Statsråd Laila Dåvøy, Barne- og familiedepartementet

En tryggere oppvekst med bidrag fra frivillige

Natteravnenes landskonferanse, Bergen 29. mars 2003

Kjære deltakere!

Først av alt vil jeg takke for at jeg ble invitert hit i dag for å snakke til denne store forsamlingen av engasjerte ildsjeler. Dere som er her i dag er alle opptatt av det samme som meg; å skape et tryggere samfunn og en bedre oppvekst for barn og ungdom.

Å sikre barn og ungdom et trygt og godt oppvekstmiljø er et viktig mål for regjeringen. For at vi skal nå dette målet er det likevel ikke nok at myndighetene engasjerer seg. For meg som Barne- og familieminister er det viktig å få fram betydningen av ansvaret vi alle har som voksne, og spesielt det ansvaret vi har som foreldre. Jeg mener at en god familie- og barne- og ungdomspolitikk er en nøkkel i arbeidet med å forebygge kriminalitet, vold og bidra til et trygt og godt samfunn å vokse opp og leve i. En god barne- og ungdomspolitikk bygger på at foreldre og familie utøver sitt ansvar som omsorgspersoner. En god barne- og ungdomspolitikk betyr at foreldre og samfunn kan snakke tydelig om hva som er rett og galt, at vi har ansvar for våre handlinger og medansvar for dem som er rundt oss, - og at samfunnet ikke er likegyldig når mennesker krenkes og lover og regler brytes. Et godt samspill mellom foreldre, skole, frivillige organisasjoner og lokalmiljøet vil bidra til inkludering og mestring fremfor ekskludering, kriminalitet og vold.

I fjor la regjeringen fram Stortingsmelding nr 39, Oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge. Dette er den første helhetlige meldingen som er laget om barne- og ungdomspolitikken. I meldingen var jeg særlig opptatt av å framheve 3 forhold:

1) Barn og unge som ressurs

2. Betydningen av at barn og unge får delta og får innflytelse og
3. Synliggjøring av foreldreansvaret

I arbeidet for å skape gode og trygge oppvekstmiljø ser jeg det som avgjørende at de unge selv engasjerer seg, på egne premisser og på sin egen måte. Jeg er både imponert og glad for det engasjement som mange ungdommer har vist og viser i kampen mot vold og atferdsproblemer. Kampen mot vold kan likevel ikke overlates til ungdommen alene. Jeg er opptatt av at voksensamfunnet er seg sitt ansvar bevisst, og at vi engasjerer oss aktivt, både som politikere, fagfolk og som foreldre.

For noen uker siden var barneran i medienes søkelys igjen. Denne gangen dreide seg om ran av ungdommer i akebakken Korketrekkeren i Oslo. Foreldrene i nabolaget hadde begynt å patruljere området om ettermiddagen og kvelden for å trygge nærmiljøet. I den sammenheng var en mor intervjuet i et debattprogram og hun stilte spørsmål ved om det var foreldrenes ansvar og oppgave å gjøre dette arbeidet. Hun svarte selv på spørsmålet: ”Ja, det er faktisk det. Som foreldre er det vårt ansvar å bidra til at nærmiljøet er trygt å ferdes i for egne og andres barn!” Dette er egentlig ganske flott sagt. Det er vårt felles ansvar å gjøre miljøet trygt og godt for barn og ungdom. Vi kan ikke alltid rope på mer politi, selv om det selvsagt i enkelte sammenhenger også er nødvendig. Vi må opp av sofaen, ta ansvar, vi må gjøre noe selv!

Dere som er her har tatt dette samfunnsansvaret. Når jeg leser visjonen til Natteravnene finner jeg et engasjement for vårt felles lokalmiljø, for vårt felles oppvekstmiljø tydelig:

”Natteravnenes oppgave er å være synlige og tilgjengelige for publikum bygget på ideen om at dette i seg selv virker dempende på vold og skadeverk. (…)

1. Vi vil gjøre byens/stedets gater, veier og områder tryggere for alle aldersgrupper.
2. Vi vil dempe rus-, volds- og skadeverksproblemene i byen/på stedet.
3. Vi vil være med å utvikle naturlig kontakt mellom barn/unge og edru voksne.
4. Vi vil bevisstgjøre borgerne om at det er naturlig å melde fra om straffbare forhold.”

Jeg vet at det er mange som setter stor pris på arbeidet deres for å gjøre gatene tryggere. Det er mange ulike faktorer som skaper utrygghet. Det handler om at mange barn og ungdommer har det vanskelig, det handler av og til om kjedsomhet og det handler ofte om rus. I tillegg står vi overfor en medieskap virkelighet som bidrar til å øke den uberettigede frykten for å ferdes ute, i et land som tross alt er blant verdens tryggeste.

Jeg vil i denne sammenheng ta for meg disse temaene. Jeg mener ikke at kriminalitet og vold begås av ungdom. Det meste av volden som foregår, både i familiene og på gaten, begås av voksne. Likevel er jeg svært opptatt av volden blant ungdommer. Den rammer andre ungdommer og den får store konsekvenser senere i livet både for gjerningsperson og offer. Og det gjør nærmiljøet utrygt for oss alle.

Barn og ungdom som lever i vanskelige livssituasjoner er svært sårbare og har stor risiko for å utvikle negativ atferd. Derfor er det viktig at disse barna blir fanget opp så tidlig som mulig og får en adekvat og tilstrekkelig hjelp. Dette var jeg svært opptatt av i Stortingsmelding nr. 40, Om barne- og ungdomsvernet, som også ble diskutert i Stortinget tidligere i år. I stortingsmeldingen konkluderes det med at barnevernet må bli bedre når det gjelder å arbeide mer forebyggende, å komme inn i en tidligere fase, før skadene er for store. Her har vi alle et ansvar for å se barn og ungdom i vårt nærmiljø, og å melde fra dersom vi har mistanke om at noen barn og ungdom ikke har det bra. Samtidig er det svært viktig at ulike offentlige etater samarbeider for å fange opp ungdommer som trenger hjelp.

Trygge og inkluderende lokalmiljø er viktig for å sikre barn og ungdom en god oppvekst. Lokalmiljøet gir viktige rammer for samvær og aktivitet, og for tilhørighet i et større fellesskap. Regjeringen ser det som viktig å stimulere til trygge og inkluderende lokalmiljø gjennom samspill mellom offentlige myndigheter, frivillige krefter, foreldre og barn og ungdom selv. Tilgang til gode og billige møteplasser for samvær, utfoldelse og aktivitet står sentralt. Møteplassene må utformes slik at alle barn og ungdommer sikres muligheter til å delta i fellesskapet. I våre samtaler med ungdom uansett hvor i landet vi befinner oss, svaret er alltid det samme når vi spør ungdom hva de ønsker seg: Et sted å være, et trygt sted å møtes. Derfor er fritidsklubber, aktivitetshus, internettkafeer og andre møteplasser for ungdom ikke et luksusgode, men et svært viktig bidrag for å skape trygge nærmiljøer, tilhørighet og fellesskap. I tillegg vet vi at disse møteplassene også har evnet å fange opp ungdommer som ikke finner seg til rette innenfor mer organisert idrett- eller organisasjonsliv. Her har kommunene et særlig ansvar.

Regjeringen ser det som viktig at det legges opp til økt innsats mot rusmiddelmisbruk i ungdomsmiljøene. Kriminalitet og vold har en klar sammenheng med rusbruk. En utfordring er å mobilisere barn og unges evne til å stå i mot rusmiddelmisbruk, og å satse på aktiviteter som bidrar til å utsette debutalderen og redusere konsumet. For å lykkes er det viktig med en bred mobilisering og et bredt engasjement. Også i denne sammenheng er det betydningsfullt at ungdom møter ansvarsfulle voksne med et klart standpunkt mot rus, og at det etableres positive og attraktive møteplasser for ungdom i nærmiljøene. I Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer (2003-2005), sier vi at barn og ungdom er i en særstilling når det gjelder bruk av rusmidler og negative konsekvenser av slik bruk. De er mer sårbar enn voksne, og har mindre mulighet til å påvirke sin egen livssituasjon. Barn og ungdom har derfor et særlig krav på å bli skjermet for negative konsekvenser av eget og andres rusmiddelbruk. Å heve debutalderen for bruk av alkohol, og hindre at unge mennesker begynner med narkotika, kan føre til en betydelig reduksjon av rusmiddelproblemene. Forebyggende arbeid blant barn og ungdom er derfor sentralt.

I arbeidet for et tryggere lokalmiljø og et bedre samfunn trenger vi et bredt engasjement fra barn og ungdom selv, fra foreldre, frivillige organisasjoner og ressurspersoner i nærmiljøet. Derfor er det flott å se så mange personer her i dag, og samtidig vite at dere representerer om lag over 360 natteravngrupper rundt i hele landet. Det er fantastisk at så mange mennesker ønsker å bidra til fellesskapet ved å bruke at sin tid. Alle som har drevet med frivillig arbeid vet at det er givende og meningsfylt. Vi får mye igjen for det, men ikke i penger eller i materielle goder. Det er kanskje akkurat derfor det er så spennende å drive frivillig arbeid. Der møter vi engasjerte mennesker som bryr seg, har meninger og tar i et tak. Det frivillige arbeidet gjør vi fordi vi har lyst, ikke fordi vi må.

Undersøkelser viser at dagens mennesker kunne tenke seg å gjøre mer frivillig, humanitært arbeid dersom det organiseres og legge til rette for det, og mange av ungdommene sier de kunne tenke seg å gjøre en innsats i arbeidet mot vold.

Jeg har forstått at deres aktivitet er i vekst og at det ikke er vanskelig å få mennesker til å delta som natteravn. Det må jo bety at dere har lagt opp virksomheten slik at den oppleves som meningsfull og konkret. I februar kunne vi lese i Aftenposten at nesten 300 personer hadde kontaktet Natteravnene etter en reklamekampanje. I Oslo hadde blant annet mange unge mennesker sagt at de ville delta som natteravner i sentrumsgatene.

Regjeringen på sin side er opptatt av å skape gode og stabile økonomiske rammevilkår for frivillig arbeid. Derfor er vi opptatt av å forenkle våre tilskuddsordninger og bidra til at tilskudd i større grad gis som driftsmidler i stedet for prosjektstøtte.

Hvorfor virker nattevandring?

Nattevandring, eller natteravning, har blitt en velbrukt metode for å motvirke rusmisbruk, vold og kriminalitet blant ungdom. Folk i nabolaget som "bryr seg" styrker den uformelle sosiale kontrollen og er en bremse og en sperre for negativ atferd. Det er grunn til å tro at passive og likegyldige omgivelser gir grobunn for framvekst av vold, trakassering, kriminalitet og gjengdannelser.

Helt konkret ser det ut til at kriminaliteten minker i de områder der natteravnene er aktive, og de "voksne i gule vester" har også vist seg å ha flere positive og forebyggende sider. Natteravnene er holdningsskapende fordi det tydelig viser de unge at voksne bryr seg om eget nabolag, og at de ikke aksepterer at negative miljøer og tendenser får dominere. Det at de er tilstede fører til økt trygghet for alle som bor eller ferdes i området. I dag kan vi på mange måter si at frykten for gatevolden er like ødeleggende og like tilstedeværende som volden selv. Media kan av og til gi inntrykk av at det er livsfarlig der ute og at gatene herjes av voldelige gjenger. Sånn er det jo ikke, og det vet dere som vandrer gatelangs godt. De fleste er ute i ærlige hensikter. Likevel kan det godt bli virkelighet dersom dette inntrykket får dypt rotfeste. Dersom vi voksne ikke tør å gå ut i gaten av frykt for å bli utsatt for noe kriminelt så overlater vi jo byen til de som ikke er redd for noen. Da overlater vi nettopp gaten til de som er en trussel for andre. I denne sammenheng har natteravnene en viktig oppgave.

Det er en stor utfordring, også for de frivillige organisasjonene, å medvirke til bredest mulig deltakelse fra alle deler av befolkningen. Vi ser dessverre at enkelte foreldre med minoritetsbakgrunn er svakt integrert i samfunnet. Mangelfulle språkkunnskaper og for få kunnskaper om det norske samfunnet, kan føre til at foreldrerollen blir svak. Mange føler kanskje at de ikke vet nok om hva som foregår i ungdomsmiljøene og hva barna deres driver med. Jeg tror at Natteravnene kan spille en sosial og integrerende rolle i et bredt og inkluderende foreldrenettverk på tvers av etniske og kulturelle skillelinjer. I Fædrelandsvennen kunne vi nylig lese at Politiet og Natteravnene i Kristiansand ønsket seg voksne kosovoalbanere som natteravner, både for å bidra til å gjøre byen trygg og for å se hva ungdommene gjør i byen om natten. På et informasjonsmøte var det mange som meldte seg og flere har kommet til etterpå.

Noen satsinger fra Barne- og familiedepartementet

I 2000 ble Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet (St.meld.nr. 17 1999-2000) diskutert i Stortinget. Seks departementer samarbeider om denne handlingsplanen (Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet) som skal gjennomføres over en periode på 5 år (2000-2004).

I planen legger vi opp til en bred satsing for å forebygge og bekjempe kriminelle handlinger og stryke oppvekstmiljøet for barn og ungdom. Rundt 40 innsatsområder og tiltak er presentert og jeg vil ta for meg noen av dem.

Innsatsen og tiltakene i planen spenner over et vidt felt, fra forebyggende barne- og ungdomsarbeid til reaksjonen på kriminelle handlinger. For å få til den nødvendige satsingen, og hindre at barn og ungdom blir "kasteballer" mellom hjelpetjenestene, hindre at uheldig atferd utvikler seg og legge til rette for gode og trygge nærmiljø, legger vi stor vekt på å få til bedre samordning og koordinering av arbeidet. Dette gjelder både i kommunene, mellom lokale og sentrale styresmakter og gjennom bedre samordning av den statlige innsatsen på området. Styrket samarbeid mellom myndighetene, barn og ungdom, foreldre, frivillige organisasjoner og grupper står sentralt her.

Å styrke og utvikle det tverretatlige samarbeidet, slik at hensynet til barn og ungdom blir satt klarere på dagsorden, er et viktig mål. Det er tilbud og tjenester som må tilpasses behovene, og vanskeligstilte barn og unge skal ikke bli gjenstand for lange diskusjoner om hvor i hjelpeapparatet de hører hjemme.

Lokal mobilisering og frivillig innsats er viktige stikkord for innsatsen i kommunene. Regjeringen ønsker at kommunene skal ta initiativ til dialog og samarbeid både med barn og ungdom selv, med frivillige organisasjoner, med foreldre og andre ressurspersoner lokalt. Gjennom slikt samarbeid ønsker vi å komme fram til en strategi eller plan for hvordan vi i fellesskap kan bedre oppvekstmiljøet lokalt. Det er noe av intensjonen med Utviklingsprogrammet for styrking av oppvekstmiljøet for barn og ungdom som nå drives i 8 kommuner spredt over hele Norge. Her skal vi høste erfaringer med lokalt samarbeid på tvers. Forebyggende arbeid i skolen representerer den beste sjansen til å nå alle barn og unge og deres foreldre. Skolen må inngå i et nært samspill og samarbeid både med lokalsamfunnet og med tjenesteapparatet i kommuner og fylkeskommuner.

Regjeringen ser det som viktig at innsatsen med å forebygge og bekjempe vold og mobbing i skolen blir styrket. Derfor har regjeringen sammen med Kommunenes sentralforbund (KS), Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG), Utdanningsforbundet og Barneombudet gjennom et Manifest mot mobbing forpliktet seg til å arbeide for null-toleranse når det gjelder mobbing. Alle skoler skal arbeid systematisk for å redusere negativ og asosial atferd. Alle landets skoler tilbys ulike programmer mot mobbing, som for eksempel ” Olweus-programmet” utviklet ved HEMIL-senteret i Bergen og Program mot mobbing, utviklet ved Senter for atferdsforskning i Stavanger. Mobbing foregår ikke bare i tilknytning til skolen. Derfor er Barne- og familiedepartementet opptatt av å videreutvikle innsatsen også innenfor barnehage og fritidssektoren.

I arbeidet med å sikre et trygt og inkluderende fritidsmiljø står gode møteplasser sentralt. Gjennom den statlige støtteordningen ungdomstiltak i større bysamfunn gir regjeringen tilskudd til arbeid og innsats for å skape et bedre ungdomsmiljø i de ti største bykommunene. Det er gitt midler til tiltak og aktiviteter for å bidra til inkludering og mestring og for å hindre marginalisering og utestenging. Det er også i stor grad gitt midler til å fange opp ungdommer med atferdsproblemer gjennom tett oppfølging i forhold til skole, arbeid, hjem og fritid.

Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet samarbeider om et forsøksprosjekt med ungdomskontrakter, etter en danske modell. Forsøket har pågått i tre år i 7 kommuner i landet og er inne i sitt siste år. Ungdomskontrakter er en ordning med alternativ straff for kriminalitet, som retter seg mot unge i alderen 15-17 år. Kontrakten skal inneholde tiltak som bidrar til å endre atferd og komme inn i et positivt livsløp. Det blir svært spennende å se konklusjonene fra dette prøveprosjektet.

Barnevernet har en nøkkelposisjon når det gjelder yngre lovovertredere. Spesielt overfor ungdom under den kriminelle lavalder er det primært barnevernet som har anledning til å sette inn tiltak. Det kan dreie seg om å styrke foreldrenes oppfølging av barnet, med det kan også være aktuelt å ta barnet ut av familien og nærmiljøet for en periode, enten til fosterhjem eller en institusjon.

Barnevernet har hjemmel i norsk lov til å ta hånd om barn og unge med alvorlige atferdsproblemer. Tiltak som blir satt inn skal være motivert ut fra barnets behov for hjelp, og det må være til beste for barnet. Ved gjentatt kriminalitet er det åpenbart til beste for barnet at tiltak blir iverksatt, enten tvangstiltak eller frivillige hjelpetiltak. Barnevernet må gripe inn for å hjelpe barnet og familien. Loven gir hjemmel for å plassere og holde tilbake et barn i institusjon for kortere eller lengre tid.

Innsats for barn og ungdom med alvorlige atferdsvansker er et viktig satsingsområdet. Vi har i de siste årene lagt vekt på at det skal utvikles alternativer til institusjonsplassering for barn og unge med alvorlige atferdsproblemer, PMT (Parent management training) og MST (Multisystemic Therapy). Begge metodene er hjemmebaserte, det vil si at de unge og deres familier får støtte og hjelp til å fungere bedre i sitt eget hjem og sitt eget nærmiljø. Metodene er utprøvd og kan dokumentere svært gode resultater, også overfor de mest belastede.

Dette var litt om den statlige satsingen og om noe av det arbeidet som foregår i kommunene. Men i vårt lokalmiljø har vi alle et ansvar for å gjøre noe for å bidra til et bedre oppvekstmiljø og trygge nærmiljøer.

I den sammenheng må jeg si at jeg er glad for at organisasjoner som deres finnes og for det arbeidet dere gjør. Vi i regjeringen kan ikke nå våre mål uten støtte og innsats fra frivillige krefter som dere representerer. Det er flott at dere arrangerer en slik konferanse slik at dere kan få faglig påfyll og at dere får anledning til å møte andre engasjerte mennesker for å utveksle erfaringer og opplevelser.

En stor og hjertelig hilsen fra mine kolleger i Regjeringen med statsminister Kjell Magne Bondevik i spissen!

Jeg ønsker dere et spennende og lærerik konferanse! Og lykke til med det forebyggende arbeidet for barn og ungdom i deres lokalmiljø!

Takk for meg!