Statsråd Laila Dåvøy, Barne- og familiedepartementet

Åpning av 10 års jubileet for Fylkesnemndene for sosiale saker

Oslo 20. mars 2003

Kjære alle sammen

Det er en glede å ønske alle velkommen til dette seminaret som arrangeres i forbindelse med fylkesnemndas 10 års jubileum. Særlig velkommen til dere som er, eller har vært, ansatt i fylkesnemndene. Det er viktig å markere denne anledningen , - og vi har satt sammen et program som vi tror vil gi interessante innspill fra fagfolk med forskjellig ståsted, - men alle med temaer relatert til barn, fylkesnemndene og fylkesnemndssystemet.

Det er i år 10 år siden den loven vi fortsatt kaller "den nye barnevernloven" trådte i kraft. Det er også 10 år siden avgjørelsesmyndigheten i en rekke barnevernsaker ble flyttet fra kommunale nemnder til den nyopprettede fylkesnemnda for sosiale saker. Nemnda fikk også i oppgave å avgjøre tvangssaker overfor rusmiddelmisbrukere etter sosialtjenesteloven. Senere er saksområdet ytterligere utvidet til saker om smittevern og bruk av tvang overfor psykisk utviklingshemmede.

Fortsatt er det slik at barnevernsakene utgjør det overveldende flertall av sakene i fylkesnemnda. Som ansvarlig for barnevernet er det naturlig at jeg er mest opptatt av disse sakene, og derfor vier jeg også barnevernet mest plass i dag.

10 år er kanskje ikke så lenge i barnevernets rundt 100-årige historie som startet med vergerådsloven og Norge som det første land i verden med et offentlig barnevern. Som fortsatte med barnevernloven fra 1953 med dens nye forståelse og utvidede tiltak overfor barn og familier med problemer. Og som fortsatte med foreløpig siste stopp, barneverntjenesteloven fra 1992 med styrking av rettssikkerheten og økt vekt på forebygging og hjelpetiltak.

Likevel er disse 10 årene med loven og nemndene, og de forutgående tre årene med "Det nasjonale utviklingsprogrammet for barnevernet", svært viktige. Dette har endret og forbedret barnevernet mye. Barnevernet er blitt mer oversiktlig og de enkelte barn og unge er blitt mer synlige. "Mappebarna" fra åttitallet er borte. Sakene undersøkes nå - stort sett - innenfor fristene. Mer helhetlige tiltak settes i verk. Antall ansatte i barnevernet har økt, tjenester er utbygd, tiltak er utviklet og nye forskningsbaserte metoder er tatt i bruk. I løpet av de senere årene er det satset stort på forskning om barnevern. Viktige regler i barnevernloven er blitt evaluert i et eget delforskningsprogram i regi av Norges forskningsråd og ulike sider ved fylkesnemndsordningen er særlig vurdert. Befringutvalget, har sett på alle sentrale områder i sin NOU om Barnevernet i Norge. Regjeringen la i sommer frem Stortingsmelding om barne- og ungdomsvernet, der fylkesnemndene er viet særlig plass. Sist, men ikke minst: Mange flere barn, unge og deres familie mottar årlig hjelp fra barnevernet, de fleste i form av hjelpetiltak.

Er da alt såre vel med barnevernet i Norge, 10 år etter loven og opprettelsen av fylkesnemnda?

Med få unntak vurderte Befringutvalget selve innholdet i barnevernloven som godt nok. Utvalget etterlyser likevel et barnevern som i større grad enn i dag hjelper foreldrene til å gi egne barn forsvarlig omsorg, som satser mer på forebygging, familierettede og nærmiljørettede tiltak. I Stortingsmeldingen om barne- og ungdomsvernet konkluderer vi med at barnevernet, til tross for en positiv utvikling de siste årene, ikke har blitt den sentrale støttespiller en ønsker for alle utsatte barn, unge og deres familie. Meldingen trekker særlig frem at barnevernet ofte kommer for sent inn, at samarbeidet med andre etater og hjelpetjenester ikke er godt nok, at barnevernets legitimitet i befolkningen er for svak og at det er for lite politisk bevissthet og engasjement rundt barnevernets arbeid i kommunene.

Hvordan kommer så fylkesnemnda ut, blant brukerene og forskerne, i stortingsmeldingen og innstillingen fra komiteen? Er rettssikkerheten blitt styrket i tråd med formålet med barneverntjenesteloven og opprettelsen av nemnda?

I følge Sosiallovutvalget fra 1985 ønsket en med fylkesnemndsordningen å finne et saksbehandlings- og avgjørelsesorgan som best mulig tilfredsstilte kravene til selvstendighet og uavhengighet fra forvaltningen. Behandlingen av sakene og avgjørelsene skulle skje etter de grunnleggende regler for god saksbehandling som også gjelder for domstolene. Sakene skulle få en rask avgjørelse, partene skulle møte med egne representanter og organet skulle settes sammen slik at en kunne kombinere juridisk og faglig innsikt med lekmannsskjønn.

Befringutvalget konkluderte i NOU’en med at den allmenne oppfatningen er at overgangen til fylkesnemndene har ført til økt rettssikkerhet, og til at de private partene føler seg godt tatt vare på i nemnda. Utvalget vurderer fylkesnemndsordningen som vellykket. Det er jeg enig i. Dette kommer også til uttrykk i stortingsmeldingen. Der legges det til grunn at evalueringen av nemnda viser at ordningen sikrer rettssikkerheten for partene på en god måte. Stortingskomiteens flertall, dvs alle utenom Fremskrittspartiet (som nok en gang fremmet forslag om å legge ned nemnda), mener ordningen med fylkesnemnda fungerer godt.

Forskning om nemndene er tema dere får høre nærmere om senere i dag.

Det er fortsatt store utfordringer i barnevernet. De største utfordringene på dette området er imidlertid ikke knyttet til fylkesnemndsordningen. Barne- og familiedepartementet har derfor ingen snarlige planer om vesentlige endringer av betydning for nemndene. Dette innebærer likevel ikke at det ikke er rom for utvikling og fornying. Fylkesnemnda kan alltid gjøres bedre. Ansvaret for dette ligger både hos politikerne, i departementet, i regionene og hos hver enkelt ansatt i nemnda.

I stortingsmeldingen har regjeringen foreslått noen endringer som også har betydning for arbeidet i fylkesnemnda, endringer som Stortinget har bedt oss følge opp..

Regjeringen er blant annet opptatt av å synliggjøre barna i barnevernet. Barn og unges rett til informasjon og til å få uttale seg i saker som gjelder dem selv er viktig også i de aller vanskeligste sakene - for eksempel de saker som behandles i fylkesnemnda. Derfor er regjeringen i ferd med å fremme en proposisjon om at FNs barnekonvensjon innarbeides i norsk rett. Her blir det foreslått å senke aldersgrensen i barnevernloven fra 12 til 7 år for når barn skal ha rett til informasjon og til å uttale seg før det taes avgjørelser som gjelder dem selv.

For å synliggjøre barna, har vi i stortingsmeldingen også foreslått forandringer i forskriften om barnets talsperson slik at det kommer tydeligere frem at talspersonen skal være et talerør for barnet. Stortinget har gitt sin støtte til dette.

Regjeringen er også opptatt av mulighetene for videre effektivisering, rasjonalisering og forbedring av sakene som behandles i nemnda. Selv om det ligger en vesentlig rettssikkerhet for partene ved at de kan få overprøvd fylkesnemndas vedtak for tingretten, lagmannsretten og eventuelt Høyesterett, vil departementet vurdere om vedtakene bør kunne bringes direkte inn for lagmannsretten. Barnets behov for stabilitet og forutsigbarhet, kan tale for en ordning som gir raskere avklaring av omsorgssituasjonen.

Som et ledd i forbedring av rettssikkerheten ser jeg også viktigheten av en fortløpende kvalitetssikring av selve saksbehandlingen i nemndene. I forbindelse med regionaliseringen av fylkesnemndene høsten 2000 ble det særlig fokusert på behovet for å få en mer ensartet saksbehandling i landet. Jeg er kjent med, og er svært glad for at nemndene derfor har lagt ned et stort arbeide med å utrede og implementere nye felles saksbehandlingsrutiner.

Regjeringen har videre stilt spørsmål ved om bruk av to sakkyndige i alle forhandlingsmøter er den beste måten å utnytte de sakkyndige ressursene på. Mange steder i landet er det underskudd på psykologer og psykiatere til mer forebyggende arbeid blant barn og unge, samtidig som nemnda konkurrerer med domstolene om den samme knappe kompetansen. En løsning som Stortinget har gitt sin tilslutning til, er at departementet vurderer å endre loven slik at en i større grad kan behandle saker med bare ett sakkyndig medlem. Uavhengig av dette, vil departementet arbeide videre for å rekruttere dyktige sakkyndige.

Jeg er også opptatt av barnevernets legitimitet. Det er et mål at barnevernet har tillit og blir respektert blant brukere, samarbeidspartnere og blant folk flest, for de oppgaver tjenesten har ansvar for. Barnevernet bør ytterligere styrke sin kompetanse i å kommunisere hvilke avveininger som blir gjort i sakene. Det bør vurderes ordninger der enkelte fylkesnemndsvedtak gjøres tilgjengelig for allmennheten – for eksempel gjennom pressen. Hittil har fylkesnemnda vært mer forskånet for negativ omtale og kritikk enn hva barneverntjenesten på lokalt nivå har vært. Senere tids medieomtaler av enkeltsaker, viser at også fylkesnemnda må forberede seg på et liv i offentlighetens kritiske søkelys.

Det er viktig å møte kravene med større åpenhet. Derfor må det legges en strategi på hvordan en best kan synliggjøre fylkesnemndas arbeid og vurderinger. Her er det flere hensyn som må ivaretas. Utfordringen blir å finne måter som kombinerer hensynet til personvern og taushetsplikt med hensynet til åpenhet og offentlig kontroll. Her tar departementet gjerne i mot forslag fra nemndene.

I dag feirer vi fylkesnemndas første 10 år. Jeg ser også for meg at fylkesnemnda vil spille en viktig rolle i barnevernsaker og i andre tvangssaker i de neste 10 årene. Uansett hvor høy kompetanse barnevernet får på ulike former for forebyggende familiearbeid, uansett om barnevernet, sosialtjenesten og psykiatrien kommer tidligere inn med tiltak for utsatt barn og familier, uansett hvor gode tjenestene blir til å samarbeide og til å skape helhetlige tiltak til beste for barnet vil det være noen barn som må taes under omsorg eller plasseres på institusjon uten samtykke. Barnevernet – og kanskje især den delen som er fylkesnemndas ansvar – har, og vil fortsatt ha, noen av de vanskeligste, men også viktigste oppgavene i vårt velferdssamfunn.

Jeg kan ikke love fylkesnemnda færre utfordringer i årene fremover, mer opplagte saker eller enklere vurderinger. Jeg kan heller ikke gi nemndene håp om rolige dager i fred fra departementets administrative ansvar og medienes kritiske blikk. Men jeg kan takke dere for at nemndene blitt et respektert avgjørelsesorgan, med høy legitimitet i vårt forvaltningssystem, - og langt på vei nettopp er blitt den rettssikkerhetsstyrken barnevernet trengte.

Før jeg avslutter:

Diktet "Ingen ser" av Bente Bratlund Mæland:

Finst noko vondare enn dette at ingen ser.

Kor mange går ikkje omkring oss berande si einsemd,

sine smerter, sine innekapsla sår……

Og ingen ser det. Ingen har tid til å sjå.

Kor mange tause rop blir ikkje løfta så nær oss at vi kunne møtt dei

om berre stogga ørlite på i vårt renn.

Så godt det er å kunna luta mot einannan og gje kvarandre kvile….

Av alle dei hemmelege lengslene våre, er ikkje dette den største:

"Sjå meg".

Jeg ønsker dere til lykke med dagen og med seminaret!