Statssekretær Odd Anders With, Barne- og familiedepartementet

Innledning til seminar med temaet: Seksuelle overgrep mot gutter

Arrangert av Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn i ”Håndverkeren”, Oslo, 24. april 2003

Tema for innledning” Åpning med innspill i forhold til regjeringens satsing på og arbeid med seksuelt misbruk av barn”

Jeg vil først takke for invitasjonen til å innlede under seminaret. Det er viktig at vi som politikere også kan være med å synliggjøre det som så altfor mange vil holde skjult – aktivt eller passivt. Jeg vil også takke arrangørene for å ta initiativ til å ta opp et tema som har havnet litt i skyggen under debatten om seksuelle overgrep mot barn. Jeg regner med at seminaret vil fungere som en stimulans til å synliggjøre forskjeller og likheter, og til å klargjøre hvilke følger forskjellene mellom jenter og gutter bør få.

Jeg kommer først til å si noe generelt om statlige myndigheters tiltak i forhold til seksuelle overgrep mot barn. Jeg vil deretter si en del om de spesielle utfordringene som seksuelle overgrep mot gutter reiser.

Både det offentlige tiltaksapparatet og kompetansen i forhold til seksuelle overgrepssaker må styrkes i regioner og kommuner. I samarbeid med de berørte departementene gjennomførte Statens Helsetilsyn et prosjekt (2000-2002) med dette formålet. Arbeidet videreføres nå av Sosial- og helsedirektoratet. På bakgrunn av tidligere erfaringer fra forsøk på å styrke arbeidet på dette feltet, legger vi stor vekt på å bygge opp varige og stabile nettverk på tvers av etatene. Å bygge ut effektive behandlingstiltak for personer som har begått overgrep mot barn er et godt stykke på vei to sider av samme sak. Dette gjelder ikke minst i forhold til barn og unge som har begått overgrep mot mindre barn eller jevnaldrende.

Sosial- og helsedirektoratet har nylig levert en utredning med forslag om å etablere et nytt nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress (rapporten er ennå ikke offentlig). Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn er et av kompetansemiljøene som vurderes inkludert i det nye sentret. Det nye sentret skal ivareta den kunnskapsutviklingen feltet har behov for i form av kunnskapshåndtering, klinisk forskning, epidemiologiske undersøkelser, intervensjonsstudier, osv. I anbefalingene fra Sosial- og helsedirektoratet er det lagt særlig vekt på å ivareta barn- og ungeperspektivet. En prosjektgruppe skal utarbeide det videre mandat og forankring for det planlagte nasjonale sentret.

Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn har opprettet flere spesialiserte faglige fora som mange av dere sikkert er kjent med Hvordan funksjonene til disse foraene skal videreføres blir en viktig oppgave.

Arbeidet med å bygge opp regionale nettverk er godt i gang. Myndighetene legger vekt på at barn og unge som er blitt utsatt for seksuelle overgrep eller andre former for mishandling har behov for at:

• Barnehage, skolehelsetjeneste (PPT) og allmennlegetjenesten har nødvendig kompetanse for å kjenne symptomer/atferd på seksuelle overgrep, omsorgssvikt, mishandling av barn/unge.
• Barnevernet følger opp meldte saker på en kyndig måte.
• Politiet , og ikke andre, utfører den oppgaven som er deres funksjon raskt og grundig: etterforskning (gjelder seksuelle overgrep og voldssaker)
• Psykisk helsevern yter behandling til de som utvikler psykiske reaksjoner/lidelser
• Det tverrfaglige samarbeidet fungerer godt.

En viktig oppgave mht. forvaltningsreformen i barnevernet er å videreutvikle konsultasjons- og veiledningsvirksomheten i forhold til overgrep mot barn (seksuelle, fysiske, psykiske).

Jeg vil her nevne at Vest-Agder fylkeskommune driver et interessant forsøk med ”Tverrfaglig utredningsteam ved mistanke om seksuelle overgrep mot barn” (2001-2003; med økonomisk støtte fra Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedirektoratet).

Behovet for økt kunnskap har vært og er fortsatt stort. Den mest omfattende forskningen er knyttet til delprogrammet om vold (2000-2003) i regi av Norges Forskningsråd. Etterutdanningstiltak har til nå vært preget av å være skippertak med noen års mellomrom. Her har regionene en viktig oppgave i å bygge ut mer faste og strukturerte tilbud.

Departementet mener det fortsatt er viktig å videreføre tilbudet til incestutsatte (videreføre ordningen med øremerkede midler) som gis ved incestsentrene. Samtidig mener jeg det er uheldig at sentrene til dels har fungert som en erstatning for det offentlige hjelpeapparatet mer enn et supplement. Jeg ser ellers av dagens program at både psykologisk behandling og støttesentrenes tilbud vil bli tatt opp spesielt. Det er bra.

Ett annet av dagens innlegg, vil fokusere på overgrep i lys av maktforhold. Overgrep er kanskje det mest avskyelige ordet jeg vet. Det representerer noe menneskefiendtlig. Overgrep er en stygg krenkelse av livet, av menneskeverdet, og representerer grove norm- og lovbrudd. Incest bryter grenser i forhold til uformelle, men naturlige atferdsregler i familier og tillitsforhold mellom voksne og barn. Er personer som arbeider med barn og unge innblandet, bryter overgrep grovt med yrkesetikken. Jeg har inntrykk av at medias oppmerksom på overgrep mot gutter, ganske ofte har dreiet seg om hendelser på barneverninstitusjoner og skolehjem for noen ti-år siden. Jeg vil i den forbindelse minne om at UFD og BFD i fjor ga ut en veileder om håndtering av mistanker om ansattes seksuelle overgrep mot barn (Q- 1047).

Også mange ungdommer krenker barn seksuelt eller de krenker ungdommer på samme alder. Jeg vil her nevne at Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner i år mottar støtte for å gjennomføre et prosjekt mot seksuell trakassering og seksuelle overgrep.

Seksuelle krenkelser av barn skjer i flere former: gjennom trakassering, i pornografi, i kjønnshandel og gjennom overgrep fra fremmede eller tillitspersoner. Det dreier seg om makt og avmakt, knyttet til alder, kjønn, formell og uformell autoritet og manipuleringsferdigheter.

Et rimelig anslag på bakgrunn av faglitteraturen, er at det er 1,5 og 3 ganger vanligere at jenter utsettes for seksuelle overgrep som barn enn at gutter utsettes. De fleste som utsetter gutter for seksuelle overgrep er menn eller eldre gutter (anslag: mellom 65% og 85 %). Samtidig blir relativt sett flere gutter enn jenter utsatt for kvinnelige overgripere (dvs. prosentandel blant de utsatte som ble utsatt av kvinner er høyere) . Også mht. overgrep mot gutter trenger vi å kunne ha minst to tanker i hodet på en gang: Tanke 1): I de fleste overgrepssaker mot gutter trenger guttene hjelp til å takle det å ha blitt krenket av en mann. Mye litteratur beskriver hvordan slike traumatiske hendelser bryter med gutters rolleoppfatninger knyttet til maskulinitet. Tanke 2) Slår jeg inn åpne dører her i landet ved å videreformidle en del fagpersoners (ikke bare menns) advarsel mot å nedtone skadevirkningene av overgrep begått av kvinner, synes jeg det er langt mindre bekymringsfullt enn å spre myter om at kvinners overgrep nærmest er en form for omsorg som har gått litt av sporet.

Jeg stiller meg spørsmålet om gutter og jenter har ulike måter å uttrykke seg på. Er guttene opplært til å spille den sterke og uberørte, mens jenter har lov til å uttrykke sin sårbarhet? Brillene vi betrakter problemene gjennom må gi rom for å anerkjenne store individuelle forskjeller blant de utsatte av begge kjønn. Vi må unngå gruppetenkning i forhold til alle utsatte barn og gruppetenkning basert på kjønn (”slik reagerer utsatte barn”/ slik reagerer gutter”). Det grunnleggende må være hensynet til det enkelte utsatte barn. Barnets kjønn er naturligvis viktig, men må ikke oppfattes som en standardisert snarvei verken til forståelse eller handling.

For å unngå at de nyansene jeg prøver å formidle blir misforstått, vil jeg understreke: hjelpeapparatet trenger kunnskap om særpreget ved gutters reaksjoner på overgrep!

Bør kunnskapene om kjønnsforskjeller i reaksjonsmåter få andre praktiske følger enn at hjelpeapparatet trenger å lære om dem og bruke dem i arbeidet med de utsatte guttene og jentene? Det siste spørsmålet vil jeg gjerne høre aktuelle fagmiljøers synspunkter på.

Når jeg har hørt om seksuelle overgrep mot gutter, har søkelyset ganske ofte vært fokusert på at de utsatte kan bli overgripere selv hvis de ikke får riktig støtte og hjelp. Selv om vi for all del ikke må overse at dette kan skje, vil jeg motsette meg at denne problemstillingen skal bli hovedfokuset i debatten om seksuelle overgrep mot gutter. For det første reagerer jeg mot den stigmatiserende gruppetenkningen. For det andre, er så langt jeg vet forskere enige om at et stort flertall av utsatte gutter ikke blir overgripere (Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn anslår på bakgrunn av studier at 10 – 15 prosent blir overgripere). For hjelpeapparatet er det kanskje like viktig å huske på at også gutter som utsettes for andre former for mishandling eller vanskjøtsel som barn, kan begå seksuelle overgrep som voksne hvis de ikke får den hjelpen de trenger. Når jeg peker på farene ved et forenklet syn på veien fra utsatt til overgriper, er jeg samtidig klar over at terapeuter i en del tilfeller observerer sterke likhetstrekk mellom hva en mann ble utsatt for som barn og hva han selv har gjort mot andre som voksen.

Uten å undervurdere betydningen av andre problemstillinger, synes jeg faglitteraturen om overgrep mot gutter indikerer at vi står ovenfor blant annet følgende utfordringer som jeg her nevner i stikkordform:

• hvordan kan vi redusere eller fjerne tendensen til en (enda) større underrapportering av seksuelle overgrep blant gutter enn blant jenter?
• hva med gutters tendenser til å reagere med aggresjon etter å ha blitt utsatt for overgrep, utfordringer mht. å differensiere tilsynelatende like atferdsproblemer med andre forhistorier
• hvordan unngår vi å stigmatisere utsatte gutter samtidig som vi ikke overser farene for at noen kan utvikle overgriperatferd?
• er det behov for spesielle tilbud eller hjelp i psykisk helsevern eller i botilbud utenfor hjemmet (fosterhjem, institusjoner) ?

I mer teoretiske diskusjoner om når kjønnsrolleforventninger og funn fra forskning brytes, kan det være interessant å reflektere over hvorfor gutter ser ut til å være minst like ofte involvert i salg av seksuelle tjenester (ofte kalt ”barneprostitusjon”) som jenter.

Jeg regner med at kommende innledere kommer nærmere inn på hva forskningen indikerer er spesielt med seksuelle overgrep mot gutter. Jeg regner med vi vil få en utbytterik diskusjon om hva vi vet og hva vi derfor bør gjøre. Men viktigst av alt har jeg ei bønn om at vi ser de som har størst behov for å bli sett.

Lykke til videre med seminaret!