Politisk rådgiver Ruth Stenersen, Barne- og familiedepartementet

Utfordringer i barnevernet

Foredrag på nærmiljøkonferansen i Drammen 10. 09.02

Kjære konferansedeltakere!

Barnevern som fagområde springer ut av behov for å yte en særlig hjelp til utsatte barn og unge. Det er ikke noe mål i seg selv å opprette og sette i verk særlige tiltak for barn som har det vanskelig, det avgjørende er i hvilken grad hjelpen virkelig bidrar til å gi de som hjelpes et bedre liv. Helst i sin egen familie, eventuelt i fosterhjem eller på en god institusjon. En parallell som gjelder alle barn, er at skole og undervisning heller ikke er noe mål i seg selv, men springer ut av behovet for at den unge generasjon trenger kunnskap og kvalifikasjoner. Og på samme måte som skolen må støtte seg til en rekke fag og disipliner, kan ikke barvernet oppfylle sin målsetting på egen hånd. Løsningen på problemene til vanskeligstilte barn må i stor grad finnes på de helt vanlige arenaene, med barnevernet som en støttespiller. Derfor er det så viktig at barnevernets formelle samarbeidsansvar omsettes i praktisk samarbeid med andre etater og tjenester.

Den eldste barnevernloven i Norge fra 1896 var kriminalpolitisk og til dels skolepolitisk motivert. Barn og unge i drift skulle få oppdragelse i egne anstalter i stedet for fengsel, når formaninger ikke hjalp. Den neste loven kom i 1953 og var preget av behandlingsideologi og sosialpolitisk tenkning. Alle disse elementene er også til stede i dagens barnevernlovgivning, men det mest fremtredende perspektivet i dag er prinsippet om barnets beste. For barnevernet innebærer dette en aktiv og sentral samarbeidsrolle i forhold til alle instansene som sammen har ansvaret for barn og unge i kommunene.

I den nye stortingsmeldinga om barne- og ungdomsvernet (St. meld. nr. 40 (2001-2002)) konkluderes det med at barnevernet - til tross for positiv utvikling de siste årene - står overfor noen viktige utfordringer.

For det første: Barnevernet kommer ofte for sent inn til å kunne yte god nok hjelp til utsatte barn og deres familier

For det andre: Samarbeidet med andre etater og hjelpetjenester blir ikke godt nok

For det tredje: Barnevernets legitimitet i befolkningen forblir relativt lav

For det fjerde: Det er for liten politisk bevissthet og for lite engasjement rundt barnevernets arbeid i kommunene

Utfordring I:

Økt vekt på tidlig forebyggende hjelp til barn og familier

I de aller fleste tilfeller der det er aktuelt å koble inn barnevernet, vil det å hjelpe familien også være den beste hjelpen barnet kan få. Det er da også slik at hjelpetiltakene øker mest i barnevernet. Et hovedspørsmål i den nye stortingsmeldingen er om den helpen som ytes kommer tidlig nok og er tilstrekkelig systematisk og godt nok koordinert med andre tjenester. Det synes ofte å være slik at hjelpetiltakene blir satt inn for sent til å få den ønskede effekt, samtidig som hjelpen ikke i tilstrekkelig grad blir satt inn i sammenheng med familiens totale situasjon. I dag innser fagfolk mer og mer betydningen av å stimulere familiens helhetlige situasjon og egne ressurser, samtidig som det settes inn hjelpetiltak der familiene har særlig behov. Selv om denne erkjennelsen allerede er til stede, kreves det ytterligere holdningsendring og metodisk opprustning. I meldinga drøftes en rekke tilnærminger som er egnet til å hjelpe barn og unge og deres familier på en helhetlig måte, og der samarbeidet med familien er vesentlig. Etter regjeringens oppfatning er det behov for at slike metoder blir brukt i betydelig større grad enn i dag. En slik dreining av perspektivet på barnevernet arbeidsmåter er for øvrig også i tråd med regjeringspartienes politiske plattform. Målet er flere funksjonsdyktige familier og mindre omsorgssvikt. På sikt vil en slik dreining av ressursbruken også kunne bety økonomiske besparelser, fordi man etter alt å dømme vil kunne forebygge institusjonsplasseringer, som er de dyreste tiltakene i barnevernet. Med sitt nærmiljøprosjekt synes Buskerud å være i forkant av denne utviklingen. Her det nettopp et poeng å involvere lokalsamfunnene og det lokale tiltaksapparatet i større grad enn tidligere.

Utfordring II:

Barnevernet som sentral aktør i arbeidet for utsatte barn og unge

Loven pålegger barnevernet et utstrakt samarbeidsansvar med andre tjenester, nettopp fordi barnevernet er avhengig av samarbeid for å gjøre jobben sin. Den store gjennomstrømningen av barn og unge i barnevernet gjør det også naturlig med et utstrakt samarbeid; for de aller fleste skal problemene finne sin løsning uten at barnevernet overtar ansvaret. I dag er det ingen etat som har hovedansvar for å samordne innsatsen for utsatte barn og unge i kommunene. Regjeringen mener dette er uheldig. Det er viktig å sikre en slik funksjon i fremtiden, for å unngå dobbeltarbeid og gråsoner mellom tjenestene, men først og fremst for å sikre en koordinert og god forebyggende innsats når det gjelder utsatte barn og unge. En slik koordinerende instans skal sørge for god kommunikasjon mellom tjenestene, for at nødvendig hjelp skal bli satt inn i tide. Etter regjeringens syn er det mye som taler for at barnevernet kan påta seg denne oppgaven. I tillegg til at barnevernet allerede har et lovpålagt samarbeidsansvar, kan det være en fordel at barnevernet ikke har sektorinteresser i vanlig forstand, men har et generelt ansvar for problemutsatte barn og unge og deres familier. En koordinerende instans i denne sammenhengen bør også i noen grad påse at andre etater og tjenester gjør en innsats for spesielt utsatte. Et kommunalt barnevern med en formell og reell koordinator- og pådriverrolle, vil også nødvendigvis måtte bli et tilstedeværende og synlig barnevern. Gjennom å legge dette ansvaret til barnevernet, vil det forebyggende arbeidet samtidig bli løftet fram i lyset som et tverretatlig satsingsområde i kommunene.

Spørsmål: Kunne det tenkes at barnevernet som koordinator ble et element i Buskerudprosjektet?

Utfordring III:

Styrke barnevernets legitimitet

Det ligger i saksområdets natur at barnevernet aldri kan bli en direkte populær tjeneste. Derimot er det et mål at barnevernet blir respektert for de oppgaver tjenesten er satt til å ivareta, og at den dermed oppnår legitimitet blant brukere, samarbeidspartnere og i samfunnet og befolkningen for øvrig. For å oppnå en slik status, er det viktig at barnevernet er tydelig og mest mulig åpent kommuniserende om sine verdier og sin rolle, ikke minst om hvilke prinsipper som ligger til grunn for avgjørelser og tiltak. Barnevernets dobbeltrolle som hjelper og kontrollør står sentralt i dette bildet. I de fleste saker er det overensstemmelse mellom prinsippet om barnets beste og det biologiske prinsipp, som tilsier at det skal svært mye til for å ta barnet ut av familien. Men samtidig har barnevernet plikt til å si fra når nok er nok og familien ikke er en god nok omsorgsbase lenger. Trygghet i forhold til denne dobbeltrollen må være en del av barnevernets profesjonelle identitet. Regjeringen vil ikke gå enn for en deling av barnevent, f eks i en hjelpetjeneste og en annen del for å iverksette tiltak utenfor hjemmet. Etter regjeringens syn vil et barnevern som har den nødvendige kompetanse i forebyggende familiearbeid, også beholde sin legitimitet når det viser seg nødvendig med tvangsinngrep. Både et mer familie- og nærmiljøorientert barnevern og en eventuell rolle som koordinator, vil kunne bidra positivt til legitimiteten.

Utfordring IV:

Økt politisk bevissthet og engasjement

Nærmiljøstudier har vist at barn og unges oppvekstmiljø er egnet til å engasjere og samle både politikere og lekfolk. Det bør gi grunn til optimisme også når det gjelder å skape større engasjement rundt barnevernet og det forebyggende arbeidet for utsatte barn og unge. Når bevisstheten om barnevernets arbeid i dag synes å være for lav, kan det ha sammenheng med at barnevernsnemdene har falt bort, uten at det har kommet noe nytt organ som ivaretar behovet for å sette barnevernet på den politiske dagsorden. Under den forrige loven med barnevernsnemder, måtte lokalpolitikerne skaffe seg direkte informasjon om hvordan vanskeligstilte barn og deres familier hadde det. Når lekfolk nå er blitt borte som obligatorisk innslag i det kommunale barnevernet, kan det ha ført til at politikerne er dårligere informert, og dermed i mindre grad føler ansvar for barnevernets virksomhet. Det overordnede ansvaret ligger imidlertid like fullt hos de folkevalgte.

Økt forståelse av betydningen av forebygging vil kunne øke lokalpolitikernes motivasjon og handlingsrom, og gi mulighet til å synliggjøre partienes politikk. De fleste partier har politiske mål som handler om forebyggende barne- og ungdomspolitikk, så alle politikere bør være seg dette ansvaret bevisst. Forebyggende barnevern vil kunne samle ulike politiske partier og leire. Dette kan igjen bidra til å styrke engasjementet i forhold til barnevern. En mer sentral rolle for barnevernet i det forebyggende samarbeidet i kommunen vil kunne bidra til å øke det politiske engasjementet.

Forvaltningsreformen

Denne høsten legger regjeringen fram en odelstingsproposisjon med forslag om statlig overtakelse av fylkeskommunens oppgaver på barnevern- og familievernområdet. Samtidig blir det åpnet for forsøk der enkelte store kommuner, eller flere små gjennom interkommunalt samarbeid, kan ta seg av oppgavene. Helhetsansvaret til Oslo vil bli videreført. Det er foreslått en ny forvaltningsmodell med fem regionale enheter, lokalisert i samme område som de regionale helseforetakene.

Det er flere forhold i barnevernet som må bli bedre når staten overtar andrelinjeansvaret:

• bedre faglig og materiell bistand til kommunene slik at ingen barn blir sviktet av det offentlige, og færrest mulig barn får behov for langvarig institusjonsplass
• bedre koordinering av tjenestene
• bedre og mer differensiert tilbud om institusjonsplass og spesialtjenester til de barna som trenger det
• bedre kvalitetssikring av tiltakene
• bedre økonomisk kontroll

Den familie- og nærmiljøorienterte endringsprosessen som er satt i gang her i Buskerud, har viktige elementer i seg som er i tråd med forvaltningsreformens intensjoner.

Visjon - Det nye barnevernet

Jeg ser for meg et barnevern i det nye århundret har høg kompetanse på ulike former for forebyggende familiearbeid, og kommer tidlig inn med tiltak til utsatte barn og familier. En viktig grunn til at det forebyggende arbeidet fungerer bra, er at barnevernet samarbeider godt med andre etater og tjenester i kommunen, f eks skole og helse og politi. I mange kommuner har barnevernet fått en koordinerende pådriverrolle i forhold til sine samarbeidspartnere. Denne sentrale posisjonen fører til at tjenesten til en hver tid står høgt oppe på den politiske dagsorden.

Fremover vil særlig småkommunene ha nytte av ulike konsultasjonstjenester og behandlingsmetoder som forvaltningsmessig ligger til staten. I noen tilfeller fungerer større kommuner i rollen som denne samarbeidspartneren med spesielle ressurser, andre steder er det interkommunale ordninger som ivaretar slike behov. Poenget er at i det nye barnevernet spiller nivået over enkeltkommunen på lag med det kommunale barnevernet. Forsterkningstiltak settes inn sammen med kommunale ressurser, og ikke i etterkant av hjelpetiltakene når det kanskje er for sent.

Samtidig tror jeg at i det nye barnevernet vil det være behov for institusjoner og fosterhjem, ikke alle problemer kan forebygges.

Det nye barnevernet har som samlende målsetting å opptre helhetlig til barnets beste, og ikke hver for seg utfra organisatoriske eller faglige grenser. Gode resultater bidrar til å forsterke denne tendensen i årene som kommer.

Takk for meg – og lykke til både med konferansen og reformarbeidet!