Statssekretær Odd Anders With, Barne- og familiedepartementet

Utfordringer for en miljørettet forbrukerpolitikk

Norges Forskningsråds konferanse om bærekraftig forbruk, 17. januar 2002

Først vil jeg - på vegne av forbrukerdepartementet - få takke Forskningsrådet for at de har valgt " bærekraftig forbruk – atferd og forbruksutvikling" som hovedtema for denne konferansen. Arrangementet markerer slutten på programmet " Bærekraftig produksjon og forbruk", som etter det jeg oppfatter har frembrakt forskning med stor forbrukerpolitisk relevans. Når dette samtidig har fått status som Forskningsrådets nasjonale konferanse om bærekraftig utvikling, oppfatter jeg det som en honnør og tillitserklæring til det arbeidet som er utført i de involverte forskningsmiljøene – og selvfølgelig i programstyret og i Forskningsrådets stab.

Forbruk handler om dagliglivet for deg og meg. Samtidig er det samlede forbruksnivå og forbruksmønster bestemmende for den belastningen vi som samfunn utsetter miljøet for. Om vi skal dreie utviklingen på dette området i en mer positiv retning, så vil det berøre vår livsstil og våre hverdagsvaner. For å oppnå resultater kreves både at vi som politikere får på plass fornuftige rammebetingelser, at næringslivet tar sitt ansvar, og at vi alle som forbrukere forsøker å opptre miljøbevisste på hjemmebane. Det er ikke bare slik at oppgaven synes formidabel - den er formidabel. Men som med andre store spørsmål; oppgavene må analyseres og det må finnes gangbare veier videre. Fra forbrukersiden ser vi forskning om bærekraftig forbruk ikke bare som et område som skal leve opp til vitenskapelige kriterier, men som i høyeste grad også må leve opp til krav om praktisk anvendbarhet !

Med utgangspunkt i handlingsplanen som var laget for programmet valgte man denne gangen først ut samarbeidsmiljøene, ut fra kompetanse og hvilke problemstillinger de var opptatt av og ønsket å arbeide med. Først deretter hentet programstyret inn konkrete prosjektforslag og arbeidsplaner. Dermed unngikk man å skulle veie et stort antall svært sprikende prosjekter faglig og innholdsmessig opp mot hverandre. Denne angrepsmåten gjorde at planleggingen ble enklere for alle, og ett resultat synes å ha vært større muligheter til fordypning.

Da den forrige mellompartiregjeringen startet sitt arbeide for vel fire år siden, var vi opptatt av å få et mer helhetlig grep på forbrukerpolitikken. Ikke minst ønsket vi å se nærmere på hvordan kravene til bærekraftighet kunne integreres bedre i det daglige forbrukerpolitiske arbeidet.

Det viktigste bidraget fra vår side var nok St. melding nr 40 om forbrukerpolitikken, som ble lagt frem i vårsesjonen 1999. Jeg var den gang engasjert i meldingsarbeidet som statssekretær i BFD, med Valgerd Svarstad Haugland som statsråd. Og jeg er glad for å kunne konstatere at meldingen ble positivt mottatt av de aller fleste partiene i Stortinget; det var bred politisk enighet om det tenkesettet som lå til grunn.

I vår sammenheng her i dag er det særlig meldingens kapittel om "forbruk, verdier og miljø" som er sentralt. Her diskuteres blant annet sammenhengene mellom forbruk og livskvalitet, og det tas til orde for en overordnet kursendring i retning et mindre miljøbelastende forbruk. Begrunnelsen er dels verdibasert og dels forankret i miljøhensyn. Jeg vil si det så sterkt som at denne meldingen er det politiske dokument som hittil har hatt de klareste analysene og målformuleringene når det gjelder bærekraftig forbruk.

Allerede i meldingsarbeidet kunne vi trekke veksler på det arbeid Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) hadde utført for å få laget et såkalt "grønt husholdningsbudsjett", og med å klarlegge sammenhengene - eller gjerne de manglende sammenhengene - mellom "holdning og handling". Det er ingen hemmelighet at forskningsinstituttet på 90-tallet var en solid faglig pådriver, og medspiller, i forhold til oss i departementet for å få satt et skikkelig søkelys på miljøaspektene ved forbruket. Også problemstillinger fra det den gang nystartede programmet om "bærekraftig produksjon og forbruk" kom for øvrig til nytte i arbeidet med meldingen.

Som denne konferansen vil vise, og som konferanseprogrammet tydelig avspeiler, har vi etter hvert mye kunnskap om hvor skoen trykker, og om hva som bør gjøres ut fra et forbrukerperspektiv. Størst potensiale for miljømessig påvirkning når det gjelder forbruk finnes på områdene transport, bolig/energi og matvarer, - tre områder som legger beslag på 80% av husholdningenes energiforbruk. Jeg tror man her har identifisert de områdene der det er viktigst å konsentrere innsatsen, og noterer meg at Vestlandsforskning har spissformulert dette til " biff, bil og bolig".

Matvareproduksjon, distribusjon, og matvaner, er i ferd med å gjennomgå store endringer. Spørsmålet er i hvilken retning vi beveger oss - betraktet i et bærekraftighetsperspektiv. Norge befinner seg ikke i fremste rekke når det gjelder økologiske matvarer, men interessen blant forbrukerne synes å være oppadgående, noe som kan synes naturlig i kjølvannet av matskandalene i Europa de seinere år. Dette er noe produsentene bør vite å benytte seg av, og da handler det både om produksjon, distribusjon og markedsføring. Når "forbrukerretting" – eller skal vi kalle det en form for kundeorientering – i den senere tid er blitt et slagord i landbrukspolitikken, så bør det omfatte en sterkere hensyntagen også til preferansene for økologisk mat. Politisk er det god dekning i Sem-erklæringen for å prioritere økologiske metoder for eksempel i de kommende jordbruksforhandlingene. Og i den sammenheng vil det være nyttig å få kunnskap med på veien fra forskningen, og fra konferansen her i disse to dagene.

På transportområdet er den nye regjeringen i full gang med å utvikle kollektivtrafikken. Her er mye ugjort. Alle vet at en godt utbygd kollektivtransport gir mindre utslipp og dermed bedre luftkvalitet, reduserer støyproblemene, og bedrer trafikksikkerheten . Alle innser også at et velfungerende kollektivtilbud gir mindre køer, bedre framkommelighet for nærings- og nyttetransport, og redusert behov for nye veiprosjekter. All byplanlegging må bygge på en samordnet areal- og transportplanlegging. Regjeringens ambisjon på dette området er at det skal bygges en bro over avstanden som det til dels har vært mellom politiske mål og bevilgningsmessig praksis.

Selv om det jeg har vært inne på her - næringspolitikk, arealplanlegging og samferdselstiltak – i sterk grad innvirker på dagliglivet og våre valgmuligheter som forbrukere, så faller disse spørsmålene utenfor rammene av forbrukerpolitikken i tradisjonell forstand. Veldig kort oppsummert – og noe forenklet - så handler forbrukerpolitikk om å utruste individene i et marked med rettigheter og med informasjon. Og i forhold til miljøaspektene, og målet om en bærekraftig utvikling, så er det særlig informasjon som er stikkordet.

I informasjonssammenheng er positiv miljømerking, og da særlig det nordiske Svanemerket, et godt eksempel på hvordan man kan spille på og utnytte forbrukernes holdninger og vilje til å ta miljøhensyn. Dersom man tilrettelegger informasjon, og setter den i system, så kan etterspørselssiden i markedet spille en viktig rolle i å vri produksjonen i en mer bærekraftig retning. Det er først når etterspørselen er slik at "miljø" blir oppfattet som en reell konkurranseparameter av næringslivet at det oppstår en virkelig positiv dynamikk i markedet. En utfordring i forbrukerpolitikken er å utvide spekteret av virkemidler på dette området; det vil si å utvikle informasjonsverktøy som kan utfylle miljømerkene og gi forståelig veiledning til forbrukerne innenfor et bredere produktområde. Dette står sentralt i den såkalte "produktorienterte miljøstrategi", som er vedtatt i samarbeid mellom flere sektorer på nordisk nivå.

Men informasjon og kunnskap er heller ikke tilstrekkelig i seg selv. Det kan ofte være en lang vei fra holdning og kunnskap til handling. Ikke minst når man står i en kjøpsituasjon der mange ulike sider ved produktene veies opp mot hverandre. Som forbrukere har vi tradisjonelt hatt fokus på pris og kvalitet. Når så både livsstil- og miljøaspekter kommer i tillegg, blir det virkelig komplisert. Og dette er heller ikke enkelt i forskningssammenheng; hva man oppgir i en intervjusituasjon om sine vilje til å velge miljøvennlig viser seg å ikke nødvendigvis falle sammen med hva vi faktisk gjør når vi står i butikken og skal betale for varene. Her trenger vi kunnskap, og det er meget positivt at programmet forsøker å belyse disse sammenhengene.

Hva som påvirker oss som forbrukere er et stort spørsmål – og antagelig mye større enn vi kan håpe å få besvart selv gjennom et forskningsprogram. Alle kjøper vi flere ting enn vi har bruk for; vi har råd til å velge, og vi kjøper ofte ting som er dyrere enn nødvendig. Dette er kanskje ikke så rart når vi vet hvilke enorme ressurser som brukes på reklame og markedsføring. Særlig i forhold til barn og ungdom mener jeg det sterke kjøpepresset har betenkelige sider, og at flommen av kommersiell påvirkning – når den er blitt så massiv - er å anse som en form for kulturell forurensning. Det å lære opp barn og unge til å bli gode forbrukere, ikke bare i en snever økonomisk forstand, men også ved at de tar inn over seg forbrukets sosiale, etiske og miljømessige sider, er en sentral utfordring i regjeringens forbrukerpolitikk.

Med et bevisst forhold til forbruk, som innbefatter en refleksjon om disse nevnte dimensjonene, så reiser også spørsmålet seg om forbruks nivået i samfunnet: Er det mulig - og miljømessig og etisk forsvarlig - å videreføre en materiell forbruksvekst, gitt dagens høye vestlige forbruksnivå ? Og hvis svaret er nei; hvordan skal vi da som samfunn innrette oss for å møte fremtida ? Dette er spørsmål som er så vanskelige at vi politikere sjelden tør å reise dem. Samtidig er det grunn til å tro at denne typen diskusjoner vil tvinge seg frem.

I det perspektivet er det godt å ha med på veien den type kunnskap som forskningsprogrammet om bærekraftig produksjon og forbruk er rettet mot.

Jeg ser frem til et spennende seminar.

Takk for oppmerksomheten !