Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråtens innlegg på trygdeetatens årskonferanse, 25. januar 2005

”Sammenhengene i de velferdspolitiske utfordringene vi står overfor”

Det er en glede for meg å være til stede på trygdeetatens årskonferanse – en årlig tradisjon og møteplass for etaten på ulike nivåer og samarbeidspartnere for både å se litt tilbake på året som har gått – og for å se framover i forhold til de utfordringer velferdsstaten står overfor framover.

Folketrygden utgjør en viktig bærebjelke i vårt velferdssystem. De over 7000 medarbeiderne i Trygdeetaten forvalter vel 200 mrd kroner i året. Ca 1,3 mill mennesker har trygd som sin viktigste inntektskilde, i underkant av 2 mill mennesker mottar løpende ytelser fra trygdeetaten, og etaten behandler årlig mer enn 6 mill saker. Disse tallene gir oss et godt bilde av dimensjonen på etatens arbeid.

Dere har en viktig rolle i utøvelsen av velferdspolitikken, både som forvalter av folketrygdens ordninger, og også etter hvert som et tjenesteytende organ overfor arbeidslivet og den enkelte bruker. Dette er nye utfordringer for etaten, som krever en litt annen tilnærming i det daglige arbeidet. Brukermedvirkning og arbeidsretting er viktige stikkord. Så langt har jeg inntrykk av at etaten løser disse oppgavene bra, og at tilbakemeldinger fra brukerne er positive!

Folketrygden og trygdeetatens virksomhet har to hovedmål:

• Inntektssikring
• Hjelp til selvhjelp – aktivitet og arbeid

Innrettingen på arbeid har vært en gjennomgående rød tråd i velferdspolitikk de siste årene. De endringer og grep som er gjort i våre velferdsordninger har primært hatt som mål å stimulere til inntektsgivende arbeid framfor å bli værende på varige trygdeordninger. Jeg kan nevne noen eksempler:

• Endring i ordningen for enslige forsørgere
• Skjerping av kravet til yrkesrettet attføring
• Innføring av tidsbegrenset uførestønad
• Nye regler for sykmelding
• Uføretrygd som lønnstilskudd

Fortsatt er det behov for nye grep for å sikre et mer inkluderende samfunn og arbeidsliv og ikke minst færre på trygd og flere i arbeid. Da må vi gjøre veien ut av arbeidslivet smaler og veien inn breiere.

Jeg vi si at målene i folketrygden er viktige mål for hele velferdspolitikken, og er rettesnorer for utformingen av velferdspolitikken også framover. Disse målene tydeliggjør sammenhengene i velferdspolitikken og våre felles utfordringer på en god måte.

Senere i dag vil både arbeidsdirektøren og trygdedirektøren snakke om utfordringer ut i fra sitt ståsted. Jeg vil nevne spesielt tre områder som vil dominere velferdspolitikken i årene framover;

• Arbeidet for et inkluderende arbeidsliv
• Innføring av ny pensjonsreform
• Arbeidet med ny organisering av velferdsforvaltningen

Et mer inkluderende arbeidsliv

Et inkluderende arbeidsliv er nødven­dig for å løse velferdsutfordringene våre framover, og arbeid er den viktigste kilden til velferd for den enkelte. Det å ha et arbeid å gå til, det sosiale nettverk som en arbeidsplass gir, og det å være med og skape en merverdi gjennom egen innsats betyr mye for oss. Derfor er arbeid vårt viktigste sosiale prosjekt.

Selv om det nå er god vekst i norsk økonomi og positiv utvikling i arbeidsmarkedet, er utfordringene på velferdsområdet store. Til enhver tid er over 700.000 personer enten midlertidig borte fra arbeidet eller mer varig utenfor arbeidslivet på grunn av problemer knyttet til sykdom, arbeidsledighet eller sosiale problemer, samtidig som de mottar stønader fra det offentlige. Flere av disse må få muligheten til å komme i arbeid, og det er dette som er utfordringen i forhold til å skape et inkluderende arbeidsliv. Flere i arbeid og færre på stønad er helt grunnleggende, både av hensyn til den framtidige finansiering av velferdsstaten, av hensyn til arbeidsmarkedet og av hensyn til den enkelte.

IA- avtalen

IA-avtalen, og det arbeidet som er lagt ned i den, er viktig for å nå målene om redusert sykefravær og et mer inkluderende arbeidsliv. Regjeringen ønsker derfor å fortsette det gode samarbeidet med partene i arbeidslivet.

Vi har nå gått inn i IA- avtalens siste år. Jeg ser fram til den grundige evalueringen som nå settes i gang. Vi legger opp til en evaluering basert både på løpende statistikk og større forskningsprosjekter for å få en grundig analyse av det arbeidet som er lagt ned fra alle parter i den perioden IA har eksistert. Evalueringsmateriale vil bli nøye vurdert og drøftet av alle parter i avtalen ved utgangen av 2005.

Men allerede nå ser vi resultater av IA- arbeidet! La oss se litt nærmere på utviklingen og regjeringens politikk i forhold til de tre delmålene i IA- avtalen:

Delmål 1 – sykefravær

Det er svært gledelig å konstatere at sykefraværet nå er på vei ned! Tallene for 3. kvartal 2004, som vi fikk rett før jul er klare på dette. En nedgang på om lag 20 prosent fra samme kvartal i 2003, og en total nedgang på 12 prosent i hele IA- perioden er svært positive resultater!

Dette tyder på at den innsatsen som er lagt ned i IA- arbeidet endelig begynner å gi resultater. I tillegg har de nye reglene for sykmelding fra 1. juli i år også har en effekt på utviklingen. Færre blir gående lenge på full, passiv sykmelding. Flere får prøve seg tidligere i arbeidsrelatert aktivitet, enten på gradert eller aktiv sykmelding. Vi har tro på at dette vil bidra til å forhindre langvarig utstøting fra arbeidslivet.

I henhold til budsjettavtalen med Fremskrittspartiet, vil regjeringen ta hensyn til oppdaterte tall over sykefraværsutviklingen når de vedtatte endringer i sykelønnsordningen (for arbeidsgivere) skal vurderes i vårens RNB. Utviklingen i sykefraværet og sykefraværstilbøyelighet i siste del av 2004 og 2005 vil selvsagt påvirke regjeringens vurdering av behovet for å iverksette denne lovendringen nå. I så måte er klart at den kraftige reduksjonen i sykefraværet i tredje kvartal 2004 er meget interessant og oppløftende sett både fra samfunnets og arbeidsgivernes side.

Delmål 2 - (om) å ansette flere med redusert funksjonsevne

Arbeidslivet skal ha plass til alle - som kan og vil arbeide - også personer med redusert funksjonsevne. Dette er ”talenter med behov for innpass og tilrettelegging” som vi trenger på arbeidsmarkedet framover. Det er viktig at mennesker med ingen eller svak tilknytning til arbeidsmarkedet får tilbud om arbeid eller bistand slik at de kan bedre sine muligheter på arbeidsmarkedet.
Målet om å tilsette flere personer med redusert funksjonsevne, er langt på vei sammenfallende med arbeidsmarkedspolitikkens mål og strategier i arbeidet for yrkeshemmede. Yrkeshemmede er en av de viktigste målgruppene for IA-arbeidet og for den aktive arbeidsmarkedspolitikken.

Oppgangskonjunkturen i norsk økonomi begynner nå å gi tydelige utslag i arbeidsmarkedet. Etterspørselen etter arbeidskraft øker og arbeidsledigheten reduseres. Denne situasjonen gir bedrede muligheter også for utsatte grupper. Regjeringen vil i tillegg forsterke innsatsen for at bedringen i arbeidsmarkedet får positive konsekvenser for de mest utsatte gruppene.

Både Aetat og trygdeetaten disponerer en rekke virkemidler som bør gjøre det lettere for arbeidsgivere å inkludere utsatte grupper i arbeidsmarkedet i arbeidsstyrken. I tillegg er det fortsatt behov for å bekjempe negative holdninger blant enkelte arbeidsgivere overfor blant annet arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne.

Flere tiltak er iverksatt. Aldri før har flere yrkeshemmede fått bistand av Aetat og deltatt på arbeidsmarkedstiltak. I 1. halvår 2004 deltok i gjennomsnitt om lag 57 800 personer som var under yrkesrettet attføring i ulike former for arbeidsmarkedstiltak. For 2005 har regjeringen foreslått en styrking av tiltaksnivået for yrkeshemmede på om lag 2 000 plasser sammenlignet med hva bevilgningen for 2004 gir rom for. Dette er en historisk stor satsing.

Det er nå innført ordninger som innebærer at arbeidsrettede tiltak skal vurderes tidligere. Det vil si at attføring skal vurderes i løpet av sykepengeperioden, og igjen etter de første seks måneder av rehabiliteringspengeperioden, før tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon innvilges. I tillegg er alle vedtak knyttet til yrkesrettet attføring fra 1. juli i år samlet i Aetat. Formålet er å forenkle, effektivisere og ikke minst brukerrette saksbehandlingen, samt å fokusere ytterligere på attføring og arbeid.

28 prosent av alle nye uføre i 2004 fikk tidsbegrenset uførestønad. For aldersgruppen under 50 år er andelen 57 prosent. Ordningen med tidsbegrenset uførestønad har nå vart et år. Tallene for 2004 viser at den har fått en god start, og ordningen er svært viktig for å hindre at personer støtes varig ut av arbeidslivet. Det tar ennå tid før vi ser hvor mange som faktisk kommer tilbake i arbeid etter en periode på tidsbegrenset uførestønad. Ordningen er allerede under evaluering, og vi vil få rapport fra først fase i evalueringen til sommeren. Særlig er det viktig å se på hvordan ordningen slår ut for ulike grupper. Kvinner og personer med forsørgeransvar for barn er nevnt spesielt.

Det er også påkrevd med noen helt nye grep for å få flere av de som er i ferd med å bli presset ut av arbeidslivet, tilbake i arbeid.

For å legge til rette for at uførepensjonister skal kunne prøve seg i arbeid og utnytte sin arbeidsevne foreslår regjeringen å iverksette et forsøk med bruk av uførepensjon som lønnstilskudd. Forsøket skal i første omgang iverksettes i Telemark, Rogaland, Hedemark, Sør- Trøndelag og Troms. Forsøket innebærer at personer som tidligere har fått diagnosen ”varig ufør”, og som nå ønsker å forsøke seg i arbeidslivet, skal kunne ta med seg uførepensjonen til en ny arbeidsgiver som et lønnstilskudd. Deltakeren får utbetalt ordinær lønn fra arbeidsgiver, mens arbeidsgiveren får et tilskudd som tilsvarer størrelsen på den tilsattes uførepensjon. Tilskuddet kan gis i tre år. Her bør så vel arbeidsgivere som uførepensjonister gripe sjansen, til henholdsvis å få bruke og til å kunne nyttegjøre seg denne erfaringen og kompetansen i arbeidslivet.

Staten går foran i arbeidet for å inkludere personer med nedsatt funksjonsevne. Derfor har regjeringen satt som mål for statlig sektor at fem prosent av alle nytilsatte de neste to årene, skal være personer med nedsatt funksjonsevne. Dette er et kraftig signal til alle statlige arbeidsgivere inkludert trygdeetaten om hvor vi vil. Jeg har også sendt denne oppfordringen videre til næringslivet og til kommunene.

Intensjonsavtalen skal bidra til å gjøre attføringsarbeidet bedre og mer effektivt. Bedrifter med IA-avtale har et spesielt ansvar for å tilsette arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne slik at disse kan bidra med sin erfaring og kompetanse. IA-bedrifter har et spesielt ansvar for å tilby tiltaksplasser og jobb for yrkeshemmede og være naturlige samarbeidspartnere for bl.a. Aetat i arbeidet med å få flere funksjonshemmede inn i arbeidslivet. Men jeg vil understreke betydningen av at hele arbeidslivet tar dette ansvaret innover seg.

Delmål 3 – økt pensjoneringsalder

Det er et viktig mål å legge til rette for at eldre arbeidstakere kan fortsette i arbeid fram til pensjonsalder, hindre utstøting og gjøre arbeidsplassen attraktiv for seniorene.

Regjeringen arbeider for å motvirke tendensen til at de som er i senioralderen ikke regnes med lenger. Det vil både virksomheten, samfunnet og den enkelte få mye igjen for. På lik linje med annen diskriminering, er det ikke akseptabelt med diskriminering av eldre mennesker. Også her må vi se det enkelte mennesket og det enkelte menneskets verd. Derfor er diskriminering på grunn av alder tatt med i EUs handlingsprogram mot diskriminering, som Stortinget har sluttet seg til.

Til tross for at partene er enige om et større fokus på delmål 3, ser det ut til at dette delmålet er det som har fått minst oppmerksomhet ute i virksomhetene. En undersøkelse RTV nylig har gjort, viser at bare 44 prosent av de store og mellomstore IA- virksomhetene har forpliktet seg til avtalens delmål om å øke den reelle pensjonsalderen. Enda færre har formulert konkrete målsettinger på det seniorpolitiske området.

Myndighetene og partene i arbeidslivet har en viktig samarbeidspartner i Senter for Seniorpolitikk. Senteret administrerer og gjennomfører det såkalte Krafttaket for seniorpolitikk. Det er også etablert gode samarbeidsrelasjoner mellom SSP og trygdeetatens arbeidslivssentre.

Statens seniorråd (tidligere Statens eldreråd) arbeider nå med en utredning om moderne seniorpolitikk, som vi vil motta før sommeren. Utredningen vil fokusere på barrierer som hindrer eldre mennesker i å ta aktivt del i samfunnet, og på tiltak som kan bedre forholdene. Den skal omhandle eldresituasjonen i arbeidslivet, de politiske beslutningsprosesser, kulturliv og boligforhold.
Jeg vil inngangsette arbeidet på dette grunnlaget.

Pensjonsreformen

Innføring av en ny pensjonsreform vil være en viktig del av utformingen av velferdspolitikken framover:

Regjeringen har nettopp lagt fram Pensjonsmeldingen. Vi er med dette et skritt nærmere den endelige behandlingen i Stortinget av hovedprinsippene for folketrygdens framtidige alderspensjonssystem.

Vi har i vårt forslag bygget på den brede enigheten som var i Pensjonskommisjonen. Dette fordi vi deler Pensjonskommisjonens oppfatning om at det er nødvendig med en reform for å skape et bærekraftig pensjonssystem for framtiden. Å tvinge våre etterkommere til sterke kutt i grunnleggende velferdsordninger eller gjennomføre betydelige skatteøkninger for alminnelige lønnstakere og/eller næringsliv, er veldig usosialt – eller dobbelt usosialt som en kjent norsk politiker har uttrykt det.

Vi mener at framtidens offentlige velferd bygger på at vi holder en høy sysselsetting. Med en befolkningsutvikling hvor andelen pensjonister vokser klart relativt til arbeidende, må vi stimulere arbeid sterkere også via pensjonssystemet.

Vi erkjenner at Folketrygdens pensjonssystem er en altfor grunnleggende del av vårt velferdssystem til at det kan gjøres til gjenstand for smale og usikre politiske forlik. Vi kan ikke endre innretningen i pensjonssystemet før og etter valg, eller fra et valg til et annet. Både arbeidende og pensjonister krever- og fortjener stabilitet og forutsigbarhet om sine pensjoner. I Pensjonskommisjonen var dette grunnlaget for enighet til stede.

Regjeringens pensjonsmelding har skapt debatt, og det håper jeg det også vil være et høyt trykk på i tiden framover. Det er viktige spørsmål som skal tas stilling til, som har stor betydning for velferden i framtiden.

Organisering av velferdsforvaltningen

Å få flere i arbeid og færre på trygd er en av våre største samfunnsutfordringer, og det tas tak i dette på flere fronter. Gjennom samordningsprosjektet av velferdssektoren (tidligere kjent som SATS-prosjektet, nå omdøpt til NAV), er hovedmålet å organisere forvaltningsapparatet bedre, for mer systematisk å gjennomføre arbeidslinjen i velferdspolitikken. Jeg tar sikte på å legge fram et forslag om en ny arbeids- og velferdsforvaltning for Stortinget i løpet av våren 2005.

Arbeidet med samordning har startet

La meg med en gang si at vi har startet arbeidet med å ta nye samordningsgrep. Det første konkrete grepet ble gjort i sommer, da vi samordnet velferdspolitikken på sentralt nivå – de tre bærebjelkene i velferdspolitikken; arbeid, sosial og trygd ble samlet under 1 statsråd.

Opprettelsen av et nytt Arbeids- og sosialdepartement fra 1. oktober 2004 er et ledd i regjeringens mål om en helhetlig politikk for arbeidsmarked, arbeidsliv og levekår, arbeidsrettede ytelser, sosiale stønader og pensjoner.

En slik samling av ansvaret gir økt handlekraft til å gjennomføre regjeringens hovedmål i arbeids- og velferdspolitikken som er et inkluderende samfunn og et inkluderende arbeidsliv med plass til alle.

Målet med å samordne Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten er å få en velferdsforvaltning som i større grad understøtter målet om høy yrkesdeltakelse og inkludering i arbeidslivet. En bedre samordning av etatenes virkemidler, tjenester og ytelser er viktig for å styrke tilknytningen til arbeidslivet for personer med redusert arbeidsevne. Det er videre et mål å få en mer brukerrettet og en mer effektiv velferdsforvaltning. Enkelte brukere opplever å bli kasteballer i systemet, fordi deres problemer og hjelpebehov ikke følger etatsgrensene.

Vi vil legge organisatorisk til rette for en samordning av tjenester og ytelser rundt den enkelte brukeren. Det handler om en ny måte å jobbe på, der brukeren i større grad settes i fokus, og der den som møter brukeren har en helhetlig tilnærming ut fra den enkeltes behov, uavhengig av hvordan ansvarsområdene innenfor velferdsordningene er organisert. Vi må også etterstrebe en forvaltning som i større grad lykkes med å skape gode relasjoner og møter mellom hjelpere og brukere.

Dagens velferdstjenester gir en god og effektiv service til store deler av befolkningen. Det er noe også brukerorganisasjonene sier i sine tilbakemeldinger. Det er likevel bred politisk enighet om at dagens tredeling av innsatsen ikke gir tilstekkelig styrke i arbeidet med å gjøre folk i stand til å klare seg selv. Arbeidsdelingen mellom trygdeetaten, sosialtjenesten og Aetat slik den er i dag, er historisk bestemt og alle, både de politiske partiene, brukerorganisasjonene, arbeidslivets parter og kommunesektoren, - synes å være enige om at en reform er nødvendig, og til dels overmoden. Likevel har det vist seg vanskelig å få frem hvilke alternative organisasjonsmodeller de enkelte parter ønsker.

Stortinget behandlet som kjent Stortingsmelding 14 våren 2003, men valgte å ikke realitetsbehandle forslaget, og ba i stedet om en ny utredning. Når Stortinget ba om ytterligere utredning har regjeringen derfor lagt vekt på at vi nå får en prosess som involverer så mange parter som mulig, og som skal gi et grunnlag for å komme frem til en løsning som det er bred enighet om.

Utredningsarbeidet avdekket blant annet at ”innelåsing” i en etat synes å være et vel så stort problem som det som har vært betegnet som ”kasteballproblematikk”. ”Innelåsing” vil si at brukere som har rettigheter til en stønad blir gående på denne, og kommer seg ikke videre i systemet. Eksempel på dette er sykmeldte som blir gående et helt år før det skjer en overføring til Aetat, selv om det helt klart ville vært hensiktsmessig å sette i gang tiltak som Aetat forvalter på et tidligere tidspunkt. Jeg vet at trygdeetaten legger vekt på at attføringstiltak skal vurderes så tidlig som mulig også i en sykepengefase. Den organisatoriske oppdelingen setter likevel en bremse, og fører til at tiltak kommer sent, og kanskje for sent i gang.

For meg er det viktig at NAV blir en reform som bidrar til at vi unngår slike situasjoner. Jeg er også opptatt av at brukerne av velferdstjenestene skal få tilbud om tiltak som er tilpasset den enkeltes situasjon. Spesielt i forhold til å kunne nå et av hovedmålene med reformen: å få flere i arbeid og færre på trygd, - er det viktig at brukerne, som hver og en er forskjellige mennesker med sine unike behov, får individuelt tilpassede tiltak som gir størst mulig sjanse til å kunne komme i arbeid, - og til å kunne forbli der så lenge som mulig. Behovene til den enkelte bruker må i større grad styre hvilke tiltak som gis, og ikke hvilke tilbud som den enkelte etat i øyeblikket har tilgjengelig.

En eller to etater

Når departementsansvaret på disse områdene er samlet, er det også naturlig å samle det statlige ansvaret som i dag ligger i Aetat og trygdeetaten i en ny etat. Regjeringen vil altså gå lenger i samordning på statig nivå enn forslaget i Stortingsmelding 14 og i Rattsøutvalget. På denne måten følger vi opp de signaler Stortinget har gitt om større samordning av arbeids- og velferdsforvaltningen. Viktigst her er at vi får etablert en forvaltning der brukeren har en dør inn og får et samordnet tjenestetilbud og jeg legger også stor vekt på vi gjennom èn statlig etat også legger til rette for en slik førstelinje. Èn statlig etat gir også gode muligheter for effektiviseringsgevinster både sentralt og lokalt, noe som gir oss mulighet til å tilføre den brukerrettede virksomheten økte ressurser.

Forholdet mellom staten og kommunene - statlig sosialhjelp?

Så spør mange hvorfor vi ikke like godt kan statliggjøre den økonomiske sosialhjelpen i samme slengen. Når vi ikke kommer til å foreslå det, har det ikke minst sammenheng med regjeringens syn på utviklingen av kommunesektoren. Regjeringens målsetting er å styrke kommunesektoren og gi kommunene større handlingsrom for å kunne yte bedre tjenester til befolkningen. Kommunene vil uansett ha et hovedansvar for å legge til rette for god samordning med kommunale ansvarsområder som er viktige for brukere av arbeids- og velferdsforvaltningen, særlig sosialhjelpsmottakerne. Det gjelder bl.a. forebygging, rehabilitering, bosetting, helsetjenester, undervisning, og næringsutvikling. Gjennom dette har kommunen en viktig rolle i å realisere arbeidslinjen og vi mener derfor at kommunene bør beholde ansvaret for det nederste sikkerhetsnettet i velferdssamfunnet som er sosialhjelpen. Den bør fortsatt være en behovsprøvd og skjønnsbasert ytelse. Et statlig ansvar på dette området ville skape nye og problematiske grenseflater til kommunesektoren som vi ikke er tjente med.

Et forpliktende samarbeid i førstelinjetjenesten

En felles og samordnet førstelinjetjeneste vil være det viktigste virkemiddelet for at brukeren skal møte en helhetlig og samordnet arbeids- og velferdsforvaltning lokalt. Et av problemene i forbindelse med Rattsøutvalgets forslag var at den førstelinjen som var foreslått ikke var tilstrekkelig forpliktende for alle parter. Det førte til tvil om en ville få tilstrekkelig samordning i førstelinjen eller om brukerne fortsatt kunne bli kasteballer mellom kommunen og statsetatene. Svært mange av høringsinstansene ga uttrykk for at de ønsket en mer fasttømret felles førstelinjetjeneste.

Vi vil legge opp til en førstelinjetjeneste med et fast regulert og forpliktende samarbeid mellom stat og kommune. For å sikre dette er det aktuelt å foreslå å lovfeste samlokalisering og inngåelse av samarbeidsavtaler mellom staten og kommunene. Det vil også bli stilt klare krav til denne førstelinjen om at:

• det skal være et lett tilgjengelig kontaktpunkt i hver kommune, men med mulighet for interkommunale løsninger der det ligger til rette for det.
• brukere som trenger det skal få en rask og helhetlig behovsavklaring og tjenestetilbud.
• flere brukere med arbeidsevne skal tidligere inn i aktive, arbeidsrettede prosesser.
• brukerne skal få likeverdig service og tilbud uavhengig av bosted og bistandsbehov.

Flere i arbeid – færre på trygd

En hovedmålsetting med reformen er å få flere i arbeid og færre på trygd og sosialhjelp. Det er derfor helt nødvendig at en ny arbeids- og velferdsforvaltning, og ikke minst førstelinjetjenesten, har et klart arbeidsfokus. For å sikre dette vil det fra departementets side bli lagt vekt klare mål- og resultatkrav og tett budsjettstyring på dette området.

I den pågående diskusjonen om en førstelinjeløsning er det lagt vekt på at de oppgavene i førstelinjen som ikke er arbeidsrelaterte kan bli dominerende. For å sikre konsentrasjon om kjerneoppgavene vil det derfor bli satt i gang en prosess der en ser nærmere på oppgavene med helserefusjoner med sikte på forenkling og evt. at disse oppgavene løses på alternative måter slik at oppfølging av brukerne med sikte på arbeid kan stå i fokus.

Tittelen på mitt innlegg var ”Sammenhengen i de velferdspolitiske utfordringene vi står overfor”. Min hovedmålsetting i jobben som arbeids- og sosialminister er en bredere vei inn i arbeidslivet og en smalere vei ut. Når det politiske ansvaret for arbeidsmarkedstjenester, trygd og sosialhjelp nå er samlet under en statsråd, blir det enklere å gjennomføre reformer, forenkle regelverket og se tiltakene i sammenheng. En samling av ansvaret gir økt handlekraft for å gjennomføre regjeringens hovedmål i arbeids- og velferdspolitikken som er et inkluderende samfunn og et inkluderende arbeidsliv.
Det skal arbeides for å skape en bredere vei inn i arbeidslivet og en smalere vei ut. Samtidig skal arbeids- og velferdspolitikken sikre økonomisk og sosial trygghet for enkeltmennesket, skape nye muligheter for mennesker som har falt utenfor og legge til rette for aktivitet og deltakelse for alle.