Politisk rådgiver Ruth Stenersen

På veg mot et bedre barnevern

Barnevernkonferanse i Geiranger 16. oktober 2002.

Kjære konferansedeltakere!

Regjeringens grunnsyn er at familien er den viktigste rammen om barns oppvekst, og at foreldrene har hovedansvaret for barns oppdragelse. Dette synet gjennomsyrer den nye stortingsmeldingen om barne- og ungdomsvernet. Samtidig fremheves hensynet til barnet beste, som alltid skal veie tyngst når barnevernet tar beslutninger. Tidlig hjelp til barn og familier understrekes - for i størst mulig grad å kunne forebygge mishandling, omsorgssvikt og problematferd. Meldingen argumenterer for en dreining av barne- og ungdomsvernet mot mer forebyggende familiearbeid. Det legges også stor vekt på at barnevernet må samarbeide med andre etater og hjelpeinstanser, og at barnevern skal være en politisk prioritert oppgave.

Som i regjeringens samarbeidserklæring, påpeker meldingen at i tilfeller der hjemmet ikke makter å ivareta sine omsorgsoppgaver, har samfunnet en særlig plikt til å tilrettelegge ordninger som sikrer at alle barn får gode omsorgstilbud og oppvekstvilkår. Selv med økt vekt på forebygging og utvikling av tiltak tilpasset ulike brukere, vil det fortsatt være nødvendig at barnevernet plasserer barn utenfor hjemmet, også mot foreldrenes vilje. Å ta vare på de barna som har det aller vanskeligst, vil fortsatt være en sentral oppgave for barnevernet.

Todelt hovedutfordring

Vi står foran en svært spennende og utfordrende tid i barnevernet. Grovt sett kan vi si at hovedutfordringen framover er todelt. Den ene delen handler om å barnevernets fokus og faglige hovedkurs i årene som kommer (I). Den andre delen dreier seg om selve de teknisk- administrative utfordringene som ligger i omorganiseringen av det fylkeskommunale barnevernet, allerede godt kjent under betegnelsen forvaltningsreformen (II).

Perspektivene i barnevernmeldingen

Sammenfattende trekker meldingen opp fire faglige hovedutfordringer for det kommunale barnevernet i årene som kommer:

Barnevernet må komme tidligere inn for å kunne yte god nok hjelp til utsatte barn og deres familier

Samarbeidet med andre etater og hjelpetjenester må bli bedre

Barnevernets legitimitet i befolkningen må styrkes

Politisk bevissthet og engasjement rundt barnevernet må styrkes

Utfordring 1:

Økt vekt på tidlig forebyggende hjelp til barn og familier

I de aller fleste tilfeller der det er aktuelt å koble inn barnevernet, vil det å hjelpe familien også være den beste hjelpen barnet kan få. Det er da også allerede slik at det er hjelpetiltakene som øker mest i barnevernet. Et hovedspørsmål i den nye meldinga er om den hjelpen som ytes kommer tidlig nok og er tilstrekkelig systematisk og godt nok koordinert med andre tjenester.

Det synes ofte å være slik at hjelpetiltakene blir satt inn for sent til å få den ønskede effekt, samtidig som hjelpen ikke i tilstrekkelig grad blir satt inn i sammenheng med familiens totale situasjon. I dag innser fagfolk mer og mer betydningen av å stimulere familiens helhetlige situasjon og egne ressurser, samtidig som det settes inn hjelpetiltak der familiene har særlig behov. Selv om denne erkjennelsen allerede er til stede, kreves det ytterligere holdningsendring og metodisk opprustning.

I meldinga drøftes en rekke tilnærminger som er egnet til å hjelpe barn og unge og deres familier på en helhetlig måte, og der samarbeidet med familien er vesentlig (jfr neste foredrag om ”brukermerknad”). Etter regjeringens oppfatning er det behov for at slike metoder blir brukt i betydelig større grad enn i dag. Målet er flere funksjonsdyktige familier og mindre omsorgssvikt. På sikt vil en slik dreining av ressursbruken også kunne bety økonomiske besparelser, fordi man etter alt å dømme vil kunne forebygge flere av de dyreste tiltakene i barnevernet.

Utfordring 2:

Barnevernet som sentral aktør i arbeidet for utsatte barn og unge

Loven pålegger barnevernet et utstrakt samarbeidsansvar med andre tjenester, blant annet fordi barnevernet er avhengig av samarbeid for å kunne utføre det arbeidet det etter loven er satt til å gjøre. Den store gjennomstrømningen av barn og unge i barnevernet gjør det også naturlig med et utstrakt samarbeid; for de aller fleste skal problemene finne sin løsning uten at barnevernet overtar ansvaret. I dag er det imidlertid ingen etat som har hovedansvar for å samordne innsatsen for utsatte barn og unge i kommunene. Regjeringen mener dette er uheldig. Det er viktig å sikre en slik funksjon i fremtiden, blant annet for å unngå dobbeltarbeid og gråsoner mellom tjenestene, men først og fremst for å sikre en koordinert og god forebyggende innsats for utsatte barn og unge. En slik koordinerende instans skal sørge for god kommunikasjon mellom tjenestene, slik at det skjer noe i tide. Etter regjeringens syn er det mye som taler for at barnevernet bør kunne påta seg denne oppgaven. I tillegg til at barnevernet allerede har et lovpålagt samarbeidsansvar, kan det være en fordel at barnevernet ikke har sektorinteresser i vanlig forstand, men har et generelt ansvar for å sikre at problemutsatte barn og unge kan leve sine liv så godt som mulig. En koordinerende instans i denne sammenhengen bør også i noen grad påse at andre etater og tjenester gjør en innsats for spesielt utsatte. Et kommunalt barnevern med en slik formell og reell koordinator- og pådriverrolle, vil nødvendigvis måtte bli et tilstedeværende og synlig barnevern. Gjennom å legge dette ansvaret til barnevernet, vil det forebyggende arbeidet samtidig bli løftet fram i lyset, både politisk og som et tverretatlig satsingsområde i kommunene. Vi tar til ordet for å endre forståelsen av taushetsplikten mellom ulike etater med taushetsplikt. Regjeringen mener at barneverntjenesten må gi nødvendige opplysninger tilbake til samarbeidspartnere.

Utfordring 3:

Styrke barnevernets legitimitet

Det ligger i deler av saksområdets natur at barnevernet aldri kan bli en direkte populær tjeneste. Derimot er det et mål at barnevernet blir respektert for de oppgaver tjenesten er satt til å ivareta, og at den dermed oppnår legitimitet blant brukere, samarbeidspartnere og i samfunnet og befolkningen for øvrig. For å oppnå en slik status, er det viktig at barnevernet er tydelig og mest mulig åpent kommuniserende om sine verdier og sin rolle, ikke minst om hvilke prinsipper som ligger til grunn for avgjørelser og tiltak. Kvænangen-saken er et eksempel på hvor utsatt barneverntjenesten kan være i små kommuner. Fylkesnemnda skal ivareta rettssikkerheten til både foreldre og barn. Barnevernets dobbelrolle som hjelper og kontrollør står sentralt i dette bildet. I de fleste saker er det overensstemmelse mellom prinsippet om barnets beste og det biologiske prinsipp, som tilsier at det skal svært mye til for å ta barnet ut av familien. Men samtidig har barnevernet plikt til å si fra når nok er nok og familien ikke lenger er en god nok omsorgsbase. Trygghet i forhold til denne dobbeltrollen må være en del av barnevernets profesjonelle identitet. Regjeringen vil ikke gå inn for en deling av barnevernet, f eks i en hjelpetjeneste og en annen del for å iverksette tiltak utenfor hjemmet. Etter regjeringens syn vil et barnevern som har den nødvendige kompetanse i forebyggende familiearbeid, også beholde sin legitimitet når det viser seg nødvendig med tvangsinngrep. En eventuell rolle som sentral koordinator i kommunen vil på samme måten kunne få positiv effekt på legitimiteten.

Utfordring 4:

Økt politisk bevissthet og engasjement

Nærmiljøstudier har vist at barn og unges oppvekstmiljø er egnet til å engasjere og samle både politikere og lekfolk. Det bør gi grunn til optimisme også når det gjelder å skape større engasjement rundt barnevernet og det forebyggende arbeidet for utsatte barn og unge. Når bevisstheten om barnevernets arbeid i dag synes å være for lav, kan det ha sammenheng med at barnevernsnemdene har falt bort, uten at det har kommet noe nytt organ som ivaretar behovet for å sette barnevernet på den politiske dagsorden også utenom budsjettbehandlingene. Kunnskap om barnevern er viktig samfunnskunnskap. Under den forrige loven med barnevernsnemder, måtte lokalpolitikerne skaffe seg direkte informasjon om hvordan vanskeligstilte barn og deres familier hadde det. Når lekfolkene nå er blitt borte som obligatorisk innslag i det kommunale barnevernet, kan det ha ført til at politikerne er dårligere informert, og dermed i mindre grad føler ansvar for barnevernets virksomhet. Det overordnede ansvaret ligger imidlertid like fullt hos de folkevalgte.

Økt forståelse for betydningen av forebygging vil kunne øke lokalpolitikernes motivasjon og handlingsrom, og gi mulighet til å synliggjøre de ulike partienes politikk. De fleste partier har politiske mål i forhold til forebyggende barne- og ungdomspolitikk, så alle politikere bør være seg dette ansvaret bevisst. Forebyggende barnevern vil med andre ord også kunne samle ulike politiske partier og leire. Dette kan igjen bidra til å skape oppmerksomhet, ansvar for og engasjement i forhold til de svakeste barna. Forebygging av barne- og ungdomsproblemer er et område som ingen kan ha ansvar for alene. En mer sentral rolle for barnevernet i det forebyggende samarbeidet i kommunen, vil også kunne bidra til å øke det politiske engasjementet på barnevernområdet.

II. Forvaltningsreformen

Nå snart legger regjeringen fram en odelstingsproposisjon med forslag om statlig overtakelse av fylkeskommunens oppgaver på barnevern- og familievernområdet. Samtidig blir det åpnet for forsøk der enkelte store kommuner, eller flere små gjennom interkommunalt samarbeid, kan ta seg av oppgavene.

Det blir foreslått en ny forvaltningsmodell med fem regionale enheter, lokalisert i samme område som de regionale helseforetakene.

Det er flere forhold i barnevernet som bør bli bedre hvis staten overtar andrelinjeansvaret:

-bedre faglig bistand til kommunene slik at ingen barn blir sviktet av det offentlige, og færrest mulig barn får behov for langvarig institusjonsplass

-bedre og mer differensiert tilbud om institusjonsplass og spesialtjenester til de barna som trenger det

-bedre koordinering av tjenestene

-bedre kvalitetssikring av tiltakene/godkjenningsordning av institusjoner

-bedre økonomisk kontroll

Det er viktig for meg å understreke at alle ansatte i fylkeskommunen

Avslutning - Visjon

I årene som kommer vil vi se et barnevern med særlig høg kompetanse på ulike former for forebyggende familiearbeid, og som derfor kommer tidlig inn med tiltak til utsatte barn og familier. En viktig grunn til at det forebyggende arbeidet fungerer bra, er at barnevernet samarbeider godt med andre etater og tjenester i kommunen, som skole og helse og politi. Flere av prosjektene som står på programmet disse to dagene bekrefter en slik visjon. I mange kommuner har barnevernet også fått en rolle som pådriver og koordinator i forhold til sine samarbeidspartnere. Denne sentrale posisjonen fører til at tjenesten til en hver tid står høgt oppe på den politiske dagsorden.

Fremover vil særlig småkommunene ha nytte av ulike konsultasjonstjenester og behandlingsmetoder som forvaltningsmessig ligger til staten. I noen tilfeller fungere større kommuner i rollen som denne samarbeidspartneren med spesielle ressurser, andre steder er det interkommunale ordninger som ivaretar slike behov. Poenget er at i det nye barnevernet spiller nivået over enkeltkommunen på lag med det kommunale barnevernet. Forsterkningstiltak settes inn sammen med kommunale ressurser, og ikke i etterkant av hjelpetiltakene når det kanskje er for sent.

På veg mot et bedre barnevern er det viktig å ta vare på det som er godt og fungerer i dag og ta opp nye metoder som fungerer. Dere som sitter her i dag har masse kunnskap og erfaring. Det er viktig å dele den med hverandre.