Pensjonen skal være rettferdig

av barne- og familieminister Laila Dåvøy

Menn har tjent på at kvinner har tatt omsorg for barn, foreldre og mannen som eldre pleietrengende i hans siste leveår. Hva står kvinnen igjen med? Mindre pensjon og tanken på at hennes innsats ikke ble verdsatt. At mannen skal vise solidaritet og dele sine pensjonsgoder med kvinnene må i dag være et betimelig rettferdighetskrav.

Menn har tjent på at kvinner har tatt omsorg for barn, foreldre og mannen som eldre pleietrengende i hans siste leveår. Hva står kvinnen igjen med? Mindre pensjon og tanken på at hennes innsats ikke ble verdsatt. At mannen skal vise solidaritet og dele sine pensjonsgoder med kvinnene må i dag være et betimelig rettferdighetskrav.

Spørsmålet om hvordan vi skal hindre et kjønnsdelt "klasseskille" blant pensjonister opptar meg sterkt. Spørsmålet om kjønn gir store utslag for pensjonene fordi vi fortsatt har markante forskjeller mellom kvinner og menn i dagens samfunn og arbeidsliv. Ulike pensjoner for kvinner og menn, er til syvende og sist et utslag av manglende likestilling, noe som har konsekvenser for både kvinner og menn. Pensjonsdebatten gjør at jeg også ser nødvendigheten av å ta et krafttak når det gjelder reell likestilling i arbeidslivet og familien.

Det er flere forhold som spiller inn og som gjør at likestilling og pensjoner er innfløkt og tvinger oss til å ta noen vanskelige valg.

• For det første tjener kvinner mindre enn menn i gjennomsnitt og arbeider oftere deltid, noe som fører til at kvinner får lavere opptjening og lavere pensjon.
• For det andre lever kvinner lengre enn menn, noe som fører til at de er dyrere å forsikre. Det er et likestillingspolitisk paradoks at det fremstår som et problem at kvinner lever lenger. Forskjellen i forventet levealder for kvinner og menn blir stadig mindre, men den går for langsomt. Likestilling dreier seg om bedre vilkår for både kvinner og menn, og vi må rette fokus på menn og spørre oss hva vi kan gjøre for å øke deres livskvalitet og livslengde.
• For det tredje føder kvinner barn og tar større del i ulønnet omsorgsarbeid, noe som også gir lavere opptjening.
• I tillegg ser vi store endringer i familie- og samlivsformer.

Vi har altså den situasjonen at fordi kvinner tjener mindre, lever lengre enn menn og tar ansvar for omsorg, så må vi ta til takke med dårligere økonomiske kår som pensjonister. Hvordan kan vi finne gode og smidige ordninger, som ivaretar prinsipper om rettferdighet, fordeling og likestilling? Skal vi velge individuelle løsninger hvor en får etter yteevne og forsikringsprinsipp, eller skal pensjonssystemet fungere slik at det retter opp ulik tilknytning til arbeidslivet?

Det siste vil utvilsomt være til størst fordel for kvinner. Kvinner får lavere opptjening bla fordi de oftere arbeider deltid og oftere står utenfor arbeidsstyrken på grunn av omsorgsarbeid. Mange kvinner er undersysselsatt, særlig i omsorgsyrkene, og ønsker seg heltid. I alt 51 000 kvinner er registrert som undersysselsatt, til forskjell fra 16 000 menn (dvs si at kvinnene utgjør 78% av alle som ønsker heltid). Hvorfor blir stillinger i mannsdominerte yrker utlyst som heltid og omsorgsyrkene i stor grad som deltid?

En del kvinner foretrekker å arbeide deltid. De velger å ta den daglige omsorgen for barn og familie, og benytter seg bla av kontantstøtten og permisjonsrettigheter. Slike ordninger er også innført som et gode og et tilbud til barnefamiliene. Et system som gir poeng for ulønnet omsorgsarbeid eller deler pensjonspoengene mellom ektefeller, kompenserer for slike valg og ulik innbetaling.

På den annen side har det alltid vært et viktig likestillingspolitisk mål å sikre kvinner økonomisk selvstendighet, i form av rettigheter og ansvar. Vi ønsker et moderne samfunn med kvinner – og menn - som forsørger seg selv og tar ansvar for eget liv. Et pensjonssystem som bygger på individuelle rettigheter kunne være en logisk fortsettelse og en konsekvens av en slik utvikling, forutsatt at vi hadde et likestilt samfunn med likt ansvar og like muligheter for begge kjønn både i familie- og arbeidsliv.

Pensjonsordningene er forskjellig i offentlig og privat sektor. I dag må arbeidsgivere i privat sektor betale større premie for kvinner, slik at den årlige pensjonsutbetalingene blir like for kvinner og menn. Kvinner tjener fortsatt mindre enn menn i gjennomsnitt. Vi har til tross for en lang debatt, mange tiltak og streng lovgivning, et likelønnsproblem i Norge i dag. Og jeg er redd for at dette problemet kan bli forsterkes hvis det blir dyrere å ansette kvinner. Der arbeidsgiver må betale mer i pensjonspremie for kvinner enn for menn, så er det nærliggende å anta at kvinnene ikke er de første som får et lønnsløft. Her setter jeg min lit til arbeidsgiverne og at de er seg dette bevisst.

Jeg er også redd for at kvinner skal bli støtt ut av arbeidslivet på grunn av større pensjonsinnbetalinger. Men kvinnenes arbeidskraft og kompetanse er alt for verdifull til det. Arbeidslivet er avhengig av kvinners innsats, og den avhengigheten vil ikke bli mindre i årene som kommer med økende behov i omsorgs- og serviceyrkene kombinert med nedgang i arbeidsstyrken.

Pensjonskommisjonen skal "Vurdere hvilken betydning endringer i familie- og samlivsmønstre kan ha for utformingen av pensjonssystemene og ……vurdere hvordan pensjonsordningene kan bidra til å ivareta fordelings- og likestillingshensyn".

Jeg tar det for gitt at "pensjonskommisjonen", når resultatet foreligger i oktober, vil gi en grundig vurdering av spørsmålet om likestilling og pensjoner. Vi må søke mot løsninger bygd på grundige analyser og vurderinger av konsekvensene for den politikken vi velger, og jeg er glad for at vi nå vil få analyser og en gjennomgang av ulike alternativer, hvilke konsekvenser de vil få for kvinner og menn. Jeg er særlig opptatt av, ikke bare hvilke konsekvenser et pensjonssystem kan få for den enkelte kvinne, men også hvordan systemene påvirker kvinners yrkesdeltakelse, lønnsutvikling og økonomi i livsløpet.

Et grunnleggende prinsipp for pensjoner og forsikring er at de bygger på solidaritet, ikke individualitet. Det skal ikke være risikoen til den enkelte som blir lagt til grunn for beregning av premier og utbetalinger, men for en gruppe som helhet. Men vi ser i dag at denne solidaritetstanken er i ferd med å bli utvannet. Det er grunn til å spørre om vi skal akseptere kjønn som en faktor ved beregning av risiko?

(på trykk i … 16. januar)