelsetiltak som handler om redusert forbruk, dvs. redusert salg, møter selvsagt sterk og velorganisert motstand. Samtidig har det likevel skjedd en utvikling i EU når det gjelder å se sammenhengen mellom alkohol og folkehelse. Under det svenske formannskapet ble alkohol satt på dagsorden. Vi fikk en Rådsanbefaling om ungdom og alkohol. EUs helseministere ba Kommisjonen om å utarbeide et forslag til en alkoholpolitisk strategi basert på sammenhengen mellom totalkonsum og totale skader, og tidlig debutalder og senere forbruksnivå.
Vi vet at flere og flere land legger økt vekt på folkehelseaspektet, ikke minst på grunn av stigende bekymring om alkoholkonsumet blant barn og unge.

EF-retten representerer et juridisk rammeverk for deler av den nordiske alkoholpolitikken, men EF-retten åpner også for at vi under henvisning til folkehelsen kan argumentere for nødvendigheten av alkoholpolitiske tiltak. Vi må være dyktige til å håndtere EF-rettslige problemstillinger. Til det trenges det kunnskaper og kompetanse - både om folkehelse og om det juridiske regelverket. Rådet har dessuten vedtatt en ny konstitusjon for EU. Den skal ratifiseres før den trer i kraft, men jeg vil likevel trekke fram forslaget om at EUs kompetanse på deler av folkehelseområdet foreslås utvidet, og at alkohol og tobakk nevnes særskilt. Foreløpig vet vi ikke hvilket handlingsrom dette forslaget kan gi for utviklingen av en alkoholpolitikk nasjonalt og i EU, men vi må her, som i alle relevante internasjonale sammenhenger, følge utviklingen og handle sammen! Når vi lykkes - og vi har ikke råd til å la være å forsøke - er det mitt håp at Europa kan få en alkoholpolitikk som er mer tuftet på det nordiske helse- og sosialperspektivet.