Statssekretær Helge Eide, Arbeids- og sosialdepartementet

Åpningstale på Nasjonal konferanse 11. – 12. oktober 2005 om hvordan diskriminering best kan bekjempes.

Hva er det vi vil oppnå med prosjektet?

Kjære alle sammen,

Vi vil ha et samfunn hvor ingen blir tråkket på. Et samfunn uten diskriminering. Et samfunn for alle.

Dette ble slått klart fast i Sem-erklæringen. Noen sitater:

Samarbeidsregjeringens politikk setter det enkelte menneske i sentrum.

Menneskeverdet er ukrenkelig. Kampen for menneskerettigheter er en naturlig konsekvens av dette.

Alle mennesker er likeverdige, og skal respekteres og behandles deretter, uavhengig av kjønn, alder, religion, etnisk tilhørighet, hudfarge, funksjonsdyktighet og seksuell legning.

Samarbeidsregjeringen vil føre en politikk som verner om retten til og øker respekten for det å være annerledes og tenke annerledes.

Samarbeidsregjeringen lagt vekt på å føre en aktiv menneskerettighetspolitikk både nasjonalt og internasjonalt. Vi har fått vedtatt bestemmelser i arbeidsmiljøloven som utvider vernet mot diskriminering. Vi har fått vedtatt den såkalte diskrimineringsloven, som forbyr direkte og indirekte diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn på de aller fleste arenaer.

Vi har fått vedtatt den såkalte diskrimineringsombudsloven som oppretter et ombud og en nemnd som skal føre tilsyn med og medvirke til gjennomføringen av

Loven om likestilling mellom kjønnene

Diskrimineringsloven (etnisitet, religion mv.)

Antidiskrimineringsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven

Antidiskrimineringsbestemmelsene i boliglovgivningen.

Ombudet skal dessuten føre tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter

FNs kvinnekonvensjon

FNs rasediskrimineringskonvensjon.

Vi har også fått utredet og sendt på høring et vel gjennomarbeidet forslag til lov mot diskriminering på grunnlag av funksjonsnedsettelse. Vi deltar aktivt i FNs arbeid med å lage en internasjonal konvensjon om funksjonshemmedes menneskerettigheter.

Denne konferansen, og prosjektet som den er en del av, er bidrag til å gjennomføre menneskerettighetspolitikken. Ikke-diskrimineringsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven og loven mot etnisk og religiøs diskriminering har gitt oss en lovgivning på linje med EU-lovgivningen. Dette ønsket vi bl.a. fordi vi gjennom EØS-avtalen har et felles arbeidsmarked med EU-landene. Det var derfor også naturlig for oss å gå med i EUs antidiskrimineringsprogram, som skal støtte opp under gjennomføringen av denne lovgivningen. Dette var heldigvis ikke noe kontroversielt spørsmål i Norge – Stortinget sluttet seg i desember 2003 enstemmig og uten debatt til regjeringens forslag.

I tråd med lovgivningen skal EUs antidiskrimineringsprogram bidra til å bekjempe direkte eller indirekte diskriminering på grunn av rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, seksuell orientering, funksjonshemning eller alder. EU har et eget handlingsprogram for å fremme likestilling mellom kjønnene. Men retten til likestilling mellom kjønnene skal imidlertid også prege dette programmet.

Det prosjektet vi har fått støtte til, og som denne konferansen er en del av, skal bidra til:

• kunnskap og debatt om diskriminering i Norge
• bedre forståelse av fenomenet
• økt konsensus om skillelinjene mellom ulovlig diskriminering og lovlig forskjellsbehandling
• kunnskap om hvordan diskrimineringen kan bekjempes.

Den rapporten som dere nå har fått utkast til, skal brukes til dette formålet. Mange av dere har gitt bidrag til den. Den vil bli gjort ferdig etter konferansen. Jeg forstår at mange mener at formen på produktet kanskje ikke er så velegnet ennå. Hvordan materialet skal formidles, vil det derfor bli arbeidet videre med. Kanskje er heller ikke alt innholdet godt nok ennå. Selv kunne jeg nok ha ønsket meg mer stoff i kapittel 6 om hva det såkalte sivile samfunn kan gjøre for å motarbeide diskriminering. Det sivile samfunn – det er oss alle. Det dreier seg om hva du og jeg bør gjøre der vi ferdes til daglig, på jobben i organisasjonslivet og så videre.

Rapporten inneholder mye nyttig stoff for vårt videre arbeid mot diskriminering.

Det er en nyttig gjennomgang av de ulike såkalte ”diskrimineringsgrunnlagene” – som altså ikke skal være grunnlag for å diskriminere.

Det slås fast at diskriminering også er indirekte diskriminering – tilsynelatende nøytrale forhold som i praksis stiller noen særlig dårlig sammenliknet med andre.

Rapportens drøfting av diskrimineringsfenomenet ga noe å tenke på. Jeg merket meg bl.a. påpekningen av at skal vi bekjempe diskriminering, må vi også bekjempe våre egne fordommer. ” Bare kunnskap om hvordan vi selv tenker om andre, gir innsikt i hvorfor andre tenker fordomsfullt om oss. Det er denne innsikten og erkjennelsen som mangler både på individnivå, gruppenivå og samfunnsnivå.”

Rapporten viser at det bare er i en kort periode vi har erkjent at den diskrimineringen som faktisk foregår, er et menneskerettslig problem som krever aktiv handling fra statens side også gjennom lovgivning.

Diskriminering på grunnlag av kjønn og rase har kanskje lengst historie. Men vi vet alle at det er langt igjen til målet. Senter mot etnisk diskriminering hadde for eksempel i 2004 275 nye rettshjelpssaker – altså gjennomsnittlig mer enn én hver arbeidsdag. Og går du så langt som til å søke rettshjelp, kan vi regne med at det er alvorlig diskriminering du har følt deg utsatt for. 1 av 7 innvandrere har opplevd å bli plaget på jobben pga sin innvandrerbakgrunn. Jeg antar at det er ganske mange flere som føler seg diskriminert når de søker jobb. Hver 5 rapporterer at de er blitt diskriminert på boligmarkedet.

Diskriminering av funksjonshemmede var for eksempel liksom ikke diskriminering – det var en naturlig følge av det at de ikke var som oss. Rapporten refererer et tankevekkende innspill fra Stopp diskrimineringen som peker på at funksjonshemmede er utelatt fra en rekke viktige offentlige utredninger, bl.a. Ytringsfrihetskommisjonens NOU 1999:27 Ytringsfrihet bør finde sted, som ikke omtaler de barrierer som finnes mot bla. døves og blindes mulighet til å delta i samfunnsdebatten. Det var først for 4 år siden at et offentlig utvalg – Manneråkutvalget – omtalte diskriminering av funksjonshemmede.

Så egentlig har det vært en ganske rask utvikling siden da. Arbeidsmiljølovens diskrimineringsforbud kom i fjor. I år fikk vi en lov om kommunale råd for funksjonshemmede hvor det i formålsparagrafen slås fast at kommunene og fylkeskommunene skal arbeide mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. Og det var ingen – verken i regjeringen, Stortinget eller den offentlige debatt - som gjorde noe nummer av at man la til grunn at diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne er et utbredt problem i samfunnet. Og nå har vi altså på høring et lovforslag mot slik diskriminering.

Aldersdiskriminering har i følge rapporten om mulig stått på dagsorden i enda mindre grad enn diskriminering på grunnlag av funksjonshemning. Vi har visst problemer med å forholde oss til eldre mennesker. I første halvdel av 80-åra satte daværende statssekretær Astrid Nøklebye Heiberg på dagsordenen spørsmålet om å oppheve aldersgrenser som stengte for eldres deltakelse. 20 år seere måtte hun som leder for Statens seniorråd engasjere seg mot forslag om å innføre nye aldersgrenser. Det er visst noen som tar for gitt at alle eldre har redusert funksjonsevne – på alle områder.

Diskriminering på grunnlag av tro og livssyn er et område hvor vi kanskje tror at utfordringene kun ligger utenfor vårt eget lands grenser. Men der tror jeg vi tar feil. Også på dette feltet kan mer eller mindre skjulte fordommer eller mangelfull kunnskap føre til at vi stempler eller tråkker på enkeltmennesker. Ekstreme islamister har begått terrorhandlinger som vekker avsky. Kan det føre til at vi ser annerledes på en muslim i vårt land enn på andre landsmenn? I tilfelle er det klart diskriminering på grunnlag av livssyn. Terrorister kan bruke religiøs retorikk – men det er i tilfelle like mye misbruk av islam som det ville være mot kristen tro dersom Bibelen ble benyttet til samme formål. Et annet - kanskje noe mindre dramatisk eksempel: Det vil være diskriminerende å sette stempelet ”sekterisk” på menigheter, bare fordi de står utenfor Den Norske Kirke.

Seksuell legning er et annet vanskelig område. En av grunnene til det, er at særlig innen arbeidslivet kan enkelte trossamfunn rett til å si at deres syn på samliv skal få konsekvenser for hvem de ansetter støte mot andre menneskers rett til å bli vurdert som arbeidstakere uavhengig av sin seksuelle legning. La meg slå fast at etter norsk og internasjonal rett kan livssynssamfunn stille krav til noen av sine ansatte. Utover det skal det ikke forskjellsbehandles.

Rapporten har ellers en grundig gjennomgang om det vi vet om diskriminering i Norge. Den er basert både på opplysninger fra organisasjoner (ikke alle har svart, så ikke alle diskrimineringsgrunnlagene er dekket like godt) og fra forskningslitteraturen. Oversikten dekker ulike samfunnsområder. Den viser et klart behov for styrket arbeid mot diskriminering både innen offentlige tjenester og privat sektor.

Jeg tror at et av de problemene vi står overfor, er at mye av diskrimineringen foregår i det skjulte. Det er få som vil si at de er for diskriminering. For eksempel er det få stillingsannonser hvor det stilles krav til alder. En sjekk på finn.no forleden viste av av 7390 ledige stillinger var alder et tema bare i 96 av annonsene, og i mange av dem, først og fremst fra offentlige instanser, var budskapet at det ikke stilles bestemte krav til alder. Men noen underlige eksempler på alderskrav var det. Også fra store firmaer som ikke helt fulgt med i timen. For å lede distribusjonen av Aftenposten på Grünerløkka bør du være mellom 30 og 50 år. Skal du selge boligalarmer og strøm for Hafslund, må du være mellom 18 og 30 år.

Jeg likte bedre annonsen fra Haaland Sko i Åsane som sa at alder er ingen hindring.

Allikevel er det så mange vitnesbyrd om at godt voksne mennesker med gode kvalifikasjoner og god erfaring ikke når opp i konkurransen at det ikke er noen tvil om at det foregår en betydelig skjult diskriminering av eldre. Derfor hadde jeg en viss sans for annonsen fra firmaet H2 Holding AS. De skulle ha en erfaren økonomidirektør og administrasjonssjef, og et av kravene var alder minimum 50 år. Men på den annen side synes jeg heller ikke det er så greit at man diskriminerer ungdommer på min egen alder!

Skal vi kunne bekjempe diskrimineringen effektivt, bør vi ha best mulig kunnskap om hvordan folk opplever diskriminering. Norge bidrar aktivt til å bygge opp kunnskapen om dette. Med midler EU’s antidiskrimineringsprogram har Senter mot etnisk diskriminering og Statistisk Sentralbyrå arbeidet med undersøkelser om dette i tilknytning til levekårsundersøkelsene. Partnere i andre land er trukket inn i samarbeidet.

Vi ønsker at arbeidet mot diskriminering skal styrkes. En viktig del av det oppdraget vi ga til Sosial- og helsedirektoratet var å få fram eksempler på gode strategier og tiltak for å bekjempe diskriminering. Det er blitt en nyttig oversikt. Det pekes på at vi ikke bare må tenke på generelle forebyggende og holdningsskapende tiltak, men også på tiltak som aktivt går ut på å sikre likebehandling i en virksomhet. Det er viktig at de politiske myndigheter har nasjonale strategier for integrasjon og likebehandling. Rapporten nevner som eksempler

Stortingsmeldingen om integrering av innvandrere altså St.meld. nr. 49 (2003-2004) om Mangfold gjennom inkludering og deltakelse.

St. meld. nr. 40. (2002-2003) om Nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Strategier, mål og tiltak i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne.

St.meld. nr. 25 (2000-2001)om Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Norge).

Rapporten nevner at Regjeringen også har laget handlingsplaner som er relevante for dette arbeidet. Eksempler er:

Tiltak for å øke deltakelsen i samfunnet for barn og unge med innvandrerbakgrunn (lagt frem sommeren 2002)

Handlingsplan for økt tilgjenglighet for personer med nedsatt funksjonsevne (lagt frem høsten 2004)

Vår Strategiplan for familier med barn som har nedsatt funksjonsevne fra mai i år kunne også ha vært nevnt.

I tillegg nevnes arbeidet med Inkluderende Arbeidsliv. Man kunne også godt ha nevnt kampanjen mot mobbing på arbeidsplassen. Dette initiativet fra statsminister Bondevik griper fatt i en form for diskriminering som noen steder er et betydelige problem, samtidig som denne formen for diskriminering kan forekomme ganske uskyldig for dem som ikke rammes.

Rapportens kapittel med gode eksempler fra tiltak mot diskriminering – eksempler som organisasjonene synes er gode – viser at det er mye å bygge det videre arbeidet på.

Jeg nevner noen eksempler:

”Felles minnehøytidelighet for personer med ulike livssyn

Samarbeidsrådet for religion- og trosspørsmål var i januar 2005 arrangør av den offisielle minnehøytidlighet etter flodbølgekatastrofen. Alle var velkomne på like vilkår og ble inkludert i fellesskapet der man delte sorg og håp.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) utarbeidet i 2004 en veileder for ansettelse av funksjonshemmede – ”Alle har noe – ingen har alt”. Denne har bl.a. som formål å avlive en del myter rundt hva det vil si å ha funksjonshemmede i arbeidsstokken.

Som en videreføring av veilederen har HSH igangsatt prosjektet ”Sommerjobb for alle”. Målsettingen er å gi studenter og skoleelever med nedsatt funksjonsevne muligheter til å få jobberfaring gjennom sommerjobb.”

”Likt tilbud om opplæring til alle i virksomheten

Som ledd i arbeidet med å øke Coop Norges kostnadseffektivitet skulle nytt datasystem innføres. Halvparten av de ansatte var over 50 år og mange av disse hadde ingen datakunnskap. Lederne signaliserte at de ville satse på alle, uansett alder og ståsted i bedriften. Alle deltok i dataopplæringen med høy motivasjon. Resultatet ble en bedring i økonomiske resultater, en turnover lik null og rekordlavt sykefravær.”

Avslutningsvis vil jeg si at den store enigheten det er i Stortinget om denne saken, lover godt for arbeidet fremover. Men selv om vi er enige i Storting og regjering, tror jeg vi gjør klokt i å regne med at en aktiv anti-diskrimineringspolitikk og økende bevissthet om lovgivningen også vil avdekke både motstridende syn og uavklarte holdninger. I mitt eget departement har det for eksempel vist seg å være uenighet mellom administrasjonsavdelingen og arbeidstakerorganisasjonene om hvordan forbudet mot diskriminering på grunn av alder skal tolkes i et konkret tilfelle. Sånne situasjoner oppstår gjerne før alle berørte parter har fått et forhold til nye lovbestemmelser og det gjennom bruk av dem i konkrete situasjoner har utviklet seg en praksis for hvordan de skal tolkes. Det er jo her snakk om lovbestemmelser som i mange situasjoner ikke gir en klar grense mellom rett og galt – det kreves skjønn.

For å bidra til å øke konsensusen om hva aldersdiskriminering er, har vi – lenge før vi selv fikk det problemet jeg nevnte – søkt EUs antidiskrimineringsprogram om midler til et nytt ”bevisstgjøringsprosjekt” hvor temaene er : ”Hva er aldersdiskriminering?” og ”Hvordan kan vi bekjempe aldersdiskriminering?” Får vi penger, blir dette gjennomført til neste år.

Vår neste søknad vil gjelde spesielt etnisk og religiøs diskriminering – KRD forbereder en søknad som spesielt skal støtte opp under den nye ”diskrimineringsloven”.

Lykke til med arbeidet!