Innledning i forbindelse med besøk ved Vågå-prosjektet

Barne- og familieminister Laila Dåvøy

Innledning i forbindelse med besøk ved Vågå-prosjektet
22 april 2002

Kjære møtedeltakere!

Gratulerer med et spenstig prosjekt!

La mitt bidrag være et forsøk på å inspirere til det videre arbeidet. Mitt råd er at selv om et slikt prosjekt skal avsluttes, må det samtidig være begynnelsen til et målrettet endringsarbeid. Fordi det eneste sikre vi kan si om framtiden er at den vil endre seg. Og siden jeg både er likestillingsminister, familieminister og ungdomsminister vil jeg ta utgangspunkt i av kjønn, familie og ungdom i mitt korte innlegg.

Denne regjeringen har i Semerklæringen slått fast at vi vil styrke regionalpolitikken for å sikre bosetting, verdiskaping og levedyktige lokalsamfunn over hele landet. Ett viktig stikkord er utløsing av et stort, men fortsatt uutnyttet potensiale for verdiskaping. Et annet er å styrke vår evne til nyskaping. Et tredje er å utvikle gode bo- og leveforhold lokalt – som øker ’bo-lysten’. Den offentlige regionalpolitikken skal bidra til dette, samtidig som distriktskommunene selv må bli flinkere til å markedsføre sine bo- og arbeidsstedskvaliteter overfor individer og næringsliv.

Våre bostedsønsker blir stadig mer urbane. Sentralisering er et faktum, ikke bare i Norge. Utdanningssamfunnet, som alle politiske krefter har støttet i etterkrigstida, og som har ført til at både gutter og jenter i alle samfunnslag, fra alle kanter av landet, tar utdanning, har samtidig ført til sentralisering og urbanisme. Folk skal jo kunne bruke utdanningen sin. Altså blir ett viktig område å tilrettelegge enda bedre for allsidig vekst og økonomisk utvikling, kunnskaps- og kompetansebasert, i både små og store lokalsamfunn, og for begge kjønn. Vekstkraftige samfunn kjennetegnes av gründerkultur, samarbeid og evne til nyskaping. Grunnlaget for vekst finnes først og fremst i lokalsamfunnet selv, hos den enkelte, hos næringsaktører og lokale myndigheter - og for eksempel i lokale råvarer og ressurser. Men det må være en etterspørsel etter varer og tjenester, uten lønnsomhet går det ikke

For meg blir det viktig å fremheve at mye av dette må målrettes mot de unge høyt utdannede kvinnene, samtidig som man trekker med de unge mennene i bygda.

I år 2002 vil mer enn 60% av norske unge kvinner søke opptak ved Høgskoler og Universitet.

Hvilken betydning får dette for utvikling av småsamfunn?

La meg først si at familien fortsatt er den grunnleggende enhet i våre liv. I dag er faktisk foreldrene viktigere enn noen gang. Men i en mye kortere periode enn før. Industrisamfunnet skapte en ny felles ungdomstid som strakte seg fra pubertet til fasen som småbarnsfamilie i de unges tidlige tjueår. Gjennom 80-tallet og i overveiende grad i dag blir en ny sosial og kulturell trend tydelig når det gjelder ekteskap og livsløp. Veksten i utdanningssamfunnet skaper en økende andel, ikke minst av unge kvinner, som lever som "studenter" en stor del av sine tjueår. Det dominante mønstret for familieetablering endrer seg fra tidlig tjueår til tidlig tredveår.

På nittitallet kom begrepet "singel", som forstås som familieløs, selvstendig og autonom. Det vokste fram livsstiler og markeder i storbyene rettet nettopp mot denne livsfasen. Denne nye fasen preges av å finne ståsted i arbeid, vennskap og samliv. Yngre ungdom blir da rettet mot "ung voksen"-fasen, mot singel- og "friends"- tilværelsen, ikke mot familieetablering. Industrisamfunnets – og selvsagt bondesamfunnets - 23-åringer behøvde ikke å tenke på hvor de skulle. De var der allerede. Kunnskapssamfunnets 23-åringer skal først aktualisere seg selv i arbeid, kjærlighet og vennskap. Så stifter de kanskje familie, hvis og når alt ligger til rette, om ti år.

Disse endringene i livsløp er vevet sammen med endringer i yrkesstruktur, og i stor grad drevet fram nettopp av utdanningssamfunnets logikk og innflytelse.

Med et slikt landskap i ryggen kan det være mulig å forstå vår tids ungdom – altså de kommende familieetablerere. De har med seg behov som er klart urbane. De vil ha spennende opplevelser, de vil arbeide med oppgaver de er interessert i og har utdannet seg for, de vil bruke penger, shoppe, kjøpe seg tid. Og de vil ha venner. Når de får barn er de opptatt av at det tilbudet barna får er best mulig, fra barnehagen av, og barnehageplass skal være en selvfølge. Barna skal ha utdanning for å klare seg, det er viktig at de gjør karriere, men på egne premisser. Og unge kvinner, vet vi, gifter seg nesten uten unntak med menn som har lik eller høyere utdanning enn dem selv. Primærnæringen virker lite glamorøs og tiltrekkende på høyt utdannete kvinner, verken som arbeidsplass eller som samlivstilværelse.

Hva vil jeg si med dette?

At levende distrikter ikke kan leve uten kvinner som vil bo og arbeide der. Framtid er ikke å gå tilbake til noe som var, men å skape forutsetninger for at utviklingen kan gå i mest mulig ønsket spor. Går vi tilbake til det som var, vil distriktene fortsatt kunne tilby arbeidsplasser i servicenæringen som tilretteleggere for de urbane besøkernes fritidsliv. Men det vil ikke tiltrekke seg høyt utdannete kvinner. De unge menn må i mye større grad enn tradisjonelt ta sin del av totalansvaret for barn og familie. Vil vi ha levende distrikter, er de høyt utdannede kvinnene kjernegruppen. Skal de høyt utdannede kvinnene velge distriktene trengs følgende muligheter:

-Et arbeidsliv som har bruk for høyt utdannede kvinner og menn, med muligheter for jobbkarriere, og der det er plass og penger for å utløse de gode ideer. Mulighet for å etablere seg.

-Kvalitativt godt fungerende barnehager til alle som ønsker det, til en tilpasset pris.

-Et skole- og utdanningsbehov som gir opplæring i tråd med barns og foreldres ønsker

-Et kultur- og fritidstilbud som tar høyde for unge menneskers religiøse, kulturelle og sosiale interesser og som tilbyr individualitet og utfordring.

-Muligheter for uteliv, god mat og drikke - og variasjon.

-En velutviklet serviceholdning og –forståelse i kommunen som organisasjon

-At politikken utformes til og omfatter brukernes mange ulike interesser og behov

At Vågåprosjektet har tittelen Generasjonsskifte mener jeg gir et viktig signal. Det er framtidsrettet og tar høyde for endring. Visst er det nødvendig og riktig å utvikle og utprøve nye strategier for å snu negative utviklingstrekk i distrikts-Norge. Det er imponerende hva prosjektet så langt både har planlagt og gjennomført. Min hilsen til dere er at de perspektiver jeg har påpekt må integreres i all planlegging, i all opplæring, i all utvikling, i all tjenesteyting og i alt kulturliv om handlinger og tiltak skal bli treffsikre nok. I et framtidsperspektiv er dette ikke det minst viktige.

Lykke til med det videre arbeidet.