Statssekretær Helge Eides åpningsinnlegg på konferansen ”Det nye arbeidslivet" (4.11.04)

Jeg vil aller først få takke for invitasjon til å holde åpningsinnlegg på denne konferansen, som altså skal gi svar på hva som er nytt med det nye arbeidslivet.

Arbeidslivsforskningsprogrammet er et viktig forskningsprogram for Arbeids- og sosialdeparte­mentet. De resultatene som forskningsprogrammet bringer fram, berører politiske problemstillinger som berører den enkelte borger i sitt dagligliv, som berører norske virksomheters rammevilkår og som er viktige for samfunnet som helhet.

I tillegg til Arbeids- og sosialdepartementet bidrar også Nærings- og handelsdepartementet og Moderniseringsdepartementet til finansieringen av arbeidslivsprogrammet. I mitt departement er det flere avdelinger som står bak programmet, både Arbeidsmiljø og sikkerhetsavdelingen, Arbeidsavdelingen og Trygdeavdelingen. Det nye Arbeids- og sosialdepartementet ønsker gjen­­nom programmet å bidra til forsterket fokus på sammenhenger mellom deltakelse i arbeids­­­­livet på den ene siden og utformingen av velferdstjenestene, velferdsytelsene og arbeids­miljøet på den annen.

Forskning er viktig for kunnskapsgrunnlaget i utformingen av politikk. Forskning bidrar også til å heve nivået på den politiske debatten, og konkrete forskningsresultater kan noen ganger være avgjørende for politiske beslutninger.

Kontakt og møtesteder mellom forvaltning og forskning, slik som denne konferansen, er derfor noe vi legger stor vekt på.

Norsk arbeidsliv er på mange måter et velfungerende og godt arbeidsliv. Vi har lav arbeids­ledighet og høy sysselsetting sammenliknet med de fleste andre europeiske land. Vi har flere kvinner og eldre i arbeidsstyrken, og over tid har det skjedd en utjevning av antall arbeidede timeverk mellom ulike grupper. Arbeidstakerne er godt utdannede, i hovedsak meget effektive og produktive, og norske virksomheter har rammebetingelser på linje med bedriftene i våre naboland.

Arbeidstakerne sier gjennomgående at de er fornøyd både med arbeidsplassen og arbeidet. Muligheten til å kombinere arbeid og familie er etter hvert blitt bedre. Den uenigheten som er om mange viktige enkeltsaker i arbeidslivet, har heller ikke så langt forhindret at samarbeidet mellom partene i arbeidslivet, inkludert myndighetene, har fungert rimelig godt.

Men samtidig er en for stor del av befolkningen i arbeidsdyktig alder skjøvet ut eller gått ut av arbeidslivet over på passive kortvarige eller langvarige trygdeytelser.

En del arbeidstakere opplever negative sider ved arbeidsplassen og arbeidslivet, og det kan for noen være vanskelig å kombinere familie og arbeid på en god måte.

Arbeidslivet er preget av høye krav til effektivitet og lønnsomhet. Omstilling hører til dagens orden både i offentlig sektor og i næringslivet. Omorganiseringer, eierskifter og hurtig tekno­logisk utvikling, internasjonal markedsutvikling og politiske reformer nasjonalt og internas­jonalt bidrar til nye typer arbeidsorganisering og virksomhetsorganisering. De fleste er nok inneforstått med at forandringsevne og forandringsvilje er nødvendige forutsetninger for varig høy sysselsetting i samfunnet som helhet. Et arbeidsliv som forvitrer på grunn av forandrings­motstand, vil ikke tjene arbeidstakernes interesser. Men samtidig gir økte krav og nye krav et potensial for arbeidsmiljøproblemer og belastninger som oppleves høyst reelt på mange arbeidsplasser.

Arbeidslivspolitikken har to hoveddimensjoner som kan framstilles som konfliktfylte: Den ene dimensjonen dreier seg om å få arbeidsmarkedet til å fungere best mulig og få flest mulig inn i arbeid. Den dimensjonen kan kalles ”et velfungerende arbeidsmarked”. Den andre dimensjonen dreier seg om å sørge for for at de som er i arbeid, unngår sykdom, skade eller utstøting som følge av mangler i arbeidsmiljøet. ”Et godt arbeidsmiljø” kan være overskrift for denne dimensjonen.

Det er et mål å beskytte arbeidstakere mot sykdom og skade, og bidra til å utvikle et trygt og godt arbeidsliv. Forebygging av sykdom og skade i arbeidslivet er godt innarbeidet i norsk arbeidsliv, i lov og regelverk, gjennom systematiske tiltak i den enkelte virksomhet og gjen­nom tilsyn fra myndighetene.

Et velfungerende arbeidsmarked vil bidra positivt både gjennom høy yrkesdeltakelse og gjen­nom at potensialet til arbeidskraften kan utnyttes best mulig.

I den politiske debatten kan et ambisjonsnivå om høyeste internasjonale arbeidsmiljøs­tan­dar­der framstilles som å rive grunnlaget for konkurransedyktige norske arbeidsplasser. Et ønske om å legge til rette for fleksibilitet og individuell tilpasning på den enkelte arbeidsplass kan like lett framstilles som ”et brutaliserende arbeidsliv”. Det er forskningens oppgave å sørge for at det finnes en god kunnskapsbase når vernehensyn, verdiskapning og samfunnshensyn skal veies i utformingen av arbeidslivspolitikken. Det er en oppgave for de enkelte aktører i den politiske debatten å sørge for at kunnskapen fra forskningen faktisk tas i bruk når slag­ordene og argumentene utformes.

Men vi har ikke nådd det stadium at vi kan si at vi vet nok om hvordan det nye arbeidslivet påvirker enkeltmennesker og samfunn.

Vi trenger for det første fortsatt mer kunnskap om hvordan ”det nye arbeidslivet” påvirker arbeidstakernes helse. Det gjelder både i virksomhetene og hos myndighetene. I dag er det et til dels stort sprik i sentrale aktørers oppfatning om dette. På den ene ytterligheten snakkes det som om vi har et gjennombrutalisert arbeidsliv. Andre mener at vi har et arbeidsliv med harmoni og små problemer. Mer kunnskap kan gi oss et tydeligere og forhåpentligvis mer nøkternt bilde av hvordan arbeidslivet utvikler seg og hvordan det påvirker arbeidstakernes helse og situasjon.

Arbeidslivsprogrammet hjelper oss på dette området, blant annet gjennom prosjekter som gir oss et bredere og mer fokusert datamateriale på arbeidsmiljø- og arbeidsmarkedsfeltet.

Vi trenger mer kunnskap om hvilke faktorer som påvirker avgangen fra arbeidslivet. Flere av prosjektene i forskningsprogrammet dreier seg om analyse av faktorer som henholdsvis bidrar til eller motvirker utstøting.

Vi trenger mer kunnskap om hvordan få til et arbeidsliv som er såpass romslig at vi står godt ut et normalt arbeidsliv, og som gir plass og slipper folk til med den arbeidsevnen de har. Vi er interessert i å få belyst forutsetninger for høyere arbeidsmarkedsdeltakelse blant seniorer, innvandrere og funksjonshemmede.

Kravene til effektivitet er nødvendige; i offentlig sektor for å sikre oppslutning om det offentlig som tjenesteleverandør og i næringslivet for å sikre at bedriftene overlever.

Men hvis effektivitet og lønnsomhetskravene fører til forhøyet sykdoms- eller uførhetsrisiko er det likevel samfunnet som må betale. Og samfunnet er som kjent bedriftene og borgerne. Ingen andre enn myndighetene kan fastsette rammer på dette feltet som hver enkelt arbeids­giver og arbeidstaker må forholde seg til. Vi imøteser forskningens bidrag til hvordan verne­hensyn kan utformes, uten at det forhindrer den nødvendige fleksibilitet og omstillingskraft som et sunt næringsliv er avhengig av.

Klarer vi å balansere kravene om lønnsomhet og effektivitet opp mot virksomhetenes samfunns­­messige og moralske ansvar for å ivareta sine arbeidstakere, så er vi kommet langt i retning av å utvikle et inkluderende arbeidsliv.

Vi trenger mer kunnskap om hvordan den tilsynelatende konflikten mellom hensynet til å yte maksimalt på arbeidet og hensynet til å ta vare på familien, kan forminskes.

Det er en spesielt stor utfordring å få til målsetningen om høy arbeidsinnsats, samtidig som det ser ut som flere egentlig ønsker å jobbe mindre, eller ønsker større mulighet til å variere arbeidsinnsatsen over yrkeskarrieren. Det er blant annet et spørsmål om hvordan lønnssys­temene, avkastning av utdanning, muligheter for kompetansebygging, arbeidsmiljøfaktorer og fleksibilitet i utførelsen av arbeidsoppgaver kan påvirke folks vilje til større arbeidsinnsats.

Vi er også opptatt av deltidsarbeidets samfunnsmessige betydning, og i den forbindelse spesielt opptatt av å hindre undersysselsetting eller ufrivillig deltid. Forskningen har allerede gitt oss mye kunnskap innen dette feltet, og jeg har forstått at dette programmet har flere prosjekter for å belyse deltidsarbeidet, slik at vi også kan vente oss nyttige forsknings­resultater framover.

For å summere opp: Et inkluderende arbeidsliv med flere i arbeid og færre på stønad, et konkurransedyktig næringsliv, et arbeidsliv som er trygt, og forsvarlig, er altså sentrale målsetninger for oss. Eller sagt på en annen måte: Vi ønsker å bidra til at det blir en bredere vei inn i arbeidslivet og en smalere vei ut. For å nå våre mål er vi avhengig av å forstå sammenhengene bedre og få kunnskap om hvordan forskjellige tiltak fungerer.

Kort sagt: forskningens bidrag er viktig. Jeg ønsker til lykke, både med seminaret og med forskningsinnsatsen framover!