Politisk rådgiver Ruth Stenersen, Barne- og familiedepartementet

Barnevern og rusproblemer

Årsmøtet til Norsk Barnevernsamband, Drammen 8. mai 2003

Takk for invitasjonen til å åpne denne konferansen med en innledning om barnevern og rusproblemer.

Først vil jeg si litt om endringer i folketrygden som regjeringen har foreslått. Endringene i folketrygdloven skal styrke foreldre og andre omsorgspersoners rettigheter når barna er syke. Endringene skal tre i kraft fra 1. juli i år.

Endringsforslagene gjelder omsorgspenger som arbeidsgivere dekker for arbeidstakere i inntil 10 dager per kalenderår, og dessuten pleiepenger ved tilsyn og pleie av barn etter sykehusopphold som dekkes av folketrygden.

Nytt er at retten til omsorgspenger i større grad knyttes til omsorgsinstitusjonen og ikke så sterkt til det formelle foreldreansvaret som i dag. Forslagene innebærer: Omsorgspenger ved barns og barnepassers sykdom utvides til fosterforeldre.

Vi står foran en spennende og utfordrende tid for barnevernet i Norge. Grovt sett kan vi si at utfordringen framover er todelt:

• Den ene delen handler om barnevernets faglige retning og kurs i årene som kommer.
• Den andre delen dreier seg om de faglige og administrative utfordringene som ligger i at staten fra 1.1. 2004 skal overta ansvaret for de oppgavene fylkeskommunen i dag har i barnevernet, herunder fylkeskommunens ansvar i fosterhjemsarbeidet.

Bra, men det kan bli bedre

I den nye stortingsmeldinga om barne- og ungdomsvernet (St. meld. nr. 40 (2001-2002)) konkluderes det med at til tross for en positiv utvikling de siste årene, tyder den helhetlige gjennomgangen på at barnevernet ennå ikke har nådd helt dit vi alle ønsker oss. Departementet er særlig opptatt av at barnevernet må bli flinkere til å hjelpe og samarbeide med utsatte barn og deres familier.

I meldingen fremheves fire forhold som regjeringen ønsker å gjøre noe med. Dette kan formuleres som fire langsiktige perspektiver for det fremtidige barnevernet, og som Stortinget nå har sluttet seg til:

1. Vi må øke vekten på tidlig forebyggende hjelp til barn og familier
2. Samarbeidet mellom etater og tjenester må bli bedre og barnevernet må bli en mer sentral aktør i arbeidet for utsatte barn og unge i kommunene
3. Barnevernets legitimitet skal styrkes
4. Den politiske bevisstheten og engasjementet rundt barnevernet bør styrkes

I forhold til denne oppsummeringen av meldingen dreier Barnevernsambandets merkesak seg særlig om pkt 1 og 2. Hvordan kan vi skape den type kontakt mellom barn og voksne og hjelpeapparatet som fører til best mulig hjelp? Vi vil at de som har behov for hjelp skal møte godt kvalifiserte hjelpere som kan sørge for at både barn og familie får nødvendig støtte og behandling. Hjelperne skal ta ansvar for at innsatsen rundt barn, unge og familier koordinert på en god og effektiv måte

Regjeringen tar på alvor at det er barn som lever med foreldre som ruser seg. To utfordringer peker seg ut i:

• Hjelpeapparatet må oppdage misbruk i familier. Fagfolk, og nærmiljøet rundt barn og foreldre, må tørre å bry seg! Vi må ta inn over oss at mange barn lever med rusmisbrukende foresatte. Fagfolk må våge å vurdere rusmisbruk som en mulig forklaringsfaktor for barnets utvikling og atferd.
• ·
• Hjelpetjenesene må samarbeide om tiltak. Hjelpetjenester må sammen mobilisere alle gode krefter og samarbeide for å gi barnet og familien et helhetlig, koordinert og sammenhengende tilbud. Tjenestene må ansvarliggjøres. Kvaliteten på tjenestene må økes. Det må settes fokus på samarbeid mellom hjelpetjenester.

Hvor mange barn rammes av foreldres rusmisbruk? Vi har ingen sikre tall, men vi vet at mørketallene er store. Det er fortsatt stor avstand mellom hva som oppdages og hva som er realitetene. Både kommunene, fylkeskommunene og staten har dermed store utfordringer knyttet til å oppdage misbruksfamilier slik at barna – og deres foreldre – får nødvendig behandling og hjelp.

Regjeringens ruspolitikk

De siste års økning i bruken av legale og illegale rusmidler bekrefter viktigheten av barnevernsambandets merkesak. Alkohol er fortsatt det vanligste rusmidlet i Norge. Og det rusmiddel som fører til flest skader, ulykker og vold – både hjemme og ute. Regjeringen har lagt fram en handlingsplan mot rusmiddelproblemer (2003-2005). Der legges det opp til et målrettet og systematisk arbeid gjennom planperioden for å redusere de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk. Det gjelder også å redusere skader på barn som erfarer at en eller begge foreldrene ruser seg. Regjeringen legger vekt på en helhetlig strategi og prioriterer de yngste og de tyngste.

Kunnskapsbygging er et viktig mål. Derfor vektlegges også evaluering for å kunne velge effektive virkemidler, både når det gjelder forebygging og behandling.

Jeg kunne snakket mye om Barne- og familiedepartementets arbeid knyttet til barn som er i risiko for utvikling av rusproblemer, og ungdom som har alvorlige atferdsvansker hvor rusproblematikk også kan være en del av bildet. Her har vi den siste tiden satset på å utvikle og implementere behandlingsmetodene PMT – foreldretrening- og MST – multisystemisk terapi. Metodene er familiebaserte og tidsavgrensede. Barnets lokalmiljø mobiliseres. Forskning fra USA viser at metodene er meget effektive – ikke minst på lang sikt. Norsk forskning støtter oppunder resultatene som forskningen i USA viser.

Rus i et familieperspektiv

Dersom et eller flere familemedlemmer misbruker rusmidler, angår det ikke bare rusmisbrukeren selv, men i høyeste grad resten av familien.

Familien er den grunnleggende sosiale enheten i samfunnet, og forholdet i familien er av stor betydning for enkeltmennesket. Det er i familien grunnlaget for den enkeltes trygghet og personlighet legges. Derfor må vi se på bruk av rusmidler i et familieperspektiv. Vi må erkjenne at foreldres bruk av rusmidler virker inn på barna. Det er konsekvenser av å bruke rusmidler som i særlig grad betyr noe for barn.

Foreldre må sette spørsmål ved egne rusmønstre. Det er ikke en klar grense mellom bruk og misbruk av rusmidler. Frid Hansen ved Borgestadklinikken (1990) har sagt at det er et rusrelatert problem når bruken av rusmidlet går utover de oppgaver og funksjoner som skal ivaretas i familien, og når følelsesmessige bånd mellom menneskene i familien belastes og forstyrres av rusmiddelinntaket. Hennes syn på når bruk går over til å bli et problembruk, støtter jeg fullt og helt.

Rusmisbruk – et tabuområde

Jeg vet jeg har mange med meg når jeg sier at rusmiddelmisbruk fortsatt er et tabuområde i samfunnet vårt. Vi tør å kommentere en nedslitt stoffmisbruker eller alkoholmisbruker, men jeg tror både hjelpeapparatet og folk flest ofte ikke ønsker å vite eller å forholde seg til at foreldre kan ha en problematisk bruk av rusmidler.

Det er ikke lett å snakke med foreldre om noe som er tabubelagt. Gode hjelpere vil bli møtt av foreldrenes forsvar, gjennom benekting og bagatellisering. For å kunne hjelpe barna er vi nødt til å bryte barrierer som hindrer åpenhet. Barn har rett til å få nødvendig støtte og hjelp i den situasjonen de er i.

Taushet, isolasjon og benekting kjennetegner ofte familier hvor en eller begge foreldrene misbruker rusmidler. I tillegg ser vi at roller byttes om på tvers av generasjonsgrenser – barnet tar ansvar for hele familien. Barn i misbruksfamilier har også større risiko for å bli utsatt for fysisk mishandling og seksuelle overgrep. Angst, søvnvansker, tvangshandlinger og konsentrasjonsvansker er eksempler på tegn barnet viser på et problembruk av rusmidler i familien. Vi må ta barn i misbruksfamilier på alvor! Profesjonelle hjelpere – om de er ansatte i barnehage, på helsestasjonen, i skolen, eller i barnevernet – må tørre å ta opp foreldres rusmisbruk! Hjelpetjenestene må bli flinkere til å oppdage og gripe inn tidlig når det er mistanke om rusmisbruk.

Samarbeid

For at barnet skal kunne få nødvendig støtte og hjelp er det behov for at alle hjelpeinstanser drar i samme retning. Det forutsetter godt samarbeid og samordning.

I St. meld. nr. 40 trekker vi fram at barnevernet bør være en sentral aktør i arbeidet for utsatte barn og unge. Vi erkjenner i denne sammenheng at samarbeidet med andre etater og hjelpetjenester ikke er godt nok. Barnevernloven pålegger barnevernet et utstrakt samarbeidsansvar med andre tjenester. I dag har ingen etat hovedansvaret for å samordne innsatsen for utsatte barn og unge i kommunene. Vi mener en etat i kommunene bør ha et koordineringsansvar. Utfra barnevernloven kan det være naturlig at barnevernet har en slik rolle.

For å få til et bedre samarbeid mellom ulike tjenester, er det nødvendig at forståelsen av taushetsplikten ikke er unødvendig restriktiv. Det er f. eks. nødvendig at barnevernet gir tilbakemeldinger til andre samarbeidsetater, og ikke ”gjemmer” seg bak taushetsplikten.

Barne- og familiedepartementet er opptatt av at barneverntjenesten og andre hjelpetjenester skal tilpasse seg brukernes behov. Samordning er derfor et sentralt stikkord. Et av tiltakene i meldingen er at aktuelle departementer i samarbeid med kommunene skal sette i verk en utredning for å vurdere barnevernet, barnehager, skolen, fritidssektoren, PPT, helsestasjonene og skolehelsetjenesten i sammenheng, og derigjennom se alle tilbud til barn og unge ut fra brukerne sine behov. Målet er å gi de som har behov for tjenester fra flere aktører, et koordinert, helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud.

Familier hvor rusmisbruk skjer, vil ofte ha behov for hjelp fra flere hjelpeinstanser. Barnehage, skole, PPT, helsestasjon, barnevern, behandlingsinstitusjoner og psykiatrien må arbeide i samme retning. Å utvikle et godt samarbeid i arbeidet med utsatte barn og unge er en forutsetning for å lykkes. Et nærliggende eksempel for meg å nevne er behandlingsmetoden MST – ”Multisystemisk terapi”, som jeg også nevnte tidligere. Metoden forutsetter mobilisering og samordning av hjelpetjenestene rundt barnet. Og det virker! Samarbeid og ansvarliggjøring er viktige nøkler for å lykkes!

Samarbeider vi ikke om utsatte barn og unge, vil tilbudet barna får være fragmentert og kanskje dra i forskjellig retning. Arbeider vi ikke for å finne gode tiltak tilpasset det enkelte barns styrker og nettverk, tror jeg vi vil få flere omsorgsplasseringer. Avdekker vi ikke rusmisbruk hos foreldrene, vil mange barn gå til grunne.

Forvaltningsreformen

I oktober i fjor la regjeringen fram Ot.prp. nr 9 (2002-2003) med forslag om at staten skal overta fylkeskommunens oppgaver på barnevern- og familievernområdet. Denne reformen har Stortinget sluttet seg til. Samtidig blir det åpnet for forsøk der enkelte store kommuner, eller flere små gjennom interkommunalt samarbeid, kan ta seg av disse oppgavene. Det vil bli opprettet regionale enheter, lokalisert i følgende steder: Alta, Trondheim, Bergen, Tønsberg og Oslo.

Bakgrunnen for reformen er dels at deler av det fylkeskommunale barnevernet ikke har fungert etter intensjonene. Det gjelder særlig den ukritiske bruken av private institusjoner for ungdom med alvorlige atferdsproblemer. En annen bakgrunnsfaktor er reformen i helsevesenet, der staten har overtatt ansvar for sykehusene og psykiatrien, samt deler av rusomsorgen. Som følge av disse reformene har det etter hvert blitt nærliggende å tenke seg en statlig overtakelse også av barnevernet og familievernet.

Regjeringen tar sikte på at flere forhold i barnevernet skal bli bedre når staten overtar:

0. bedre faglig bistand til kommunene slik at ingen barn blir sviktet av det offentlige, og færrest mulig barn får behov for langvarig institusjonsplass
1. ·
2. bedre koordinering av tjenestene
3. ·
4. bedre kvalitetssikring av tiltakene
5. ·
6. bedre og mer differensiert tilbud om institusjonsplass og spesialtjenester til de barna som trenger det
7. ·
8. bedre økonomisk styringl

Etter regjeringens oppfatning vil den forvaltningsmessige endringen i familievernet og barnevernet, sammen med rusreformen og reformen i psykiatrien, gi økte muligheter for utvikling av samarbeid til det beste for brukerne.

Hvordan kan vi så hjelpe barna hvor en eller begge foreldrene er rusmisbrukere? I stortingsmelding nr. 40 (2001-2002) Om barne- og ungdomsvernet peker vi på at familie- og nærmiljøorienterte metoder er viktige virkemidler. Å hjelpe familien vil ofte være den beste hjelpen barnet kan få. Jeg vil understreke at det ikke er nok å sette inn hjelpetiltak for barnet men at foreldrene må få behandling/hjelp til sitt rusproblem. En må ta tak i det virkelige problemet i familien. Fagfolk i alle fagmiljøer innser mer og mer betydningen av å stimulere familiens egne ressurser innenfor en helhetlig ramme, samtidig som det settes inn hjelpetiltak der barnet har særlige behov. I meldinga drøftes en rekke tilnærminger som er egnet til å hjelpe barn og unge og deres familier på en helhetlig måte. Å utvikle et godt samarbeid med familien er nødvendig. Etter Regjeringens oppfatning er det behov for at nærmiljøorienterte og familiebaserte metoder blir brukt i betydelig større grad enn i dag. En slik dreining av perspektivet på barnevernets arbeidsmåter er for øvrig også i tråd med Regjeringspartienes politiske plattform. Målet er flere funksjonsdyktige familier, mindre rusproblemer og mindre omsorgssvikt.

Lykke til både med seminaret og det videre arbeidet merkesaken!