Politisk rådgiver Ruth Stenersen, Barne- og familiedepartementet

Åpningsforedrag på Konferanse om kompetanseheving i voldsofferarbeidet

Sarpsborg, 11.11.02

Det er en glede er for meg å åpne denne siste av i alt 5 regionkonferanser under hovedoverskriften I de beste familier. Kompetanseheving i voldsofferarbeid.

Dette er en konferanse med mange spennende temaer. Jeg ser fram til å følge konferansen i dag.

La meg si med en gang at kvinnemishandling er et ekstremt uttrykk for undertrykkelse av kvinner. Både volden som sådan og kvinners redsel for å bli utsatt for vold begrenser sterkt mange kvinners mulighet for å delta aktivt i samfunnet. Et flertall av de kvinner som utsettes for vold av nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer har barn. Det er liten tvil om at belastningen ved å oppleve at mor mishandles jevnlig setter dype spor i disse barna, og dette er ikke under noen omstendighet forenlig med vår felles oppfatning av at barn bør vokse opp i trygge omgivelser der omsorg og kjærlighet preger hverdagen.Det er også positivt at mange av foredragene har barn som tema.

Vi vet også at mange som selv er overgripere har vært utsatt for overgrep som barn. Dette gjør det svært viktig også å gripe fatt i denne problemstillingen, både for å forhindre at barn senere blir overgripere og for å gi hjelp til de menn som er villige til å ta ansvaret for at volden skal opphøre. Jeg ser derfor med tilfredshet at også dette er et viktig tema på konferansen.

Regjeringens arbeid for å bekjempe vold mot kvinner:

Handlingsplanen vold mot kvinner ( 2000 – 2002) ble igangsatt under regjeringen Bondevik 1. Planen skal videreføres, og de tre departementene som samarbeider nå, BFD, HD, og med JD som koordinerende departement, og også SOS, vil samarbeide om å videreføre denne i en ny handlingsplan, som jeg kommer litt tilbake til avslutningsvis.

Som et ledd i gjennomføringen av planen er det iverksatt en rekke tiltak som tar sikte på å bedre situasjonen for kvinner utsatt for vold og overgrep i hjemmet:

Kompetanseheving:

Regionale konferanser. Denne er som nevnt den siste av i alt fem regionale konferanser som er gjennomført i løpet av 2002. Hovedmålsettingen med disse konferansene er å sette vold mot kvinner på dagsorden, øke kompetansen, samle aktører på feltet i de enkelte regionene og sist men ikke minst bidra til å styrke det tverrfaglige og tverretatlige samarbeidet. Det har tidligere vært gjennomført konferanser i Kristiansand, Tromsø, Molde og Bergen.

Jeg vil understreke at reell kompetanseheving forutsetter forankring på ledernivå og at lederne deltar i målformulering og prioriterer ressurser til arbeidet. Jeg er derfor glad for at så mange har vært tilstede ved de regionale konferansene og jeg regner nå med at dette arbeidet får den nødvendige forankringen på ledernivå, at det settes av ressurser og at lederne etterspør resultater hos sine medarbeidere.

Tre lokale prosjekter:

For å utvikle bedre samarbeid og stimulere til nettverksbygging mellom lokale instanser, både offentlige og frivillige, har man under handlingsplanen initiert tre lokale prosjekter. I løpet av prosjektperioden skal det utvikles eller prøves ut ulike modeller for forbygging av vold, samarbeid mellom aktuelle instanser og bistand til ofre og overgripere. Bedre rutiner for samarbeid kan bidra til en mer effektiv innsats for å hindre vold og overgrep og sikre en tidligere og mer målrettet innsats overfor både offer og overgriper. Prosjektene er lokalisert i Tana, Vestfold og i Molde.

Flere tragiske drapssaker de sener år har gitt oss en kraftig påminnelse om at arbeidet for å bekjempe vold mot kvinner må intensiveres ytterligere. I den forbindelse vil jeg gjerne si at jeg registrerer at disse sakene ofte omtales som familietragedier.Dette er ikke noe godt begrep da det tilslører at det er menns vold mot kvinner.

Politiet

Politiets rolle har stått i fokus i flere av disse sakene og mange har hevdet at sakene kunne fått et annet utfall dersom politiet hadde grepet inn på et tidligere tidspunkt. Dette gjør regjeringen noe med:

Politiets rolle er viet en sentral plass i handlingsplanen. Oslo og Bergen politidistrikter har siden 1999 gjennomført et prøveprosjekt for å styrke politiets behandling av familievold. Sakene er gitt høyere prioritet og det er ansatt en egen familievoldskoordinator som har særskilt kompetanse på dette feltet. Gjennom mer aktiv bruk av offentlig påtale og sterkere fokus på bevissikring har antallet anmeldelser for familievold økt markant prosjektperioden. Basert på de gode erfaringene fra prosjektene er det fra 1 juli etablert en ordning med familievoldskoordinatorer ved hvert av landets 27 politidistrikter. Koordinatoren skal sørge for at offeret og de pårørende møtes med forståelse, kunnskap og innsikt fra politiet – både menneskelig og politifaglig. Dette kan bidra til å senke terskelen for å kontakte politiet og dermed bidra til flere anmeldelser.

For ytterligere å styrke politiets kompetanse på dette feltet har Politidirektoratet sendt ut en instruks og en håndbok for hvordan disse sakene skal håndteres. Instruksen inneholder også en oversikt over praktiske beskyttelsestiltak som kan iverksettes i situasjoner der kvinnen er utsatt for alvorlige trusler. Jeg vet at representanter fra krisesentrene har bidratt positivt i prosessen med å ferdigstille en slik instruks. Positivt og godt samarbeid er alltid viktig for å få gode resultater !

Mobile voldsalarmer

Prøveprosjektet med mobile voldsalarmer er igangsatt ved Oslo Politidistrikt. Pr. dato er det utplassert 768 stasjonære voldsalarmer.

Jeg vil også kort nevne noen tiltak utover handlingsplanen vold mot kvinner

Kvinnevoldsutvalget, som ble opprettet ved kgl. res 29.08.01 vil levere sin utredning 1. september 2003. I mandatet fremgår det at utvalget skal utrede stillingen for kvinner som utsettes for fysisk og psykisk vold, trusler og overgrep av nåværende eller tidligere samlivspartner. Videre skal det fremmes forslag til forbedringer og innskjerpinger av lovverket, iverksettelse av forbedrede forebyggende tiltak og utvikling av tiltak som bidrar til at ofrene kan bli møtt av offentlige instanser på en bedre måte enn i dag. Kvinnevoldsutvalget skal også

se på situasjonen for barn som vokser opp i voldsfamilier og foreta en gjennomgang av barnas behov for hjelp, samt foreta en vurdering av hvordan tilbudet kan forbedres gjennom henholdsvis krisesentrene og hjelpeapparatet for øvrig.

Det er opprettet et kvinnevoldsforum bestående av representanter fra en rekke organisasjoner. Forumet ledes av statssekretæren i Justisdepartementet og har politisk representasjon fra Barne- og familiedepartementet, Sosialdepartementet og helsedepartementet. Forumet skal være en pådriver for å synliggjøre vold mot kvinner og stimulere til debatt om hvordan omfanget av denne volden kan reduseres. Blant temaene som har vært diskutert i forumet er situasjonen for voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn, handel med kvinner og politiets og helsevesenets arbeid med voldsutsatte kvinner.

Justisdepartementet har i Ot.prp.nr. 109 (2001 – 2002) lagt frem for Stortinget et forslag til endring i straffeprosesslovens § 222 a om besøksforbud. Blant annet foreslås det en uttrykkelig hjemmel for at besøksforbudet kan nedlegges med den følge at den forbudet rettes mot, nektes opphold i sitt eget hjem. Presiseringen tar sikte på at slikt besøksforbud kan bli brukt i større utstrekning enn i dag, og vil særlig være anvendelig i familievoldssaker.

På oppdrag fra Justisdepartementet er det laget en utredning om fornærmedes stilling i straffeprosessen, med særlig henblikk på behovet for endringer i forhold til dagens prosessordning. Utredningen tar for seg fornærmede i straffesaker generelt, og gjør dessuten rede for eventuelle særlige prosessuelle ordninger som gjelder bare for enkelte fornærmede. Den straffeprosessuelle stillingen til ofre for volds- og seksuallovbrudd er viet særlig oppmerksomhet. Utredningen er sendt på høring, med uttalefrist 1. november 2002.

Veien videre

Noen av tiltakene i Handlingsplanen "Vold mot kvinner" går ut i 2002, mens flere fortsetter i 2003. For å videreføre arbeidet med å bekjempe vold mot kvinner er det besluttet å lage en ny handlingsplan:

Siden handlingsplanen ble lansert i 2000 har det blitt avdekket stadige nye områder som vil kreve forsterket innsats utover det som allerede ivaretas gjennom tiltakene i denne planen. Jeg tenker her i første omgang på behovet for å følge opp de kompetansehevende tiltak som er gjennomført som en del av de regionale seminarene. Tilbakemeldingene fra konferansedeltakerne så langt er entydige og behovet for et utvidet tilbud kan synes stort.

Videre vil vi måtte sette et sterkere fokus på det forebyggende arbeidet, både generelt og i forhold til å styrke behandlingstilbudet til menn med voldsproblematikk. Vi kan ikke sette inn tiltak bare for å lindre den volden som allerede er utført, vi må følge opp både med strategier og tiltak for generelt å forebygge at det blir brukt vold, og vi må følge opp de gode erfaringene som flere behandlingstilbud gir for å forhindre videreføring av voldsbruk. I dag er det i hovedsak fire instanser som arbeider med menns vold mot kvinner – Institutt for klinisk sexologi og terapi, Sinnemestringsprosjektet ved Sør-Trøndelag psykiatriske sykehus, Alternativ til Vold og Familievernkontoret i Molde med prosjektet "Privatisert vold i familien". I tillegg til dette finnes det et miljø for samtalegrupper og gruppebaserte programmer innen kriminalomsorgen, men rettet inn mot voldsutøvere generelt. Ved Bergen fengsel er det gjennom de siste 10 årene utviklet en omfattende programvirksomhet der man tilbyr volds- eller sedelighetsdømte å delta i gruppeprogrammer.

I et forebyggingsperspektiv er det også av stor betydning å sette fokus på situasjonen for barn som er vitne til vold i familiene. Barn som selv utsettes for vold eller er vitne til vold i hjemmet utsettes for store belastninger, og vi anser dette for å være en av flere former for psykisk barnemishandling. Forekomsten av adferdsvansker og emosjonelle vansker er vesentlig høyere i denne gruppen enn hos barn som ikke opplever vold i familien. Forskning kan tyde på at noen av disse barna gjenfinnes både som ofre og overgripere i voksen alder. I Stortingsmelding nr. 40 (2001-2002) Om barne- og ungdomsvernet, foreslår jeg flere tiltak. Vi vil sette i verk kompetansetiltak på krisesentre, slik at sentrene blir bedre i stand til å hjelpe barna. Vi vil også ta initiativ til å få utarbeidet informasjonsmateriell om barn som opplever vold i hjemmet, og om det ansvaret ulike instanser har i slike saker. Også når det gjelder andre former for vold og omsorgssvikt mot barn, er det behov for bedre informasjons- og utdanningsmateriell. Barne- og familiedepartementet vil i samarbeid med andre instanser sørge for at slikt materiell blir laget og distribuert. I hvilken grad materiellet bør være generelt eller differensieres etter temaer (f.eks. fysisk mishandling, psykisk mishandling, grov vanskjøtsel, seksuelle overgrep, mindreårige som utnyttes i kjønnshandel) vil bli drøftet nærmere med fagmiljøene.

Det er også mye som tyder på at arbeidet for å styrke hjelpetilbudet til kvinner som har vært utsatt for vold og overgrep må gis høyere prioritet. Dette gjelder både tilbudene fra helse- og sosialetaten og fra politiet. Erfaringene som innhentes gjennom de lokale prosjektene under handlingsplanen vil kunne gi oss verdifull informasjon om hvordan dette arbeidet bør organiseres for å kunne gi kvinnene et bedre tilbud enn det mange opplever å få i dag.

En annen men ikke mindre viktig problemstilling gjelder den vold mot kvinner som begås av familiemedlemmer i et forsøk på å tvinge noen til ekteskap, eller begås som et ledd i tradisjonsbundet adferd som for eksempel tilfelle er med omskjæring. Dette er relativt nye problemstillinger i vår del av verden, men kan ikke under noen omstendighet defineres som noe annet en grove overgrep mot kvinner. Situasjonen for voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn bør derfor vies større oppmerksomhet i det videre arbeidet. Mye tyder på at disse kvinnene befinner seg i en særlig vanskelig situasjon som i enkelte tilfeller vil kunne kreve både andre og mer omfattende hjelpetilbud enn det som ytes i dag.

Sist men ikke minst må det i det videre arbeidet rettes økt oppmerksomhet mot rettsapparatet håndtering av vold og overgrep mot kvinner. Et hovedproblem kan se ut til å være at rettsapparatet ikke i tilstrekkelig grad har tatt vold mot kvinner på alvor, noe som gjenspeiles både i den relativt høye henleggelsesprosenten i slike saker samt i straffeutmålingen, der gjerningsmannen ilegges straff.

La meg avslutte med å gi "blomster" til Kompetansesenter for voldsofferarbeid, som på en glitrende måte har arrangert og avviklet disse 5 regionale konferansene, hver gang i samarbeid med lokale ressurspersoner.

Konferanser som denne er viktig for å dele erfaringer, skape et nettverk, få faglig og mentalt "påfyll" og ikke minst, få mer kunnskap. Jeg ønsker dere alle en god konferanse og håper at den også inspirerer dere til å tenke nytt og gå nye veier i dette viktige arbeidet. Lykke til.