Statssekretær Odd Anders With, Barne- og familiedepartementet

Norske myndigheter syn på behovet for kompetanse om temaet seksuelle overgrep – med særlig fokus på politiet

Utdanningskonferanse arrangert av Politiets forum mot seksuelle overgrep
Oslo, 27. – 28. november 2002

Jeg vil begynne med å takke arrangørene for å ha tatt initiativ til og planlagt denne konferansen. I og med at jeg ikke har sagt det før, jeg vil også takke de som tok initiativ til å opprette Politiets forum mot seksuelle overgrep. Ut fra mitt kjennskap til de saksfeltene Barne- og familiedepartementet har ansvaret for (og her særlig barnevernet), vet jeg hvor viktig det er å ha fora der praktikere kan diskutere og utveksle informasjon om problemstillinger som dukker opp i arbeidet. La meg si det rett ut: Den innsatsen dere gjør redder liv og reduserer masse og sår blant mennesker som har de samme følelser, behov og verdi som deg og meg. Gode samtaler jeg har hatt med flere av dere avdekker holdninger og en motivasjon i arbeidet som åpenbart vil bære gode frukter fremover!

Etterforskning av saker om seksuelle overgrep innebærer både etiske utfordringer og etiske dilemmaer. Og de juridiske og prosedyremessige utfordringene ved sakene fremkaller behovet for ydmykhet og respekt for sin kompleksitet. Dette nødvendiggjør tid til å tilegne seg kunnskap og til å diskutere. Slik tid må settes av under grunnutdanninger, etterutdanninger og i faglige fora slik som dette. I enkelte faser av overgrepssaker, kreves det handling øyeblikkelig eller på kort tid. Der og da vil det være lite rom for nærmere refleksjon som personellet ved en akuttavdeling ved sykehusene vil ha for å diskutere medisinsk etikk over en blødende pasient. Både etikk og kunnskap må forhåndslagres.

Jeg leder en nettverksgruppe som tar opp utfordringer omkring seksuelle overgrep og seksuell utnytting av barn. I dette nettverket deltar blant annet representanter for berørte departementer, frivillige organisasjoner og ekspertorganer slik som KRIPOS. Jeg mener dette nettverket har bidratt til bedre informasjonsutveksling og koordinering av tiltak på tvers av sektorer. Og man forener det offentlige og frivillige engasjement. Dette gjør oss tryggere i våre veivalg, og det motiverer.

Jeg vil ta hensyn til at dagens tema gjelder seksuelle overgrep generelt og ikke bare i forhold til barn og unge. Jeg har også merket meg at den skjulte kriminaliteten innenfor området seksuelle overgrep er et sentralt spørsmål under denne konferansen.

Kort om generelle utfordringer og tiltak

I Stortingsmelding nr. 40 (2001-2002) om barne- og ungdomsvernet trekker departementet fram utfordringer mht. kompetanse, samarbeid, rutiner, kvalitet og kapasitet mht. hjelp og støtte til de utsatte. Sannsynligvis er det fortsatt en betydelig eller stor underrapportering av overgrepssaker til politiet og barnevernet.

Jeg vil også framheve utfordringene knyttet til å bygge ut tilstrekkelige og effektive behandlingstiltak for personer som har begått overgrep. Dette gjelder både i forhold til voksne og ungdom som begår overgrep.

Utfordringene knyttet til samværssaker der det foreligger mistanker om at en av partene har begått seksuelle overgrep mot et barn han/hun har samværsrett med, vil bli behandlet i den kommende stortingsmeldingen om familiepolitikken som kommer over jul.

Et av de viktigste eksisterende statlige tiltak når det gjelder barn, er et ferskt prosjekt under ledelse av Statens Helsetilsyn, for å styrke tiltaksapparatet i regionene og kompetansen på saksfeltet. Jeg vil nevne at delvis i tilknytning til dette prosjektet, gir BFD og Helsedepartementet/ Sosial- og helsedirektoratet støtte til et forsøksprosjekt i Vest-Agder med nye former for tverrfaglig samarbeid i seksuelle overgrepssaker.

For å styrke de nasjonale spisskompetansefunksjonene på saksfeltene vold og overgrep, vurderer Helsedepartementet, Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet nå å slå sammen seks ulike kompetansesentra (inkludert Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn) til et nytt kompetansesenter om vold og traumer. Regjeringen planlegger å ta stilling til spørsmålet om ett nytt og integrert senter kort tid ut på nyåret 2003.

Sosial- og helsedirektoratet vil sammen med Statens Helsetilsyn og BFD om kort tid utgi en veileder til hjelpeapparatet om arbeid med seksuelle overgrep mot barn. BFD og Utdannings- og forskningsdepartementet vil i tillegg utgi en veileder om arbeid med saker der ansatte mistenkes for å ha begått seksuell overgrep mot barn. Denne veilederen retter seg primært mot skoler, barnehager og barneverninstitusjoner.

BFD, JD og Norges Forskningsråd støtter et forsknings- og utviklingsprosjekt for å forbedre dommeravhør av barn i seksualforbrytelsessaker.

I Barne- og familiedepartementets forslag til statsbudsjettet for 2003, framhever vi på de aktuelle områdene spesielt viktigheten av:

• oppbygging av tjenesteapparatet i regioner og kommuner,
• kompetansestyrking, spesielt på regionalt nivå, for yrkesgrupper som kommer i kontakt med barn som kan ha blitt utsatt for overgrep
• tiltak mot barnepornografi på Internett,
• tiltak mot menneskehandel for seksuelle formål.

De berørte departementene vil utarbeide en ny handlingsplan mot vold mot kvinner. Seksuell vold vil naturligvis bli et viktige tema i den nye planen. Planen bør inkludere både tiltak for å styrke hjelpetilbudet både fra helse- og sosialetaten og for å bedre politiets og rettsapparatets håndtering av slike saker. Forskning indikerer at det offentlige tilbudet ikke er godt nok, og at tilbudene til de utsatte derfor ofte må gis fra frivillige organisasjoner som krise- og incestsentra. Slike organisasjoners innsats er svært positiv, misforstå meg ikke! Poenget mitt er at slike tilbud også hører hjemme i offentlige myndigheters planer og tiltak.

Som mange av dere sikkert kjenner til, vil Justisdepartementet i samarbeid med andre departementer legge fram en handlingsplan mot menneskehandel med kvinner og barn rundt kommende årsskifte. Uten at jeg kan komme nærmere inn på innholdet i en plan som ikke er ferdig, tar jeg sjansen på å si at planen i stor grad vil berøre politiets arbeidsoppgaver.

Jeg vil kort minne om at det er iverksatt en rekke tiltak de senere årene for både å forebygge seksuelle overgrep og å styrke kompetansen til personell som behandler saker om slike overgrep og for å hjelpe ofrene. Muligheten for å få erstatning er blitt større. Retten til å få bistandsadvokat er utvidet til å omfatte ofre for flere typer overgrep. Bestemmelsene om oppholdsforbud er styrket. Det samme gjelder bestemmelsene om besøksforbud.

Kriminalpolitisentralens spisskompetanse når det gjelder utvikling av etterforskingsmetoder i tilknytning til seksuelle overgrepssaker, er meget viktig, samtidig som denne kompetansen må utvikles i politidistriktene. Denne funksjonen har blitt ytterligere styrket i forbindelse med St.meld. nr. 52 (2000-2001) om "Etterforsking av seksuelle overgrep mot barn". Meldingen omtaler hospiteringsordningen ved Kriminalpolitisentralen for å høyne kompetansen i distriktene. (Meldingen ble behandlet i Stortinget 7. februar 2002). De siste 10 årene har også etterutdanningstilbudet blitt systematisk videreutviklet og styrket ved Politihøgskolen, noe som er gjennomført i samarbeid med Kriminalpolitisentralen.

Det er en bestemmelse i tilleggsprotokollen til FNs barnekonvensjon om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi som jeg vil understreke. Den er særlig aktuell i forhold til mindreårige som utsettes for menneskehandel for seksuelle formål. Artikkel 8, punkt 2 i tilleggsprotokollen har følgende ordlyd: "Partene skal sikre at usikkerhet om ofrenes faktiske alder ikke skal hindre at det innledes etterforskning, herunder etterforskning for å fastslå offerets alder".

Seksuelle overgrep som skjult kriminalitet

Temaet for denne konferansen er den skjulte kriminaliteten som dreier seg om seksuelle overgrep. Dette gjelder jo både voksne og barn - kvinner og menn - men mest barn og hovedsakelig kvinner. Det er naturlig at vi ikke vet så mye om den skjulte kriminaliteten. Vi vet imidlertid en god del ut fra de kunnskapene vi har om den kjente kriminaliteten til å kunne si noe om tiltak som også kan gjelde den skjulte. Det er mange estimater av den skjulte kriminaliteten, - også den som vi finner innen området seksualforbrytelser. Noen oppgir i andre land estimater opp til 9/10 skjult kriminalitet når det gjelder for eksempel voldtekt. Også mange barn går i lang tid uten å kunne fortelle om overgrepene.

Dersom ikke forekomsundersøkelsene om seksuelle overgrep mot barn gir et sterkt overdrevet bilde av problemomfanget, er også antallet saker der barnevernet griper inn på dette grunnlaget lite i forhold til antallet utsatte barn.

Muligens er andelen saker som registreres av politiet og hjelpeapparatet spesielt lavt når det gjelder saker der mindreårige har solgt seksuelle tjenester. Kunnskapsstatusen fra forskningsstiftelsen NOVA (rapport 5/02) om ungdom under 18 år som selger seksuelle tjenester, peker i hvert fall i retning av at vi her bare ser toppen av isfjellet. Her kan det innvendes at representative undersøkelser blant "normalungdom" i Oslo og Trondheim neppe er dekkende for landet som helhet. Samtidig indikerer opplysninger fra politiet og Pro-sentret at kjønnshandel ikke bare er et storbyfenomen. Blant annet Internett og SMS-meldinger gir muligheter for kontaktformidling som de som ønsker å utnytte barn og unge vet å benytte seg av. Mange av dere vet mer om hvordan dette foregår enn meg.

Sett fra overgripernes ståsted, gir Internett også nye muligheter til å være tilskuere til andres overgrep mot barn. Nettet gir muligheter til anonymisering, og stiller politiet ovenfor krevende oppgaver mht. å identifisere mindreårige som utnyttes i pornografi. Formelt sett uten å bryte loven kan utnytterne bestille hotell og flybilletter til såkalte sexreiser og kikke på bilder så lenge de ikke laster dem ned eller foretar kjøp over nettet. Heldigvis finnes det også motkrefter mot denne forskrudde bruken av ny teknologi. Jeg vil her bare nevne den innsatsen som gjøres av Kripos og Barne- og familiedepartementets Tiltaksplan – barn, unge og Internett. Vi vet at det imidlertid går an å få gjort noe! Politiets aksjon i slutten av august mot 160 personer som mistenktes å besitte barneporno, nedlastet fra nettet, var godt planlagt og synes å gi resultater. Dette er i høyeste grad arbeid for å avdekke den skjulte kriminaliteten.

Vi har som antydet mange grunner til å anta at mørketallene for seksualforbrytelser generelt i Norge er relativt store. Vi kan forstå at mange ofre ikke ønsker å gå videre med en sak. Grunnene til det er flere. De utsatte opplever overgrepet som personlig belastende og tabubelagt, uavhengig av hvordan offentlige instanser behandler slike saker. Seksuelle overgrep mot barn medfører derfor særskilte utfordringer for både politiet og påtalemyndigheten. Vi vet at seksuelle overgrepssaker er vanskelig å etterforske og få ført for retten. Etter mitt syn er det imidlertid nødvendig at også politiet får kjennskap til det som skjer. Det derfor nødvendig at seksuelle overgrep - og forsøk på det - anmeldes . Da er det også viktig at politiet har tilstrekkelig kompetanse til å kunne følge opp.

For mange utsatte er det dessverre en voldsom belastning å gjennomgå store deler av hendelsen på nytt - ved avhør og eventuelt i retten. Overgrep skal bevises. I flere saker står ord mot ord. Ofte er det ikke andre enn overgriper og offer til stede, der forbrytelsen skjer. Imidlertid er jeg svært opptatt av å gjøre etterforskningen så effektiv som mulig; utvikle politiets muligheter til å sikre tekniske bevis og sette påtalemyndigheten i best mulig stand til å skaffe beviser i de aktuelle sakene. Det vil også være til gavn for retten som også skal utføre bevisvurdering i sakene.

Det er nødvendig å ha større profesjonalitet i alle ledd av etterforskningen som mål. Her tror jeg at deres organisasjon har en viktig funksjon i det å sette søkelyset på mangler, mulige forbedringer og å kunne se saker i sammenheng. Inkludert i profesjonaliteten er å ha det som i internasjonale dokumenter kalles en kjønnssensitiv tilnærming. I de fleste saker gjelder dette å forholde seg til kvinner eller jenter som overgrepsutsatte. En bør heller ikke glemme gutters (og i noen saker menns) spesielle forhold til å bli tildelt offerrollen i slike saker.

På sikt kan antallet og andelen uregistrerte seksualforbrytelser neppe reduseres kraftig uten at også det faktiske antallet krenkelser synker betydelig. Dette krever omfattende forebyggende innsats som ligger utenfor rammene for denne konferansen, men som vi ikke må undervurdere. Stikkord: Senker vi terskelen ved vår sløvhet i forhold til hva vi tillater innenfor media, spill, video og film – og som voksne forbilder i forhold til holdninger til porno? I samme åndedrag vil jeg også karakterisere forslag om senking av den seksuelle lavalder – i strid med de unges egne ønsker – som et overgrep!

Andre aktuelle utfordringer – spesielt i justissektoren

En utredningsgruppe som ble oppnevnt av riksadvokaten, gjennomgikk politiets etterforsking av voldtektssaker. Gruppa konkluderte i Rapport nr. 2/2000, med at politiets etterforsking i flere saker var mindre bra eller dårlig. Den pekte på at forbedringspotensialet først og fremst lå i en høyere prioritering av den aktuelle sakstypen og en bedre organisering av etterforskingen. Under Justisdepartementet fikk en arbeidsgruppe i oppgave å se på utdanningsopplegget når det gjelder sekuallovbrudd, inkludert overgrep mot barn, og komme med forslag til eventuelle forbedringer. Den gruppa framhevet spesielt viktigheten av at det i undervisningssammenheng legges vekt på forbedret etterforskingsmetode og framfor alt en bedre organisering av etterforskingen.

Spørsmålet om tilbakefall hører hjemme i forlengelsen av debatten om skjult kriminalitet, selv om tidligere dømte for seksualforbrytelser gjerne kommer tidlig i politiets søkelys når saker etterforskes. Faren for tilbakefall virker mindre enn vi kunne få inntrykk av fra avisenes side. Av SSBs statistikk går det fram at tilbakefallet blant dem som var siktet for seksualforbrytelser, over en femårsperiode 1996 – 2000 var på nesten 1/3. Tilbakefallet gjaldt alle former for lovbrudd. Til sammenlikning ble 53 % av alle som ble siktet for voldskriminalitet i 1995, registrert med tilbakefall til en eller annen form for lovbrudd i løpet av femårsperioden. Av de som ble registrert med tilbakefall i perioden, var det 24 % som begikk nye seksuallovbrudd. Disse utgjør 7 % av alle som ble siktet for seksuallovbrudd i 1995. På denne bakgrunn synes ikke statistikken over registrerte sedelighetslovbrytere å gi grunnlag for å si at dette er veldig avskrekkende tall. Det vi imidlertid vet er at en mindre gruppe personer som er dømt for overgrep på barn, har en høy tilbakefallsfrekvens. Disse personene må det rettes stor oppmerksomhet mot.

Hvor langt skal vi gå i vår bekjempelse av denne type kriminalitet? Med den taletida jeg har igjen, kan jeg ikke behandle hver enkelt problemstilling grundig. Men bare kort nevne noen momenter ved forslag som av og til kommer opp og som media noen ganger fester seg ved.

a) Det har vært fremmet forslag om at det for personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige barn, kan stilles krav om medisinsk behandling/"kjemisk kastrering" før de slipper ut fra fengsel etter endt soning/forvaring. Har dette noe for seg? Det er slike forslag vi politikere ofte må ta stilling til, gjerne uten at vi har god faglig innsikt i det som forslaget gjelder. Justisdepartementet har vurdert spørsmålet om bruk av medisinsk behandling av personer som er dømt for alvorlige overgrep mot barn. De framhever at de som domfelles for seksualforbrytelser mot barn ikke er noen ensartet gruppe. På bakgrunn av erfaringer fra bl.a. Danmark og England er det satt i gang et prosjekt ved Brøset regional sikkerhetsavdeling og kompetansesenter med tilbud til fengselsdømte seksuallovbrytere om et behandlingsprogram. Deltakelsen baserer seg på frivillighet og inkluderer også muligheten for hormonell behandling. Slik behandling ses som et middel i tillegg til andre behandlingstiltak av sosial og psykoterapeutisk art og har som mål å redusere risikoen for tilbakefall.

Etter statlige myndigheters oppfatning bør slik behandling bare være aktuelt i tilfeller hvor dette inngår som et nødvendig og forsvarlig ledd i en behandlingssituasjon og bygger på frivillighet. Her er det likevel grunn til å trø varsomt og vurdere resultater fra andre land.

b) For å hindre overgrep har norske myndigheter også gjort noen lovendringer som skal bidra til å hindre overgrep mot barn. Rettighetstap er en form for straff som i særlige tilfeller kan benyttes ved siden av, eller i stedet for ordinær bøte- eller fengselsstraff (straffeloven § 29). Bestemmelsen inneholder hjemmel for to hovedformer for rettighetstap. De to grunnleggende vilkårene er felles: For det første må vedkommende være kjent skyldig i en straffbar handling og for det andre må det ligge allmenne hensyn til grunn for å kreve at rettighetstap blir idømt. Det kan etter den første hovedformen idømmes tap av offentlig stilling som den skyldige ved den straffbare handlingen har vist seg uskikket eller uverdig til å ha, eller den skyldige kan etter den andre hovedformen fradømmes retten til å ha hvilken som helst stilling eller utøve virksomhet. Rettighetstap er også er virkemiddel som kommer til anvendelse overfor de overgripere som faktisk er dømt. Like lite som forbud mot ansettelse i visse stillinger gir dette noen sikker beskyttelse, men signalverdien er likevel betydelig. Den risikoen som førstegangsovergripere utgjør, sammen med de overgripere som av ulike grunner ikke blir dømt, er imidlertid fortsatt en stor utfordring.

c) Skal vi ha et åpent register over personer som er dømt for seksuallovbrudd mot barn? Spørsmålet blir noen ganger påtrengende - særlig når det har skjedd stygge overgrep mot barn. I media presenteres dette gjerne som et registrer over dømte "pedofile"; da blander media i mange tilfeller sammen handlinger og seksuelle preferanser. For nærmere detaljer viser jeg her til Justisdepartementets rundskriv av 22. desember 2000, som behandler hjemmel for å varsle nærmiljøet for å hindre at personer som er dømt for overgrep mot barn, begår nye, tilsvarende straffbare handlinger. Generelt sett mener statlige myndigheter av vi må være tilbakeholdne med å varsle, og varsel bør bare gis hvor det er grunn til å tro at dette vil være et hensiktsmessig virkemiddel for å hindre overgrep i en konkret sak. Jeg vil også å minne om at mange overgrep utføres av barns nærmeste eller familiens venner.

d) Kan elektronisk overvåking bidra til å redusere den samlede kriminaliteten som gjelder seksuelle overgrep? Til tider har det kommet opp slike forslag om å ta i bruk slik teknologi, bl.a. for å hindre "pedofile" i å bevege seg i områder der det oppholder seg mange barn.

I Sverige har myndighetene i de siste årene anvendt elektronisk overvåking som et alternativ for dem som vil sone idømt fengselsstraff utenfor anstalt. Dette er en ordning som har hentet mønster fra USA. Der brukes slik overvåkingsteknikk bl.a. i forbindelse med besøksforbud ved voldstrusler. At man kan registrere at den dømte går ut av sin bolig, kan imidlertid neppe gi noen betydelig gevinst i form av bedret trygghet. Det vil heller ikke kunne være aktuelt at han (eventuelt hun) oppholder seg i hjemmet kontinuerlig f.eks etter endt soning, slik at man kan holde kontroll med ham der. Det ville bety en form for soning på ny, samtidig som det også er uforholdsmessig store inngrep i en persons integritet både ved permisjoner og etter endt soning. En ordning med signaler fra en sender på en dømt overgriper må også overvåkes av politiet. Etter min oppfatning er det derfor ikke noe nå som tyder på at man skal ha noen vesentlig nytte at å iverksette en slik ordning, når det gjelder å skape trygghet for befolkningen, herunder barna, i et område, og sikre seg mot overgrep.

Som nevnt er dette bare noen eksempler på tiltak som er blitt foreslått, og jeg gjør heller ikke krav på å ha belyst alle vesentlige sider ved disse problemstillingene.

Jeg antar det er på tide å avslutte nå. Seksuelle overgrep mot barn og voksne er forbrytelser som med rette både vekker sinne og fører til sorg. Bekjempelse av seksuelle overgrep vil fortsatt være et prioritert område for regjeringen. Det er lett å forstå når noen kommer med ønske om å ta i bruk nye, - kanskje drastiske, - virkemidler for å hindre slike forbrytelser. Vi som statlige myndigheter må for vår del være på vakt mot for lettvinte løsninger, som overser viktige etiske dilemma. Vi må bruke både hjertet og hodet! Mitt hjerte roper til mitt hode at vi bør drøfte nye virkemidler vi tidligere har avvist. Mitt hode svarer at vi ikke må legge lokk på denne debatten – og ikke være fornøyd med status quo.

Takk for meg!