Statssekretær Odd Anders With, Barne - og familiedepartementet

Foredrag for forbrukerutvalgene i de 4 nordligste

Alta 21. Februar 2002

Jeg takker for invitasjonen til å komme hit til Alta!

Det er en lang reise, men det er også viktige temaer dere har satt på dagsorden.

(1) Det første jeg er bedt om å si noe om er omorganiseringen av Forbrukerrådet, og hva vi tenker oss skal skje med forbrukerarbeidet i fylker og kommuner.

Som dere vel er kjent med har det vært en lang forhistorie, med diverse utredninger og forslag. Jeg skal ikke gå i detalj om historikken, men bare angi kort hva som er bakgrunnen for at vi nå ønsker å gjøre visse endringer:

Det første argumentet har å gjøre med tydelighet i roller:

Forbrukerrådet er i dag en blanding av forvaltning og interesseorganisasjon, uten helt klare linjer mellom de ulike rollene. På den ene side er organisasjonen administrativt en del av statsforvaltningen, på den annen side har den som interesseorganisasjon full frihet i forbrukerpolitiske spørsmål. Vi mener dagens styringsstruktur, og arbeidsdelingen mellom direktør og rådsforsamling, ikke er ideell når det gjelder å balansere disse to rollene. Det har vært en generell tendens i forvaltningen i flere år - og særlig tydelig i diskusjonen rundt enkelte tilsynsorganer - at man i større grad ønsker å rendyrke roller. I påvirknings- og beslutningsprosessene på europeisk nivå har de rene interesseorganisasjoner en klart definert plass. Et organ som er nær knyttet til statsforvaltningen kan da i noen sammenhenger ha visse problemer med å bli oppfattet som et legitimt talerør for forbrukerinteressene. Dette siste er ikke noe hovedpoeng, men det illustrerer et ønske om- og behov for å rendyrke rollene.

Et svar på dette kunne være å omdanne Forbrukerrådet til en ikke-statlig og fullstendig frittstående organisasjon, en såkalt NGO, på linje med det danske Forbrugerrådet eller svenske Konsumentrådet. En slik løsning, med en fast rundsum-bevilgning fra staten, kunne vært logisk dersom organisasjonen hadde kun en sentralisert påvirknings- og informasjonsfunksjon. Forbrukerrådet har imidlertid bredere oppgaver: Vi tviler på at en NGO ville kunne ivareta den rådgivning og bistand til forbrukere i hele landet, som er en helt sentral del av Forbrukerrådets virksomhet.

Når vi ser behov for å klargjøre Forbrukerrådets status og styringsstruktur, er vi altså kommet frem til formen "forvaltningsorgan med særskilte fullmakter", som er brukt en del blant annet innenfor forskningssektoren de seinere år. Vi mener at denne tilknytningsformen, som innebærer at det opprettes et styre, med både et administrativt og faglig styringsansvar, vil tydeliggjøre Forbrukerrådets uavhengighet til staten.

Hele denne argumentasjonen går altså på de mer formelle rolle- og styringsaspektene. I praksis kan man kanskje si at den status vi nå gir Forbrukerrådet bringer formalitetene mer i overensstemmelse med realitetene - slik disse har vært i alle år siden opprettelsen av denne organisasjonen. De facto har jo Forbrukerrådet hatt vide fullmakter på det faglige området – og det lenge før (såkalte) "særskilte fullmakter" ble et innarbeidet begrep i forvaltningen.

Det andre argumentet for å endre status og vedtekter er et ganske trivielt og praktisk hensyn: nemlig ønsket om å komme bort fra ordningen med at rådets inntekter går inn i statsbudsjettet. Håndteringen av inntektene fører nemlig til en del besværligheter i form av ekstra saksbehandling så å si hvert år, når inntektene avviker fra budsjettet (- enten det handler om mer- eller mindreinntekter). Med salgsinntekter (fra blader og bøker) som utgjør omtrent en fjerdedel av totalbudsjettet, og med en variasjon i inntektene fra det ene år til det neste som vanskelig kan forutsees nøyaktig, så vil det være bedre at Forbrukerrådets inntekter tilbakeføres direkte til virksomheten. Styret vil uansett ha et resultatansvar, og bør derfor fritt kunne disponere inntektene. På den måten blir bevilgningen fra staten kun en nettooverføring, noe som blir enklere for alle parter. Dette er altså et rent praktisk argument, og jeg tror det er lite kontroversielt. Ordinære forvaltningsorganer, slik Forbrukerrådet rent formelt er i dag, kan ikke ha denne formen for nettobudsjettering. Det er altså en forutsetning at organisasjonen gjøres til "forvaltningsorgan med særskilte fullmakter" og at det opprettes et styre som har et økonomisk ansvar.

Den tredje begrunnelsen for at vi gjør endringer i vedtektene er rett og slett at strukturen i Forbrukerrådet har ligget fast i mange år, mens alt annet i verden har endret seg. Noen stikkord som illustrerer hva jeg sikter til;

-markedet er utbredt til mange flere områder,
-økonomien er mer åpen,
-reklame og kommersialisering er mer gjennomtrengende,
-informasjons- og kommunikasjonsteknologi har redusert avstander og gjør at alt går raskere, og ikke minst;
-massemedia har en annen rolle; de setter dagsorden og har langt sterkere innflytelse i samfunnet enn for 30 år siden.

Når man ser på Forbrukerrådets styringsstruktur, slik den beskrives i vedtektene, så føler man seg hensatt til 1970-tallssamfunnet og et i og for seg fint ideal - som kanskje er noe mer falmet i dag - om representativt demokrati og organisasjonsinnflytelse. Nå velger jeg her å være ganske direkte når jeg fastslår at det forbrukerpolitiske bidrag fra kommune- og fylkesnivå, og fra de såkalte landsmøteorganisasjonene, over tid har vært relativt beskjedent. Når det finnes en rekke positive eksempler, altså unntak fra dette hovedinntrykket, så er nok det mest et utslag av at det også her (selvfølgelig) finnes flinke og engasjerte enkeltpersoner. Hvis jeg skal sette det på spissen så kan jeg si at den formelle representasjon fra fylkes- og organisasjonsnivå inn i Forbrukerrådets styrende organer rett og slett ikke har gitt noe stort bidrag til forbrukerpolitikken, i hvert fall ikke i de senere år. Derfor tror jeg vi bør tenke annerledes når det gjelder å koble Forbrukerrådets organisasjon både til de organiserte samfunnsinteressene - og til det engasjement som helt opplagt finnes på grasrota; blant forbrukerne.

Disse tre momentene som jeg har nevnt er altså vårt utgangspunkt, og bakgrunnen for at vi arbeider for å gi Forbrukerrådet nye vedtekter. Modellen vil da bli, i helt korte trekk, at vi gir Forbrukerrådet fullmakter til å råde over egne inntekter; at tilskuddet fra staten gjøres til en nettobevilgning. For å få til dette må det opprettes et styre for organisasjonen, med både administrativt og faglig styringsansvar. Denne konstruksjonen vil tydeliggjøre organisasjonens frie og uavhengige stilling, også i forhold til myndighetene. Styret, som vi tenker oss skal bestå av 7 personer, vil altså få et mye mer omfattende ansvar enn det rådsmøtet har i dag. Både rådsmøtet og landsmøtet, slik vi kjenner det, vil falle bort. For å ivareta dialogen med de organiserte samfunnsinteressene opprettes et rådgivende forbrukerpolitisk forum, med inntil 25 representanter. Her vil det også være åpent for representasjon fra lokalpolitisk nivå. Det er tanken at sammensetningen av interesser i forumet ikke skal ligge fast, men variere over tid, slik at det hele tiden skal bestå av aktører som er med i den aktuelle forbrukerpolitiske debatten. Vi vil la det være opp til styret å invitere relevante interesser til å la seg representere i forumet.

Jeg skal ikke gå mer i detalj om de overordnede trekk ved den nye organisasjonsmodellen. (Vedtektsforslaget er kjent blant de ansatte i Forbrukerrådet, da det ligger ute på intranettet deres.) Det er særlig forbrukerarbeidet i fylker og kommuner dere har utfordret meg på her.

En av oppgavene til fylkets forbrukerutvalg/forbrukermøtet i fylket er å utpeke representasjon til Forbrukerrådets landsmøte. Når jeg nå har skissert at landsmøtet i den formen vi kjenner vil falle bort, så blir det jo nødvendig å spørre også: Hva har vi igjen på fylkesnivå når vi tar bort koblingen til landsmøtet.

Vi kan jo begynne med å slå fast at det forbrukerpolitiske aktivitetsnivå både på fylkes- og kommuneplan er ganske begrenset - om enn noe varierende. Det tror jeg er noe alle kan være enige om.

Det heter i Forbrukerrådets vedtekter (§ 11) at det " i hver kommune bør være et kommunalt organ med ansvar for forbrukerspørsmål". Egne forbrukernemnder er vel likevel i dag en sjeldenhet i norske kommuner. Noen steder er andre utvalg, med et bredere arbeidsfelt, tillagt et ansvar også for forbrukersaker. Men i svært mange kommuner er det nok i praksis slik at dette området knapt blir ivaretatt. Vedtektene fastslår videre (i § 10) at " i hver fylkeskommune velger fylkestinget et forbrukerutvalg bestående av formann og minst 4 medlemmer (…)". Jeg har ikke helt oppdaterte fakta på dette, men de seinere årene er det vel omtrent halvparten av fylkene som ikke har hatt noe slikt utvalg.

Bestemmelsene om hhv forbrukernemnder og – utvalg er nemlig ikke lovpålagt; de står kun i vedtektene, og er derfor ikke bindende for fylker og kommuner. Når vi nå først går igjennom vedtektene - ( og det er noe vi gjør av de 3 andre årsakene, som jeg nevnte innledningsvis ) - så er det nødvendig også å ta stilling til disse formuleringene om nemnder og utvalg. Rent prinsipielt så mener jeg det er lite heldig at noe er vedtektsfestet når det ikke blir etterlevd i praksis. Å innføre en lovhjemling, for på den måten å pålegge kommuner og fylkeskommuner disse oppgavene, anser jeg ikke som aktuelt. Som begrunnelse er det vel tilstrekkelig å vise til den omfattende og - dessverre stadig like aktuelle - debatten om statlige pålegg og manglende ressurser.

Vi har på denne bakgrunn kommet til at når man innfører nye vedtekter for Forbrukerrådet, så vil det være naturlig å fjerne det som i dag står om nemnder og utvalg. Vi vet at utvalgene i noen fylker – blant annet her nordpå, etter det jeg har inntrykk av - fungerer bra. Og det er ikke noe ønske om å nedlegge det som måtte finnes av fylkes- og lokalpolitiske engasjement i forbrukerspørsmål. Jeg anser imidlertid at tiden nå er inne for å tenke i nye baner. Er det i det hele tatt mulig å styre det lokale engasjement på dette området ved hjelp av sentrale/statlige direktiver eller vedtekter ? Erfaringene, slik jeg har fått det fremstilt, fra de seineste tiårene, gjør at jeg er i tvil om det.

Derfor: La oss heller snu det hele opp ned. Hva er det som er kjernen i forbrukerarbeidet, og basis for den troverdighet og tillit Forbrukerrådet har opparbeidet som talerør for forbrukerne? Jeg mener bestemt at det er den direkte kontakten med publikum, ved forbrukerkontorene; dialogen med 140.000 enkeltpersoner hvert år om kjøpstvister og andre hverdagsproblemer. Gjennom daglig veiledning, bistand og klagesaksbehandling blir forbrukernes situasjon så å si tatt på pulsen. Dette gjør at kontorene - dvs. Forbrukerrådet - får en nærhet og en innsikt i forbrukernes situasjon, som i neste omgang kan omsettes i forbrukerpolitiske initiativ og utspill. Derfor er det her vi må ha fokus!

Vi klarer ikke å skape engasjement, for eksempel i kommunene, gjennom vedtekter eller andre direktiver fra departementet. Forbrukerrådets kontorer må rett og slett etablere et forbrukerpolitisk nettverk, ved å invitere og utfordre ulike interesser på en måte som stimulerer. Lokalt forbrukerarbeid blir det snakk om først når dere som arbeider med forbrukerspørsmål ute i fylkene greier å få for eksempel en kommune til å innse at den selv har utbytte av - eller i det minste en moralsk forpliktelse overfor sine egne innbyggere til - å arbeide med brukerperspektiv og brukerhensyn. Først da får dette arbeidet et innhold - så kan heller formen være åpen og tilpasses i det enkelte tilfelle. Dette er grunnen til at jeg tror det er feil å begynne med formalitetene, og at vedtektene spiller en liten rolle i denne sammenheng. Det handler om innholdet, og det må dere – ved Forbrukerrådet, forbrukerkontorene - skape selv ! Jeg er sikker på at dere kan finne mye godt og relevant stoff i denne sammenheng både i regjeringens program for modernisering av offentlig sektor, og i Forbrukerrådets egen strategiplan.

Da har jeg sagt det jeg hadde på hjertet i dette spørsmålet, og jeg har vel på sett og vis spilt ballen over til dere. Jeg er åpen for å få en pasning tilbake, enten fra møtet her i dag eller på annen måte, og da vil jeg gjerne ha det i form av et konstruktivt tilbakespill om hvordan vi som sentrale myndigheter og dere ute i fylkene kan bidra sammen for å få til et lokalt forbrukerpolitisk engasjement innenfor den modellen jeg har skissert.

(2) Så til det andre hovedtemaet; barn og kommersiell påvirkning:

Som dere er kjent med: Nyborg-utvalget la i februar i fjor frem utredningen som de kalte " Oppvekst med prislapp?" (NOU 2001: 6). Utvalget ble nedsatt av Sentrumsregjeringen i 1999 med mandat .... å foreslå tiltak for å redusere det kommersielle presset mot barn og unge og bevisstgjøre dem slik at de blir bedre i stand til å møte den kommersielle påvirkning som de utsettes for (…).

Utvalget presenterte en lang liste med forslag, hele utredningen var ute på høring i fjor sommer, og departementet har samlet og gått igjennom uttalelsene. Problemstillingene som trekkes opp er store og kompliserte, og vi har fått på bordet et omfattende materiale, så det er ikke til å unngå at vi bruker litt tid på å behandle dette. Vi har derfor ikke konkludert og lagt frem ferdige tiltak enda. Forhåpentlig vil vi presentere tiltakene samlet, i form av en handlingsplan eller lignende. Jeg kan ikke si akkurat når - men i løpet av dette året. Det er status på selve saken.

Dette er altså ett av de forbrukerpolitiske områdene som vi er sterkt opptatt av. I regjeringens politiske grunnlagsdokument, Sem-erklæringen, er det i kapitlet om familiepolitikk uttrykt at barn og ungdom bør læres opp til å være bevisste og kritiske i forhold til reklame og annen kommersiell påvirkning, og at samarbeidsregjeringen vil opprettholde en restriktiv linje for reklame rettet mot barn. Siden dere har satt temaet på dagsorden i dag, regner jeg med at dere også ser det som en svært viktig sak.

Alle som har barn og ungdom i huset føler vel kjøpepresset og kommersialiseringen på kroppen – og på pengepungen. Det som slår oss som foreldre er ofte hvor mye som har forandret seg og hvor mye sterkere og mer gjennomtrengende de kommersielle kreftene er blitt, bare på et par-tre tiår, fra vi selv var i ungdomsalderen. Og det blir da viktig å holde tunga rett i munnen; at ting forandres er som det skal være. Vi kan heller ikke gi oss i kast med å forby alt vi ikke liker. Så det å være mest mulig konkret når det gjelder å trekke opp grensene mot det vi ikke vil akseptere, og å begrunne våre standpunkter, blir viktig.

Det lå en dyp bekymring bak initiativet med å opprette Nyborg-utvalget, en bekymring som går på tvers av mange av de tradisjonelle skillene i politikken. Egentlig handler dette om såpass grunnleggende ting som at den store forbruksøkningen, materialismen, både bidrar til forsøpling av kulturen og naturen – og utfordrer vårt fokus, våre prioriteringer – og utfordrer vårt verdigrunnlag. Særlig alvorlig er det jo fordi det er barn og ungdom vi snakker om og at vi voksne ikke alltid er de beste forbilder. Behovet for en verdidebatt er altså til stede også her.

Bekymringene knyttet til den økte kommersialismen handler blant annet om:

-At familienes hverdagsliv og økonomi innrettes etter de yngstes voksende forbruksønsker. Dette har blant annet en rent økonomisk side.

-At barn og unge får et verdigrunnlag preget av materialisme: Identitet og status, hvordan man ser på seg selv og andre, knyttes til rollen som forbruker og hvilke ting, hvilke logoer, man eier. Og man har et overfladisk ytre fokus.

-At reklamen i sterk og ofte meget uheldig grad påvirker negativt både livsstil, kjønnsroller og kroppsidealer.

Og ikke minst:
-At trykket og variasjonsbredden i den kommersielle påvirkning gjør at man til slutt blir et offer i den forstand at man ikke lenger ser eller interesserer seg for forskjellen mellom det ytre og indre budskap. Det ytre budskap blir en silkefin transportør og forfører til et indre, delvis skjult budskap – et budskap som vi stadig mer likegyldig og stilltiende aksepterer virkningen av. Altså: Det kommersielle samfunnet forfører oss!

Det er illustrerende når ungdom i MMIs såkalte Monitor-undersøkelser i stadig sterkere grad gir uttrykk for holdninger som plasserer dem i kategorien "moderne materialister". Dette dokumenterer en dyp strømning i samfunnet, som jeg ikke er i tvil om at det er reklamen som er en av drivkreftene bak. Jeg inkluderer da også kommersialiseringen av TV-mediet og deres rollemodell. Og fordi det er tunge økonomiske krefter som driver utviklingen, så er det også vanskelig å gjøre noe effektivt for å demme opp eller endre dette.

Nyborg-utvalget deler inn sine forslag på en måte som er oversiktlig og logisk: nemlig etter hvorvidt det er det offentlige, foreldrene, skolen, næringslivet, mediene eller organisasjoner som kan sies å ha ansvaret.

Det offentlige, eller staten, har lovregulering som et viktig virkemiddel. Selv om lovgivning på dette området har klare begrensninger (av mange grunner), så har lovverket tross alt en viktig funksjon ved å markere grenser og påvirke holdninger. Siden spørsmålene ikke er ferdig behandlet, må jeg snakke med et visst forbehold. Men det ligger an til å bli en revisjon av markedsføringsloven, og det er da en rekke punkter som står på dagsorden, blant annet:

Forbud mot reklame mot barn under 12 år: Dette vet vi er kontroversielt, at det vil medføre betydelige avgrensningsproblemer, og at det kan være vanskelig å gjennomføre sett i forhold til internasjonale forpliktelser. Punktet fortjener imidlertid en nærmere vurdering.

Samordning av regelverket om reklame og barn, og eventuelt en skjerping av reglene om reklame i kringkasting - slik utvalget foreslår. Det som kan være aktuelt er en samordning av reglene i kringkastingsloven og markedsføringsloven, og en eventuell utbygging av disse i markedsføringsloven.

Eventuelt forbud mot reklame i skolen.

Dette siste skal jeg straks utdype litt, da reklame i skolen nok er et annet hovedområde vi vil fokusere på i den varslede handlingsplanen.

Grunnskolen skal i følge loven være gratis og betalt av det offentlige. Kommersielle innslag, for eksempel sponsing (i form av materiale eller aktiviteter som tilbys skolen gratis eller til sterk rabatt), forekommer likevel på de fleste skoler - og i størst utstrekning på de høyere alderstrinn. Det finnes i dag ikke noe uttalt forbud mot sponsing i skolen.

Her er det av betydning å presisere at diskusjonen om kommersialisering i skolen handler om både (a) det som skjer i skolens fysiske omgivelser, og (b) det som skjer i det faglige og i undervisningen.

Nyborg-utvalget uttrykte at skolen bør sikres som en frisone for kommersiell påvirkning, og foreslo blant annet et forbud i markedsføringsloven mot reklame i lærebøker og undervisningsmateriell i grunnskolen. Dette forslaget har fått bred støtte i høringsrunden, og bør følges opp. (Støttes av LO, Norsk lærerlag, Lærerforbundet, Elevorganisasjonen, Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar, Kirkerådet, Læringssenteret, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Likestillingsombudet og Reklamebyråforeningen.) Utvalget diskuterer også tilsvarende forbud i videregående skole, men konkluderer ikke, og her er nok vi også litt mer usikre.

Jeg er videre helt enig med utvalget i at skolen bør gis styrkede muligheter til å formidle kunnskap og holdninger i forhold til kommersialisering og kjøpepress; herunder at forbrukerkunnskap bør styrkes som fag i skolen. Det bør settes i gang en organisert verdidebatt på dette felt i alle klasser allerede i grunnskolen.

Og videre: det bør utarbeides klare retningslinjer for sponsing og reklame i skolen, der ansvar og kontrollfunksjon blir klart definert. Hovedregelen bør være at skolen er frisone for kommersiell påvirkning. Men i disse spørsmålene har vi nok behov for å diskutere og nyansere en del, ikke minst i forhold til andre departementer, før vi har noe endelig standpunkt.

Jeg registrerer imidlertid med tilfredshet at det er vist til undersøkelser som indikerer at et flertall av foreldrene er enig i at skolen bør være reklamefritt område.

Det ikke tid her til å gå inn på alt utvalget har foreslått. Jeg har altså signalisert at markedsføringslovgivningen og reklame i skolen er to områder som vil være i fokus i det videre arbeidet. Jeg rekker da bare et sveip innom noen få andre av utvalgets punkter som jeg finner meget interessante:

Mediene – og særlig allmennkringkasterne – har et stort ansvar for hvilke programmer, reklameinnslag og sponsoraktiviteter de retter mot barn og unge. Utvalget foreslår at støtteordninger for alternative, ikke-kommersielle og meningsbærende tilbud på mediesektoren bør bygges ut. Dette er et budsjettspørsmål - som jeg ikke er beredt til å kommentere her og nå. Jeg slutter meg imidlertid til at mediebedrifter og medienes organisasjoner bør gjennomdrøfte sine etiske regelverk i forhold til barn og unge – og ikke minst da også i forhold til spørsmål om kropp, kroppsidealer og seksualisering.

På samme måte slutter jeg meg til utvalget syn om at næringslivsaktører bør vise et større ansvar overfor barn og unge, for eksempel ved å diskutere relevante etiske problemstillinger og utforme retningslinjer. Vi må i handlingsplanen avklare hvilke initiativ fra vår side som best kan stimulere dette.

En rekke frivillige organisasjoner spiller en svært viktig rolle ved å aktivisere barn og unge i fritidsaktiviteter, som utgjør en motvekt mot kjøpepress og kommersialisering. Regjeringen vil styrke det frivillige arbeidet både med hensyn til regelverkforenkling og økonomi. Vi vil imidlertid også utfordre idrettsbevegelsen til å diskutere bruken av barn under 12 år som reklamebærere på idrettstøy.

Og så er selvfølgelig vi foreldre sentrale i dette bildet; hvordan kan vi som gruppe for eksempel styrke vår innflytelse i skolen? Her har utvalget blant annet tenkt på Foreldreutvalget i grunnskolen (FUG), noe jeg tror kan være en god innfallsvinkel. Og hva med å bygge opp en foreldreportal eller lignende på Internett; det er kanskje nettopp en slik ressurs og støtte vi trenger i mange av de vanskelige situasjoner vi kan komme opp i - særlig som tenåringsforeldre. Men vi må heller ikke glemme vår innflytelsesmulighet på foreldremøter – og vår mulighet til å ta direkte kontakt med skolens ledelse. Altfor få gjør dette i praksis.

Utvalget har også fremmet noen ganske kreative forslag, der vi foreløpig er noe usikre i vår vurdering:

For eksempel forslaget om å ta et initiativ overfor den internasjonale standardiserings-organisasjonen (ISO) om å legge inn egne sertifiseringskriterier for kvalitetssikring ved markedsføring av produkter for barn. Kanskje ideen er god - men her trenger vi nok å hente inn noen råd før vi konkluderer.

Eller hva med den mer klassiske: å iverksette prøveordninger med skoleuniformer, for å motvirke motepresset? Dette siste har vakt liten begeistring i høringsrunden, men jeg mottar gjerne synspunkter fra forsamlingen her også på dette !

Til slutt må jeg igjen få understreke at de momentene jeg har kommet med til dette siste temaet i stor grad er mine egne synspunkter, og at spørsmålene ikke er ferdig behandlet i departementene og i regjeringen. Dels er det også punkter her som har budsjettmessige konsekvenser, som for eksempel når utvalget går inn for å styrke Barneombudet og Forbrukerombudet i forhold til å føre tilsyn med kommersiell påvirkning overfor barn og unge. Alle vil nok se behovet for noe slikt, men som med de øvrige punktene som krever ressurser må forslaget avveies og behandles integrert i den ordinære budsjettprosessen. Og statsbudsjettet for 2003 kommer som kjent ikke før i oktober. Men debatten må gjerne komme nå!

Takk for oppmerksomheten !