Barne- og familieminister Laila Dåvøy

Nasjonal dugnad for barn og unge

Åpningsinnlegg på seminar i regi av Norske Kvinners Sanitetsforening

Oslo Kongressenter, 16. april 2002

Kjære alle sammen!

Jeg er svært glad for å bli invitert hit for å innlede til en nasjonal dugnad for barn og unge. Som barne- og familieminister er et av mine hovedanliggender å bidra til en fellesinnsats for og med barn og ungdom som omfatter alle aktører i samfunnslivet. Derfor er jeg særlig glad for at dere frivillige organisasjoner har tatt initiativet til en slik dugnad. Jeg er opptatt av å fremheve organisasjonenes sentrale rolle i samfunnet, særlig i barne- og ungdomsarbeid. Når dere selv tar initiativet til en nasjonal dugnad for barn og unge, setter dere temaet på dagsorden og viser oss alle det viktige arbeidet dere gjør.

Regjeringens arbeid

Denne regjeringen ønsker å sette barn og ungdom på dagsorden. Å sikre barn og ungdom en god oppvekst og gode levekår er blant regjeringens viktigste oppgaver. I vår vil vi legge fram to viktige stortingsmeldinger om barn og ungdom: en helhetlig melding om barn og unges oppvekst- og levekår i Norge og en melding om barne- og ungdomsvernet. I tillegg arbeider Barne- og familiedepartementet med en egen familiemelding. Temaene i alle disse meldingene henger sammen og danner en helhet som utgjør rammene for hvordan vi som samfunn legger til rette for at stadig nye samfunnsborgere tas vare på og gradvis gis mulighet til å delta i og være med på å forme fellesskapet. Hva vi som fellesskap gjør i forhold til barn og unge er både et spørsmål om hvilke verdier vi ønsker å formidle til nye generasjoner og et spørsmål om hvordan vi legger til rette framtida for samfunnets viktigste kapital; de menneskelige ressurser.

I år står barn og unge også høyt på den internasjonale dagsorden. I mai arrangeres FNs barnetoppmøte i New York. Dette møtet skulle ha gått av stabelen i fjor, men ble utsatt på grunn av terrorangrepet den 11. september. I en verden preget av terror og krig er det nå viktig å sette fokus på barn og ungdom, både som ofre for voksnes feilgrep og som ressurser for fremtiden.

Utfordringer for barn og unge i Norge

De viktigste utfordringene for barn og ungdom i Norge i dag er å se barn og unge i et videre perspektiv. Da er det viktig å plassere Norge i en internasjonal sammenheng og se at barn og unge her i landet har det generelt sett svært godt. De fleste norske barn og unge får av sine behov dekket, og de har voksne rundt seg som bryr seg om dem. Det at vi i Norge har en så høy levestandard skal ikke være noen sovepute. Det gir oss en unik mulighet til å utvikle en barne- og ungdomspolitikk som rekker lenger enn barn og unges grunnleggende behov. Vi har muligheten til å ta utgangspunkt i en svært ressurssterk gruppe barn og ungdom som kan bidra i samfunnsutviklingen på en rekke områder. Barn og unges ressurser må få arenaer der de kan blomstre. Vi må finne nye måter å organisere hverdagen og politikken på, slik at barn og unge kan bidra med sine ideer og synspunkter og være med på å forme fellesskapets beslutninger i større grad enn i dag. Dette er en svært viktig utfordring for alle som arbeider med barn og unge.

Selv om de fleste i Norge i dag har det bra, skal vi ikke være fornøyd før alle barn og unge opplever gode oppvekst og levekår. Dagens kunnskapsintensive samfunn krever store prestasjoner av sine unge, og voksne omsorgspersoner bruker stadig mer tid på å følge opp sine barn. Tett oppfølging fra voksne er nødvendig for å gi barna de ressurser de trenger. Men ikke alle barn har voksne som følger dem opp eller alle de ressurser som trengs for å mestre dagens samfunn. For disse må vi ha en ekstrainnsats.

Ekstrainnsatsen må blant annet rettes mot grupper som ikke har fulgt med i den generelle velstandsveksten i Norge. Den siste tiden har vi fått en offentlig debatt om nyfattigdommen. Å bli betegnet som "fattig" i Norge innebærer ikke at barn og unge sulter, men at foreldrene ikke har råd til å betale for aktiviteter som er selvfølgelige for andre barn. Konsekvensen blir at de som har dårlig råd ikke deltar på de arenaene der andre barn og unge møtes, lærer av hverandre og utvikler den kompetansen som er nødvendig for å mestre kunnskapssamfunnet.

Når vi har plassert Norge i en internasjonal sammenheng, må vi også innse at bølgene fra de store konfliktene når våre kyster. Også hit kommer det barn som har opplevd krig og fattigdom. Disse barna har vi et særlig ansvar for å ivareta.

I tillegg viser det seg at grupper av barn med minoritetsbakgrunn har problemer med å mestre hverdagen på lik linje med andre. Ofte er dette grupper som samtidig har dårlige levekår.

En siste utfordring jeg vil nevne er kommersialiseringen av samfunnet. Stadig flere av de aktivitetene vi holder på med til daglig koster penger, og markedsføringsbransjen finner stadig snedigere måter å få oss til å tro at vi må kjøpe for å være lykkelige. Den type reklame retter seg mer og mer mot barn og ungdom, som i en sårbar fase av livet gjerne tror på budskapet. Budskapet om at du må kjøpe for å være verd noe gjør det ennå vanskeligere for barn og unge som ikke har en romslig økonomi, samtidig som det fremmer idealer som ikke stemmer overens med de verdier jeg ønsker å formidle til barn og unge.

En barne- og ungdomspolitikk med en målsetning om gode oppvekst- og levekår for alle barn og unge i Norge må sørge for gode rammer for kreativitet, trivsel og utvikling for den enkelte på veien fra fødestuen til voksenliv. I tillegg må vi sørge for at terskelen inn til fellesarenaene ikke blir for høy, både når det gjelder krav til økonomiske og andre ressurser. For noen er terskelen så høy at ekstra støtte må til for å komme over dørstokken. Den ekstra støtten er viktig for den enkelte som opplever framgang. Men det å hjelpe barn og unge ut av et negativt livsløp er en måte å løse en rekke sammensatte samfunnsproblemer og unngå at de gjentar seg over generasjoner.

Nødvendige lagspillere

Skal vi nå målene i barne- og ungdomspolitikken, må ulike aktører spille på lag i en nasjonal dugnad for barn og unge. Staten har et ansvar for rammevilkårene for ulike sektorer, og for å sørge for at de ulike sektorene er samordnet i en målrettet og helhetlig barne- og ungdomspolitikk.

Barn og unge vokser opp i hjem og i lokalmiljøer. De går i barnehage og på skole, i sangkor og på fotballtrening. Det er i disse nærmiljøene at den konkrete barne- og ungdomspolitikken utøves, og det er her innsatsen for og med barn og unge skal foregå.

Denne regjeringen har som utgangspunkt at det er foreldrene som har hovedansvaret for sine barn og at familien er samfunnets grunnleggende sosiale enhet. Det er i familien at grunnlaget for barns trygghet og personlighetsutvikling legges. Det å sette fokus på barn og unge innebærer derfor å sette fokus på familien. Et viktig grep for å hjelpe barn i krise er å styrke familien, og dette er sentrale oppgaver både i barnevernet og familievernet.

Det er kommunene som har ansvaret for de viktigste fellesarenaene der barn og unge tilbringer store deler av sin tid og for en rekke tjenester rettet mot barn og unge. Derfor har kommunene en nøkkelrolle i barne- og ungdomspolitikken.

En god lokal barne- og ungdomspolitikk krever tverrfaglig arbeid som tar hensyn til hele mennesket. Samarbeidsregjeringen har visjoner om en offentlig sektor som gir borgerne både demokratisk innflytelse og tjenester tilpasset individuelle behov. Brukernes behov skal ligge til grunn for utvikling av offentlige tjenester. Dette gjelder også barn og unge.

Å sikre alle barn og unge gode oppvekst- og levekår er en krevende oppgave, en oppgave det offentlige aldri vil kunne løse alene. Frivillige organisasjoner som dere utgjør et mellomsone mellom familien og det offentlige. Dere er fellesarenaer i lokalsamfunnet der man ikke må kjøpe for å være verd noe. Her får barn og unges ressurser blomstre, samtidig som de følges opp av engasjerte voksne. Organisasjonene har en lang tradisjon for å trå til for de som trenger ekstra støtte. Organisasjonene har stått i bresjen for et sosialpolitisk engasjement for både barn og familier som har vært viktig i utviklingen av dagens velferdsstat. Når vi ser at velferdssamfunnet stadig har brister, kommer organisasjonene på banen igjen, slik som i denne dugnaden.

Avslutning

Det personlige engasjement som ligger til grunn for organisasjonenes innsats kan aldri erstattes av det offentlige. Det er menneskers personlige engasjement som driver samfunnet vårt videre. En nasjonal dugnad for barn og unge er nødvendig – for å gi barn og unge sin rettmessig plass på den politiske dagsorden. Dette må være en dugnad mellom stat, kommune, frivillige organisasjoner og barn og unges nærmeste. Dugnaden må sikte mot gode oppvekstkår for alle barn og unge i Norge. Ambisjonene våre skal ikke være mindre. Takk for deres engasjement og jeg gleder meg til å lytte til organisasjonenes oppsummeringer.