Barne- og familieminister Laila Dåvøy

Kvinnevoldutvalget

Likestillingssenteret, 17. juni 2002

Åpning av høringskonferanse om krisesentrenes utvikling og finansiering

Det er en glede for meg å åpne denne høringskonferansen om krisesentrenes utvikling og finansiering i Norge. Denne dagen er en fin anledning til å se på felles erfaringer og fremtidige visjoner og målsettinger for hjelpetilbud til voldsutsatte kvinner og deres barn.

Samfunnsutviklingen stiller nye krav til et godt hjelpetilbud til voldsutsatte kvinner og barn. Kanskje innebærer dette at kvinner og barn må hjelpes på andre måter enn tidligere. Dette gjør det viktig å stoppe opp og spørre; hvilke utfordringer stilles krisesentrene ovenfor i dag og er det noe som bør gjøres annerledes? Kun på denne måten er det mulig å sikre et hjelpetilbud som ivaretar behovene for dagens og fremtidens brukere. Ja, for det er brukeren som må stå i fokus for denne diskusjonen. Selv om dette er noe vi gjerne alle er enige om – er det lett å miste dette perspektivet av syne.

Mye har skjedd siden det første krisesenteret ble åpnet i 1978. Nye problemstillinger er kommet til som ikke var aktuelle da. Ikke minst har befolkningen fått en mer flerkulturell sammensetning. Dette er selvfølgelig en styrke for Norge. Men dessverre utsettes minoritetskvinner, som etnisk norske kvinner for mishandling. Enkelte krisesentre har nå en overvekt av minoritetskvinner og mange blir på krisesentrene i lang tid. Dette kan ha sammenheng med manglende nettverk og svak tilknytning til yrkeslivet for disse kvinnene. En utvikling i retning av et mer flerkulturelt samfunn har videre gjort oss oppmerksomme på andre typer vold og utnyttelse i form av tvangsgifte, kjønnsbasert forfølgelse og kjønnslemlestelse. Det er også en økning ved krisesentrene av utenlandske kvinner som er gift med norske menn. En del av disse formidles gjennom formidlingsbyråer og utsettes for nedverdigende og voldelig behandling.

Andre problemstillinger er gamle og kjente, men hvor fortsatt mye arbeid gjenstår. Helt siden det første krisesenteret åpnet har også barn vært beboere på sentrene. I 2000 overnattet i alt 4336 personer ved landets krisesentre og av disse var 1784 barn. Mange barn blir på krisesentrene lenge. I 2000 overnattet barna 34253 døgn på krisesentrene. Departementet vil arbeide videre med å forbedre barnas situasjon både mens de er på krisesentrene, men også etter krisesenteroppholdet.

Økningen i grupper med minoritetsbakgrunn på krisesentrene reiser særskilte problemstillinger også i forhold til barna. Ansatte på krisesentrene kan føle seg usikre på hvordan ivareta barn med minoritetsbakgrunn på en god måte. Dette kan tilsi behov for økt komptanse hos hjelperne med sikte på å sikre et hjelpetilbud til disse barna – på deres premisser.

Jeg er opptatt av at krisesentrene skal være tilgjengelige for alle. For funksjonshemmede kvinner som utsettes for vold blir manglende tilgjengelighet en tilleggsbelastning i en situasjon hvor kvinnene på grunn av vold og overgrep allerede befinner seg i en utsatt situasjon. Dessuten tyder forskning på at kvinner med funksjonshemming kan ha større utsatthet for vold og overgrep enn andre kvinner. Regjeringens handlingsplan "Vold mot kvinner" slo fast at mange krisesentre ikke er tilrettelagt for kvinner og barn med funksjonshemming. For å sikre at krisesentrene gjøres tilgjengelig for alle, ønsket Barne- og familiedepartementet en kartlegging av status for tilgjengelighet på krisesentrene. Krisesentersekretariatet har gjennomført en slik kartlegging som viste at sentrene generelt var dårlig tilrettelagt. Barne- og familiedepartementet arbeider med oppfølging av denne rapporten med sikte på å sikre funksjonshemmede et hjelpetilbud. Imidlertid er det ikke bare den fysiske tilretteleggingen det er viktig å fokusere på. Fra krisesentrenes ståsted kan det herske usikkerhet om hvordan man kan tilby hjelp til grupper med særskilte behov. Krisesentersekretariatets kartlegging viste at ansatte ved krisesentrene generelt var lite kjent med problemstillinger rundt funksjonshemmede. Nettverk for kvinner med funksjonshemning har imidlertid utviklet et opplæringsprogram som gjennomføres ved flere krisesentre og som kan være med å sikre et godt hjelpetilbud til grupper med særskilte hjelpebehov.

Krisesentrene er i dag helt sentrale hjelpere i forhold til voldsutsatte kvinner og deres barn. For å sikre et godt tilbud til voldsutsatte kvinner er en avhengig av et godt samarbeid mellom det frivillige og det offentlige hjelpeapparatet. Det er rapporter som viser at krisesentrene oppfattes å ha mer kunnskap og erfaring knyttet til vold og mishandling av kvinner enn de øvrige delene av hjelpeapparatet (Jonassen og Eidheim 2001). Dette understreker betydningen av behovet for utveksling av kunnskap og erfaringer mellom det frivillige og det offentlige hjelpeapparatet. Det er også viktig å se på rutiner og samarbeid mellom frivillig og offentlig hjelpetilbud. På denne bakgrunn gleder det meg å se at krisesentrenes plass og rolle i det offentlige tilbud til voldsutsatte kvinner og barn er tema for en av arbeidsgruppene på dagens program.

Det er også viktig å se arbeidet med å sikre et tilfredsstillende hjelpetilbud til voldutsatte kvinner i sammenheng med det generelle likestillingsarbeidet. Vold og overgrep i hjemmet er et likestillingsproblem og et samfunnsproblem. Dette er et problemområde der kvinners og menns ulike kjønnsroller har stor betydning både for årsaksforståelse og utforming av virkemidler. Det er i overveiende grad kvinner som er ofre for slik vold, mens det i de fleste tilfeller er menn som utøver volden. For meg som statsråd er det derfor viktig å legge til grunn et kjønnsperspektiv også i denne delen av arbeidet for å forebygge vold mot kvinner.

En av de største utfordringene jeg som statsråd står ovenfor i dag når det gjelder krisesentrene er hvordan finne frem til en tilfredsstillende finansieringsordning for krisetiltakene. En tilfredsstillende finansiering er nødvendig for å tilfredsstille brukernes behov for et stabilt og godt hjelpetilbud. Dagens tilskuddsordning er i liten grad endret siden 1981. Som dere vet er det besluttet at de øremerkede tilskuddene skal innlemmes i rammetilskuddet fra 2004. Jeg ønsker imidlertid å foreta en grundig vurdering av dette med sikte på det videre arbeidet. Denne konferansen er et viktig innspill i denne vurderingen.

Det er en rekke svakheter ved dagens finansieringsordning med øremerkede tilskudd. Dagens finansieringsordning tar i liten grad utgangspunkt i hva det koster å drive et krisesenter. Finansieringsordningen gir dessuten liten forutsigbarhet både for krisesentrene og for staten. Jeg er klar over at mange krisesentre sliter med å få til en finansiering som sikrer stabil og sikker drift. Det er et problem at kutt i kommunale eller private bidrag blir forsterket ved at statens bidrag reduseres tilsvarende. Finansieringsordningen er imidlertid også uheldig for staten. Statens styringsmuligheter ivaretas i liten grad med dagens ordning. Det er vanskelig å forutse hvilke beløp kommunene og andre vil bidra med og dermed størrelsen på det statlige tilskuddet.

Kvinnevoldsutvalget og krisesenterorganisasjonene har bedt meg si litt om prosessen rundt arbeidet med endret tilskuddsordning til krisesentrene. Departementet har lenge arbeidet med å finne frem til en bedre finansieringsordning for krisesentrene. Første gang spørsmålet om å innlemme tilskuddene i rammesystemet kom opp var i Stortingsproposisjon nr. 1 fra 1992. Senere er det gjort en rekke utredninger med sikte på å komme frem til en god løsning. I 1997 fikk Statskonsult i oppdrag å evaluere tilskuddsordningen til krisetiltak. Statskonsult mente blant annet at man burde beholde øremerkede tilskudd til krisesentrene. Dersom tilskuddet skulle gå inn i rammen, mente de at det var nødvendig med lovfesting for å sikre at tilbudet ble opprettholdt. Rapporten fra Statskonsult ble sendt på høring i 1998. I hovedsak sluttet høringsinstansene seg til Statskonsults vurderinger og anbefalinger. Høringsinstansene var imidlertid ikke kategorisk negative angående overgang til rammetilskudd, men også de mente at lovfesting da var nødvendig.

Senere er det gjennomført to utredninger som ledd i forberedelsene til endret tilskuddsordning. I 2001 utførte NIBR en undersøkelse som resulterte i rapporten "Den gode vilje – Mishandlede kvinners erfaringer med hjelpeapparatet." Dessuten har Vista Utredning laget to rapporter om forslag til kostnadsmodell for henholdsvis krisesentre og incestsentre. Vistarapportene hadde som målsetting å få bedre kunnskap om hva det koster å drive et krisetiltak. En kostnadsmodell er nødvendig for å kunne beregne nivået på støtten til kommuner eller fylkeskommuner dersom støtten til krisetiltak skal inngå i rammetilskuddet.

I fjor ble Kvinnevoldsutvalget nedsatt. I følge mandatet skal utvalget se på stillingen for kvinner som utsettes for fysisk og psykisk vold, trusler og overgrep av nåværende eller tidligere samlivspartner. Mandatet omfatter også å vurdere krisesentrenes rolle med sikte på å styrke tilbudet til brukerne. Mandatet omfattet ikke finansieringsordningen direkte, men sitat: Utvalget skal legge frem sin innstilling 1. september 2003. Utvalget vil imidlertid legge fram en delrapport i september/oktober 2002 om organisering og finansiering av krisesentrene. At denne delrapporten er fremskyndet har nettopp sammenheng med at det haster for departementet å få på plass en ny finansieringsordning. Jeg setter stor pris på Kvinnevoldsutvalgets innsats i denne sammenheng og utvalgets arbeid vil utgjøre et svært viktig innspill i vurderingen av den videre organiseringen av krisesentrene.

I april/mai fremmet stortingsrepresentantene May Hansen, Lena Jensen og Inga Marte Thorkildsen et dokument - 8 forslag om at staten ved BFD skal overta hele ansvaret for finansiering av krisesentrene, og at staten tilrettelegger for tilskudd gjennom Husbanken til bygging av nye sentre. Jeg har i denne forbindelse informert Stortinget om det pågående arbeidet med endring av tilskuddsordningen. Jeg har gitt uttrykk for at jeg er enig i behovet for en endret tilskuddsordning, men har samtidig gitt uttrykk for at det er uheldig at det treffes en beslutning om statlig overtakelse nå midt i den pågående prosess mot en endret tilskuddsordning. Forslaget er ikke ferdigbehandlet i Stortinget – dette vil skje først til høsten. Jeg vil imidlertid benytte anledningen til å si at det er ingen automatikk at statlig overtakelse vil innebære mer penger til krisesentrene. Også statens midler gjøres til gjenstand for kutt. Dette er det viktig å ta i betraktning når en vurderer ulike måter å sikre en bedre finansieringsordning for krisesentrene.

Jeg vil til slutt benytte anledningen til å oppfordre alle tilstedeværende om å innta en aktiv rolle i forhold til de problemstillinger som dagens konferanse reiser. Det er viktig å få frem de ulike perspektivene, erfaringene og synspunktene som dere alle besitter. Bare med en felles innsats kan vi oppnå vår felles målsetting: Et kvalitetsmessig godt og sikkert tilbud til voldsutsatte kvinner – og ikke minst et tilbud som setter brukeren i sentrum.