Menns vold mot kvinner – makt eller avmakt?
Av statssekretær Odd Anders With,
Barne- og familiedepartementet

Jeg benekter ikke at det finnes voldelige kvinner som slår menn, og at også disse ofrene må få nødvendig hjelp og støtte. Men dette er unntakene. Menns vold mot kvinner har en helt annen utbredelse og er et omfattende og kostbart samfunnsproblem - både i rene penger og i menneskelige omkostninger for de kvinnene det angår. Selvfølgelig er det ikke slik at alle menn er voldelige. Men altfor mange er det.

Kampen mot volden er kampen for menneskeverdet. Den skjulte volden må ikke håndteres med mindre engasjement selv om den er skjult.

Første problem er å stadfeste omfanget. Vi vet det ikke eksakt, men vi kan måle det ut fra besøkene på krise- og incestsentrene, på de mange jentene som klager på at de blir utsatt for seksuell trakassering, på de mange kvinnene som lever et liv på hemmelig adresse i evig angst for å bli oppsporet av tidligere kjærester, på de eldre kvinnene som blir mishandlet av sine sønner, på antallet voldtekter. Det er liten grunn til å tro at vi er annerledes stilt enn i for eksempel Sverige, der anslagsvis 40% av svenske kvinner opplever vold fra en mannlig nærstående person, på gaten eller et utested.

Dette koster! Rundt 110 millioner kroner brukes av stat og kommuner til de etablerte førstehjelptiltakene. Store summer nyttes til å skjule og overvåke kvinner som med nødalarm lever bortgjemt på fremmed sted. Store beløp går med til å reparere de fysiske skadene. De psykiske omkostningene kan ikke kostnadsfestes. Denne innsatsen er nødvendig, men nettopp derfor må vi bruke mer på å forebygge – og forebygge bedre. Hvordan?

Vi trenger en mobilisering mot menns voldsbruk. Vi trenger innspill som kan bidra til å forstå bakgrunnen for voldsbruken, og hvordan vi skal motvirke utvikling av en slik atferd. La oss få på bordet forslag til strategier, tanker om bakgrunn, la oss få rammene for å forstå, la oss få forslag til angrepsvinkel. Og la oss få høre hva menn selv vil.

Hvis omfanget er så stort som empirien tyder på, snakker vi om en mannlig "folkesykdom". Ikke alle overgriperne er syke, selv om noen nok blir betegnet som patologiske eller psykopatiske. Disse tilfellene kan likevel ikke forklare eller forsvare det store antallet overgrep. Det må være noe mer og noe annet vi må ta tak i; noe i vår kultur som fratar menn ansvar for handlinger mot kvinner, at de kan unnskyldes eller forstås, kanskje til og med godtas.

Jeg vil peke på en tendens. Mens mannen som overgriper blir anonymisert og usynlig i medias behandling av slike saker, blir kvinnen som offer både omtalt og beskrevet, gjerne detaljert. Det er offeret som er interessant, ofte også selve gjerningen når pressen finner at den har spesielt bisarre trekk. Men hvor ble det av gjernings mannen?

Jeg angriper ikke nyhetsinteressen for denne type saker. Det er fokuset jeg reagerer på, at mannen som begår ugjerningen blir glemt, usynliggjort og uviktig. Jeg oppfatter at den mannlige overgriperens navn, status eller stilling skal beskyttes, mens det kvinnelige offeret er fritt vilt.

Det går en linje her. Fra de mange gutters behandling og omtale av jenter gjennom en mannlig kultur der unge kvinner, avhengig av utseende, er fritt vilt eller lovlige mobbeofre, til de massive overgrepene som enkelte menn påfører sine kvinnelige ofre. Hva er det med gutte- og mannskulturen? Linjen går via underholdningsindustriens voldsforherligelse og reaksjonære syn på kjønn og roller. Denne underholdningsvolden tar fra oss vår avsky mot vold som fenomen og handling, den alminnelliggjør vold som kulturelt akseptabelt handlingsmønster og gjør oss stadig mer avstumpet mot slike handlinger rent generelt. Er det kvinner som skaper og selger dette?

I dette kulturelle landskap skal jenter og gutter utvikle seg til kjønnede individer. Hvordan møtes de i det offentlige rom, hvordan blir de forstått som kjønn, hvordan oppfatter de seg selv og sine roller? Jenter har sine rollefigurer og kjønnsforbilder rundt seg daglig som levende vesener; de kvinnelige ansatte i barnehager, skoler og fritidsliv, og da blir kvinnerollene tydelige og personlige. Men hva med guttene, som mangler sine? Blir gutter overmaskuline av mangel på nære mannlige kontaktpersoner, mangler de menn av kjøtt og blod som kan være korrektivene til de maskuline voldspersoner som framheves i underholdningsindustrien? Er det slik at hvis gutter mangler levende forbilder, tar de det som kulturen rundt dem forespeiler å være maskuline idealer?

Jeg har selvsagt ikke svarene. Er det noen menn som kunne bidra ut fra egne erfaringer? Er det mulig å få norske menn ut av fasen "Det gjelder ikke meg", eller blir det for truende? Vi må ta denne debatten. Vold mot kvinner er også et spørsmål om menns makt, om hvordan de bruker den. Eller er det avmakt?