Tale ved konferansen "Gi ungdom ordet"

Barne- og familieminister Laila Dåvøy

Tale ved konferansen "Gi ungdom ordet"

Bodø, 13 februar 2002

Takk for innbydelsen! Jeg setter stor pris på å få slike invitasjoner som gjør at jeg kan bli bedre kjent med hva som foregår rundt i vårt langstrakte land.

Jeg må også få lov til å gratulere Nordland fylkeskommune for den prisen dere fikk for et par måneder siden, i slutten av november i fjor. Dere har forstått at man må satse på ungdom! Å bli kåret til den mest ungdomsvennlige europeiske regionen er litt av en heder.

Det er godt å vite at informasjon om deres arbeid og deres valg av innsatsområder nå vil bli spredt som gode eksempler til andre regioner i Europa. Men ikke minst er dere også et eksempel til etterfølgelse for andre fylker i Norge. Jeg vil spesielt berømme dere for Elevombudet, Ungdommens fylkesting og Ungdomsinformasjonstjenesten.

Jeg har forstått at dere var den første fylkeskommunen som innførte en ordning med elevombud. Siden har andre fylker fulgt etter. Og det er bra. En viktig oppgave for elevombudet er å arbeide for at elevene og lærlingene får større innflytelse på sin egen opplæringssituasjon.

Dere var ikke først ute med opprettelsen av Ungdommens fylkesting, men dere er fortsatt et av få fylker som har opprettet et slikt organ. Gjennom Ungdommens fylkesting får ungdom muligheter til også å påvirke den delen av politikken som det er fylkeskommunens ansvar å iverksette.

Når det gjelder ungdomsinformasjonstjenesten, har jeg forstått at den også er unik. Og når dere nå har fått lagt ut informasjon på samisk til samisk ungdom, vil jeg si at dere er et foregangsfylke. I arbeidet med å sikre at ungdom får større innflytelse i vårt samfunn, er det grunnleggende at de får informasjon om sine rettigheter, om lover og regler og demokratiets oppbygging lokalt, regionalt og nasjonalt – og hva de enkelte partiene står for. Nordland har vært i første rekke med utvikling av nettbasert ungdomsinformasjon. Det er viktig å ha slike spydspisser i arbeidet, det gir inspirasjon for andre.

Norge har forpliktet seg til å la barn og unge bli hørt i saker som angår dem, ved å ratifisere FNs konvensjon om barnets rettigheter – og det har sikkert barneombudet allerede understreket i sitt innlegg. I tillegg til Barneombudet har også Barne- og familiedepartementet et ansvar for oppfølging av konvensjonen. Artikkel 12 skal sikre medvirkning fra barn og ungdom og er den artikkelen hvor det har skjedd mye på forholdsvis få år. Barne- og familiedepartementet har i lang tid arbeidet for å styrke barns og unges deltakelse og innflytelse i beslutningsprosesser på alle nivå i samfunnet, fra det lokale og nære miljøet til nasjonal politikk – men også i internasjonale spørsmål. I de nasjonale delegasjonene til FNs spesialsesjon om barn, som skulle ha funnet sted i september i fjor, vil barn delta. Hvert land er oppfordret til å ha med barnedelegater. Fra Norge vil det bli valgt to fra ulike barne- og ungdomsorganisasjoner til møtet som vil finne sted i mai i år.

I tillegg til barnekonvensjonen har vi også lover som inneholder bestemmelser som sikrer barn og ungdoms rett til å uttale seg i saker som angår dem. Dette står bl.a. i barneloven og i barnevernloven, og opplæringsloven inneholder bestemmelser om elevdemokratiet på de enkelte skoletrinn. Og sist, men ikke minst har vi i Norge rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planlegging.

I de rikspolitiske retningslinjene stilles det en rekke krav til den kommunale planprosessen og til fysisk utforming. Blant annet er det stilt krav om at kommunen skal organisere planprosessen slik at synspunkter som gjelder barn som berørt part kommer fram og at ulike grupper barn og unge selv gis anledning til å delta.

Innføringen av Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen og endringer i plan- og bygningsloven er sterke statlige signal om at oppvekstkår skal inn på dagsorden på alle nivå i utformingen av lokalsamfunnet. Ordningene er statlige pålegg, men det er opp til kommunene å gi ordningene innhold og tilpasse utøvelsen til lokale forhold. Det er mange land som er interessert i våre erfaringer med å sikre barn og ungdom rett til deltakelse i kommunal planlegging gjennom slike retningslinjer.

Å sikre barn og ungdom deltakelse og innflytelse er ikke bare et spørsmål om internasjonale forpliktelser og oppfølging av lover og regelverk. Det er et spørsmål om å la alle i samfunnet få delta i beslutninger som får konsekvenser for dem, og det er grunnleggende sett et spørsmål om hvilket demokrati vi vil utvikle i Norge som nasjon. Vi kan ikke ha det slik at barn og ungdom, fram til de fyller 18 år, totalt er underlagt voksnes beslutningsmyndighet, og så skal de, den dagen de fyller 18, plutselig være selvstendige, ansvarsfulle og engasjerte samfunnsborgere. Ansvar, solidaritet og selvstendighet er verdier som læres gjennom å takle stadig større oppgaver og gjennom opparbeidelse av tillit. Samfunnsengasjement vekkes ved at man får muligheter til å ta initiativ, komme med ideer og bli hørt i saker som interesserer.

Jeg har blitt bedt om å si noe om hvorfor ungdom må få muligheter til deltakelse og innflytelse på samfunnsutviklingen. Det kan best gjøres ved å bruke deres egne ord. 200 ungdommer fra 100 kommuner var samlet på Hamar i april 2000. Dette er noe av det de svarte da de fikk samme spørsmål:

Hvorfor vi ungdom må ha innflytelse
Vi får tiltak som treffer målgruppa
Ingen vet bedre enn ungdommen hva ungdommen trenger.
For å skape interesse/engasjement
Vi lærer å ta ansvar.
Vi er ikke så dumme og uvitende som mange vil ha det til
Vi er en del av samfunnet og bør tas hensyn til, vi vil også trives.
Fordi vi må lære oss å bli voksne
Ungdommen er framtida og vi må få være med å bestemme vår egen framtid!
Vi må føle at vi blir verdsatt.
Vi må få innflytelse for å bli voksne. For plutselig når vi blir eldre har vi mye mer innflytelse og da vet vi kanskje ikke hva vi skal gjøre
For å få det slik vi vil ha det.
Vi må ha innflytelse fordi vi kan ikke bestemme hvem som skal styre, og da må vi heller prøve å få innflytelse på de som styrer, slik at ungdom får det bra. Slik får vi fornøyde ungdommer!

Fordi ungdom sitter med mye informasjon som politikerne bare kan drømme etter å få selv.
For å endre de øvrige delene av samfunnet sitt negative bilde av ungdom
For å kompensere for vår nedprioriterte rolle i samfunnet, som er resultat av manglende rett til å stemme.
Ungdom er ressurser som må brukes
Ungdom ser annerledes på ting enn det voksne gjør.
Ungdommer er ressurser, ikke klienter
Lokaldemokratiet står i fare, og med ungdommens innflytelse kan vi bedre det.
Ungdom har originale idéer, tenker nytt!
Man får et mer variert samfunn når det er flere aldersgrupper som er med på å bestemme.
Ungdom har ikke vært så lenge i systemet, så de har mer frigjort tankegang. De kan tanke helt nytt, mer kreativt og langsiktig.
Fordi vi er kritiske til mye av det gamle
For å få flere ungdommer i kommunestyret
Fordi det er smart å ha innblikk i hva som skjer i kommunen.
Vi vil ha igjennom sakene våre fordi vi vil trives i kommunen.
For å kunne forstå hverandre
Ungdommen kan bli mer engasjerte, og bruker stemmeretten når de blir eldre

Jeg er enig i disse utsagnene. Barn og ungdoms ressurser, deres erfaringer, tanker og ideer blir for lite brukt. Utforming av tilbud som barn og ungdom bruker, er bestemt av voksne. Aktiviteter som barn og ungdom selv setter i gang, får ikke den anerkjennelsen og den støtten det fortjener. Institusjoner som er drevet for barn og ungdom har ikke systemer som involverer dem i den hverdagslige driften eller i den langsiktige planlegginga. At de voksne fortsatt opptrer som formyndere, er gjennomgripende i barn og ungdoms daglige liv. Selv på områder der barn og ungdom selv vet best, har voksne fortsatt avgjørende makt.

Alle mennesker, barn, ungdom og voksne liker å være viktige, å bety noe for andre mennesker, for fellesskapet, for samfunnet. Vi liker at det settes pris på det vi sier og gjør - uansett alder. Når vi blir vist tillit og får ansvar, da kjenner vi at vi vokser litt, at selvrespekten styrkes og at vi får en mer positiv innstilling til våre omgivelse og til det å delta i samfunnet.

Jeg vil også understreke en spesiell kvalitet hos barn og ungdom: De har en rettferdighetssans som det står respekt av. De fleste voksne orker ikke lenger å engasjere seg i forhold til all urettferdighet i verden. Barn og ungdom har et sterkt engasjement for andre grupper i samfunnet. Vi får rapportert fra kommunene at når barn og ungdom får mulighet til å si hva de mener bør gjøres i kommunene, tar de like gjerne opp saker som gjelder eldreomsorg, rusomsorg, og andre forhold for svake grupper i samfunnet.

Barn og ungdom har meninger om det meste ut fra det de ser til daglig og erfaringer som de har gjort, og de har ideer til hva som kan gjøres bedre. De er selvsagt ikke modne nok til å ta avgjørelser på alle viktige områder helt på egen hånd. De trenger veiledning og tilbakemelding for å bli trygge på at deres innspill har noen verdi. Det viktigste vi voksne kan gi ungdom er tro på egne evner og ressurser. Deres ideer, tanker og forslag kan gi viktige bidrag i prosessene fram til at avgjørelser tas. Vi voksne kan ikke lenger bruke våre egne erfaringer fra vår barndom og ungdom som grunnlag for beslutninger som former dagens barne- og ungdomspolitikk. Til det har verden forandret seg for mye. Og den forandrer seg stadig raskere.

Ungdom er opptatt av politikk. Deres interesse for en rekke ulike saker er tydelig. De engasjerer seg sterkt i enkeltsaker som miljøspørsmål, rusproblematikk og rasisme. At de ikke engasjerer seg i partipolitikk i like stor grad, er beklagelig. Der har alle partiene en jobb å gjøre.

Ansvaret for å involvere barn og ungdom i planer og beslutninger i kommunene må deles mellom mange. Barn og ungdoms kommunale hverdag utspiller seg på mange arenaer hvor mange etater har et ansvar. Det handler ikke bare om teknisk etat sitt ansvar for uteområder og skoleveier. Det handler om barnehage- og skoletilbud, kultur og fritid, og om sosial- og helsepolitikk. Og det handler ikke minst om å sikre ungdom en framtid i kommunen gjennom å gi muligheter for bolig og arbeid.

Vi har kommet et stykke på vei i Norge når over 200 kommuner har etablert et barne- og ungdomsråd, barn og unges kommunestyre eller lignende. Men det er langt fram til at barn og ungdom blir hørt i alle saker som angår dem.

Det er stor forskjell mellom kommunene i Norge på om barn og ungdom har fått mulighet til å delta i plan- og beslutningsprosesser, og om man har tatt hensyn til deres ønsker. Mange kommuner bør i sterkere grad følge opp de bestemmelsene som allerede finnes for å sikre at barn og ungdoms behov og interesser blir ivaretatt og hørt.

Det er ikke nok å etablere et barne- og ungdomsråd, men det er en god start dersom barn og ungdom gjennom slike råd virkelig får innflytelse på noen områder. Jeg vil oppfordre dere voksne som er her fra kommunene til også å la barn og unge selv ta initiativ til saker. Det er ikke alltid at vi voksne vet hva barn og ungdom er opptatt av.

Ved opprettelsen av et ungdomsråd, er det også noen gode råd å ta med på veien. Hvorvidt arbeidet vil bli vellykket, er avhengig av en rekke faktorer. De må få et klart mandat for arbeidet sitt. De må ha nær kontakt med administrasjonen i kommunen og politikerne og få god oppbakking. De bør ha egne ressurser til disposisjon, mange kommuner har god erfaring med at det avsettes en liten sum penger som de kan disponere til ungdomstiltak i kommunen. De må få oppleve at de har reell innflytelse, ikke bare over den pengesummen de får, men også i andre saker. Det må lages klare rutiner på tilbakemeldinger på deres forslag og synspunkter. De må ikke bli en isolert øy i ungdomsgruppa, kommunen må bistå med systemer for innhenting av synspunkter fra hele ungdomsmiljøet. Det må legges vekt på å få de ungdommene i tale som ikke er først i køen; funksjonshemmede, barnevernsbarn, utsatt ungdom med innvandrerbakgrunn og andre sårbare grupper i samfunnet. I tillegg til å etablere barne- og ungdomsråd eller barn og ungdoms kommunestyremøte, kan det for eksempel arrangeres høringer hvor ulike tema eller interesser blir drøftet, eller man kan fokusere på et avgrenset geografisk område. I tillegg har skolene muligheten til å bruke samfunnsfag, prosjektundervisning, klasseråd og elevråd til å diskutere og fremme konkrete innspill til kommunen om tiltak i nærmiljøet eller i kommunale plan- og beslutningsprosesser. I noen kommuner er dette satt i system med årlige prosesser i skolene.

Jeg har tidligere vært inne på at ungdom må få informasjon om hva som skjer i kommunen, for at de skal kunne engasjere seg i en videre utvikling på aktuelle områder. Når ungdomsrådet da kommer med sine synspunkter, må også disse gjøres kjent. Skal ungdom ha noen mulighet til fruktbare dialoger med kommunen, må det være klart hvem, hvilke person og etat, som har ansvaret for å følge opp. Dette må gjerne være en del av ungdomsrådets mandat eller retningslinjer. Vi får ofte høre at ungdom i barne- og ungdomsråd er frusterte fordi det er liten eller ingen oppfølging fra kommunen etter at de er nedsatt. De har ikke fått noen makt, ingen klare retningslinjer for arbeidet og ingen ressurser til disposisjon. Det er ikke vanskelig å tenke seg at vi voksne også hadde reagert hvis vi hadde blitt lurt på denne måten.

Å gi barn og ungdom større innflytelse, vil mange si må innebære at de voksne gir fra seg litt av sin makt. I noen saker vil det nettopp gjøre det, for eksempel ved at ungdom får en sum midler til rådighet til ungdoms egne initiativ i kommunen. Men at barn og ungdom får innflytelse handler også om at de bidrar til at politikere tar beslutninger på et bredere grunnlag. Når barn og ungdom får uttale seg om saker som angår dem, kan politikerne ta en bedre beslutning enn de ellers ville ha gjort, en beslutning som tar hensyn til en brukergruppes behov og interesser. Å vise til at barn og ungdom har fått innflytelse, kan tvert i mot gi politikerne høyere anseelse.

At barn og ungdom får innflytelse, vil ikke nødvendigvis forandre på hvem som tar avgjørelser, men avgjørelsene blir tatt på et bredere grunnlag. Ansvaret er i langt de fleste saker fortsatt de voksne sitt, selv når det gjelder drift av selvstyrte ungdomshus. Et selvstyrt ungdomhus er samtidig et eksempel på et område hvor voksne må gi fra seg makt, men de bør beholde ansvaret. Den viktigste rollen blir tilrettelegging, og å sikre trygge rammer for virksomheten. Ungdommen må også vite at de voksne er tilgjengelige dersom de trenger veiledning og hjelp. Å la barn og ungdom drive virksomheter uten at de har voksne å konferere med, kan ofte være en stor misforståelse av hva innflytelse handler om. Voksne må gi fra seg makt i slike tilfelle ved å se sin rolle på en annen måte og forandre seg fra å være kontrollerende leder til å være tilgjengelig veileder. Det er viktig å slå fast at voksenkontakt er et stort behov for de aller fleste barn og unge.

For at barn og ungdom skal kunne uttrykke hva de mener, er trygge rammer viktig. Det er utviklet en rekke metoder som skal ivareta den enkeltes mulighet til å tørre å si noe. Å sette nære og konkrete saker på dagsorden og arbeide i små grupper er et godt startgrunnlag. Å gi barn og ungdom trening i å uttrykke sine egne meninger vil også gi andre ringvirkninger, som å opptre med større trygghet i ulike sosiale sammenheng.

Det er ikke mange som kan gå opp på talerstolen i kommunestyresalen og legge fram sine synspunkter uten at de har fått trening i andre omgivelser først. Mange av kritikerne av de nye innflytelsesorganene (som barn og unges kommunestyremøte og barne- og ungdomsråd) mener at de som tør å si noe i kommunestyresaler ikke er vanlig ungdom. De glemmer at alle kan takle en slik situasjon dersom de har fått nok opplæring i trygge omgivelser. Barn og ungdom kan vokse enormt på å få trening og muligheter til å uttrykke sine meninger. Erfaringene fra mange kommuner er at det også er barn og ungdom som tidligere ikke har vært "fremst i klassen" som kan takle slike situasjoner. De får anledning til å spille på en annen arena enn den tradisjonelle skolesituasjonen og snakke om saker som opptar dem.

Det er sjelden nødvendig å bringe barn og ungdom inn på de voksnes arenaer for at de skal få komme med sine innspill. Dette er bare en del av det å vise hvordan politikerne jobber med saker i kommunen. Når barn og ungdom sine synspunkter presenteres og drøftes i kommunestyresalen er det som regel slutten på en lengre prosess hvor ideer og forslag har blitt drøftet i fritidsklubber, barne- og ungdomsorganisasjoner, klasser og skoler etc. Slike seanser bør også bare være en del av de mulighetene som barn og ungdom får til å gi innspill til kommunepolitikken.

Barn og ungdom er eksperter på hva det er å være barn og ungdom i dag. Vi er derfor nødt til å ta dem med på råd når vi skal utforme barne- og ungdomspolitikken vår. I Barne- og familiedepartementet har vi hatt Ungdommens demokratiforum i to og et halvt år. Dette forumet ble opprettet under min forgjenger Valgerd Svarstad Hauglands tid som barne- og familieminister. Rådet bestod av 16 ungdom fra hele landet, like mange gutter som jenter, i alderen 15 til 26 år. De avsluttet sitt arbeid 1. juni i fjor og overleverte da alle sine forslag til Karita Bekkemellem Orheim før de ble videresendt til de departementer som har ansvar for sakene. Forumet har fremmet forslag på en rekke områder: maktutredning, representasjon av ungdom, valgdeltakelse, ungdoms rettigheter i arbeidslivet, skolespørsmål, informasjon til ungdom, lokaldemokrati og en rekke innspill til lokal og sentral barne- og ungdomspolitikk. Noen av disse innspillene til hvordan barn og ungdom kan få større innflytelse i samfunnet vil bli vurdert i den kommende stortingsmeldingen om barne- og ungdomspolitikk.

Å sikre barn og ungdom større innflytelse er sentralt i barne- og ungdomspolitikken. Vi vil fortsatt sørge for at barn og ungdom kan påvirke den sentrale barne- og ungdomspolitikken og vi vil fortsatt stimulere til at fylker og kommuner utvikler nye og bedre kanaler for dialoger med barn og ungdom. Vi har langt igjen til målet hvor barn og ungdom har likeverdige muligheter til deltakelse og innflytelse som andre samfunnsborgere. Men vi er på vei!

Jeg vil til slutt nevne et eksempel hvordan vi sentralt bidrar til at ungdom får større innflytelse i kommune-Norge. Vi har ulike tilskuddsordninger for ungdomstiltak. En av dem er ungdomssatsingen i distriktene. Barne- og familiedepartementet gir tilskudd til lokale satsinger på kultur- og fritidsområdet, som et ledd i arbeidet med å styrke ungdomsbosettingen og forhindre ungdomsfraflytting fra distriktene. Det viktigste kravet vi stiller for at kommunene skal få innvilget sine søknader er at de må trekke ungdom aktivt inn i arbeidet med søknaden, og ungdom skal være med når aktivitetene settes ut i livet. Derfor krever vi at kommunene tar seg en tur ut av kontoren sine for å snakke med de unge og spørre dem hva de ønsker seg og om hva de kunne tenke seg å være med på å sette i gang på hjemplassen, før kommunen sender søknaden sin til oss.

Distrikts-Norges framtid er avhengig av ungdommen. Hvis dagens unge ikke ønsker en framtid i distriktene, vil befolkningstallene ubønnhørlig gå nedover. I noen kommuner er ungdomskullene så små at det trengs tilflytting for å holde befolkningstallet oppe. Derfor er det ikke bare viktig, men nødvendig at dagens unge derimot opplever Distrikts-Norge som et attraktivt sted å bo og ønsker å satse framtida si på en liten plass. Distrikts-Norge er avhengig av ungdommen sin, men det er ikke sikkert at ungdommen er avhengig av Distrikts-Norge. Derfor må vi som ansvarlige for distriktspolitikken vite hva ungdom fra distriktene tenker omkring hva de vil med sine liv og om hvilken plass hjembygda har i deres framtidsplaner: Hva er det som skal til for at de unge skal ønske å bo på en liten plass? Og så: Hva skal til for at den ungdommen som ønsker å bosette seg på en liten plass skal ha mulighet til det?

På denne konferansen er det samlet både ungdom og politikere. Ungdom og politikere ser bygda de lever i fra hvert sitt ståsted. To forskjellige blikk kan sammen finne nye muligheter. Jeg håper at denne konferansen fører til at dere reiser hjem igjen med en overbevisning om at ungdom må få mye større muligheter til deltakelse og innflytelse på kommunalpolitikken enn de har i dag.

Innflytelsen må være reell. Ungdom gjennomskuer veldig fort om vi har de rette holdningene til medvirkning fra dem, om vi tar ordentlig innover oss det de har å si. Vi må åpne for jevnbyrdige dialoger. Vi må gi ungdom ordet, og vi må være villige til å lytte og vi må sammen kan finne løsninger på de utfordringene som vi står overfor i dag.

Lykke til i det videre arbeidet!

Takk for meg!