Statssekretær Odd Anders With, Barne- og familiedepartementet

Åpning av dagkonferanse om forbrukerlære for høgskoleansatte

21. oktober 2002, Oslo

Den amerikanske presidenten, John F. Kennedy, sa i 1962 følgende:

"Forbrukerne omfatter oss alle. De er den største økonomiske gruppe i samfunnet……men den eneste viktige gruppe i økonomien, hvis synspunkter ikke blir hørt."

En enkelt forbrukers ord og meninger har sjelden kraft nok til å bli hørt. For å bli hørt må forbrukerne organisere seg. I Forbrukerrådet har norske forbrukere et kraftfullt talerør. Alle undersøkelser viser at Forbrukerrådet nyter meget stor tillit blant folk flest.

Jeg vil her i dag gjerne trekke frem to forbrukerpolitiske temaer som regjeringen er opptatt av; nemlig bærekraftig forbruk, – og ikke minst barn og kommersiell påvirkning.

Av og til ønsker vi kanskje å være en annen person. Vi har drømmer og ønsker som ikke er forenlige med vårt liv til daglig. Særlig unge mennesker drømmer mye. De har hele livet foran seg, men de lever i nuet. Drømmene må så fort som mulig gjøres til virkelighet.

Det blir stadig viktigere å kunne selge seg selv – for å lykkes i skolemiljøet, i jobben, i privatlivet og selvfølgelig også i politikken. Som for alt annet som skal selges, gjelder det å presentere produktet – dvs. seg selv – på en best mulig måte. Vi må fremheve våre sterke sider, vår salgsverdi. Vi skal skape vårt image.

Oppveksten er en konstruksjonsfase. Å være ung innebærer en prøve-og-feile-periode hvor vi leter etter svaret på spørsmålet: Hvem er jeg – og hva skal jeg bli? Identiteter må bygges opp. I dag er den enkelte person ikke i samme grad som tidligere bundet av bånd og tradisjoner, men står mer fritt til å skape seg selv. Dette betyr flere valg. Vi er ikke bare hva vi er, men hva vi gjør oss til. I identitetsutviklingen er etablerte symboler, som jo mange forbruksvarer er, bekvemme å lene seg mot. Forbruksvarer er blitt til identitetsmarkører.

Men kan vi bli til en annen person, bare vi bytter ut klær, bil, bolig og frisyre?

Antakeligvis ikke. Det å forsøke har i hvert fall en prislapp.

Mitt utgangspunkt er at hvert enkelt menneske er et fullverdig liv. Intet er skapt med større verdi – og alle er like mye verd. Mennesket er et åndsvesen, ikke en ting, et materielt produkt blant mange andre, - eller et objekt. Hvert menneske er et subjekt med en selvstendig identitet og en tilhørighet. Hvordan er det med barn og unge, hvordan skal de bli kjent med, utvikle eller skape sin identitet? Jeg mener at identiteten deres ikke bør formes så mye av næringslivet, som tilfellet er i dag.

Oppfordringer til å kjøpe påvirker de unges oppfatning av seg selv og av verden. Reklamen skaper sitt eget produkt: en forbruker som er evig utilfreds, rastløs og engstelig for ikke å ha de "rette" tingene. Resultatet er kjøpepress og kommersialisering. Det er bedre å ha noe en ikke har bruk for, enn å ha bruk for noe en ikke har.

Vi står overfor en ny barndom – en ny oppvekstsituasjon. Alle som har barn og ungdom i huset føler vel kjøpepresset og kommersialiseringen på kroppen – og på pengepungen. Det som slår oss som foreldre er ofte hvor mye som har forandret seg og hvor mye sterkere og mer gjennomtrengende de kommersielle kreftene er blitt – bare på et par-tre tiår, fra vi selv var i ungdomsalderen.

Derfor er det viktig å holde tungen rett i munnen: – At ting forandres, er en hverdagslig sak, som Karlsson på taket ville sagt det. Barn og unge er ikke alene om å være utsatt for kjøpepress. Å kjøpe ting vi strengt tatt ikke har bruk for, det gjør også vi voksne. Og å klage på ungdommen har de voksne gjort siden Sokrates – og før det. Vi kan heller ikke gi oss i kast med å forby alt vi ikke liker. Så det blir viktig å være mest mulig konkret når vi skal trekke opp grensene mot det vi ikke vil akseptere, og å begrunne våre standpunkter. Foreldre og skolen må trene den oppvoksende generasjon til å bli kritiske forbrukere, som kan stå imot presset. Vi trenger verdibevisste foreldre, lærere og unge!

Regjeringen har to mål: Vi vil skjerme barn og unge mot kommersialisering og kjøpepress i den grad det er mulig, og vi må bevisstgjøre.

Det offentlige, foreldre, skolen, næringslivet, mediene og organisasjoner har alle et ansvar.

Mediene og næringslivet bør oppfordres til å vise større ansvar overfor barn og unge. Det kan skje ved at de fokuserer og diskuterer relevante problemstillinger, stiller spørsmål ved våre verdivalg. – Og bedrifter og næringsliv må gjerne utforme retningslinjer for hva som skal være god praksis.

Skolen er på den ene siden en arena der barn og unge tilbringer mye tid, på den andre siden er den en formidler av kunnskap og verdier. Jeg mener vi må arbeide for å gjøre skolen til en reklamefri sone. Så får vi heller diskutere hva som er praktisk mulig. Skolen har en viktig funksjon når det gjelder å formidle forbrukerkunnskap, og å etablere holdninger og skape debatt blant elevene om kommersialiseringen av hverdagen. Og her vil jeg benytte anledningen til berømme innsatsen som Forbrukerrådet har gjort – og fortsatt gjør – for å styrke forbrukerkunnskapen i både skoleverket og i lærerutdanningen.

Hva kan så foreldre og familie gjøre? Mange foreldre føler avmakt i forhold til mediene og kjøpepresset. Men det er viktig å huske på at foreldre alltid er viktige forbilder. Små barn er utrolig flinke til å imitere, og de tar ofte opp i seg foreldrenes holdninger og oppførsel – på godt og vondt. Det gjelder derfor å gå foran med et godt eksempel.

Noen mener at barn og unge ikke bare er passive mottakere av reklame, men aktive kulturbyggere, som selektivt innarbeider reklamen i sin kultur. Men dette krever også at de kan kjenne reklamens virkemidler, kan forstå reklamens budskap og møte kjøpepresset på en aktiv måte.

Det er illustrerende når ungdom i "Monitor-undersøkelsene" stadig sterkere uttrykker holdninger som plasserer dem i kategorien "moderne materialister". Dette avdekker dype strømninger i samfunnet. Jeg er ikke i tvil om at reklamen er en av drivkreftene bak. Jeg inkluderer da også kommersialiseringen av TV-mediet og de rollemodellene som vises der. Og fordi det er tunge økonomiske krefter som driver utviklingen, er det også vanskelig å demme opp mot eller endre dette.

Jeg og mange med meg er bekymret. Bekymringen går på tvers av mange av de tradisjonelle skillelinjene i politikken. Det handler om at den store forbruksøkningen – materialismen - bidrar til forsøpling av både kulturen og naturen. Materialismen utfordrer vårt fokus, våre prioriteringer og vårt verdigrunnlag. Det er behov for en sterk verdidebatt.

Jeg registrer med positiv interesse at veivalgene i Stortingsmeldingen om forbrukerpolitikken fra Bondevik I-regjeringen i 1998-99 har fått meget bred tilslutning både i og utenfor Stortinget. Hovedtrekk finner vi igjen også nå i Regjeringens "Nasjonale strategi for bærekraftig utvikling" som forelå ferdig før Johannesburg-konferansen i august i år. Begge dokumenter understreker "at veksten i forbruket av knappe naturressurser i Norge og andre rike land ikke kan fortsette, og at økt livskvalitet må oppnås på andre måter en ved høynet materiell levestandard". Mitt innspill er at vi lar "mer tid" få forkjøpsrett, i stedet for "flere ting". Hvordan vi kan legge om forbruket, regner jeg med at blant annet Erling Holden fra Vestlandsforskning vil komme inn på senere i dagens program. Vi har tatt med ett trykket eksemplar av den nye "bærekraftighetsstrategien" til hver av dere, og vi viser spesielt til sidene der forbrukerundervisningen er løftet frem og satt inn i en bærekraftighetssammenheng.

***

Forbruk og kommersialisering har ikke bare en pris i form av penger og kjøpepress, men har også en prislapp for miljøet. Miljøet påvirkes av forbruket vårt; av maten vi spiser, huset vi bor i, bilen vi kjører, hvordan vi kvitter oss med søppelet vårt og hvor og hvordan vi drar på ferie. Eller som det oppsummeres i den korteste versjonen jeg hittil har møtt, formulert av Vestlandsforskning: "Biff, bil og bolig".

Vi hører stadig at vi lever i et kunnskaps- og informasjonssamfunn. Vi hører om den nye, teknologisk kyndige og bevisste forbrukeren. Forbrukeren som handler på Internett – sent på kvelden mellom nyhetene og siste gjennomgang av e-posten. Forbrukeren som bevisst oppsøker butikker med miljømerkede og økologiske produkter – og som forsikrer seg om at teppet hun kjøper ikke er laget av barn og at emballasjen på varene kan gjenvinnes.

Men hvor representativ er egentlig denne forbrukeren?

Mange forbrukere sier at de kunne tenke seg å endre eller redusere forbruket sitt og ta hensyn til miljø, etikk og politiske holdninger når de kjøper produkter og tjenester. Men ser vi på hva vi forbrukerne faktisk gjør, tegner det seg et annet bilde.

Det kan være mange årsaker til gapet mellom ord og handling. Mangel på kunnskap, informasjon og valgmuligheter forklarer en del. Andre forklaringer er knapphet på tid og penger, eller ren bekvemmelighet. Eller rett og slett at vi forbrukerne føler vi ikke ser resultater av vår miljøinnsats, eller at det vi kan gjøre ikke har noen betydning.

Det nordiske svanemerket, Debio-merke på økologisk mat, og elefantmerket fra Max Havelaar, er eksempler på merkeordninger som skal hjelpe forbrukerne til mer miljøvennlige produkter og dermed til å bidra til en mer bærekraftig utvikling. Kjøper vi merket kaffe, kan vi være rimelig sikre på at fattige bønder og arbeidere får en lønn de kan leve av. Valg av kaffe er dermed mer enn et spørsmål om kaffe. Max Havelaar-merket gir hver enkelt av oss mulighet til å bidra til en mer rettferdig fordeling av godene. Og det skaper holdninger.

Regjeringen ønsker å styre forbruket i en mer miljøvennlig retning. Vi er nødt til å foreta politiske valg og legge forholdene til rette – slik at det blir enklere for oss alle å ta miljøansvar. Men – skal vi lykkes med dette – er vi som politikere avhengig av en rimelig oppslutning om både viktige veivalg og de praktiske vedtakene. Og her er det ikke plass til å være kortsynt. Ikke i det hele tatt. Vi er nødt til å tenke fremover, både av hensyn til oss som lever nå, men mest på grunn av generasjonene som kommer etter oss.

Av interessante enkeltvedtak viser jeg til at Regjeringen nylig la frem et forslag til ny lov om rett til miljøinformasjon. Loven gir oss alle rett til å be om – og få – miljøinformasjon – både fra offentlige myndigheter og fra offentlige og private virksomheter.

Jeg har forhåpninger om at den nye loven skal gjøre det enklere for forbrukerne å velge miljøvennlig – og lettere sette vårt eget forbruk inn i en større sammenheng. Noe som krever at vi alle tenker og ikke minst handler litt annerledes.

Å tenke annerledes vil for mange av oss bety at vi tar et oppgjør med vår egen bruk-og-kast-mentalitet. Samtidig er det viktig at vi ikke sitter igjen med dårlig samvittighet hvis vi unner oss noe ekstra. Det er fremdeles lov å tenke kvalitet og holdbarhet. Ja. nettopp på det. Slik for eksempel heimkunnskapsfaget har gjort i alle år. Dette er en viktig verdi vi må få med oss fremover.

Det er ikke forbruket i seg selv, men konsekvensene av forbruket som skaper miljøproblemer. Og miljøkonsekvensene kan reduseres gjennom endringer i sammensetningen av forbruket. Vi kan for eksempel kjøpe flere økologiske matvarer, vi kan velge å kjøpe hagemøbler som ikke er laget av tømmer fra truet regnskog, og vi kan bruke penger på tjenester – for eksempel kulturtilbud - istedenfor å kjøpe oss enda flere ting som vi likevel egentlig verken trenger eller har plass til. Det behøver slett ikke å være kjedelig eller utrendy å være miljøvennlig. Vi er med å avgjør dette.

Men endringene skal ikke bare skje hos oss forbrukere alene. De må også skje på råvaresiden, i produksjonen, i varehandelen og i avfallsbehandlingen. Det er summen av alle endringer som teller.

Vi har langt i igjen. Vi har langt igjen før vi har skapt et samfunn og et marked som gir forbrukerne nok makt og mulighet til å ta medansvar for utviklingen - ved å prioritere miljø og bærekraftig utvikling. Vi har langt igjen før vi har skapt et effektivt marked som gir forbrukerne informasjonen de trenger for å foreta bevisste valg – og som gir dem et ordentlig utvalg av miljøtilpassede varer og tjenester. Vi har langt igjen før vi har skapt et samfunn hvor det er lagt til rette for forbrukere som ønsker å ta miljøhensyn, og - ikke minst – et samfunn hvor det å ha et bærekraftig forbruksmønster er det mest vanlige.

Oppgaven er meget stor – og kan ta motet fra hver og en av oss. Derfor er det viktig for meg å få frem at innsatsen som hver enkelt av oss gjør for miljøet faktisk har betydning. En enkelt person kan ikke gjøre alt, men sammen kan vi alle gjøre noe verdifullt når vi tar skritt i den riktige retningen.

Takk for oppmerksomheten. Og lykke til med denne viktige dagskonferansen !