Fagkonferansen 2003 "Barn, ungdom, foreldre og rus"

Politisk rådgiver Ruth Stenersen, Barne- og familiedepartementet

Fagkonferansen 2003 ”barn, ungdom, foreldre og rus”

Hamar 17. – 18. november 2003

Arrangør: Landsforeningen for barnevernsbarn og Norsk Fosterhjemsforening

Takk for invitasjonen til å åpne fagkonferansen 2003 som skal sette rus på dagsorden.

Jeg vil begynne med noen ord ei jente på 14 år har skrevet på Barneombudets nettsider. Ordene gir oss et lite glimt av hvordan det er å ha en forelder som ruser seg.

Mitt forhold med mammaen min er fryktelig! Hun er alkoholiker. Hun har sagt flere ganger til meg at hun hater meg og ønsker jeg var død, men da har hun vært full! Men når hun er edru, så er hun fortsatt fæl mot meg, det føles i allefall slik! Hun gjør sånn at jeg føler meg mindre verd, jeg får skylda får alt av henne og til og med når jeg ikke har gjort noe! Men problemet er, jeg vil nemlig ikke såre noen! Jeg har vurdert flere ganger å ringe barnevernet, men har ikke gjort det! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hva skal jeg gjøre?

Det hun skal gjøre er å ta kontakt med hjelpeapparatet. Skolehelsetjenesten, lærer på skolen, barnevernet eller andre. Der skal hun møte godt kvalifiserte hjelpere som skal ta ansvar for at jenta og hennes familie får nødvendig støtte og behandling. Hjelperne skal ta ansvar for at innsatsen rundt jenta og hennes familie blir koordinert på en god og effektiv måte.

Regjeringen er opptatt av å skjerme barn og unge fra konsekvensene av et rusmisbruk. Mange foreldre har barn som ruser seg, og mange unge starter tidlig med misbruk. To utfordringer peker seg ut i:

1. Fagfolk må avdekke misbruk av rusmidler gjennom sine møter med barn og foreldre.
2. Hjelpetjenestene må deretter ta ansvar for at innsatsen koordineres på en god og effektiv måte.

Først da vil barn og foreldre få tilbud og oppfølging i samsvar med sine behov.

Hvor mange barn rammes av foreldres rusmisbruk? Vi har ingen sikre tall, men vi vet at mørketallene er store. Det er fortsatt stor avstand mellom hva som oppdages og hva som er realitetene. Vi vet derimot noe mer om unge og voksnes bruk av rusmidler gjennom de årlige undersøkelsene fra SIRUS (Statens institutt for rusmiddelforskning).

Regjeringens ruspolitikk

De siste års økning i bruken av legale og illegale rusmidler bekrefter viktigheten av at Landsforeningen for barnevernsbarn og fosterhjemsforening har rusmisbruk som tema for årets fagkonferanse. Alkohol er fortsatt det vanligste rusmidlet i Norge. Og det rusmiddel som fører til flest skader, ulykker og vold – både hjemme og ute. Regjeringen har lagt fram en handlingsplan mot rusmiddelproblemer (2003-2005). Der legges det opp til et målrettet og systematisk arbeid gjennom planperioden for å redusere de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk. Det gjelder også å redusere skader på barn som erfarer at en eller begge foreldrene ruser seg, og å forebygge at unge starter å misbruke rusmidler.

Jeg kunne snakket mye om Barne- og familiedepartementets arbeid knyttet til barn som er i risiko for utvikling av rusproblemer, og ungdom som har alvorlige atferdsvansker hvor rusproblematikk også kan være en del av bildet. Som de fleste av dere sikkert er vel kjent med, har vi blant annet en stor satsing på utvikling av behandlingsmetodene PMT – foreldretrening- og MST – multisystemisk terapi. Metodene er familiebaserte og tidsavgrensede. Barnets lokalmiljø mobiliseres. Forskning fra USA viser at metodene er meget effektive – ikke minst på lang sikt. Norsk forskning støtter oppunder resultatene som forskningen i USA viser.

Rus i et familieperspektiv

Familien er vanligvis den viktigste arena for tilhørighet, nærhet og fellesskap. Om én eller flere i familien misbruker rusmidler, angår det i høyeste grad resten av familien. Ofte vil bruk av rusmidler føre til endret atferd, som igjen bidrar til at kommunikasjon og samspill innen familien endrer seg i negativ retning. Derfor må vi se på bruk av rusmidler i et familieperspektiv. Vi må erkjenne at foreldres bruk av rusmidler virker inn på barna. Vi må også ta tak i at hele familien blir berørt når barn og unge selv misbruker rusmidler. Det er konsekvenser av inntak som har betydning.

Foreldre må sette spørsmål ved egne rusmønstre. Det er ikke en klar grense mellom bruk og misbruk av rusmidler. Frid Hansen ved Borgestadklinikken (1990) sier at det er et rusrelatert problem når bruken av rusmidlet går utover de oppgaver og funksjoner som skal ivaretas i familien, og når følelsesmessige bånd mellom menneskene i familien belastes og forstyrres av rusmiddelinntaket. Hennes syn på når bruk går over til å bli et problembruk, støtter jeg fullt og helt.

Rusmisbruk – et tabuområde

Jeg vet jeg har mange med meg når jeg sier at rusmiddelmisbruk fortsatt er et tabuområde i samfunnet vårt. Vi tør å kommentere en nedslitt stoffmisbruker eller alkoholmisbruker, men jeg mener hjelpeapparatet og folk flest ikke ønsker å vite eller å forholde seg til at foreldre kan ha et problembruk av rusmidler.

Det er ikke lett å snakke med foreldre om noe som er tabubelagt. Gode hjelpere vil bli møtt av foreldrenes forsvar, gjennom benektning og bagatellisering. For å kunne hjelpe barna er vi nødt til å bryte barrierer som hindrer åpenhet. Barn har rett til å få nødvendig støtte og hjelp i den situasjonen de er i.

Taushet, isolasjon og benektning kjennetegner ofte familier hvor en eller begge foreldrene misbruker rusmidler. I tillegg ser vi at roller byttes om på tvers av generasjoner – barnet tar ansvar for hele familien. Fra forskningen vet vi at barn i misbruksfamilier er mer utsatt for fysisk mishandling og seksuelle overgrep. Angst, søvnvansker, tvangshandlinger og konsentrasjonsvansker er eksempler på tegn barnet viser på et problembruk av rusmidler i familien. Vi må ta barn i misbruksfamilier på alvor! Hjelpere må derfor våge å vurdere rusmisbruk som forklaring på barnets negative utvikling og atferd. Profesjonelle hjelpere – i barnehagen, på helsestasjonen, i skolen eller i barnevernet må bli flinkere til å oppdage og gripe inn tidlig når det er mistanke om rusmisbruk.

Jeg vet det er uenighet i ulike fagmiljøer om det jeg nå vil si: Når en eller begge foreldre har et problembruk av rusmidler, må barnets omsorgssituasjon vurderes. Det betyr at barnvernet må bli kjent med saken. Barneverntjenesten har kompetanse og myndighet til å vurdere barnet omsorgssituasjon. Barnevernet er den eneste tjenesten som kan kreve å få utlevert taushetsbelagte opplysninger fra andre hjelpere, og de vil derfor få nødvendig informasjon fra barnehage, skole eller andre som kan si noe om omsorgssituasjonen.

Regjeringen la i høst fram en strategiplan for barn og unges psykiske helse (…sammen om psykisk helse…). Et av tiltakene jeg synes det er verdt å nevne i denne sammenhengen er at Sosial- og helsedirektoratet sammen med Barne- og familiedepartementet skal utarbeide veiledende retningslinjer for tjenester som yter tiltak for voksne som misbruker rusmidler. Hensikten med å utarbeide disse retningslinjene er å ivareta barnets omsorgssituasjon og sørge for at nødvendige hjelpetiltak iverksettes.

Samarbeid

For at barnet skal kunne få nødvendig støtte og hjelp når det selv misbruker rusmidler, eller er berørt av foreldres misbruk, er det behov for at alle hjelpeinstanser drar i samme retning. Det forutsetter godt samarbeid og samordning.

Bedre samarbeid mellom ulike tjenester krever at taushetsplikten ikke tolkes unødig restriktivt. Barnevernet må gi tilbakemelding til andre samarbeidsetater, og ikke gjemme seg bak taushetsplikten. Samtidig vil jeg understreke at barnevernet må få relevante opplysninger fra andre tjenester, og at det må utvikles gode rutiner for samarbeid mellom tjenestene. Når flere hjelpere arbeider i forhold til familien, er det også viktig at én instans tar ansvar for å koordinere hjelpe- og støttetiltakene.

Barne- og familiedepartementet er opptatt av at barneverntjenesten og andre hjelpetjenester skal tilpasse seg brukernes behov. Samordning er derfor et sentralt stikkord. Et av tiltakene vi trekker fram i St. meld. nr. 40 (Om barns- og ungdomsvernet) er at aktuelle departementer i samarbeid med kommunene skal sette i verk en utredning for å vurdere barnevernet, barnehager, skolen, fritidssektoren, PPT, helsestasjonene og skolehelsetjenesten i sammenheng, og derigjennom se alle tilbud til barn og unge ut fra brukerne sine behov. Målet er å gi de som har behov for tjenester fra flere aktører, et koordinert, helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud. Arbeidet med dette tiltaket vil starte nå i høst.

I familier hvor ett eller flere familiemedlemmer misbruker rusmidler, vil ofte ha behov for hjelp fra flere hjelpeinstanser. Barnehage, skole, PPT, helsestasjon, barnevern, behandlingsinstitusjoner og psykiatrien må arbeide i samme retning. Å utvikle et godt samarbeid i arbeidet med utsatte barn og unge er en forutsetning for å lykkes. Et nærliggende eksempel for meg å nevne er behandlingsmetoden MST – "Multisystemisk terapi", som jeg var inne på tidligere. Metoden forutsetter mobilisering og samordning i blant annet alle hjelpetjenester rundt barnet. Og det virker! Samarbeid og ansvarliggjøring er viktige nøkler for å lykkes!

Samarbeider vi ikke om utsatte barn og unge, vil tilbudet som gis bli fragmentert og kanskje dra i forskjellig retning. Arbeider vi ikke for å finne gode tiltak tilpasset det enkelte barns og families styrker og nettverk, tror jeg vi vil få flere omsorgsplasseringer. Avdekker vi ikke rusmisbruk hos foreldrene vil mange barn gå til grunne.

Forvaltningsreformen

Et arbeid mot at barn, unge og familier som blir berørt av et problembruk av rusmidler i familien, innebærer at de som har behov for det får nødvendig hjelp og støtte. Det forutsetter som jeg har vært inne på at et rusmisbruk må avdekkes tidlig. Det er blant annet behov for å bedre kompetansen på tidlige tiltak i helsestasjonene for å fange opp signaler på omsorgssvikt, mistrivsel og utviklingsavvik. Sosial- og helsedirektoratet vil neste år starte et arbeid for å vurdere ulike metoder for å øke helsestasjonenes kompetanse.

Også i barnevernet har vi behov for større kunnskap og kompetanse knyttet til rusmisbruk. Jeg har stor tro på at de 27 fagteamene som skal etableres fra 1. januar 2004 kan videreformidle verdifull kunnskap og kompetanse til de kommunale barneverntjenestene. Slik tror jeg barn, unge og familier i fremtiden vil få bedre tilpasset hjelp og støtte i de ulike livssituasjoner de lever i. Som kjent skal fagteamene knyttes til fem regionale enheter i Alta, Trondheim, Bergen, Tønsberg og Oslo.

Bakgrunnen for reformen er dels at deler av det fylkeskommunale barnevernet ikke har fungert etter intensjonene. En annen bakgrunnsfaktor er reformen i helsevesenet, der staten har overtatt ansvar for sykehusene, psykiatrien og deler av rusomsorgen. Det har derfor blitt nærliggende å tenke seg en statlig overtakelse av barnevernet og familievernet.

Regjeringen tar sikte på at flere forhold i barnevernet skal bli bedre når staten overtar:

1. bedre faglig bistand til kommunene slik at ingen barn blir sviktet av det offentlige, og færrest mulig barn får behov for langvarig institusjonsplass
2. bedre koordinering av tjenestene
3. bedre kvalitetssikring av tiltakene
4. bedre og mer differensiert tilbud om institusjonsplass og spesialtjenester til de barna som trenger det
5. bedre økonomisk styring

Etter regjeringens oppfatning vil den forvaltningsmessige endringen i familievernet og familievernet, sammen med rusreformen og reformen i psykiatrien, gi økte muligheter for utvikling av samarbeid til det beste for brukerne.

Tiltak

Hvordan kan vi så hjelpe barna hvor en eller begge foreldrene er rusmisbrukere? I St. meld. nr. 40 (2001-2002 - Om barne- og ungdomsvernet) peker vi på at familie- og nærmiljøorienterte metoder er viktige virkemidler. Å hjelpe familien vil ofte være den beste hjelpen barnet kan få. Jeg vil understreke at det ikke er nok å sette inn hjelpetiltak for barnet, men at foreldrene må få behandling og hjelp for sitt rusproblem. Det betyr også at de som behandler voksne må samarbeide med de som hjelper og støtter barnet.

Vi vet at rus ofte er forbundet med vold. I statsbudsjettet for neste år har regjeringen foreslått tiltak for å bedre oppfølgingen og behandling for barn og unge som er vitne til vold, eller selv utsatt for vold. Vi setter også fokus på at kompetansen på dette området må styrkes i barnevernet.

Fagfolk i alle fagmiljøer innser mer og mer betydningen av å stimulere familiens egne ressurser innenfor en helhetlig ramme, samtidig som det settes inn hjelpetiltak der barnet har særlige behov. I barnevernmeldinga drøftes en rekke tilnærminger som er egnet til å hjelpe barn og unge og deres familier på en helhetlig måte. Å utvikle et godt samarbeid med familien er nødvendig. Etter Regjeringens oppfatning er det behov for at nærmiljøorienterte og familiebaserte metoder blir brukt i betydelig større grad enn i dag. En slik dreining av perspektivet på barnevernets arbeidsmåter er også i tråd med Regjeringspartienes politiske plattform. Målet er flere funksjonsdyktige familier og mindre omsorgssvikt.

Jeg har lyst til å nevne arbeidet til den ikke ukjente Paal-Andre Grinderud ved det tidligere Wandasenteret i Drammen. Barne- og familiedepartementet gir midler til Paal-Andre Grinderuds stiftelse som skal bistå lokale initiativtakere som ønsker å lage tilbud til barn og unge med rusmisbrukende familiemedlemmer.

Noen ganger vil konsekvensen av foreldres rusmisbruk være at de fratas omsorgsretten for sine barn. Det beste tiltaket for barnet vil altså være at det ikke lenger bor sammen med foreldrene. Som dere kjenner til er fosterhjem det mest brukte plasseringsalternativet når barnevernet tar over omsorgen.

Nå har jeg vært inne på tiltak som er rettet mot de mest utsatte av barna våre. Departementet er også opptatt av å styrke den generelle barne- og ungdomspolitikken for å hindre rekruttering til rusmiljøer. Spesielt viktig er det å skape et trygt og inkluderende oppvekstmiljø, og gode rusfrie alternativer for ungdom. Et godt og inkluderende lokalmiljø er også viktig for at barn som har foreldre som ruser skal få et bedre liv.

Avslutning

Jeg har pekt på to hovedutfordringer knyttet til misbruk av rusmidler: nemlig å oppdage rusmisbruk i familier og å utvikle et godt samarbeid mellom hjelpetjenester for å kunne gi koordinerte og sammenhengende tilbud.

Jeg vil takke for at Landsforeningen for barnevernsbarn og Norsk Fosterhjemsforening har satt dette teamet på dagsorden på årets fagkonferanse. Dere er viktige aktører for barnevernsbarna. Dessverre har mange av dere personlig og nær kjennskap til hva det betyr å leve med konsekvenser av rusmisbruk. Jeg er glad for å si at mange barn klarer seg godt til tross for at de har opplevd at en eller begge foreldre ruser seg. Mange av disse barna klarer seg fordi de har fått god omsorg og støtte i et fosterhjem.

Jeg vil avslutte med Diktet ”Ingen ser” av Bente Bratlund Mæland:

Finst noko vondare enn dette at ingen ser.

Kor mange går ikkje omkring oss berande si einsemd,

sine smerter, sine innekapsla sår…..

Og ingen ser det. Ingen har tid til å sjå.

Kor mange tause rop blir ikkje løfta så nær oss at vi kunne møtt dei

om vi berre stogga ørlite på i vårt renn.

Så godt det er å kunna luta mot einannan og gje kvarandre kvile….

Av alle dei hemmelege lengslene våre, er ikkje dette den største:

”Sjå meg”.

Med disse ordene ønsker jeg dere utbytterik konferanse!