Barne- og familieminister Laila Dåvøy

Åpningshilsen til Barne- og ungdomstinget 12. april 2002

Kjære alle sammen.

Jeg er svært glad for å få komme hit for første gang og åpne årets barne- og ungdomsting for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner. Dette er et viktig forum å være til stede på for meg som barne- og familieminister, fordi dere representerer svært mange barn og unge i Norge og et vell av ulike former for barne- og ungdomsarbeid. Jeg har gledet meg til å komme hit, og jeg venter meg en aktiv forsamling med en anelse mer ungdommelig sprut enn mange av de andre jeg besøker som minister.

Organisasjonenes samfunnsmessige rolle

Jeg representerer en regjering som har klare ambisjoner om å sette de frivillige organisasjonenes rolle i samfunnet sterkere på dagsorden og gi organisasjonene bedre arbeidsvilkår. Vi har innsett at det offentlige ikke kan løse alle samfunnsoppgaver, og at ulike sektorer med ulike oppgaver må spille på lag for at vi skal få et best mulig samfunn å leve i. Grunnen til at vi ser på organisasjonene som så viktige er deres grunnleggende funksjon som lim i samfunnet. Organisasjonene er møteplasser for ulike grupper i samfunnet og kanal for meningsytringer fra disse gruppene inn i storsamfunnet. Organisasjonene gir enkeltmennesker en meningsfull hverdag, samtidig som dere gjør viktige oppgaver for fellesskapet. Det er grunnleggende for et fungerende demokrati at alle grupper i samfunnet har muligheter til å finne meningsfulle fellesarenaer og komme til orde, slik at vi som beslutningstakere kan ta hensyn til ulike gruppers interesser. Dette gjelder ikke minst for barn og ungdom.

Internasjonalt engasjement

I den spente internasjonale situasjonen vi nå befinner oss i synes jeg det er særlig viktig å peke på organisasjonene som en grunnleggende del av demokratiet. Demokratibygging, medvirkning, frivillighet, toleranse og solidaritet er da også LNUs hovedarbeidsområder, i tillegg til at dere selvfølgelig arbeider for å bedre egne rammevilkår. Det viser at dere er opptatt av barne- og ungdomsorganisasjonenes rolle i demokratiet her i landet, samtidig som dere arbeider i solidaritet med barn og unge i andre deler av verden.

Barne- og ungdomsorganisasjonene i Norge har lange tradisjoner for internasjonal kontakt og internasjonalt solidaritetsarbeid. Disse kontaktene mellom organisasjoner over landegrenser er særlig viktige når konflikter tilspisser seg. Dere er på denne måten med på å opprettholde sivile strukturer i konfliktområder. Det er de sivile strukturene som gir grunnlag for fred og demokrati. Barne- og ungdomsorganisasjoner gir nye generasjoner en vei inn i sivilsamfunnet, en vei som for noen kan være et alternativ til konfliktsamfunnet. Selv når de militære konfliktene er på det mest intense, må vi ikke miste troen på langsiktig organisasjonssamarbeid og fredsbygging. Dette arbeidet er en viktig grunnpilar i demokratibyggingen i verden på lang sikt.

Det internasjonale arbeidet i organisasjonene foregår ofte i tett samarbeid med staten. Her har vi nok en gang hver vår rolle å spille, men vi spiller ofte på lag.

I mai i år reiser jeg til Barnetoppmøtet i FN, som nå endelig går av stabelen etter å ha blitt utsatt etter terrorangrepet den 11. september. Det at barnetoppmøtet går av stabelen i New York er en mulighet til å sette fokus på sivile strukturer og på barn og ungdom. Gode oppvekstvilkår, menneskers mulighet til utfoldelse og deltakelse, fattigdomsbekjempelse og demokratibygging er viktig for å hindre grobunn for konflikt og terror. Norge vil derfor sette særlig fokus på de svakeste av de svake barn og ungdom i verden, for å vise at vi anser internasjonal solidaritet som en av flere veier vi må gå i terrorbekjempelsen.

Barnetoppmøtet skal handle om barn og unges situasjon i verden i dag. Når konfliktnivået mellom stater er så høyt som i dag er det en fare at barn og unges situasjon kan benyttes som argumenter i voksnes konflikter. Norge ønsker å understreke at barn og unges stemmer skal bli hørt når FN diskuterer deres situasjon. Representanter fra barne- og ungdomsorganisasjonene deltar derfor i den norske delegasjonen til barnetoppmøtet, og Norges hovedinnlegg vil bli delt mellom Utviklingsministeren og en ungdomsrepresentant. Dette er viktig for å understreke vårt syn om at barn og unge må bli hørt i saken som angår dem, og det er et godt eksempel på hvordan organisasjonene samarbeider med offentlige myndigheter i internasjonale spørsmål.

En annen internasjonal arena der barn og unge står på dagsorden er i Nordisk Ministerråd, der Norge i år har formannskapet. Vi rettet blikket mot morgendagens Norden og har barn og ungdom som prioritert innsatsområde. Barne- og familiedepartementet vil innenfor denne rammen særlig fokusere på det nye, flerkulturelle Norden og de muligheter og utfordringer dette innebærer. I mai står vi som arrangør av et nordisk seminar om rasisme og nynazisme og i september vil det foregå en fargerik, flerkulturell ungdomsfestival i Oslo. Her samarbeider vi også tett med barne- og ungdomsorganisasjonene. Også i det nordiske arbeidet ønsker vi å styrke barn og ungdoms innflytelse, og barne- og ungdomsorganisasjonenes engasjement er viktig for å få dette til.

Norsk barne- og ungdomspolitikk

Som barne- og familieminister er et av mine ansvarsområder norsk barne- og ungdomspolitikk, og departementet arbeider nå med en stortingsmelding om barn og unges oppvekst og levekår i Norge. Denne meldingen hørte dere også om på forrige barne- og ungdomsting. Men jeg håper dere har forståelse for at en ny regjering ønsker å sette sitt stempel på meldingen og derfor tar det litt mer tid før den er klar. Meldingen er viktig, fordi den vil se sammenhengen mellom ulike sektorers ansvar i barne- og ungdomspolitikken og hvordan det blir en helhet som danner rammene rundt barn og unges dagligliv i Norge i dag.

Barn og unges oppvekst- og levekår i Norge må settes inn i en internasjonal sammenheng. Vi er et av de få land i verden som har et eget Barne- og familiedepartement, som gir et særlig politisk fokus på barn og unge. Vi er et land med en høy levestandard og en ressurssterk barne- og ungdomsbefolkning. Vi har derfor muligheter til å utvikle barne- og ungdomspolitikk på helt andre premisser enn de fleste andre land i verden, og det forplikter.

Vi lever i dag i et mediabilde som ynder å sette fokus på problemer. Det fører til at vi som politikere ofte må kommentere problemer i samfunnet, og det danner seg et bilde i manges bevissthet av at virkeligheten består av problemer. Når det gjelder barn og ungdom fokuseres det mye på kriminalitetsutvikling, rus, mobbing og dårlige levekår. Dette er problemer som vi tar alvorlig og arbeider med, men det er langt fra en beskrivelse av alle barn og unges hverdag i Norge i dag. De fleste barn og unge lever et godt liv og er ressurssterke bidragsytere i samfunnet. Dere bidrar til fornyelse og nytenkning blant oss voksne, og derfor er vi er avhengige av å gi den unge kreativiteten spillerom i et samfunn som krever stadig raskere omstillinger.

Norsk barne- og ungdomspolitikk må ha som utgangspunkt at vi skal skape gode vilkår for at barn og unge skal vokse opp i trygge og gode nærmiljøer som gir dem mulighet til å utvikle sine ulike ressurser og interesser. For å få dette til må det skapes rammer som gjør at barn og unges interesser blir hørt når det tas beslutninger både i nærmiljøene og på nasjonalt plan. Vi kan ikke forutsette at voksne kjenner barn og unges synspunkter og tar hensyn til dem når de fatter sine beslutninger. Derfor må barn og unge gis mulighet til innflytelse. Her kommer dere som barne- og ungdomsorganisasjoner inn, fordi dere er talerør for barn og ungdom og må kjempe for at deres synspunkter blir tillagt vekt i samfunnsdebatten.

En god og offensiv barne- og ungdomspolitikk må ha som målsetning at alle barn og unge skal oppleve gode oppvekst- og levekår og at deres ressurser og ferdigheter er viktige. Slik er det ikke i dag, og derfor må vi fremdeles rette en ekstrainnsats mot de gruppene som opplever hindringer for å delta på fellesarenaene. Noen av hindringene er av økonomisk art og handler om levekårsforskjeller. Andre er konkrete, fysiske hindringer og noen hinder finner vi i vår egen forestillingsverden. Noen barn og unge opplever at fellesarenaene krever økonomiske ressurser de ikke har. Andre opplever at de ikke kommer inn fordi det ikke fins heis i bygningen der aktiviteten foregår. Men på svært mange av våre fellesarenaer har vi uskrevne spilleregler og forestillinger om hvordan den enkelte skal oppføre seg som gjør at mange føler at de ikke passer inn.

Men de spillereglene som mennesker i fellesskap skaper på ulike arenaer i samfunnet og de forestillinger vi har om hvordan den enkelte skal være for å kunne delta er det vanskeligere for oss som myndigheter å gjøre noe med alene. Vi ønsker å fremme verdier som toleranse og åpenhet, men vi kan ikke nå ut til alle møteplassene i alle landets lokalsamfunn. Det gjør derimot dere i organisasjonene, og dere har en svært viktig rolle i det å være møteplasser som tillater ulike typer barn og unge og være seg selv og ikke avkrever dem store ressurser ved inngangen.

Barne- og familiedepartementet arbeider vi for tiden med en stortingsmelding om barne- og ungdomsvernet. Jeg vet at LNU har engasjert seg i arbeid for at barn og unge fra særlig utsatte miljøer skal kunne komme til orde. LNU har også drevet et aktivt arbeid for å hjelpe på beina organisasjoner for ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn og for at disse skal bli en del av organisasjonsmiljøet her i landet. Dere legger til rette for egne møteplasser for ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn, samtidig som de inviteres inn på etablerte norske arenaer. Dette arbeidet er viktig, både med hensyn til deltakelse for alle ulike grupper barn og ungdom i Norge og den internasjonale solidariteten jeg snakket om tidligere.

Nye grep i frivillighetspolitikken

Som dere vel har lagt merke til, har jeg understreket barne- og ungdomsorganisasjonenes arbeid på alle de områdene jeg har vært innom. Både i internasjonalt engasjement, i arbeidet for å sikre alle lik rett til deltakelse og styrke barn og unges innflytelse har organisasjonene en sentral rolle å spille. Skal dere kunne spille denne rollen, må dere selvfølgelig ha rimelige arbeidsvilkår. Denne regjeringen har en målsetning om å skape en offentlig sektor som er ryddig, effektiv og tilpasset brukernes behov. Brukerne er blant annet dere som organisasjoner, som er avhengig av årlige offentlige tilskudd.

Da jeg som nybakt barne- og familieminister møtte noen av dere på kontaktkonferansen i høst, var det mange som sa at forvaltningen av de nasjonale tilskuddene til barne- og ungdomsorganisasjonene er for tungvint og krever store ressurser. Som et ledd i regjeringens moderniseringsarbeid vil nå departementet forenkle tilskuddsordningene til barne- og ungdomsorganisasjonene sentralt. Da jeg møtte dere sist utfordret jeg dere til å komme med forslag til forbedringer, og jeg takker for innspillene fra dere, både skriftlig og gjennom møter med LNU.

Som nevnt er denne regjeringen opptatt av å fremheve organisasjonenes rolle som lim i samfunnet og som grunnstein i demokratiet. Målet med den offentlige støtten skal ikke være at organisasjonene må løpe statens ærend. Vi har respekt for at organisasjoner dannes og drives av mennesker med et engasjement, og at organisasjonenes hovedformål er å jobbe for sine egne målsetninger. Det medansvar og verdigrunnlag organisasjonene står for anser vi som myndigheter som verdifullt for samfunnet og for demokratiutviklingen. Organisasjonsarbeid har en egenverdi. Og siden innsatsen som gjøres i organisasjonene i stor grad utføres frivillig, trenger organisasjonene en viss offentlig støtte for å kunne drive sitt arbeid. Dette er mitt utgangspunkt.

Målet med den offentlige støtten er altså å bidra til et mangfold av barne- og ungdomsorganisasjoner og barne- og ungdomsaktivitet, som gir barn og unge mulighet til å delta både i aktiviteter og meningsutveksling og som er barn og unges stemme både i lokalsamfunn og storsamfunn. Innenfor denne rammen ønsker vi å forenkle tilskuddssystemet. Forenkling innebærer valg og prioriteringer, der noen hensyn må veie tyngre enn andre. Som statsråd er jeg også ansvarlig for at forvaltning av skattebetalernes penger foregår sikkert og rettferdig, og forenklingsarbeidet må ta hensyn til historien på en rekke områder. Men som politikere ønsker vi å ta valg og stå for dem, og innenfor tilskuddsordningene til barne- og ungdomsorganisasjonene ønsker vi radikale endringer for å kunne forenkle. Noen signaler: Vi ser for oss en tilskuddsordning med to hovedgrupper: en for barne- og ungdomsorganisasjoner, der dagens gruppe A og B slås sammen, og en for organisasjoner med et stort barne- og ungdomsarbeid, dagens gruppe C. Det blir også en egen gruppe for små organisasjoner.

Vi tenker oss at tilskuddet for en enkelte organisasjon kan fastsettes på bakgrunn av antall medlemmer og antall lokallag, og dermed reduseres kriteriene fra fire til to. I tillegg ønsker vi å opprette en egen etableringstilskuddsordning for nye organisasjoner, slik at det skal bli enklere for nye, nasjonale barne- og ungdomsorganisasjoner å etablere seg.

Dette er grep som vil føre til betydelig enklere regelverk og langt færre dokumentasjonskrav for organisasjonene å forhold seg til enn i dag. Men kontrollen med disse dokumentasjonskravene vil være streng. Dermed vil dere få mer tid til å drive med det dere som organisasjoner er til for: å drive organisasjonsaktivitet. Men beslutningene er ennå ikke fattet, og jeg er her i dag for å lytte til deres synspunkter.

Avslutning.

Jeg går ut i fra at dere som representanter for barn og ungdom også har meninger om mangt og meget når jeg skal legge siste hånd på regjeringens syn på barn og ungdoms oppvekst- og levekår i Norge. Min statssekretær har allerede hatt møte med representanter for barne- og ungdomsorganisasjonene for å høre deres syn på oppvekstmeldingen. Men jeg er her i dag for å gi dere alle muligheten til å fortelle meg direkte hva dere mener er viktig å ta hensyn til når vi skal lage en god barne- og ungdomspolitikk for fremtiden.

Jeg avslutter nå for å la dere komme til orde. Takk for meg!