Statsråd Laila Dåvøy, Barne- og familiedepartementet

Ny giv i arbeidet med alvorlige atferdsproblemer

Innlegg på konferanse om metoder og strategier i arbeid med atferdsproblemer, 3. november 2003

Kjære alle sammen!

Det er en glede for meg å åpne denne konferansen med så mange deltakere. Vi famler ikke lenger i blinde når det gjelder å forebygge og behandle atferdsproblemer blant barn og ungdom. Når så mange vil jobbe med disse utfordringene, er det også grunn til å tro at dere får til noe og ser resultater av det dere gjør.

Begynnelsen – ekspertgruppen

Det er ikke så veldig lenge siden vi famlet ganske mye. De første skritt mot lysere tider ble tatt da Norges Forskningsråd i 1997 fikk i oppdrag fra de berørte departement å arrangere en litt spesiell konferanse. Departementene ville ha på bordet det som fantes av nasjonal og internasjonal forskning om årsaksforhold, metoder og resultater av ulike typer tjenester og tiltak for barn og unge som har store vanskeligheter med utagerende atferd.

Som en del av oppdraget ble det også nedsatt en ekspertgruppe. Den skulle følge opp konferansen med godt underbygde anbefalinger. Hovedkonklusjonen til ekspertgruppen ble at institusjonstilbud alene er lite egnet for ungdom med alvorlige atferdsproblemer. I stedet ble det anbefalt å satse på familiebaserte tiltak der hjelpeapparatet samarbeider tett med andre deler av miljøet rundt; f eks skole, arbeidsliv, fritidsmiljø og politi. Dermed var jakten på de gode familie- og nærmiljøbaserte metodene i gang, og etter hvert ble det satt i gang opplæring i et utvalg metoder som hadde dokumentert god effekt mht å forebygge, dempe eller aller helst stoppe alvorlig problematferd. Mange av dere som er her i dag er her som representanter for de metodene som i første omgang ble valgt.

Handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet

Omtrent samtidig som det ble satt i gang opplæring i ny metodikk, lanserte den første Bondevik-regjeringen en femårig handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet (St.meld. nr 17 1999-2000). Planperioden varer til og med 2004, og jeg tar den med her fordi det er viktig å se de nye tilnærmingsmåtene i en bred sammenheng. Satsingen på MST og PMT er en del av en nasjonal plan mot problematferd blant barn og unge. Handlingsplanen presenterte hvordan innsatsen for å forebygge og bekjempe problematferd blant barn og unge ville bli styrket. Samarbeid mellom lokale og sentrale myndigheter står sentralt i planen, og det er et viktig prinsipp at barn og ungdom, foreldre, frivillige organisasjoner og grupper skal trekkes aktivt inn i det forebyggende arbeidet.

Innsatsen og tiltakene som blir presentert i planen er omfattende og fordeler seg på mer enn 40 igangsatte og nye tiltak, bl.a. tiltak mot mobbing. Arbeidet mot mobbing videreføres nå gjennom Manifest mot mobbing, der Barne- og familiedepartementet er en av manifestpartnerne. Det helt sentrale ved manifestet er at vi tar tak i alle områdene der barn og unge ferdes; både barnehagen, skolen og fritidsmiljøene. Innsatsen mot mobbing i barnehagene blir knyttet til en pågående treårig kvalitetssatsing i barnehagen; Den gode barnehagen (2000-2003). Når det gjelder mobbing i skolen, blir det bl.a. satset på økt bruk av Olweus-programmet, men det brukes også andre program. På fritidsområdet har vi satt av ekstra midler på neste års budsjett for å bekjempe mobbing. Innsatsen vil skje i samarbeid med barne- og ungdomsorganisasjonene og fritidsklubbsektoren.

Norsk senter for studier av problematferd og innovativ praksis

Arbeidet med å forebygge, redusere og behandle problematferd blant barn og unge berører mange fagområder. Det er også utviklet en rekke metoder og programmer rettet mot ulike typer av problematferd. Etter hvert har det blitt klart at en særlig viktig oppgave er å utvikle forskningsbasert kompetanse på dette området. Blant annet for å finne ut hvordan forskjellige tiltak virker i forhold til ulike grupper.

I Norge var det lenge ikke noe samlet miljø med ansvar for forskning om problematferd blant barn og unge for neon år tilbake. De berørte departement har derfor gått sammen om å opprette et eget senter for å styrke arbeidet med dette feltet. Etter en litt vanskelig startfase er det nå svært gledelig at dagens arrangør - Senter for studier av problematferd og innovativ praksis - er formelt etablert som et randsonesenter ved Universitetet i Oslo.

Det er ikke et mål å sentralisere alt som skjer til det nye senteret. Derimot er det viktig at senteret etablerer seg sentralt i et nettverk mellom universiteter, høgskoler og andre kompetansemiljø for å utvikle kunnskap og metoder. Dermed vil senteret måtte favne over en betydelig faglig bredde, flere relevante fag må trekkes inn i ulike samarbeidsprosjekter.

Som det heter i navnet, skal det nye senteret arbeide med studier av problematferd og innovativ praksis. I dette ligger studier av hvordan problematferd oppstår, problemenes omfang, utvikling av teori for forebygging og metoder for å avhjelpe problematferd – og vitenskapelig evaluering av metodene. En slik målsetning krever både bruk av teoretiske studier og utvikling av handlingsrettede, problemløsende strategier. Alt dette nødvendiggjør kontakt både med forskningsmiljøer og relevante praksisfelt, og krever en tverrfaglig tilnærming.

Stortingsmeldingen om barnevernet

Arbeidet med barn og unge med alvorlige atferdsproblemer er også drøftet i den nye stortingsmeldingen om barnevernet, som ble behandlet av Stortinget i februar i år (St.meld. nr. 40 (2001-2002)). Meldingen gir for det første en helhetlig gjennomgang av barne- og ungdomsvernet i Norge. Regjeringens grunnsyn om at familien er den viktigste rammen om barns oppvekst, og at foreldrene har hovedansvaret for barns oppdragelse, står sentralt i meldingen. Samtidig skal prinsippet om barnets beste være grunnleggende i alle avgjørelser i barnevernet. Meldingen argumenterer videre for å dreie barne- og ungdomsvernet enda lenger i retning forebyggende familiearbeid. I første rekke må foreldrene og miljøet omkring hjelpes til å løse sine egne problemer. Dette innebærer at hjelp fra barnevernet i større grad skal skje i samarbeid med brukerne av tjenesten; barn og unge og deres familier. Tidlig, helhetlig hjelp til barn og familier er viktig for å forebygge problematferd, mishandling og omsorgssvikt. Utsatte barn og familier har ofte problemer på flere områder. Det er derfor et viktig punkt i meldingen at barnevernet inngår i et tett samarbeid med andre hjelpeinstanser. For å få til en samlet og målrettet forebyggende innsats, kan det også være behov for at én instans i kommunene påtar seg en koordinerende rolle i forhold til de samarbeidende tjenestene for de utsatte barn, unge og familier. I henhold til det samarbeidsansvar barnevernet er pålagt allerede, kan det være hensiktsmessig at barnevernet tar på seg denne rollen.

Forvaltningsreformen - det nye barnevernet

Stortinget har vedtatt i februar 2003 at staten fra 1. 1. 2004 skal overta de oppgavene fylkeskommunene i dag har på barnevern- og familievernområdet etter forslag fra Regjeringen. Dette innebærer at staten overtar ansvaret for etablering og drift av barneverninstitusjoner og rekruttering og opplæring av fosterhjem. Samtidig overtar staten ansvaret for familievernet. Vi er i full gang og det går etter planen.

En viktig grunn til at fylkeskommunens oppgaver på barnevernområdet, ble revurdert, var at mange fylker har et mangelfullt institusjonstilbud. Manglene er både knyttet til antallet institusjonsplasser og til kvaliteten på institusjonstilbudet.

Departementet har hatt som utgangspunkt at både barnevernet og familievernet skal være det offentliges ansvar og bygge på velferdsstatens verdier om likeverd, rettferdighet og solidaritet. Det er også en målsetting at tiltaksapparatet må være tilstrekkelig differensiert for å kunne ivareta ulike og sammensatte behov blant de barn og unge som har behov for hjelp. Mange barn og unge har måttet reise langt for å få det ønskede tilbud.

Utviklingen i barnevernet har vist at det er vanskelig å sikre et likeverdig tilbud i alle deler av landet uten at en sentral instans har et overordnet ansvar for å samordne institusjonsetableringen. Både på barnevernområdet og familievernområdet vil et utvidet statlig ansvar for tjenestene understreke at det er et nasjonalt ansvar å sørge for at befolkningen får et likeverdig tilbud.

Den statlige virksomheten blir fra årsskiftet nå organisert på to nivåer; sentralt nivå og regionalt nivå. På regionalt nivå blir det fem regionale enheter som geografisk følger helseregionene. Regionsentrene er lagt til Alta, Trondheim, Bergen, Oslo og Tønsberg. For å sikre nærhet til barneverntjenesten i kommunene vil det i hver region bli opprettet flere fagteam som skal utgjøre det viktigste ledd i samarbeidet mellom kommunene og regionene. Totalt vil det i første omgang bli opprettet 27 fagteam. De skal jobbe direkte mot kommunene faglig. Dette er svært viktig for små kommuner.

Med den aktuelle reformen vil regjeringen også støtte opp under noen ønskede retninger for barnevernet. Disse er nærmere beskrevet i St.meld. nr. 40 (2001-200) Om barne- og ungdomsvernet. Vi ønsker først og fremst økt satsing på gode lokale løsninger og lokale tiltak i et samarbeid mellom familien og barneverntjenesten. Vi ønsker økt fokus på forebyggende arbeid, og vi ønsker å få til en utvikling hvor færrest mulig barn får behov for å bli plassert utenfor eget hjem.

Men samtidig har vi selvfølgelig ikke glemt institusjonene. Det vil alltid være noen som har behov for plass på institusjon, og da er det viktig med gode institusjoner som virker etter sin hensikt. I samarbeid med svenske myndigheter – og atferdssenteret – har vi fått utarbeidet en kunnskapsstatus om hva som kjennetegner institusjoner som har positiv effekt på ungdom med alvorlige atferdsproblemer. Denne kunnskapen blir nå lagt til grunn i arbeidet med å utvikle nye institusjonstilbud for ungdom med atferdsproblemer. Som et ledd i det arbeidet skal vi i samarbeid med svenske myndigheter arrangere en internasjonal konferanse våren 2004. Hensikten er blant annet å drøfte opplegget for en videreutvikling og realisering av en ny institusjonsmodell basert nettopp på den omtalte kunnskapsstausen. Opplegget videre er at det så skal realiseres institusjonstilbud både i Sverige og Norge som skal ta imot de barn og unge med atferdsvansker som ikke kan nyttiggjøre seg hjemmebaserte tjenester alene. I det videre arbeidet vil det også bli lagt vekt på å se bruken disse nye institusjonstilbudene i sammenheng med familie- og nærmiljøbaserte tiltak.

Også en kompetansereform

En av de aller viktigste utfordringene for morgendagens barnevern er å styrke kompetansen så det monner. Når staten overtar det ansvaret fylkeskommunen har i dag i barnevernet, vil jeg satse hardt på at staten skal bli en helt sentral kompetanseressurs for kommunene. I dette perspektivet er ikke det viktigste med forvaltningsreformen at staten skal overta oppgaver, men at vi skal bistå kommunene med å øke kompetansen i det kommunale barnevernet. Det overordnede målet er at flest mulig tiltak skal lykkes mens barna bor hjemme i sine egne familier eller i fosterhjem. Fosterhjem er det viktigste og hyppigste brukte tiltak for barn som ikke kan bo hjemme.

For å få til denne kompetansehevingen, er vi avhengig av evaluering og forskning. For eksempel må vi i størst mulig grad vite hvilke tiltak som virker for hvilke barn og under hvilke betingelser. Tiltakene må i størst mulig grad vare basert på kunnskap. Målsettingen på litt lengre sikt framover er at kompetanse i f eks PMT i stor grad skal overføres til det kommunale barnevernet og andre instanser som møter barn og unge, f eks skolen og PP-tjenesten. En slik spredning til førstelinjetjenesten av kunnskap om hvordan man skal forholde seg til utagerende barn, er allerede under utvikling ved det nye senteret.

I et prosjekt som heter ”Livet under 18” er ca 1500 barn og unge hørt om ulike livssituasjoner. Utsagnene er brukt i en rapport som ble sendt FN i forbindelse med Norges tredje rapport om vårt arbeid med barnekonvensjonen. Rapporten omhandler bl.a. hvordan det er å være til behandling i barne- og ungdomspsykiatrien.

Jeg har bitt meg merke i ett av utsagnene fra denne gruppen, det lyder som følger: ”Kom heller hjem og hjelp oss der vi bor. Det er vanskelig å være på institusjon sammen med barn som er like syke eller sykere enn oss.”

Jeg synes dette sitatet kan stå som et motto også for arbeidet med å hjelpe barn og unge med atferdsproblemer.

De nye familie- og nærmiljøorienterte metodene dere representerer, utgjør viktige bidrag til den kompetansehevingen vi trenger i årene som kommer.

Lykke til med konferansen og det videre arbeidet.