Barne- og familieminister Laila Dåvøy

Samarbeidskonferanse om barne- og ungdomskriminalitet

Hordaland Politidistrikt, Bergen 3. juni 2002

Omfanget av barne- og ungdomskriminalitet i Norge er lavt sammenlignet med mange andre land. Men det er likevel grunn til bekymring. Statistikken viser at det i de senere åra har vært en økning i registrert kriminalitet blant barn og ungdom. Dette viser at det er behov for økt engasjement og innsats. Regjeringen er derfor opptatt av å komme frem med gode tiltak som kan forebygge denne utviklingen. Dette er et viktig arbeid som må foregå i nær dialog med alle parter. Mitt innlegg vil nødvendigvis dreie seg mye om barnevernets arbeid på noen områder.

På kort sikt må en rette fokus mot å løse de problemene som oppstår. På langt sikt må det arbeides med hovedvekt på det forebyggende og holdningsskapende arbeidet. Dette er etter mitt skjønn det viktigste, men begge deler er nødvendige. Det er derfor behov for en styrket innsats og et godt samarbeid mellom statlige og lokale myndigheter.

Samtidig er det viktig å trekke foreldrene, frivillige organisasjoner og barn og ungdom inn i arbeidet. Jeg mener at en god familie- og oppvekstpolitikk for barn og unge er en nøkkel i arbeidet med å forebygge kriminalitet. En god oppvekstpolitikk bygger først og fremst på at foreldre og familie utøver sitt ansvar som omsorgspersoner. Derfor er familiepolitikken en viktig del av oppvekstpolitikken. En god oppvekstpolitikk betyr også at foreldre og samfunn kan snakke tydelig om hva som er rett og galt, at vi har ansvar for våre handlinger og medansvar for dem som er rundt oss, - og at samfunnet ikke er likegyldig når mennesker krenkes og lover og regler brytes. Et godt samspill mellom foreldre, skole, og frivillige organisasjoner og lokalmiljøet vil bidra til inkludering og mestring fremfor ekskludering, kriminalitet og vold. Derfor er dette viktige satsningsområder.

Noen satsninger fra Barne – og familiedepartementet

Barne- og familiedepartementet la i 1999 fram St. meld. nr. 17 (1999-2000) Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet for Stortinget. Handlingsplanen er utarbeidet i samarbeid med flere berørte departementer, og gjennomføres over en periode på fem år (2000-2004).

Handlingsplanen gir en samlet oversikt over hvordan myndighetene vil styrke og videreutvikle innsatsen for å forebygge og bekjempe kriminelle handlinger, og styrke oppvekstmiljøet for barn og ungdom. Planen omfatter vel 40 igangsatte og nye innsatsområder og tiltak innenfor seks hovedområder:

Helhetlig forebyggende arbeid:

-Innsats i skolen
-Innsats rettet mot fritid og nærmiljø
-Oppfølging av barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer
-Oppfølging av unge lovovertredere og kriminelle ungdomsgjenger
-Kunnskapsutvikling og forskning.

Justisministeren har sagt litt om felles oppføling i løpet av dette året.

Vold, kriminalitet og gjengatferd er samfunnsproblemer og ikke først og fremst problemer knyttet til ungdom eller større byer. Vi vet imidlertid at disse problemene er mer utbredt i de største byene. Regjeringen har derfor gjennom flere år tatt et spesielt ansvar for å styrke oppvekst- og levekårene for ungdom i storbyene gjennom Barne- og familiedepartementets tilskuddsordning "Ungdomssatsing i større bysamfunn", som i dag omfatter 10 byer, deriblant Bergen.

Å bekjempe negative trekk i ungdomsmiljøene er vanskelig og tidkrevende, men et godt forebyggende og holdningsskapende arbeid blant ungdom gir resultater. Storbyordningen har vist at det nytter å satse forebyggende, og at det finnes stort engasjementet og vilje til samarbeid fra politiets side når det gjelder å motvirke negative trekk i ungdomsmiljøene. Fra å bli betraktet som motpart, blir politiet i stadig større grad betraktet som en medspiller både blant ungdom og ungdomsarbeidere. Blant annet er det i de større byene opprettet barnevernsvakter med akuttberedskap for å ta i mot barn og unge som har et akutt hjelpebehov. Dette viser vilje til å samarbeide om felles utfordringer, og er derfor en utvikling som er svært positiv. Jeg var nylig i USA, New York på besøk, der krise- og rådgivningssenteret Sanctuary, so virkelig kunne vise til hvor viktig det er å gripe inn med tidligere internering.

Barneverntjenesten er en sentral instans i forhold til barn og unge som har utviklet alvorlige atferdsvansker, f.eks. i form av kriminalitet, eller som står i fare for å utvikle slike problemer.

Barnevernloven hjemler ulike former for tiltak og reaksjoner i forhold til denne gruppen barn og deres familier. Dette kan være alt fra samtale med barnet og foreldrene og tilbud om frivillige hjelpetiltak, til tiltak iverksatt mot foreldrenes eller den unges vilje. Her vil jeg nevne foreldreveiledningsprogrammet og familierådslag som viktige tiltak som foreldre, barn og nettverk kan få tilbud om. Erfaringene fra disse tiltakene er positive, og vi ser at det er behov for å utvikle flere tilbud som dette. For øvrig har barnevernet mulighet til å utvikle tilbud som er målrettet i forhold til barnets og foreldrenes behov, og jeg ser gjerne at barnevernet utøver sin kreativitet på dette området.

Når det gjelder forebygging av atferdsproblemer hos barn, er det viktig å gi foreldre som har særlig behov for det, hjelp i utøvelsen av omsorgsansvaret. Det er derfor utviklet nye terapeutiske tiltak som har som mål å styrke foreldrenes muligheter til å motvirke problemtuvikling hos barna. Et av disse er Parent Management Training ( PMT), som brukes i arbeidet med barn opp til ca. 12 år. Målet er å øve opp foreldre til å bruke bedre strategier i håndteringen av barnet i hverdagen. Et annet er Webster Stratton- programmet, der målgruppen er foreldre med barn mellom 4 og 8 år, som har utagerende og grenseutprøvende atferd. Formålet er å gi foreldre og omsorgspersonene redskaper som kan bidra til å redusere atferdsproblemer og øke barnets selvtillit. Det gledelige er at disse programmene virkelig gir resultater.

Barnevernloven har egne bestemmelser om særlige tiltak for barn og unge som har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet, eller som har vist alvorlige atferdsvansker på annen måte, f.eks. i form av vedvarende bruk av rusmidler. En mindreårig som har utvist slik atferd, kan (etter vedtak av fylkesnemnda for sosiale saker) plasseres med tvang i behandlings- eller opplæringsinstitusjon i inntil ett år. Plasseringen kan i særlige tilfeller forlenges med opptil 12 måneder. Dette tilbudet kan også gis som et frivillig tiltak.

Det er de siste årene tatt i bruk en ny behandlingsmetode for denne gruppa, Multisystemisk terapi ( MST), som alternativ til institusjonsbehandling. Tiltaket er hjemme- og nærmiljøbasert, tidsavgrenset ( 4-6 måneder) og intensivt, med behandlere tilgjengelig hele døgnet.

Formålet med tiltakene etter barnevernloven, er å hjelpe barn og unge under 18 år til å komme ut av problemene sine. Å tillegge barnevernet en ren straffende funksjon, vil kunne svekke tilliten til barnevernets primære funksjon, nemlig å gi hjelp til barn og familier som har behov for det. S amtidig er det viktig at unge som begår straffbare handlinger blir konfrontert med fakta og får en klar reduksjon. Samfunnet kan ikke være passiv når mennesker og lover krenkes, særlig ikke når det handler om unge som kan hjelpes vekk fra starten på en kriminell løpebane. Samarbeid mellom politi og barnevern innenfor ryddige grenser kan bidra til ansvarliggjøring, som både er god behandling og forebygging.

Det er min oppfatning at barnevernet bør ha en mer aktiv holdning overfor denne gruppen barn og ungdom. Og ikke noe står i veien for dette i dagens barnevernlov.

Vi må også arbeide for å utvikle nye og gode tiltak for denne gruppen utover de tilbud vi har i dag. Derfor har Barne- og familiedepartementet samarbeidet med andre departementer om opprettelsen av Senter for atferdsstudier og innovativ praksis ved Universitetet i Oslo. Dette senteret skal drive studier av hvordan problematferd oppstår og problemenes omfang, utvikling av metoder og teorier for forebygging og behandling av problematferd, samt evaluering. Målet med senteret er å få et bedre grunnlag for å vurdere hvilke tiltak som bør iverksettes overfor denne gruppen barn og unge.

Barn og unge som viser atferdsvansker, har ofte sammensatte problemer og har behov for tverrfaglige innsatser. Det ligger helt klart en utfordring i å sikre at etater med ulik kompetanse, ulike ansvarsområder og ulikt tilbud av tiltak kjenner til hverandre og samarbeider på en god og hensiktsmessig måte. Bare på denne måten kan vi fange opp de barn og unge dette gjelder og gi dem et tilbud. Og da må ikke rigide tolkninger av taushetsplikten hindre at de unge får adekvat hjelp i tide!

En konferanse som denne er svært nyttig som ledd i arbeidet fremover på dette viktige området. Her er det behov for å tenke høyt sammen og ta i bruk alle gode krefter i våre felles utfordringer. Jeg ser derfor fram til å høre deres erfaringer ut over dagen om dette viktige temaet.