Innlegg ved statssekretær Kristin Ravnanger, Arbeids- og sosialdepartementet på Sundvolden, 12.1.2004

Det er en stor glede for meg å få være med på åpningen av denne konferansen om framtidens sosialkontortjeneste.

Når en ser frammøte til konferansen, er det opplagt at dette oppleves som en viktig møteplass, der oppdatering og fagutvikling står i høysete. Det tyder også på at SHdir og FO med sine samarbeidspartnere har god oversikt over hva som fenger folk. Jeg vil gi honnør til arrangøren og takke for innsatsen.

Det er mange utfordringene som sosialkontortjenesten står overfor i årene framover – organisatorisk, faglig og brukerrelatert– ikke minst med tanke på den varslede arbeids- og velferdsreformen.

Dere hadde selvsagt ønsket at jeg her i dag skulle flagge våre synspunkter på Rattsøutvalgets utredning. Vi arbeider nå med et forslag til Stortinget, og de endelige konklusjonene er så langt ikke trukket. Jeg vil her nevne noen momenter som vi vil vektlegge i dette arbeidet. Jeg vil også peke på sentrale velferdspolitiske utfordringer – som vi må løse sammen og hvor sosialkontortjenesten har en viktig rolle å spille i årene framover uavhengig av den organisatoriske løsningen som velges for den nye arbeids- og velferdsforvaltningen.

Stortinget har understreket behovet for at situasjonen for sosialhjelpsmottakerne bedres. I forbindelse med behandlingen av St.meld. 14 om samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten var sosialkomiteen særlig opptatt av at sosialhjelpsmottakerne ikke fortsatt blir ”kasteballer” mellom sosialkontoret og statlige etater.

I høringsrunden i forbindelse med Rattsøutvalgets forslag til organisering av velferdsforvaltningen kom det fra kommunesektoren en massiv kritikk mot statsetatene for manglende smidighet og samarbeidsvilje.

Jeg tror ikke all kritikken er berettiget, men det er åpenbart at noe må gjøres for å legge til rette for en velferdsforvaltning som fungerer bedre for brukerne.

Altfor mange i dag står utenfor arbeidslivet og er i større eller mindre grad avhengige av offentlige ytelser som følge av redusert arbeidsevne. Ca. 10 % av befolkningen mellom 16 og 67 år har uførepensjon, vi passerte nylig 300 000. Med minst like mange i tillegg som til enhver tid er ute av eller borte fra arbeid, enten fordi de har sykepenger, er arbeidsledige, går på attføring eller har sosialhjelp, synliggjør dette at vi ikke makter å hindre at stadig flere faller utenfor arbeidslivet og blir stønadsmottakere.

Det er bred politisk og faglig enighet om at dagens tredeling av innsatsen ikke gir tilstekkelig styrke i arbeidet med å gjøre folk i stand til å klare seg selv. Arbeidsdelingen mellom trygdeetaten, sosialkontortjenesten og Aetat slik den er i dag, er historisk bestemt og alle, – både de politiske partiene, brukerorganisasjonene, arbeidslivets parter og kommunesektoren, - synes å være enige om at en reform er nødvendig, og til dels overmoden.

Når vi nå skal omorganisere velferdsforvaltningen vil jeg understreke at det handler om mye mer enn strømlinjeformede bokser og piler på et organisasjonskart. Det primære med denne reformen er å legge til rette for en ny måte å jobbe på, der brukeren i større grad settes i fokus, og der den som møter brukeren har en helhetlig tilnærming ut fra den enkeltes behov, uavhengig av hvordan ansvarsområdene innenfor velferdsordningene er organisert.

I departementet får vi tilbakemeldinger fra brukere som opplever at de blir ”skjøvet rundt” i systemet uten at noen tar ansvar. Vi får meldinger som viser til manglende koordinering av tiltak som foreslås eller settes i gang, og vi får eksempler på at brukere føler seg nedverdiget ved å måtte fremlegge saken sin gang etter gang.

Rattsøutvalget, som avleverte sin innstilling før sommerferien, avdekket at ”innelåsing” i en etat synes å være et vel så stort problem som det som har vært betegnet som ”kasteballproblematikk”. ”Innelåsing” vil si at brukere som har rettigheter til en stønad blir gående på denne, og ikke kommer seg videre i systemet. Mottak av sosialhjelp over lengre tid er et eksempel på slik innelåsing.

For oss er det viktig at en ny organisering av arbeids- og velferdsforvaltningen bidrar til at vi unngår slike situasjoner. Vi er også opptatt av at brukerne av velferdstjenestene skal få tilbud om tiltak som er tilpasset den enkeltes situasjon. Spesielt i forhold til å kunne nå ett av hovedmålene med reformen: å få flere i arbeid og færre på trygd, - er det viktig at brukerne, som hver og en er forskjellige mennesker med sine unike behov, får individuelt tilpassede tiltak som gir størst mulig sjanse til å kunne komme i arbeid, - og til å kunne forbli i arbeid så lenge som mulig.

Hovedkravet til en ny organisasjonsløsning vil være at brukerne skal møte en samordnet forvaltning som tar utgangspunkt i hele mennesket. Det skal være bare èn dør inn til velferdsforvaltningen uavhengig av hvordan vi til slutt velger å organisere ”baklandet”. Forvaltningen må rå over de virkemidler som skal til for å bistå brukeren med å beholde eller komme inn i arbeid eller meningsfull aktivitet.

Telemarksforskning siterte i sin første evalueringsrapport en ansatt i ett av forsøkene: ”Vi blir nødt til å samarbeide og finne løsninger også i vanskelige saker - vi har ingen å sende saken videre til.”

Vi vil i denne kommende saken til Stortinget foreslå et forpliktende samarbeid i førstelinjen der forvaltningen er nødt til å finne gode løsninger sammen der det er nødvendig.

For oss er det selvsagt at kommunene fortsatt må ha en viktig rolle på arbeids- og velferdsområdet. Regjeringens målsetting er å styrke kommunesektoren og gi kommunene større handlingsrom for å kunne yte bedre tjenester til befolkningen.

Kommunene vil uansett ha et hovedansvar for å legge til rette for god samordning med kommunale ansvarsområder som er viktige for arbeids- og velferdsforvaltningen. Det gjelder bl.a. forebygging, bosetting, helsetjenester, undervisning og næringsutvikling.

En ny arbeids- og velferdsforvaltning vil omfatte organisasjoner med mer enn 16 000 arbeidstakere. Disse skal ikke bare organiseres inn i andre ”bokser”, men de skal også arbeide annerledes enn tidligere. Skal vi lykkes med denne reformen krever det en egen kompetansereform internt i velferdsorganisasjonene.

En rapport Arbeids- og sosialdepartementet har fått om erfaringer fra velferdsreformene i Storbritannia, viser at mangel på kompetanse og opplæring er en viktig grunn til at forventningene med de såkalte ”ONE”- kontorene ikke ble innfridd. Vi bør ta lærdom av disse erfaringene og legger stor vekt på at kompetanseutfordringene blir tatt på alvor.

Som et element i en kompetansereform arbeider departementet nå i sammen med HOD og SHdiri med å planlegge et forsøk med nye samarbeidsformer mellom forskning, utdanning og praksis, eksempelvis gjennom etablering av undervisnings- eller universitetssosialkontor. Det er fra flere hold blitt påpekt at avstanden i dag er for stor, både mellom sosialarbeider-utdanningen og praksisfeltet, og mellom praksisfeltet og forskningen. Dette er en situasjon vi ønsker å bidra til å gjøre noe med. Vi ønsker ved dette initiativet å bidra til en styrking av det faglige nivået i sosialkontortjenesten, og det bli invitert til et bredt samarbeid om oppgaven. Jeg ser også av programmet at spørsmålet om en mer kunnskapsbasert praksis er et tema på denne konferansen.

Så til en annen av utfordringene vi står overfor - kampen mot fattigdom.

Selv om de aller fleste i Norge har det svært godt og vi aldri har brukt mer på velferd, ser vi at noen mennesker fortsatt faller utenfor i samfunnet.

Vi må derfor våge å stille spørsmålet om velferdsordningene er gode nok, eller om de bør suppleres eller erstattes med andre og bedre ordninger.

At fattigdom i Norge i dag kun rammer et lite mindretall i befolkningen gjør det ikke nødvendigvis lettere å finne fram til gode og effektive tiltak. Årsakene til fattigdom er mange og ofte sammensatte.

Vi vet at risikoen for å havne i en situasjon med vedvarende lavinntekt, i stor grad er knyttet til manglende eller lav deltakelse i arbeidslivet. Regjeringens hovedstrategi i innsatsen for å bekjempe fattigdom har derfor vært å legge til rette for at flere kan bli selvforsørget gjennom eget arbeid.

Flere virkemidler er viktig i denne sammenheng, blant annet ny organisering av arbeids- og velferdsforvaltningen. En ny arbeids- og velferdsforvaltningen er et viktig grep for å lede flere mot arbeid og aktivitet og færre mot trygd og sosialhjelp, og et viktig bidrag til en raskere avklaring av rettigheter for den som ikke kan arbeide.

I forbindelse med tiltaksplan mot fattigdom har regjeringen, som dere sikkert kjenner til, iverksatt en omfattende satsing på målrettede arbeidsmarkedstiltak overfor langtidsmottakere av sosialhjelp, enslige forsørgere, unge 20-24 år, innvandrere og personer som mottar legemiddelassistert rehabilitering. Erfaringsmessig er dette grupper som vil kunne ha behov for tettere oppfølging, et individuelt tilpasset tilbud og mer helhetlig bistand. Spesielt gjelder dette kanskje langtidsmottakere av sosialhjelp og personer som mottar legemiddelassistert rehabilitering.

Flere kartlegginger gjennomført de siste årene indikerer at langtidsmottakere av sosialhjelp har større fysiske og psykiske helseproblemer enn befolkningen for øvrig. Kartleggingene viser også at det i denne gruppen er en ikke ubetydelig andel personer med rusmiddelproblemer. Dette innebærer at målet om å komme i arbeid for mange kan ligge lengre fram i tid, og at veien til dette målet ikke alltid vil følge en rett linje. Det kan være store barrierer å forsere og mange skritt å gå før målet kan nås. Vansker i forhold til arbeidsmarkedet vil i noen tilfelle være kombinert med vansker i forhold til bolig, familie og sosialt nettverk og håndtering av egen økonomi. Og behovet for bistand vil i tillegg til formidling og kvalifisering også omfatte ulike former for sosialfaglig oppfølging i et lengre og helhetlig rehabiliteringsløp.

Vi trenger derfor et bredt spekter av tiltak og innsats som kan bidra til rehabilitering av personer med helsemessige og sosiale problemer i tillegg til vanskene i forhold til arbeidsmarkedet.

Sosialtjenesteloven gir den kommunale sosialtjenesten et særlig ansvar for de mest vanskeligstilte i samfunnet og for å løse eller forebygge sosiale problemer.

Sosialkontortjenesten har derfor en viktig rolle å spille i kampen mot fattigdom. Samtidig er det viktig å ikke glemme at det å være sosialhjelpsmottaker er ensbetydende med å være fattig, og at heller ikke alle fattig er brukere av sosialkontortjenesten.

Jeg vet at det lokalt i kommunene skjer mye spennende og viktig arbeid på disse områdene.

Heving av kvaliteten og kompetansen i sosialtjenestens arbeid overfor brukere med sammensatte behov var ett av målene for handlingsplanen Kunnskap og brubygging som ble gjennomført i perioden 1998-2001. De siste par årene har det også fra regjeringens side vært lagt til rette for gjennomføring av flere tiltak og satsinger med formål å styrke og utvikle sosialtjenestens og sosialfaglig oppfølging av personer med vansker i forhold til bolig, arbeid og økonomi. La meg kort nevne Prosjekt bostedsløse, Tiltaksforsøket, i forbindelse med tiltaksplan mot fattigdom satsingen på målrettede arbeidsmarkedstiltak, oppfølgingstjenester i bolig for bostedsløse og rusmiddelmisbrukere og boligsosialt arbeid.

Men utfordringer vil fortsatt være der i årene framover, Dette gjelder også i forhold å bistå personer med økonomi- og gjeldsproblemer, så her kreves en fortsatt innsats.

Det overordnede målet for regjeringens politikk på velferdsområdet er å skape et mer inkluderende samfunn der alle føler seg verdsatt og kan bidra med sine ressurser.

Dette er et mål som bare kan nås ved at arbeidsliv, frivillige organisasjoner og den enkelte sammen med det offentlige tar ansvar på hvert sitt område.

Den viktigste arenaen for deltakelse i samfunnet er arbeidslivet. Regjeringen har iverksatt et omfattende reformarbeid for å bidra til et inkluderende arbeidsliv og fortsatt velferd. Blant viktige reformer og satsinger kan nevnes forslag om en ny arbeidsmiljølov, kamp mot mobbing og trakassering i arbeidslivet, prioritering av et høyt antall tiltaksplasser for yrkeshemmede intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeid.

Det er imidlertid viktig å erkjenne at for noen er ikke deltakelse i arbeidslivet mulig. Vi trenger derfor universelle velferdsordninger som sikrer alle en inntekt og tilgang til nødvendige tjenester. Men vi trenger også et bredt spekter tiltak og innsats som kan bidra til sosial inkludering av grupper som står i fare for å falle utenfor.

Sosialtjenesteloven gir den kommunale sosialtjenesten et ansvar for å forebygge sosiale problemer. I loven vises også til at sosialtjenesten bør samarbeide med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner som arbeider med de samme oppgaver som denne tjenesten. Innenfor faget sosialt arbeid og blant sosialarbeidere finnes lange og gode tradisjoner for å arbeide med forebyggende tiltak innsats både på individ-, gruppe og lokalfunnsnivå. Jeg kunne ønske meg en styrking og revitalisering av det sosiale arbeidet overfor vanskeligstilte grupper. Dette vil etter min vurdering være et viktig bidrag i arbeidet for et mer inkluderende samfunn.

Jeg vet at det lokalt i mange kommuner skjer det mye spennende på dette området – både i regi av den kommunale sosialtjenesten og andre instanser og ulike typer organisasjoner. Et eksempel fra Oslo er prosjektet ”Bedre levekår for grunnstønadsmottakere” som ble gjennomført i Bydel Sagene-Torshov i perioden 2000- 2002. Prosjektet bidro til å synliggjøre at en rekke mennesker ikke bare trenger økonomisk hjelp i form av trygdeordninger, men at noen av dem har store udekte hjelpbehov og i tillegg trenger individuelt tilpasset hjelp for å kunne leve et verdig liv. Prosjektet viste at oppsøkende virksomhet fra hjelpapparatets side, praktisk hjelp og støtte på brukernes premisser og tilbud om deltakelse i et sosialt fellesskap har bidratt til å bedre brukernes situasjon.

Når det gjelder tilbud om aktivisering og arbeidstrening av personer med liten eller ingen tilknytning til arbeidsmarkedet, vil jeg kort nevne at det i statsbudsjettet for 2005 i fm fattigdomssatsingen er avsatt midler til utprøving av ulike modeller for denne typen tilbud i regi av frivillige organisasjoner. Målet for tiltaket vil for den enkelte være rehabilitering, inkludering og økt livskvalitet.

Avslutning

Jeg vil til slutt understreke betydningen av at vi fortsatt har en god dialog om utfordringene vi står overfor i tida framover.

Vår hovedmålsetting i Arbeids- og sosialdepartementet er en bredere vei inn i arbeidslivet og en smalere vei ut. Når det politiske ansvaret for arbeidsmarkedstjenester, trygd og sosialhjelp nå er samlet under en statsråd, blir det enklere å gjennomføre reformer, forenkle regelverket og se tiltakene i sammenheng. En samling av ansvaret gir økt handlekraft for å gjennomføre regjeringens hovedmål i arbeids- og velferdspolitikken som er et inkluderende samfunn og et inkluderende arbeidsliv.

Jeg vil også til slutt benytte anledningen til å ønske dere lykke til videre med et viktig arbeid og med en spennende konferanse.