Statsråd Laila Dåvøy, Barne- og familiedepartementet

Barnevern og rus

Innlegg på åpent møte i Tønsberg, 18. november 2002
Arrangør: Landsforbundet mot stoffmisbruk

Takk for invitasjonen til å innlede om det viktige temaet om barnevern og rus.

Jeg vil begynne med noen ord ei jente på 14 år har skrevet på Barneombudets nettsider. Ordene gir oss et lite glimt av hvordan det er å ha en foreldrer som ruser seg.

Mitt forhold med mammaen min er fryktelig!
Hun er alkoholiker.
Hun har sagt flere ganger til meg at hun hater meg og ønsker jeg var død, men da har hun vært full!
Men når hun er edru, så er hun fortsatt fæl mot meg, det føles i allefall slik! Hun gjør sånn at jeg føler meg mindre verd, jeg får skylda får alt av henne og til og med når jeg ikke har gjort noe!

Men problemet er, jeg vil nemlig ikke såre noen! Jeg har vurdert flere ganger å ringe barnevernet, men har ikke gjort det!
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hva skal jeg gjøre?

Det hun skal gjøre er å ta kontakt med hjelpeapparatet. Skolehelsetjenesten, lærer på skolen, barnevernet eller andre. Der skal hun møte godt kvalifiserte hjelpere som skal ta ansvar for at jenta og hennes familie får nødvendig støtte og behandling. Hjelperne skal ta ansvar for at innsatsen rundt jenta og hennes familie blir koordinert på en god og effektiv måte

Regjeringen tar på alvor at det er barn som lever med foreldre som ruser seg. To utfordringer peker seg ut i:

• Hjelpeapparatet må oppdage misbruk i familier. Fagfolk, og nærmiljøet rundt barn og foreldre, må tørre å bry seg! Vi må ta inn over oss at mange barn lever med rusmisbrukende foresatte. Fagfolk må våge å vurdere rusmisbruk som en mulig forklaringsfaktor for barnets utvikling og atferd.
• Hjelpetjenesene må samarbeide om tiltak. Hjelpetjenester må sammen mobilisere alle gode krefter og samarbeide for å gi barnet og familien et helhetlig, koordinert og sammenhengende tilbud. Tjenestene må ansvarliggjøres. Kvaliteten på tjenestene må økes. Det må settes fokus på samarbeid mellom hjelpetjenester.

Hvor mange barn rammes av foreldres rusmisbruk? Vi har ingen sikre tall, men vi vet mørketallene er store. Det er fortsatt stor diskrepans mellom hva som oppdages og realitetene. Jeg har sett overskriftene i media her i Vestfold om at så mange som 15.000 barn kan ha problemer med foreldrenes misbruk, mens kommunene i fylket har registrert vel 650 barn med slike problemer (jf. NRK Vestfold). Uten ambisjoner om å forklare registrerer jeg at både staten, fylkene og kommunene har utfordringer knyttet til å oppdage misbruksfamilier slik at barna – og deres foreldre – får nødvendig behandling og hjelp.

Regjeringens ruspolitikk

De siste års økning i bruken av legale og illegale rusmidler bekrefter viktigheten av temaet for møtet. Alkohol er fortsatt det vanligste rusmidlet i Norge. Og det rusmiddel som fører til flest skader, ulykker og vold – både hjemme og ute. Regjeringen la sammen med budsjettet fram en handlingsplan mot rusmiddelproblemer (2003-2005). Vi legger opp til målrettet og systematisk arbeid gjennom planperioden for å redusere de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk. Det gjelder også å redusere skader på barn som erfarer at en eller begge foreldrene ruser seg. Regjeringen legger vekt på en helhetlig strategi og prioriterer de yngste og de tyngste. Kunnskapsbygging er et viktig mål. Vi vektlegger også evaluering for å kunne velge effektive virkemidler, både når det gjelder forebygging og behandling.

Jeg kunne snakket mye om Barne- og familiedepartementets arbeid knyttet til barn som er i risiko for utvikling av rusproblemer, og ungdom som har alvorlige atferdsvansker hvor rusproblematikk også kan være en del av bildet. Her har vi blant annet en stor satsing på utvikling av behandlingsmetodene PMT – foreldretrening- og MST – multisystemisk terapi. Metodene er familiebaserte og tidsavgrensede. Barnets lokalmiljø mobiliseres. Forskning fra USA viser at metodene er meget effektive – ikke minst på lang sikt. Norsk forskning støtter oppunder resultatene som forskningen i USA viser. Jeg har lagt merke til at fylkesbarnevernet i Vestfold, i samarbeid med Atferdsprosjektet ved Universitetet i Oslo – som støttes av flere departementer – nå har satt i gang et pilotprosjekt for implementering av PMT – foreldretrening - i barnevernet. Dette er et spennende arbeid jeg ser fram til å høre erfaringer fra når prosjektet har kommet så langt.

Men nå over til det jeg i kveld vil sette fokus på – nemlig barn som vokser opp med rusmisbrukende foreldre.

Rus i et familieperspektiv

Dersom et eller flere familemedlemmer misbruker rusmidler, angår det ikke bare rusmisbrukeren selv, men i høyeste grad resten av familien.

Familien er den grunnleggende sosiale enheten i samfunnet, og forholdet i familien er av stor betydning for enkeltmennesket. Det er i familien grunnlaget for den enkeltes trygghet og personlighet legges. Derfor må vi se på bruk av rusmidler i et familieperspektiv. Vi må erkjenne at foreldres bruk av rusmidler virker inn på barna. Det er konsekvenser av inntak som betyr noe for barn.

Foreldre må sette spørsmål ved egne rusmønstre. Det er ikke en klar grense mellom bruk og misbruk av rusmidler. Frid Hansen ved Borgestadklinikken (1990) sier at det er et rusrelatert problem når bruken av rusmidlet går utover de oppgaver og funksjoner som skal ivaretas i familien, og når følelsesmessige bånd mellom menneskene i familien belastes og forstyrres av rusmiddelinntaket. Hennes syn på når bruk går over til å bli et problembruk, støtter jeg fullt og helt.

Rusmisbruk – et tabuområde

Jeg vet jeg har mange med meg når jeg sier at rusmiddelmisbruk fortsatt er et tabuområde i samfunnet vårt. Vi tør å kommentere en nedslitt stoffmisbruker eller alkoholmisbruker, men jeg mener hjelpeapparatet og folk flest ikke ønsker å vite eller å forholde seg til at foreldre kan ha et problembruk av rusmidler.

Det er ikke lett å snakke med foreldre om noe som er tabubelagt. Gode hjelpere vil bli møtt av foreldrenes forsvar, gjennom benektning og bagatellisering. For å kunne hjelpe barna er vi nødt til å bryte barrierer som hindrer åpenhet. Barn har rett til å få nødvendig støtte og hjelp i den situasjonen de er i.

Taushet, isolasjon og benektning kjennetegner ofte familier hvor en eller begge foreldrene misbruker rusmidler. I tillegg ser vi at roller byttes om på tvers av generasjonsgrenser – barnet tar ansvar for hele familien. Barn i misbruksfamilier har også større risiko for å bli utsatt for fysisk mishandling og seksuelle overgrep. Angst, søvnvansker, tvangshandlinger og konsentrasjonsvansker er eksempler på tegn barnet viser på et problembruk av rusmidler i familien. Vi må ta barn i misbruksfamilier på alvor! Profesjonelle hjelpere – om de er ansatte i barnehage, på helsestasjonen, i skolen, eller i barnevernet må tørre å ta opp foreldres rusmisbruk! Hjelpetjenester må bli flinkere til å oppdage og gripe inn tidlig når det er mistanke om rusmisbruk.

Samarbeid

For at barnet skal kunne få nødvendig støtte og hjelp er det behov for at alle hjelpeinstanser drar i samme retning. Det forutsetter godt samarbeid og samordning.

I meldinga om barne- og ungdomsvernet trekker vi fram at b arnevernet bør være en sentral aktør i arbeidet for utsatte barn og unge. Vi må erkjenne at samarbeidet med andre etater og hjelpetjenester ikke er godt nok. Barnevernloven pålegger barnevernet et utstrakt samarbeidsansvar med andre tjenester. I dag har ingen etat hovedansvaret for å samordne innsatsen for utsatte barn og unge i kommunene. Vi mener en etat i kommunene bør ha et koordineringsansvar. Ut fra barnevernloven er det naturlig at barnevernet har en slik rolle.

For å få til et bedre samarbeid mellom ulike tjenester er det nødvendig at forståelsen av taushetsplikten endres. Det er nødvendig at barnevernet gir tilbakemeldinger til andre samarbeidsetater,og ikke "gjemmer" seg bak taushetsplikten.

Barne- og familiedepartementet er opptatt av at barneverntjenesten og andre hjelpetjenester skal tilpasse seg brukernes behov. Samordning er derfor et sentralt stikkord. Et av de viktigste tiltakene vi trekker fram i meldingen er at aktuelle departmenter i samarbeid med kommunene vil sette i verk en bred utredning for å vurdere barnevernet, barnehager, skolen, fritidssektoren, PPT, helsestasjonene og skolehelsetjenesten i sammenheng og vurdere det helhetlige tilbudet til barn ut fra brukerne sine behov. Målet er å gi de som har behov for tjenester fra flere aktører, et koordinert, helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud.

Familier hvor rusmisbruk skjer, vil ofte ha behov for hjelp fra flere hjelpeinstanser. Barnehage, skole, PPT, helsestasjon, barnevern, behandlingsinstitusjoner og psykiatrien må arbeide i samme retning. Å utvikle et godt samarbeid i arbeidet med utsatte barn og unge er en forutsetning for å lykkes. Et nærliggende eksempel for meg å nevne er behandlingsmetoden MST – "Multisystemisk terapi", som jeg var inne på tidligere. Metoden forutsetter mobilisering og samordning i blant annet alle hjelpetjenester rundt barnet. Og det virker! Samarbeid og ansvarliggjøring er viktige nøkler for å lykkes!

Samarbeider vi ikke om utsatte barn og unge, vil tilbudet barna får være fragmentert og kanskje dra i forskjellig retning. Arbeider vi ikke for å finne gode tiltak tilpasset det enkelte barns styrker og nettverk, tror jeg vi vil få flere omsorgsplasseringer. Avdekker vi ikke rusmisbruk hos foreldrene vil mange barn gå til grunne.

Jeg vil nevne at Regjeringen i oktober la fram Ot.prp. nr 9 (2002-2003) med forslag om statlig overtakelse av fylkeskommunens oppgaver på barnevern- og familievernområdet. Samtidig blir det åpnet for forsøk der enkelte store kommuner, eller flere små gjennom interkommunalt samarbeid, kan ta seg av disse oppgavene. Det vil bli foreslått en ny forvaltningsmodell med fem regionale enheter, lokalisert i følgende steder: Alta, Trondheim, Bergen, Tønsberg og Oslo.

Bakgrunnen for at vi har hatt en gjennomgang av hvor barnevernet og familievernet skulle forankres, er reformen i helsevesenet hvor staten har overtatt det ansvaret, og fordi staten også har overtatt deler av rusomsorgen. Det var derfor nærliggende å tenke seg en statlig overtakelse av barnevernet og familievernet.

Regjeringen tar sikte på at flere forhold i barnevernet skal bli bedre når staten (og i noen få tilfeller kommunene) overtar andrelinjeansvaret:

• bedre faglig bistand til kommunene slik at ingen barn blir sviktet av det offentlige, og færrest mulig barn får behov for langvarig institusjonsplass
• bedre koordinering av tjenestene
• bedre kvalitetssikring av tiltakene
• bedre og mer differensiert tilbud om institusjonsplass og spesialtjenester til de barna som trenger det
• bedre økonomisk kontroll

Regjeringen ser at endring i forvaltingsmodellen for barnevernet, sammen med rusreformen og reformen i psykiatrien, gir økte muligheter for utvikling av samarbeid til det beste for brukerne.

Tiltak

Hvordan kan vi så hjelpe barna hvor en eller begge foreldrene er rusmisbrukere? I stortingsmelding nr. 40 (2001-2002) Om barne- og ungdomsvernet peker vi på at familie- og nærmiljøorienterte metoder er viktige virkemidler. Å hjelpe familien vil ofte være den beste hjelpen barnet kan få. Fagfolk i alle fagmiljøer innser mer og mer betydningen av å stimulere familiens egne ressurser innenfor en helhetlig ramme, samtidig som det settes inn hjelpetiltak der barnet har særlige behov. I meldinga drøftes en rekke tilnærminger som er egnet til å hjelpe barn og unge og deres familier på en helhetlig måte. Å utvikle et godt samarbeid med familien er nødvendig. Etter Regjeringens oppfatning er det behov for at nærmiljøorienterte og familiebaserte metoder blir brukt i betydelig større grad enn i dag. En slik dreining av perspektivet på barnevernets arbeidsmåter er for øvrig også i tråd med Regjeringspartienes politiske plattform. Målet er flere funksjonsdyktige familier og mindre omsorgssvikt.

Å hjelpe barnet gjennom å hjelpe familien er også viktig som en første innfallsvinkel i arbeidet med barn med rusmisbrukende foreldre. Det handler blant annet om å finne de elementer i barnets nettverk – familie, skole, fritid – som kan bidra til å trygge og beskytte barnet. Og det handler om å utvikle barnets sterke sider. Fra forskningen vet vi at barn som får informasjon og følelsesmessig støtte klarer seg bedre. Vi vet at barn som blir beskyttet slik at det ikke utsettes for situasjoner hvor rusmisbruk foregår klarer seg bedre. Vi vet at om konfliktnivået i familien holdes nede bidrar dette positivt. Vi vet at å gi barnet en eller flere personer utenfor kjernefamilien det kan støtte seg til, er viktig. Vi vet at å hjelpe den rusfrie forelder til å fokusere på seg og sine barn hjelper. Et bredt spekter av tiltak kan bidra til å støtte barnets utvikling.

Barne- og familiedepartementet gir midler til utvikling og evaluering av metoden " Familierådslag" til bruk i barnevernet. Metoden innebærer at den utvidede familie, dvs slektninger eller nære andre, trekkes inn for å gi nødvendig støtte og hjelp til barnet og familien. Familiens nettverk vil få muligheten til å være med på å lage et opplegg og de ansvarliggjøres i forhold til de tiltak som iverksettes overfor barnet og familien.

Jeg vil også nevne arbeidet til den ikke ukjente Paal-Andre Grinderud ved det tidligere Wandasenteret i Drammen. Barne- og familiedepartementet gir midler til Paal-Andre Grinderuds stiftelse som skal bistå lokale initiativtakere som ønsker å lage tilbud til barn og unge med rusmisbrukende familiemedlemmer.

Noen ganger er ikke omsorgstiltak nok for barn som har levd med rusmisbrukende foreldre. Barnet kan også ha behov for behandlingstiltak. Tradisjonelt arbeider barnevernet ut fra et perspektiv om at et barn har behov for omsorgstiltak. Det vil derfor være en utfordring for barnevernet å vurdere og henvise barn som har behov for det, til behandling. Samtidig mener jeg det er en utfordring for instanser som tradisjonelt gir behandling, å innse at det barnet de behandler som har foreldre som ruser seg – også kan ha et omsorgsbehov utover det foreldrene er i stand til å gi. En helhetlig vurdering av barnets behov er en forutsetning for å gi nødvendig støtte og trygghet for utvikling.

Noen ganger vil konsekvensen av foreldres rusmisbruk være at de fratas omsorgsretten for sine barn. Det beste tiltaket for barnet vil altså være at det ikke lenger bor sammen med foreldrene. Jeg vil understreke at hjelpetiltak alltid skal være vurdert og om mulig prøvd, før omsorgsovertakelse foreslås. Dersom hjelpetiltak er tilstrekkelig virksomme kan man unngå å skille barn og foreldre. Samtidig må vi ha i bakhodet at både teori og praksis gir klare indikasjoner på at barn blir sterkt skadelidende av å leve under utilfredsstillende forhold i hjemmet.

Fosterhjem er det mest brukte plasseringsalternativet når barnevernet tar over omsorgen. Ved valg av fosterhjem skal det etter regelverket gjøres en konkret vurdering av formålet med plasseringen. Hensynet til barnet skal være avgjørende. I stortingsmeldingen om barne- og ungdomsvernet drøftes spørsmålet om barnevernet først må søke etter fosterhjem i familien og i nettverket til barnet. Dagens regelverk og retningslinjer inneholder verken forbud mot eller plikt til å søke etter fosterhjem i familie og nettverk. Regjeringen er opptatt av å støtte å styrke familien, og vi mener det er behov for å fokusere på de ressursene som finnes hos foreldrene og familien ved vurdering av hvor barnet skal bo. Jeg vil likevel understreke at barnevernet må sikre at ønsket om flere familieplasseringer ikke går ut over hensynet til hva som er den beste løsningen for det enkelte barn.

Avslutning

Jeg er glad for å ha fått denne anledningen til å fokusere på barn som lever med foreldre som ruser seg. Jeg har pekt på to utfordringer, nemlig å oppdage rusmisbruk i familier og utvikling av et godt samarbeid mellom hjelpetjenester for å kunne gi koordinerte og sammenhengende tilbud.

Jeg vil takke Landsforbundet Mot Stoffmisbruk som har tatt initiativ til dette åpne møtet om oppvekstvilkår til barn som lever med foreldre som ruser seg. Landsforbundet gjør et godt stykke arbeid i kampen mot narkotika. Dere har stor kunnskap i hvordan oppdage misbruk og erfaringer som er en støtte og veiviser for andre. Jeg vil understreke betydningen av den innsatsen som frivillige organisasjoner gjør, også innenfor rusfeltet.

Med disse ordene takker jeg for meg.