Statssekretær Odd Anders With, Barne- og familiedepartementet

"Hva med oss?" – en landskonferanse om par og familier som har barn med funksjonshemming

Radisson SAS Scandinavia Hotel, Oslo 13. og 14. februar 2003

Kjære deltagere!

Det er en stor glede for meg å få ønske velkommen til denne landskonferansen som skal handle om par og familier som har barn med funksjonshemming. Jeg syns det er lagt opp til to meget interessante dager! Jeg vil for øvrig benytte anledningen til å gratulere, ettersom et enstemmig Storting sa ja til å få både familievernet og fylkesbarnevernet til staten.

Prosjektet "Hva med oss" ble igangsatt våren 2002 som et ledd i regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede. Modum Bads Samlivssenter er tillagt prosjektledelsen. Prosjektet skal etter planen gå over tre år, og målet er å etablere et landsdekkende tilbud om samlivsveiledning for foreldre med funksjonshemmede barn, som skal være forankret ved utvalgte familievernkontorer. Familievernet har vist både evne og vilje til å være med på dette, noe vi er svært glade for.

Det skal også etableres samarbeid med andre instanser, som bl.a. barnehabiliteringen, lærings- og mestringssentrene og brukerorganisasjonene. Til denne konferansen er også utvalg som representerer helsestasjonene, aktuelle kompetansesentra og andre aktuelle deltakere invitert. Og jeg er imponert over frammøtet!

Prosjektet er altså meget godt i gang, noe både innholdet og deltakerantallet på denne konferansen med all tydelighet viser.

I en kort åpningshilsen kan jeg ikke gå inn på så mange tema, men jeg vil si litt om hvordan situasjonen ser ut i forhold til samlivsbrudd og berørte barn i dag, litt om Barne- og familiedepartementets ansvar og oppgaver i forhold til familiepolitikken, bl.a. familiemeldingen vi nå holder på med, og litt om de spesielle utfordringene familier med funksjonshemmede barn lever med.

Denne regjeringen er svært opptatt av familiens betydning for enkeltmennesker og samfunn, med særlig vekt på hensynet til barna. Vårt syn er at en (velfungerende) familie er den beste ramme om barnas oppvekst, og regjeringen ønsker å verne og styrke familien – og ekteskapet - som det tryggeste og mest stabile samlivsalternativ. Undersøkelser viser også at barn i samboerforhold har to til tre ganger større sjanse for å oppleve samlivsbrudd.

Det er en myte at skilsmisseprosenten er langt høyere i familier med funksjonshemmede barn enn i andre familier. Som ytre ramme kan vi si at familiene til barn med funksjonshemming ser ut som familier flest, med hensyn til statistikken. Men "tidsklemma" kan ofte føles strammere for disse familiene enn for andre. (Hovedkilde: Jan Tøssebro og Hege Lundeby, NTNU). Rent generelt er familien i dagens norske samfunn utsatt for press og stress: Tall fra Statistisk sentralbyrå (2001) viser at risikoen for skilsmisser øker. Utfra skilsmissemønsteret i 2001 er det regnet ut at 47,8 prosent ekteskap kan ende i skilsmisse. I 1960 var prosenten 9,5. 10 300 ekteskap ble oppløst ved skilsmisse og 12 750 ekteskap ble oppløst ved separasjon i 2001.

For å tolke skilsmisseutviklingen korrekt må også de brutte samboerskapene tas med. I en undersøkelse gjort av Statistisk sentralbyrå ble det beregnet at av i alt 88 500 samboerpar med felles barn gikk 5 500 samboerpar fra hverandre i 1999 (6 prosent). (Det eksisterer ingen årlig statistikk over brudd i samboerforhold).

Skilsmisser, separasjoner og samboerbrudd berører svært mange barn. Om lag 10 800 barn under 18 år opplevde skilsmisse i 2001. (Vi har ikke tall på hvor mange barn som opplevde separasjon mellom foreldre, men siden det er flere separasjoner enn skilsmisser, kan vi anta at tallet er minst like stort som ved skilsmisse.) Mange barn opplever også samlivsbrudd fordi det er brudd i samboerskapet til foreldrene. Undersøkelsen til Statistisk sentralbyrå viste at det i 1999 dreide seg om 7 500 berørte barn.

Og berørt blir de, når foreldre går fra hverandre. De gangene barnas stemme høres i en familiekonflikt vitner de om store følelsesmessige belastninger; de vitner om frykt, maktesløshet og lojalitetsklemmer.

Familien er ved flere anledninger spådd å gå i oppløsning. Men "det rare er" at familien som institusjonen ikke på noe vis ser ut til å være truet. Mellom 90 og 95 prosent av det norske folk sier familien er den sentrale enheten i et samfunn. Like mange mener barn bør ha både en far og en mor i familien. Samlet kan en hevde at tradisjonelle institusjoner som familie og ekteskap ikke har blitt svekket. (Samfunnsspeilet nr.1 1998: Sentrale verdier endrer seg sakte, Ola Listhaug).

Dette skulle bety at familier ikke går i oppløsning på grunn av normer som ikke legger vekt på familiens betydning. Det er andre ting som "er ute og går". Familien er under press fra mange sider; et krevende arbeidsliv, ønsker om selvrealisering og et betimelig krav om "et givende samliv" er i alle fall noen trekk ved det moderne samfunnet som kan være med på å forklare den høye skilsmissestatistikken vi har i dag.

Vi har et ansvar for å hjelpe familier som trenger det til å takle ulike utfordringer som de måtte ha, og forebygging et det viktigste stikkordet. Det er en klar sammenheng mellom kvaliteten i parrelasjonen og kvaliteten av barneomsorgen. I forhold til samlivsproblematikk så har Barne- og familiedepartementet et særlig ansvar for familievernet og samlivstiltakene og jeg er glad for å kunne si at vi har styrket begge disse områdene med midler i inneværende budsjettår.

I stortingsmeldingen om barne- og ungdomsvernet som ble lagt fram i fjor sommer er det også et stort fokus på familien. I de aller fleste tilfeller der det er aktuelt å koble inn barnevernet, vil det å hjelpe familien også være den beste hjelpen barnet kan få. I dag innser fagfolk mer og mer betydningen av å stimulere familiens egne ressurser innenfor en helhetlig ramme, samtidig som det settes inn hjelpetiltak der familiene har særlig behov.

Vi ønsker å se familiens utfordringer i sammenheng og vil til sommeren legge frem en stortingsmelding om familiepolitikken. Det vil bli en familiemelding med barna i sentrum og med økt fokus på foreldrenes rolle og ansvar. Det vil bli en verdimelding med et overordnet mål om å legge bedre til rette for varige, forpliktende samliv og foreldreskap. Jeg vil ikke si så mye mer om innholdet i denne meldingen nå, fordi vi er midt i prosessen, men familievernet, samlivstiltakene og foreldreveiledningen vil naturlig nok få mye plass i denne meldingen. Dette er tiltak som vi vet er gode i forhold til å hjelpe familiene til å leve bedre sammen, forebygge samspillsproblemer mellom foreldre og barn og demme opp for familieoppløsning.

Familier med funksjonshemmede barn har, i tillegg til å være utsatt for dagens utfordringer på linje med andre familier, tilleggsutfordringer: Et funksjonshemmet barn trenger mer tid og omsorg enn andre barn. Det er lett å forstå at selve parforholdet kan komme til å preges av dette. Omsorgen for barnet kommer alltid først, og omsorgen for eventuelle søsken. Man kan lett komme i en situasjon der både ens egne og felles behov utsettes til senere. Dette kan føre til en kontinuerlig utsettelse av felles opplevelser og kommunikasjon som handler om parforholdet.

Hjelpeapparatet har som regel også barnet i fokus. Det som gjøres for det funksjonshemmede barnet, er da også en god (indirekte) støtte for foreldrene. Men det finnes lite innebygget i vårt hjelpeapparat som aktivt henvender seg til foreldre med funksjonshemmede barn, med fokus på samliv, ny omsorgssituasjon, søskenproblematikk, sorgbearbeidelse osv.

Det har også vært gjort en del forbedringer når det gjelder planarbeid, boliger, bemanning og avlastningstiltak med tanke på integrering av funksjonshemmede i lokalsamfunnet. Men sammenligningsvis har det vært lite fokus på hjemmet som omsorgsbase, med tanke på de indre forutsetningene som må til for at familien skal kunne overleve som familie og samtidig være en "heldøgnsinstitusjon" for et barn med funksjonshemming.

Derfor er regjeringen glad for å kunne bidra til å gi foreldre med funksjonshemmede barn et eget tilbud om samlivsveiledning - med det håp og den tro at det kan være en støtte i arbeidet med å mestre de ekstra utfordringene nettopp disse familiene står overfor. "Hva med oss"-prosjektet skal bidra til at det utvikles og utprøves spesielt tilrettelagte samlivskurs, samt bidra til at hjelpeapparatet får økt fokus og kompetanse på familieliv generelt, og samliv spesielt, i familier der barn har funksjonshemming.

Vi er også glad for at Modum Bads Samlivssenter har påtatt seg oppgaven med å utvikle og forankre tilbudet.

Takk for meg – og lykke til både med konferansen og det viktige arbeidet som gjøres!