Statsråd Laila Dåvøy, Barne- og familiedepartementet

Erfaringskonferanse om forsøk med ungdomskontrakter

Oslo, tirsdag 7. oktober 2003

Som barne- og familieminister og ungdomsminister er det en stor glede for meg å være med på å åpne denne erfaringskonferansen hvor forsøk med alternativ reaksjon for unge lovbrytere står på dagsorden.

Forebygging og bekjempelse av kriminalitet er blant regjeringens viktigste oppgaver. I dette arbeidet står kampen mot barne- og ungdomskriminalitet sentralt. Derfor er justisministeren og jeg tilstede her i dag, og derfor er det disse to departementene som har stått sammen om Forsøk med Ungdomskontrakter.

Forsøket er en del av oppfølgingen av Stortingsmelding nr. 17 (1999-2000) Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet. Meldingen ble lagt frem av den første Bondevik-regjeringen og behandlet av Stortinget sommeren 2000. Siden jeg regner med at de fleste i denne forsamlingen kjenner til denne handlingsplanen skal jeg bare kort nevne at den strekker seg over en 5-års periode (2000-2004) og gjennomføres som et samarbeid mellom seks departement (BFD, JD, KRD, SOS, HD og UFD). Det er mange tiltak og satsingsområder i planen, men et overordnet mål er bidra til bedre samordning av innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet, både på lokalt og på sentralt nivå.

Forsøk med Ungdomskontrakter er et av tiltakene i handlingsplanen hvor vi nettopp har satt søkelys på samordning og koordinering lokalt gjennom å prøve ut en ny samordnet reaksjonsform overfor unge lovbrytere. Metoden krever et tett samarbeid mellom kommunale etater og politi. Videre må miljøet rundt de unge, foreldre og andre viktige støttepersoner i privat- og offentlig nettverk, også bidra med sitt. Jeg er spent på hvilke erfaringer dere har gjort gjennom dette forsøksarbeidet - blant annet om samarbeidet mellom politi og barnevern.

Det er svært alvorlig når barn og unge begår kriminalitet, og særlig alvorlig er det for dem som kommer inn i en kriminell løpebane. Unge kriminelle påfører ikke bare seg selv, men også ofrene, familie, venner og samfunnet for øvrig skade og lidelse. Samfunnet må reagere på kriminalitet og straffbare handlinger. Hvordan samfunnet skal reagere, og hvilke reaksjonsformer og virkemidler som er mest hensiktsmessig, må vi alltid være villig til å diskutere. Nettopp derfor er det viktig å prøve ut nye metoder og arbeidsformer, og innhente erfaringer som kan være med på å gi ungdom som begår kriminelle handlinger støtte til å komme ut av et uheldig livsmønster.

I arbeidet med å forebygge kriminalitet og forhindre nye lovbrudd har vi etter hvert gjort oss noen erfaringer. Få ser med optimisme på muligheten for å forhindre lovbrudd ved hjelp av fengselsstraff. Derimot tror de fleste at tidlig intervenering, samordnet innsats og tett oppfølging kan bidra til å forebygge og bekjempe kriminalitet. Styrking og videreutvikling av samarbeidet mellom ulike etater og tjenester lokalt, som skole, politi, barneverntjeneste, pedagogisk-psykologisk tjeneste, helsetjeneste, barne- og ungdomspsykiatri, kultur- og fritidsetat er derfor tillagt stor vekt i handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet. Selv om det skjer mye positivt på dette området i mange kommuner, så vet vi også at mange kommuner strever med å koordinere seg internt og få til forpliktende samarbeid mellom ulike etater og tjenester.

Blant unge lovbrytere finnes det barn og unge med alvorlige atferdsproblemer. Dette er en vanskelig og utfordrende, men også svært sårbar gruppe. Her må det satses intensivt på tiltak der ulike deler av hjelpeapparatet trekkes inn sammen med familie, skole, fritidsmiljø og politi. Opplæring i alternative metoder for å forebygge, dempe og stoppe alvorlig problematferd er satt i gang, og metodene ”Multisystemic Therapy” (MST) og ”Parent Management Training” (PMT) er implementert i alle fylker. Videre er barne- og ungdomskriminalitet og arbeid med barn og unge med alvorlige atferdsproblemer også drøftet i to viktige stortingsmeldinger som Barne- og familiedepartementet la frem i fjor sommer; St. meld. nr. 39 Oppvekst- og levekår for barn og undom i Norge og St. meld. nr. 40 Om barne- og ungdomsvernet.

Barnevernmeldingen argumenterer for en dreining av barne- og ungdomsvernet mot mer forebyggende familiearbeid hvor foreldrene og miljøet omkring gis mulighet til å løse oppgaven. Tidlig og helhetlig hjelp til barn, unge og familier må til for å forebygge problematferd, mishandling og omsorgsvikt. Et viktig punkt i meldingen er at barnevernet inngår et tett samarbeid med andre etater og hjelpeinstanser. Dette er naturlig fordi utsatte barn, unge og familier ofte har problemer på flere områder og har behov for støtte fra ulike tjenester. Det er for øvrig samme tankegang som ligger bak Ungdomskontrakten. Gjennom tett oppfølging over tid av den enkelte ungdom vil muligheten for å avdekke skjevutvikling og bakenforliggende årsaker til problematferd bli større, og det vil også bli lettere å finne fram til riktig hjelp.

Barn, unge og familier har krav på hjelp, støtte og riktige tiltak med høy kvalitet uansett hvor i landet de bor. Dette vil være hovedoppgavene til Statens barnevern og familievern. Som dere sikkert er kjent med vil staten fra 1. januar 2004 overtar de oppgaver som fylkeskommunen i dag har ansvaret for på barnevernområdet og familievernområdet. På barnevernområdet gjelder dette først og fremst ansvaret for etablering og drift av barneverninstitusjoner og for rekruttering og formidling av fosterhjem og andre familiebaserte tiltak. Viktige mål med den statlige overtakelse av den fylkeskommunale del av barnevernet er blant annet å sikre likeverdige tilbud i hele landet og å bidra til bedre samarbeid med tilgrensede tjenester.

Men, i dag skal det handle om Ungdomskontrakten. Nå er dagen her hvor vi skal få høre hvilke erfaringer dere har gjort dere med Ungdomskontrakten som reaksjonsform overfor unge lovbrytere. Hvordan har samarbeidet mellom kommunale etater og politiet vært, hvordan fungerer det tverrfaglige arbeidet, kontakten med barnevern og hjelpeapparat og har dere lykkes å mobilisere nettverket rundt ungdommene? Hvordan har samarbeidet med foreldrene vært og ikke minst, hva sier ungdommene selv som har deltatt? Er Ungdomskontrakten en god reaksjonsform overfor unge lovbrytere, og hva er det som skiller denne reaksjonsformen fra andre som benyttes overfor barn og unge. Om Ungdomskontrakten virker avskrekkende kan sikkert være vanskelig å besvare, blant annet etter en så kort forsøksperiode, men har dere inntrykk av at metoden bidrar til bedre livsmestring og endret livsløp? Og til slutt, dersom dette er en reaksjonsform som bør videreføres og videreutvikles, hva er det da behov for?

I kampen mot barne- og ungdomskriminalitet tror jeg ikke at det fins fasitsvar, eller enkle og raske løsninger. Det finnes imidlertid stor vilje og engasjement både fra regjeringen og fra dere som jobber med barn og unge for å finne fram til gode metoder og alternative straffereaksjoner som kan få unge lovbrytere til å endre kurs. Dette er en viktig dag for alle som har vært involvert i forsøket med Ungdomskontrakter, både dere som har jobbet med dette i den enkelte kommune og vi som har fulgt dette fra sentralt hold. Jeg er spent på å høre om det erfaringer dere har gjort, og hvilke råd dere har til oss om den videre oppfølgingen av forsøksprosjektet.

Lykke til med en spennende erfaringskonferanse!