Statsråd Laila Dåvøy, Barne- og familiedepartementet

Åpningstale på Kontaktkonferansen

Hurdalsjøen Hotell, 19.11.02

Kjære alle!

Det er en glede å ønske dere alle velkommen til årets kontaktkonferanse mellom Barne- og familiedepartementet og alle frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner og ungdomsgrupper som dette departementet samarbeider med. Barne- og familiedepartementet har støttet de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene siden begynnelsen av 1950-tallet. Grunntanken har vært at barn og unges engasjement er en forutsetning for at demokratiet skal leve videre og utvikle seg. Kontaktkonferansen er vår årlige møteplass hvor departement og organisasjoner kan samles for å diskutere ungdomspolitiske utfordringer, oppdatere hverandre, bli bedre kjent med hverandre, "krangle" litt og lære av hverandre. Jeg håper denne konferansen vil inneholde litt av alt dette!

Vi vil ved årets konferanse - som ved fjorårets - diskutere inkludering av ulike grupper i barne- og ungdomsorganisasjonene. Vi ønsker et åpent og inkluderende samfunn, som aksepterer ulikheter, der ingen føler seg avvist og der mangfold er et gode. Dette gjelder ikke minst for den frivillige sektor. I fjor fokuserte vi på integrering av barn og unge fra etniske minoritetsgrupper og funksjonshemmede i de tradisjonelle barne- og ungdomsorganisasjonene. I år vil vi diskutere inkludering i lys av problemstillinger knyttet til kjønn, kommersialisering og fattigdom.

Det sies av og til at Norge er verdensmestre i likestilling. Jeg vet ikke om det er riktig, men jeg vet at den norske likestillingskampen på ingen måte er over. Fortsatt velger norske ungdommer forbløffende tradisjonelt når det kommer til yrkesvalg, spesielt innenfor høyskolesektoren. Jentene velger omsorgsyrker, guttene ingeniørfag. Dette får igjen store konsekvenser for tjenester som berører folk flest, innenfor barnehage, skole og helsetjeneste, og det bidrar til å befeste våre kjønnsstereotyper. Menn tjener dessuten beviselig fortsatt mer enn kvinner for samme arbeid, og selv om kvinnerepresentasjonen i det politiske miljø er større enn før, er fortsatt de tunge maktsentre i Norge - i næringslivet og politikken - kraftig mannsdominerte. Slik har det vært lenge, og slik ønsker vi ikke å ha det lenger!

De frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene kan utgjøre en viktig brekkstang for å få endret nedarvede og foreldede forståelser av kjønnene. Mitt inntrykk er at de fleste av dere er bevisste, både i forhold til at begge kjønn bør være representerte til lokale og nasjonale verv i organisasjonene, men også når det gjelder å utvikle sosiale mekanismer som gjør det like lett for jenter og gutter å finne seg til rette. Kanskje har vi likevel alle noe å lære, om alle de usynlige barrierene og mekanismene som kjønnsforskjellene innebærer? Stilles det ulike uutalte forventninger for hva som er sosialt "tillatt" i organisasjonene for gutter og jenter? Kreves det mer av jentene for å få ledende verv i en organisasjon enn av guttene? Eller er tvert om guttene i ferd med å sakke akterut, og barne- og ungdomsorganisasjonene i ferd med å bli jentedominerte? Programmet på denne konferansen med åtte kvinnelige innledere og to menn, kan kanskje tyde på det! Det må her bemerkes at i fjor var det menn som dominerte blant innlederne.

Jeg har ingen fasit på hvordan dette forholder seg i organisasjons-Norge, jeg er spent på høre deres meninger.

Den moderne likestillingskampen er tett knyttet til kampen mot kommersialisering. Barn og unge - ikke bare jentene, men også guttene - er i dag utsatt for et forbrukspress og et kommersialiseringspress, som var helt utenkelig for bare en eller to generasjoner siden. Et kjennetegn ved det moderne samfunnet er individualisering. I større grad enn tidligere må barn og unge, særlig i ungdomsfasen, skape seg selv og sin egen identitet, og forbruksvarer har fått økt betydning som identitetsmarkører. Barn og unge utsettes for aggressiv markedsføring fra kommersielle interesser som ønsker å tilby ferdige identitetsløsninger. En studie av kjøpepress blant 13-åringer i Oslo viste at deres posisjon som nykommere i ungdomsgruppen skapte usikkerhet, og at forbruksvarer, særlig klær, bidro til å redusere usikkerheten. Og de kommersielle aktørenes interesse i å opprette og vedlikeholde en slik usikkerhet er åpenbar: Reklamen skaper oss i sitt bilde; som evig utilfredse forbrukere, rastløse og engstelige for ikke å ha de "rette" tingene.

En morsom og ironisk, men tankevekkende framstilling av dette identitetspresset finnes i den pågående utstillingen "D + D Lifestyling", som i høst er å se hos Norsk Form i Oslo. Utstillingen er bygget opp som et laboratorium hvor ungdom kan få hjelp og veiledning i å konstruere seg en ny og mer spennende identitet. Klientene får tips til hvilke klær man bør kjøpe, hvilke plastiske operasjoner man bør gjennomføre, hvilke bøker man bør lese og hvilke pop-grupper man bør like. Vi er glade for at prosjektledelsen ved utstillingen har sagt seg villig til å komme på dette seminaret og presentere konseptet.

Økt kroppsfiksering og slankehysteri er en del av dette samme bildet. Kropp er blitt en del av konsumet i vår kultur. Det er ikke noe nytt og uvanlig i det å ha et problematisk forhold til sin egen kropp i ungdomstiden. Men unge i dag bombarderes i langt større grad enn tidligere, gjennom TV-såper, reklame og ungdomsfilmer, med avkledde og perfeksjonerte kropper, iblandet reklamer for slankemidler og plastisk kirurgi. 42% av jentene og 17% av guttene i 15-årsalderen i Norge slanker seg eller ønsker å bli tynnere. Og Dagbladet omtalte nylig en undersøkelse som viste at 97% av britiske kvinner var misfornøyde med sin egen kropp.

De fleste barn og unge sliter naturlig nok med å forholde seg til dette presset. Og for noen er det en umulighet å delta i kjøpekarusellen. Vi vet i dag at det finnes mennesker i Norge som lever i regelrett fattigdom. Fattigdom er for så vidt et relativt begrep, det er få mennesker i Norge som sulter og fryser som en direkte følge av pengemangel. Men det er barn og unge som er utestengte fra fritidsaktiviteter, som ikke får bli med på skoleturer, idrettsturneringer eller drive med helt vanlige hobbyer sammen med sine venner, fordi foreldrene ikke har råd. Dette er en form for nyfattigdom der foreldrenes økonomiske ressurser i stor grad bestemmer barn og unges deltakelse i aktiviteter. Og dette er et problem vi må være spesielt observente på, i en tid hvor arbeidsledighetstallene igjen ser ut til å stige.

Bekjempelse av nyfattigdom, kommersialiseringspress og slankehysteri er høyt prioriterte oppgaver for regjeringen. Vi ønsker å begrense kommersialiseringspresset mot barn og unge, og vi ønsker at ingen barn skal være utestengte fra normale fritidsaktiviteter som følge av pengemangel. Men dette er oppgaver som ikke kan løses gjennom politiske vedtak aleine. Å motvirke kommersialiseringspresset og å sørge for at ulike grupper, også de med dårlig råd, blir inkludert i sosiale fellesskap, forutsetter også at den frivillige sektor er seg bevisst dette ansvaret. Jeg håper dere, de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene i Norge, ser på det som en særskilt oppgave å være en frisone fra og en buffer mot det kommersielle presset. Jeg vet at mange av dere er opptatt av dette og gjør fremragende arbeid innenfor feltet. Nettopp derfor ønsker vi å samle dere alle omkring dette temaet, for å lære av hverandre, få nye ideer og inspirere hverandre.

I denne diskusjonen bør det også være rom for kritisk selvransakelse: gjør vi nok i organisasjons-Norge for å inkludere frivillige fra alle sosiale lag? Hvorfor er det slik at mange av barne- og ungdomsorganisasjonene rekrutterer skjevt, med overrepresentasjon fra øvre sosiale lag? Hvorfor er det slik at slanking og spiseforstyrrelser virker å være minst like utbredt i politisk bevisste barne- og ungdomsorganisasjoner som i andre ungdomsmiljø?

Dette er noen av problemstillingene vi vil diskutere i dag og i morgen. Vi har delt opp temaene slik at vi i dag konsentrerer oss om det som har med kjønn å gjøre, og bruker morgendagen til å diskutere kommersialisering og nyfattigdom generelt. Jeg ser frem til å høre deres synspunkter på disse temaene.

Jeg vil også benytte anledningen til å presentere noe av det regjeringen har gjort i barne- og ungdomspolitikken siden sist. Regjeringen har det siste året lagt frem to stortingsmeldinger som er spesielt relevante for dere : Stortingsmelding nr 39: Oppvekst og levekår for barn og ungdom i Norge og Stortingsmelding nr 40: Om barne- og ungdomsvernet. Jeg vil her helt kort redegjøre for disse to meldingene.

Trygge og gode oppvekst- og levekår for barn og ungdom er blant de viktigste oppgavene i samfunnet vårt. Målet med denne stortingsmeldingen er å bidra til en barne- og ungdomspolitikk som skaper en trygg, meningsfull og utviklende hverdag for alle. Dette er den første samlede melding om barne- og ungdomspolitikk som er lagt frem her i landet.

Et hovedstikkord for stortingsmeldingen er deltakelse. Vi ønsker at barn og unge skal være aktive deltakere i utformingen av barne- og ungdomspolitikken. I Norge har vi både gjennom lovverket og ved ratifisering av FNs konvensjon om barnets rettigheter slått fast prinsippet om barn og unges rett til å si sin mening og til å bli hørt. I FNs konvensjon om barnets rettigheter, artikkel 12, heter det at barn har rett til å gi uttrykk for synspunkter i alle spørsmål som angår dem, og at disse synspunktene skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Dette er en målsetning det er lett å være enig i, men det er en stor utfordring å sikre at dette følges opp i praksis og ikke drukner i politiske festtaler. Dette er først og fremst et ansvar for kommuner og fylker, men også statlige myndigheter kan bidra, blant annet gjennom å stille krav til kommunene om medvirkning fra barn og ungdom når det søkes om støtte fra tilskuddsordninger.

I løpet av de siste årene er det etablert egne organ for innflytelse for barn og ungdom i rundt 340 av landets kommuner. Navnene varierer fra barnas kommunestyre, ungdommens kommunestyre, barne- og ungdomsråd, kommunale elevråd til kontaktutvalg mellom ungdom og politikere. Det er store forskjeller fra kommune til kommune hvordan barn og unges deltakelse er lagt opp, og hva de faktisk oppnår. Noen legger liten vekt på innflytelse og mer på læring i demokrati. Andre er bevisste på at barn og ungdom skal ha reell innflytelse og se resultater av sine innspill. Stortingsmeldingen understreker betydningen av at arbeidet legges opp ut fra lokale forutsetninger, at det gis rom for ulike metoder og arbeidsformer og at barn og unge får delta ut fra egne forutsetninger og på egne arenaer.

Et overordnet prinsipp for arbeidet med barn og unges deltakelse er å sikre reell innflytelse som gir synlige resultater, både på kort og på lang sikt. Det er viktig at premissene gjøres klare, slik at medvirkning ikke fører til frustrasjon og manglende tro på at det nytter å engasjere seg. Arbeidet må legges opp slik at det blir mulig å følge opp noen av de ønsker og behov som barn og unge melder fra om. Det er også viktig å sikre en rask tilbakemelding om den videre oppfølgingen. Vi arbeider ikke med deltakelse for at barn og unge skal føle at de har innflytelse, men for at de faktisk skal ha det!

For å stimulere til en god barne- og ungdomspolitikk i kommunene vil regjeringen årlig utpeke en barne- og ungdomskommune. Dette skal være en kommune som har utmerket seg gjennom et langsiktig arbeid for å bedre oppvekstmiljøet. En forutsetning for utvelgelsen er at kommunen har lagt vekt på et godt samspill lokalt, mellom ulike etater og tjenester, og mellom offentlig og frivillig sektor. Dialog med barne- og ungdomsmiljøene vil stå sentralt, og kommunens arbeid for å gi barn og unge innflytelse lokalt vil bli vektlagt.

Regjeringen la rett før sommeren også fram en stortingsmelding om barne- og ungdomsvernet. Det er en omfattende melding, men jeg vil her trekke fram noen områder der vi har et forbedringspotensiale. I stortingsmeldingen konkluderes det med at barnevernet - til tross for positiv utvikling de siste årene - står overfor noen viktige utfordringer. For det første: Barnevernet kommer ofte for sent inn til å kunne yte god nok hjelp til utsatte barn og deres familier. For det andre: Samarbeidet med andre etater og hjelpetjenester er ikke godt nok. For det tredje: Barnevernets legitimitet i befolkningen er relativt lav. Og for det fjerde: Det er for liten politisk bevissthet og for lite engasjement rundt barnevernets arbeid i kommunene. Alle disse punktene er svært viktige, men jeg vil spesielt trekke fram det første punktet: at barnevernet kommer for sent inn. I stortingsmeldingen er vi opptatt av at barnevernet skal arbeide mer forebyggende, og det handler jo nettopp om å komme inn i en tidligere fase, før skadene er for store. Vi mener at barn i de fleste tilfeller har det best dersom de vokser opp hos sine biologiske foreldre. Derfor er det viktig å oppdage omsorgssvikt eller manglende oppfølging, rusmisbruk, psykiske problemer eller liknende så tidlig som mulig. Da kan barnevernet sette inn hjelpetiltak og bistå familien slik at de kan ta vare på ungene sine. Det beste er hvis en kan unngå institusjonsplassering og at barna og ungdommene kan få fortsette å leve i nærmiljøet sitt. I nærmiljøet finner vi også dere, de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene. Kanskje kan vårt felles fokus på inkludering av ulike grupper i organisasjons-Norge, gjøre det lettere for barn og unge med spesielle livserfaringer å bli inkluderte i organisasjonene?

Jeg skal ikke si mer nå om disse to stortingsmeldingene, men jeg håper dere blir inspirerte til både å lese og bruke dem fremover. Nå er jeg nysgjerrig på å høre deres innspill til hva vi burde prioritere og hvordan vi burde arbeide. Dere som er samlet her har en ekspertise på det å være ung i Norge som departement og forvaltning bare kan få indirekte. Dere utfordres herved til å komme med innspill, kommentarer, spørsmål og kritikk. Jeg skal lytte og forsøke å besvare etter beste evne. Som mange av dere vil kjenne til, er vi midt oppe i en prosess med forenkling av støtteordningen til barne- og ungdomsorganisasjonene. Det er sikkert mange av dere som har synspunkter på det arbeidet. For å "rydde" de to diskusjonene, foreslår jeg at vi kommer tilbake til forenklingsforslaget, etter at denne generelle innspillsrunden til regjeringens barne- og ungdomspolitikk er over.

Helt avslutningsvis vil jeg igjen trekke fram nøkkelordene inkludering og deltakelse. Det skal være ledetråden for regjeringens barne- og ungdomsarbeid, og det bør være en viktig ledetråd også i deres arbeid i de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene. Vi som er her i dag er innenfor, vi er med våre verv og posisjoner inkluderte i "det gode selskap". Det er i vårt daglige arbeid så alt for lett å glemme alle dem som faller utenfor, som av ulike grunner ikke føler seg hjemme i våre sammenhenger. Tersklene må være lave og inngangsdørene må være mange og vidåpne inn i organisasjonene. I løpet av disse to dagene skal vi finne ut litt mer, om hvordan vi skal få til det!

Takk for oppmerksomheten!