Statssekretær Odd Anders With, Barne- og familiedepartementet

Ny regjering – nye styringssignaler

Fylkesmennenes høstmøte i Verdal, 21-23. november

Jeg skal hilse dere fra statsråden.

Jeg vil først takke fylkesmannen i Nord-Trøndelag for at dere har invitert oss opp hit til Verdal. Dere i fylkesmannsembetene gjør et viktig arbeid i formidlingen og gjennomføringen av Regjeringens familiepolitikk. Dette møtet gir meg derfor en god anledning til å få presentert Samarbeidsregjeringens politikk på disse områdene.

Jeg vil starte med barne- og familievern.

En grunnleggende målsetning for å få et bedre barnevern er å sikre tjenester med høy grad av rettssikkerhet gjennom en kvalitativ god saksbehandling og et bredt spekter av tjenester og tilbud. I denne sammenheng vil jeg også trekke frem at en vesentlig forutsetning for dette er et godt samarbeid i og mellom aktuelle etater, sektorer, profesjoner og forvaltningsnivåer. Her har fylkesmannen en viktig rolle og et medansvar i forhold til at dette tilbudet kan samordnes på lokalt nivå. Gjennom tildelingsbrevet har vi søkt å konkretisere oppgaver som fylkesmannen har på sentrale områder innenfor barnevern og familievern.

Når det gjelder fosterhjemmene vil denne regjeringen videreføre arbeidet på fosterhjemsområdet blant annet med fortsatt oppfølging av tiltakene i Handlingsplanen. Dette skal bl.a. skje gjennom å;

Rullere og følge opp fosterhjemsplanene i kommuner og fylkeskommuner.

Videreføre de positive erfaringer med rekrutterings- og opplæringsprogrammet PRIDE med sikte på permanent drift av programmet.

Stimulere til ny kunnskap gjennom forskning, utviklings- og forsøksprosjekter

Fosterforeldrene er også avhengig av at det fylkeskommunale og det kommunale barnevernet fungerer etter intensjonen, slik at fosterforeldrene får den oppfølging de har krav på og at fosterbarnet er sikret forsvarlig pleie og omsorg i den vanskelige situasjonen barnet befinner seg i.

Jeg vet at enkelte fosterforeldre opplever at de ikke får den oppfølging de trenger. For å bøte på dette er det i samtlige fylker igangsatt en opplæring av vordende fosterforeldre gjennom opplæringsprogrammet PRIDE. Det er fylkeskommunen i Akershus som har et spesielt ansvar for å forankre PRIDE – modellen i landets fylkeskommuner. I løpet av prosjektperioden 1999 – 2002 skal alle landets fylkeskommuner gjennomgå opplæring og oppfølging. Barne – og familiedepartementet har støttet dette prosjektet økonomisk. PRIDE – programmet har fått en god evaluering både av fylkeskommunene som har benyttet programmet og av fosterforeldrene som har deltatt. I dag finnes det team i alle landets fylkeskommuner. Erfaringene har allerede vist oss at dette vil sette nye fosterforeldre bedre i stand til å møte krevende oppgaver og være med på å gi fosterbarna et bedre tilbud.

Fylkesmennene har et særskilt ansvar for tilsyn med barneverninstitusjonene. Gjennomgangen av oversikten over antall tilsyn som er gjennomført i 2001 viser at, selv om alle barneverninstitusjonene får tilsyn, klarer ikke alle embetene å gjennomføre antall tilsynsbesøk i henhold til forskriftene. Det er viktig at fylkesmennene prioriterer tilsynet med barneverninstitusjonene og med at bestemmelsene i lovverket blir overholdt. Bakgrunnen for at dette har vært understreket som en svært viktig og prioritert oppgave for fylkesmannen, er at et svekket tilsyn kan ramme de mest utsatte barn og unge og fylkesmennene må bidra til at tilsynet prioriteres.

Jeg vil særlig understreke at dette ansvaret er spesielt viktig i den situasjon vi nå er i med store endringsprosesser i den regionale og statlige forvaltning, der også barnevernet diskuteres. Et sterkt tilsyn vil i denne perioden være et særdeles viktig instrument for å sikre et faglig og forsvarlig omsorgstilbud for den enkelte. Regjeringen er derfor innstilt på fremdeles å opprettholde lovens krav om både antall tilsynsbesøk samt et fortsatt individtilsyn.

På sikt er det klare politiske signaler om behovet for mer koordinering av fylkesmannens kontroll -–og tilsynsfunksjoner. I Stortingsmelding nr 31 fra kommunal – og regionaldepartementet om oppgavefordelingen mellom kommune, fylke, og stat, gis det signaler om en bedre samordning av statens styring med kommunesektoren. Det foreslås i meldinga å integrere fylkeslegen og statens utdanningskontor i fylkesmannsembetet. For fylkesmannen betyr forslagene i meldingen at embetets oppgaver og rolle kan bli endret ved at fylkesmannens sektoransvar innenfor miljø – og landbruk reduseres, men at fylkesmannen som rettssikkerhetsinstans styrkes i forhold til kommunesektorens tilbud av individrettede velferdstjenester. Dette er føringer som også Barne – og familiedepartementet vil legge til grunn i sitt videre arbeid med tilsynet.

Fylkesmannen har også et ansvar for tilsyn av barneverntjenesten i kommunene gjennom forvaltningstilsynet. Det gjennomføres i dag forvaltningstilsyn av barneverntjenesten i kommunene bl. a på bakgrunn av fristoversittelser i lov om barneverntjenester. I tillegg til konkrete samordningstiltak som fylkesmannen tar initiativ til i hvert enkelt fylke, skal departementer og direktorater på sentralt nivå innlede et samarbeid. Det tas her sikte på å komme fram til større grad av felles tiltak mht delegering, metodikk, gjennomføring og reaksjonsmåter i det kommunerettede tilsynet. Dette er et arbeid som nå er i gang mellom departementene.

Jeg vet at det ble gjennomført en erfaringsutveksling på forvaltningstilsynet her i Verdal i går og tidligere i dag, og at det der ble gjennomgått ulike måter å utøve tilsynet på overfor barneverntjensten. Dette er et arbeid som skal prioriteres fremover, blant annet gjennom et samarbeid med SHD om å utvikle en felles opplæring i systemrevisjon. Jeg vet at mange fylkesmenn er opptatt av at vi skal etablere en koordinert prosess på dette området. Denne fellesopplæringen vil vi derfor så snart som mulig komme tilbake med orientering om.

Familievern

Samarbeidsregjeringen er enig om at familien er samfunnets grunnleggende enhet, og at ekteskapet er den beste ramme om barnas oppvekst. I familien legges grunnlaget for barns trygghet og personlighetsutvikling. En politikk for å styrke familiens situasjon vil også gjøre storsamfunnet bedre å leve i. I Sem-erklæringen fremheves det at regjeringen vil gi støtte til samlivskurs, familierådgivning og forskning om samlivsspørsmål.

Denne regjeringen ønsker å styrke og videreutvikle familievernet som en viktig del av en helhetlig familiepolitikk. Vi ønsker et sterkt faglig og kompetent familievern, der familievernet kan gå inn med rådgivning til familier som trenger det. Derfor har denne regjeringen valgt å bevilge ekstra midler til familievernet med en økning på 500 000 kroner for ytterligere å styrke kompetansen i familievernet. Forslaget betyr at bevilgningen til kompetansetiltak blir tilnærmet doblet - til ca. én million kroner. En kompetanseplan er nå sendt ut på høring. Også fylkesmennene er invitert til å komme med innspill og synspunkter på denne planen innen 15.desember i år. Jeg håper flest mulig vil benytte anledningen til å komme med synspunkter på behov og faglige utfordringer i familievernet.

Noen av de tiltakene som vil prioriteres er et spesialkurs i mekling i saker med høyt konfliktnivå, metodekurs i prosjekt- og utviklingsarbeid, og systematisering og styrking av informasjonsarbeidet i familievernet.

Men regjeringen ser det også som nødvendig å styrke familievernets kompetanse på og samarbeid med andre relaterte tjenester, både fylkeskommunale og kommunale, samt frivillig sektor. Dette gjelder bl.a. helsestasjoner, barnevern, barnehager, foreldreveiledningstiltak og samlivstiltak. Det er også viktig å opprettholde og videreutvikle samarbeidet med psykiatrisk helsetjeneste og deler av rusomsorgen.

Det foreslås og en styrking av budsjettet på 4.5 mill kr til å lage et nasjonalt kurstilbud til foreldre med funksjonshemmede barn. Målet er å kunne gi et landsdekkende tilbud som er forankret ved utvalgte familievernkontor. Det er viktig at Fylkesmennene er kjent med at det skal gjøres en ekstra innsats for denne gruppen av foreldre som har funksjonshemmede barn. Jeg tror dette vil bli et etterspurt og kjærkomment tilbud til en gruppe som ikke har fått så stor prioritet tidligere.

Når det gjelder samliv og samlivstiltak er denne regjeringen innstilt på å gi fortsatte tilskudd til lokale kurs og tiltak innenfor samlivsområdet. Dette fordi denne regjeringen mener at disse tiltakene er med på å støtte opp om familien og kan være med på å sikre gode oppvekstvilkår for barn og unge.

Likeledes vil foreldreveiledningsprogrammet videreføres i 2002. Det er spesielt satsningen mot skolen som skal videreføres i 2002. Her vil fylkesmannen få en sentral rolle i gjennomføringen. Dette spesielt med tanke på at vi nå sitter med erfaringer fra Møre og Romsdal når det gjelder utprøving og evaluering av hvordan foreldreveiledning kan tas i bruk i skolen. Erfaringen fra Møre og Romsdal skal danne grunnlaget for tilsvarende innsats i andre fylker. Regionale konferanser vil bli tatt i bruk for å implementere denne satsningen i skolen.

Tilskudd til enslige, mindreårige flyktninger og asylsøkere er foreslått øket, som overslagsbevilgning. Dette fordi prognoser viser at det kommer stadige flere enslige, mindreårige flyktninger og asylsøkere til landet og det forventes derfor større utgifter for fylkeskommunene på dette området. Når det gjelder arbeidet med enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger har vi fått en del tilbakemeldinger som tyder på at det er et behov for å styrke kommunenes arbeid med å følge opp omsorgssituasjonen til enslige mindreårige og at det må etableres rutiner for oppfølging i kommunene. Det er bekymringsfullt dersom "ingen" omsorgspersoner eller tjenesteapparat har ansvaret for å følge opp ungdommene. Vi har nå startet et arbeid for å se på hvordan departementet best kan bidra til å styrke kommunenes arbeid med oppfølging av denne gruppen.

Oppfølging av NOU 2000:12 Barnevernet i Norge

Befring – utvalgets innstilling vil følges opp i 2002 gjennom en stortingsmelding om barnevernet. Planen er at meldingen vil bli lagt frem i løpet av første kvartal 2002. Stortingsmeldingen om barnevernet vil blant annet gjennomgå vilkårene som fosterhjemmene arbeider under, og departementet vil vurdere behovet for å forenkle ankesystemet etter vedtak i fylkesnemnda. Stortingsmeldingen vil bl.a. understreke at grunnleggende prinsipper for barnevernets arbeid må være å sikre barn kontinuerlig voksenkontakt og god omsorg i nærmiljøet. Departementet vil også vurdere endringer i lovverket bl.a. på bakgrunn av utvalgets anbefalinger.

Stortingsmelding om oppvekst – og levekår for barn og unge i Norge

Barne- og familiedepartementet vil, i samarbeid med berørte departementer, også legge fram en stortingsmelding om oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge. Meldingen vil omhandle den mer generelle barne- og ungdomspolitikken og vil bli lagt frem i løpet av første halvår 2002. Inkludering og likeverdige utviklingsmuligheter for alle barn og unge er et viktig perspektiv for meldingsarbeidet.

Denne regjeringen vil også bidra til at samarbeidet mellom departementene om gjennomføring av en helhetlig barne- og ungdomspolitikk fortsatt videreutvikles. Regjeringen vil fortsatt stimulere til at barn og ungdom står sentralt på dagsorden i kommuner og fylker. Det vil fortsatt bli gitt støtte til lokalt arbeid, erfaringsspredning, konferanser og informasjonsarbeid som kan bidra til at kommunene utøver en god barne- og ungdomspolitikk. Samarbeidet med lokale myndigheter vil bli videreført.

Ot.prp om ny organisering av barnevernet

I forbindelse med den kommende overføringen av ansvaret for fylkeskommunale spesialisthelsetjenester til statlige myndigheter, har departementet startet et utredningsarbeid om hvordan de fylkeskommunale barneverntjenestene skal organiseres og der endringer i oppgavefordelingen skal fremmes i en egen Ot.prp. Utredningen skal ha som siktemål at det blir best mulig samordning mellom barne- og familievern, barne- og ungdomspsykiatri og tiltak for unge rusmisbrukere.

Utredningsarbeidet må sees på bakgrunn av at rammebetingelsene for det fylkeskommunale ansvaret for helse- og sosialtjenester som kjent er endret som følge av lov om helseforetak og Stortingets behandling av Stortingsmelding nr. 31 (2000 - 2001) "Kommune, fylke, stat - en bedre oppgavefordeling".

Disse store organisatoriske reformene innebærer at fylkeskommunen er i ferd med å tømmes for oppgaver på helse- og sosialområdet. Tidligere oppgaver overføres til primærkommunene eller til statlig sektor, og det er stor sannsynlighet for at fylkeskommunens oppmerksomhet og kompetanse vil bli konsentrert om nye oppgaver innen regional planlegging og utvikling.

Dersom forslaget fra Sosialavdelingen i SHD om en ny organisatorisk forankring av tiltak for rusmiddelbrukere følges opp, må det nøye vurderes om det vil være noen god løsning at familievernet og barnevernet fortsatt skal være fylkeskommunalt ansvar. Dette med tanke på å sikre løsninger som sørger for at barnevern og familievernet kan samhandle nært med spesialisthelsetjenesten, spesielt psykiatrien og rusmiddelomsorgen.

En annet hensyn som det tidligere har vært lagt vekt på, er at det er behov for et "regionalt ledd" mellom kommunene og sentralforvaltningen som kan bidra til fylkesvise eller bredere regionale løsninger og tiltak på tvers av kommunegrensene både innenfor familievernet og barnevernet. Bakgrunnen for dette er at kommunene i dag ikke har kapasitet eller kompetanse til å overta dette ansvaret.

Vi ser også at utviklingen i barnevernet har gått i retning av mer familiebaserte tiltak, samtidig som familievernet satser mer på tiltak som setter barnas situasjon i familien mer i fokus. Det er derfor flere gode grunner til å se disse tjenestene mer i sammenheng.

Den nye regjeringen har ikke rukket å ta stilling til hva som vil være den beste løsningen for familievernet og barnevernet. Departementet har vurdert flere modeller. Vi ønsker å se helheten, og regjeringen vil så snart som overhodet mulig ta stilling til denne saken og sende sitt forslag ut på høring.

Familierett

Det er dessverre ikke slik at alle ekteskap varer livet ut, til tross for samlivstiltak eller andre offentlige tiltak for å styrke ekteskapet. Statistikken viser at i år 2000 var det rekordmange separasjoner. For regjeringen er det viktig at barna blir mest mulig skånet fra foreldrenes konflikter - og at foreldrene får kvalifisert hjelp – i tide – til å komme fram til en ordning om barna etter samlivsbruddet, selv om konfliktnivået er høyt. Her vil departementets kompetanseplan for familievernet kunne spille en sentral rolle for å øke kompetansen til familievernet i slike saker. Det er imidlertid viktig å sette søkelyset på hele prosessen omkring barn og samlivsbrudd - både når det gjelder barnefordelingssaker og mekling - for å se hvordan den kan forbedres - og forhåpentligvis vil vi komme med konkrete forslag til endringer i løpet av neste år. Et viktig dokument i dette arbeidet vil være bl.a. NOU 1998:17 om barnefordelingssaker.

Økning i oppløste ekteskap betyr også at antall meklinger øker. Jeg vil minne om at det er fylkesmannen som har ansvaret for at det finnes et tilstrekkelig og godt kvalifisert meklingskorps i fylkene. Det skal ikke oppstå unødvendig ventetid for personer som må til mekling, enten det er i forbindelse med separasjonssøknaden eller det er fordi foreldrene ikke blir enige - eller ikke lenger er enig i - hvor barnet skal bo - eller om en samværsordning.

Flere foreldre går nå til mekler utenom familievernkontorene. Dette betyr mer penger til ordningen. I tillegg har salærsatsene for disse meklerne økt betydelig dette året. Vi har derfor vært nødt til å be Stortinget om mer penger for inneværende år slik at fylkesmannen kan utbetale de påløpte meklingsutgiftene i år. Men det er et problem at denne posten stadig må økes.

Tidligere i høst ble det i media satt søkelys på barnas situasjon i tilfeller der foreldrene ikke medvirker til eller klarer å akseptere den avgjørelse som domstolene kommer til i vanskelige barnefordelingssaker. Vi har derfor nedsatt en arbeidsgruppe som skal se på gjeldende regelverk og praksis når det gjelder tvangsfullbydelse av avgjørelser om hvor barnet skal bo. Arbeidsgruppen skal foreslå tiltak som på en bedre måte kan ivareta barnets situasjon ved flytting av barn mellom foreldre. Arbeidsgruppen har frist til 1. januar 2002.

Jeg vil også nevne en endring i barneloven som trer i kraft fra nyttår, og som vi mener kan bidra til å minske konfliktene mellom mor og far etter samlivsbrudd. Endringen går ut på at begge foreldrene skal være med på å dekke reiseutgiftene i forbindelse med samvær. Utgiftene skal etter hovedregelen deles forholdsmessig etter inntekt. Fylkesmannen kan fatte vedtak om en annen fordeling der det foreligger særlige grunner. Departementet vil sende et utfyllende rundskriv i god tid før endringen trer i kraft, og det vil også bli utarbeidet en informasjonsbrosjyre beregnet på foreldrene.

Likestilling

BFD har ansvar for den statlige likestillingspolitikken og koordinerer strategien for integrering av kjønnsperspektiv og likestilling på alle politikkområder. Som dere vet, pålegger likestillingsloven offentlige myndigheter å fremme likestilling på alle samfunnsområder. Aktivitetsplikten gjelder fylkesmannsembeter så vel som fylkeskommuner og kommuner. Målsettingen er at likestillingshensynet skal integreres i alle relevante saksområder, planlegging og tjenesteproduksjon. Fylkesmannen har et særlig ansvar for å koordinere likestillingsarbeidet, vurdere egen virksomhet og medvirke til at likestillingslovens bestemmelser blir gjort kjent og fulgt opp i fylket og kommunene.

Likestillingsloven har virket i over 20 år og et forslag til revidering av loven ligger til behandling i Stortinget. Forslaget innebærer blant annet en skjerping og konkretisering av aktivitetsplikten, og krav om årlig rapportering. Vi kan allerede nå varsle at fylkesmenn og fylkeskommuner begge vil få et klarere ansvar for å påse at likestillingshensynet integreres på kommunalt nivå. Vi vil komme tilbake med informasjon om hva dette konkret vil innebære senere.

Et område som det arbeides mye med fra et likestillingsperspektiv er vold mot kvinner. Krisesentrene er en viktig del av det arbeidet som foregår på dette området. Her er fylkesmannen direkte involvert gjennom sitt arbeid med statstilskuddet og eventuelle vurdering av nye tiltak.

Som de fleste av dere vel er kjent med, utarbeidet regjeringen Bondevik ved årsskiftet 1999 / 2000 en handlingsplan om vold mot kvinner. Arbeidet koordineres av Justisdepartementet men inkluderer også Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet. Sentrale elementer i planen er utvikling av bedre samarbeidsmodeller mellom ulike fagsektorer på lokalt, regionalt og sentralt nivå, det er avsatt midler til forskning om vold og tiltak for å utvikle fagkompetanse og kunnskap hos allmenheten. Kompetansesenter for voldsofferarbeid har videre en sentral rolle i planen.

I arbeidet med oppfølgingen av handlingsplanen bør fylkesmannen kunne ha en viktig rolle for å styrke det offentliges innsats. I det foreløpige tildelingsbrevet til fylkesmennene for 2002 heter det "Det er viktig at fylkesmannen støtter opp om arbeid for å øke kompetanse og samarbeide på tvers av sektorer for å motvirke vold og overgrep." Sentrale stikkord er organisering og samarbeid - og kunnskaper; faglig innsikt og øket oppmerksomhet på dette problemet. Som ledd i dette arbeidet har Kompetansesenter for voldsofferarbeid fått ansvaret for gjennomføring av et prosjekt "Regional kompetanseutvikling" for hver av de fem helseregionene.

Departementet vil gjerne ta dette arbeidet litt bredere opp og redegjøre for hva som foregår og hvordan vi ser fylkesmennenes rolle i denne sammenheng. Det er også nylig nedsatt et eget Kvinnevoldsutvalg av Justisdepartementet, for å komme med forslag til tiltak på dette området, og som også vil se på krisesentrenes rolle. Vi vil derfor gjerne ta opp både temaet likestilling og vold mot kvinner - fortrinnsvis sammen med Justisdepartementet - på vårt neste møte.

Barnehager

Så over til et område der vi ønsker å gjennomføre en større finansieringsreform – barnehagesektoren. I Sem-erklæringen slår vi fast at samarbeidsregjeringen vil arbeide for full barnehagedekning i løpet av 2003 og for at private og offentlige barnehager skal likebehandles. Samtidig vil vi øke den offentlige finansieringen betydelig slik at foreldrebetalingen i løpet av 2005 kommer ned på et nivå tilsvarende 20 prosent av det en barnehageplass koster. For de fleste brukerne vil dette bety en tilnærmet halvering av foreldrebetalingen i forhold til det de betaler i dag.

For å nå målene ønsker Regjeringen ikke bare å øke, men også å endre finansieringen av sektoren. Vårt forslag til ny finansieringsordning innebærer at alle offentlige midler til drift av barnehager samles i ett statlig tilskudd som gis direkte til den enkelte barnehage. I praksis betyr dette i første omgang at kommunenes frie inntekter, forenklet sagt, reduseres tilsvarende det kommunene i dag bruker til drift av egne barnehager og til tilskudd til private barnehager. Disse midlene legges inn i et statlig driftstilskudd som gis på like vilkår til alle godkjente barnehager. Stat og kommune dekker i dag om lag 56 prosent av kostnadene i sektoren. Målet er 80 prosent. Dette betyr at en ren omlegging av finansieringen ikke er nok. Avhengig av etterspørselen, vil vi trenge å øke de statlige overføringene med mellom 2,5 og 4 milliarder kroner fra 2003.

I løpet av vinteren og våren vil vi utrede nærmere hvordan en slik endring skal gjennomføres i praksis. Konkrete løsninger vil bli presentert i Revidert nasjonalbudsjett og i Kommuneproposisjonen for 2003 og vårt forslag til statsbudsjett for 2003.

Dagens finansieringsordning har vært tilnærmet uendret siden midten av 70-tallet. Staten gir øremerket driftstilskudd på like vilkår til alle godkjente barnehager. Kommunal finansiering er frivillig, mens foreldrebetalingen fastsettes av den enkelte barnehageeier. Ordningen har tidligere fungert godt – i forhold til utbyggingstakt, spesielt på første halvdel av 90-tallet, da man i kombinasjon med etableringstilskudd oppnådde en sterk vekst i antall barnehageplasser. På siste halvdel av 90-tallet har situasjonen imidlertid vært en helt annen. Utbyggingen har stagnert. Den offentlige finansieringen dekker en stadig mindre andel av kostnadene. Foreldrebetalingen har økt betydelig, også i de kommunale barnehagene. Samtidig blir det en stadig større skjevdeling av kommunale midler mellom kommunenes egne barnehager og de private. Kommunale tilskudd til private blir ofte gitt på ulike vilkår fra år til år, avhengig av kommuneøkonomi og prioriteringer. Dette gir mange private barnehager en økonomisk uforutsigbarhet som er uheldig for barnehagen og for brukerne - barna og foreldrene. Systemets og kommuners diskriminering av private barnehager vil ikke denne regjeringen akseptere. Den er et hinder for å nå viktige mål i barnehagepolitikken, både m.h.t mangfold, valgfrihet, kvalitet, fleksibilitet, behovsdekning og ikke minst: pris/foreldrebetalingen.

Det er mange årsaker til denne situasjonen. Kommuneøkonomien er kanskje den mest åpenbare. Med trange budsjetter kan barnehagene fort tape mot lovpålagte oppgaver og andre prioriterte områder i kommunen. Privat etablering kan begrenses av uforutsigbarheten i forhold til hva kommunen kan eller vil bidra med til etablering og drift. Vi skal heller ikke legge skjul på at innføring av kontantstøtten, som ga foreldre større grad av valgfrihet i starten, kan ha skapt noe mer usikkerhet i forhold til behovet for barnehageplasser til ett- og toåringer. Men også politisk og ideologiske årsaker til diskrimineringen. Vi nærmer oss også full behovsdekning i mange kommuner, og da krever ytterligere etablering av barnehageplasser større grad av brukerorientering for eksempel i forhold til geografisk plassering, type tilbud og fleksibilitet. Det for eksempel er liten tvil om at tilbudet på deltidsplasser er for dårlig. Vi ønsker også større fleksibilitet i kombinasjonen barnehage og kontantstøtte.

En omlegging av finansieringen, slik Sem-erklæringen legger opp til, betyr at diskusjonen om offentlige midler til barnehagedrift flyttes ut av rådmannskontoret og kommunestyresalen. Vi mener dette vil være positivt for kommunene, for barnehagene og for brukerne. Det er positivt for kommunene fordi de vil være sikret en stabil og forutsigbar offentlig finansiering av alle barnehagene i kommunen. Nivå og innretning på finansieringen vil ikke lenger være avhengig av eventuelle kutt i kommuneøkonomien og de årlige drakampene om prioriteringer mellom ulike sektorer. For barnehagenes del vil en endret finansiering gi økonomisk likebehandling av barnehageeiere. Dette legger grunnlaget for en forutsigbarhet i driften som barnehagene ikke tidligere har hatt, og spesielt ikke de private. Dette vil igjen påvirke kvalitet og pris som kommer brukerne til gode. Det skal gis større valgmulighet og det skal ikke være betalingsevne som styrer etterspørselen, men det faktiske behovet.

Regjeringen vil komme tilbake med konkrete løsninger i Kommuneproposisjonen. Men jeg vil peke på noen problemstillinger vi vil sette spesielt fokus på i vårt videre arbeid.

Jeg vet at mange kommuner er bekymret over de signalene som vi ga gjennom Sem-erklæringen. La meg derfor slå fast med en gang at vi er svært opptatt av at kommunene fortsatt skal ha en tydelig rolle som barnehagemyndighet. Denne rollen må defineres og videreutvikles ut fra en ny situasjon. Det blir en viktig del av det utredningsarbeidet vi nå skal sette i gang - å se på hvilke konkrete oppgaver kommunene skal ha i en framtidig sektor. I den forbindelse vil jeg også kort kommentere forslaget om en plikt for kommunene til å tilby barnehageplasser, som Bondevik-regjeringen hadde i sin barnehagemelding og som regjeringen Stoltenberg hadde ute på sin høring. Vi er i utgangspunktet innstilt på å følge opp saken, men vil vurdere hvorvidt vi skal gjøre enkelte tilpasninger i det forslaget som foreligger. Vi vil også vurdere når saken skal fremmes for Stortinget. Departementet jobber med en gjennomgang av hele barnehageloven. Målet er å få en mer tidsriktig lov, tilpasset nye krav og forventninger.

Vi er opptatt av å sikre alle barn et likeverdig barnehagetilbud. Generelt legger vi til rette for dette gjennom en økonomisk likebehandling av alle barnehager. Men vi vil sette spesiell fokus på de barn som krever ekstra ressursinnsats; barn med funksjonshemming, minoritetsspråklige barn, barn som lever i fattige familier eller barn som er i en vanskelig familiesituasjon. Vi vil sikre at disse får mulighet til en barnehageplass som er godt tilrettelagt, slik at de har fullverdig utbytte av å være i barnehagen. Samtidig er vi opptatt av en bredere integrering. Blant annet må det legges til rette for at private barnehager i større grad enn i dag kan tilby plass til disse barna. Flere deltidstilbud vil også senke terskelen for "tvilerne".

Vi er opptatt av å opprettholde og videreutvikle kvaliteten på barnehagetilbudet. Regjeringen legger derfor opp til å videreføre den treårige kvalitetssatsingen i sektoren som ble startet opp nå i 2001. For Regjeringen er brukerperspektivet meget viktig. Kvalitetssatsingen i barnehagesektoren skal være med på å sikre at barna og foreldrenes interesser ivaretas. Et viktig satsingsområde er å bidra til at det finnes nok og kompetent personale. Jeg vil særlig understreke betydningen av å øke andelen menn i barnehage. Av fylkesmennenes rapporter går det fram at det foregår et aktivt arbeid med kvalitetsutvikling i kommuner og barnehager. Dere har med deres rolle som pådrivere og veiledere bidratt betydelig i dette arbeidet. Flott! Dette må dere videreføre i årene fremover.

Jeg vil avslutningsvis også fremheve det gode samarbeidet departementet har med Sametinget. Vi nådde en viktig milepæl da tilskuddet til samiske barnehager ble overført til Sametinget 1.janaur i år. Dette var i tråd med å gi Sametinget større myndighet og ansvar for saker som angår den samiske befolkningen.

Det er heldigvis bred enighet om den betydelige satsing det legges opp til på barnehager. Vi ønsker en offensiv barnehagepolitikk. Men vi ønsker virkemidler som sikrer alle et likeverdig og differensiert barnehagetilbud, dvs. ha hovedfokus på brukerne – barna og foreldrene.

Til slutt vil jeg få takke for invitasjonen og muligheten for å presentere Regjeringens mål i barne- og familiepolitikken. Lykke til i arbeidet og jeg ønsker dere et fortsatt godt møte. Takk for meg!