Reform for økt kvalitet

av barne- og familieminister Laila Dåvøy

• Bedre institusjoner i barnevernet
• Bedre hjelp til kommunene i barnevernsaker
• Styrking av familievernkontorene

Dette er hovedpunktene i en viktig reform som ble vedtatt av et enstemmig Storting tidligere denne uken.

11. februar var en merkedag for barnevernet og familievernet. Da vedtok et enstemmig Storting endringer i barnevernloven og familievernkontorloven som vil sikre bedre kvalitet og mer enhetlig hjelpetilbud i hele landet til barn, unge og foreldre. 1. januar neste år overtar Staten ansvaret fra fylkeskommunene for drift av familievernkontorene, barneverninstitusjonene og viktige deler av fosterhjemsarbeidet. Samtidig vil det bli innført klarere krav til kvalitet for institusjoner i barnevernet.

Denne regjeringen vil sikre viktige familiepolitiske verdier. Et ledd i dette er å knytte tettere bånd mellom deler av barnevernet og familievernet. Hovedoppgaven for offentlige myndigheter er å sørge for gode rammebetingelser for familien. I tillegg har det offentlige ansvar for forebyggende innsats, og omsorgs- eller behandlingstilbud der familieomsorgen svikter. Familie- og barneverntjenestene er viktige byggesteiner i denne offentlige innsatsen. Jeg ønsker å bygge ut familievernet slik at ventelistene går ned, samtidig som kompetansen skal styrkes i vanskelige meglingssaker og i forhold til innvandrerfamilier. Samtidig må den forebyggende virksomhet styrkes, bla gjennom foreldreveiledning og samlivskurs.

Statlig overtakelse av ansvaret er i seg selv ikke nok til å sikre at utsatte barn og unge får bedre hjelp. Men gjennom å flytte ansvaret legges grunnlaget for bedre kvalitet i tjenestene. Vi vil effektivisere administrative oppgaver og frigi mer ressurser til tjenesteproduksjon. Regioner med større befolkningsgrunnlag øker mulighetene for å skape et differensiert institusjonstilbud, bedre tilpasset individuelle behov, enn det som er mulig innenfor fylkeskommunenes rammer. Hvert regionkontor vil få ansvaret for at institusjonstilbudet i regionen samsvarer med behovet, både i forhold til antallet plasser, faglig bredde i tilbudet og geografisk fordeling.

Ett av hovedmålene med reformen er å bedre kvaliteten på tjenestene som ytes til utsatte barn og unge. I dag har vi store variasjoner i faglige kvalitet på de institusjonstjenestene som tilbys. Barn og unge som i en periode er avhengige av å bo på institusjon må kunne forvente at samfunnet også stiller krav til institusjonseierne. Departementet har allerede startet arbeidet med å utvikle kvalitetskrav til institusjonsdrift innen barnevernet. I løpet av våren sender vi ut på høring et konkret forslag til fremtidige krav om kvalitet på tjenestene. Utformingen av kvalitetskrav vil så danne grunnlag for en egen godkjenningsordning av institusjoner innen barnevernet. Godkjenningsordningen skal være på plass senest 1. januar neste år. Det innebærer at institusjoner som ikke oppfyller kravene til kvalitet heller ikke vil bli godkjent for bruk etter 1. januar 2004.

I tillegg må den faglige tilnærmingen bli bedre. En egen kunnskapsoversikt om tilbud til unge med store adferdsvansker ble utgitt denne uken. For første gang har vi en samlet dokumentasjon over forskning på institusjonsbehandling av denne gruppen. Arbeidet vil bli fulgt opp, blant annet gjennom internasjonalt samarbeid. En ekspertkonferanse til høsten blir det første konkret tiltaket. Siktemålet er å oppnå større enighet blant fagfolk om hva som er gode institusjoner for disse ungdommene. Vi tar sikte på å utvikle prinsipper for behandlingstilbud som gir høy sannsynlighet for å lykkes.

I reformen som nå er vedtatt er det et mål å sikre en balansert fordeling mellom offentlige og private institusjonstilbud. Dette er en viktig forutsetning også for mangfold og bredde i det faglige tilbudet på institusjoner innen barnevernet. Rekruttering og opplæring av fosterhjem er også en viktig oppgave. Dette må skje i nært samspill med kommunene. På den måten kan vi også sikre at kompetansen i kommunene blir styrket, slik at kommunene bedre kan følge opp hvert enkelt fosterhjem.

Statlig overtagelse av fylkeskommunale oppgaver innebærer ingen faglig sentralisering. Reformen vil derimot sikre et mer helhetlig tilbud over hele landet. Rammebetingelser knyttet til kvalitetssikring og generell drift vil bli mer enhetlig, uavhengig av region. Den faglige virksomheten blir desentralisert. Nærhet og dialog mellom statlig og lokal myndighet vil være av sentral betydning for å tilpasse tiltaksapparatet til lokale behov. Ved etablering av de regionale enhetene blir det derfor viktig å innhente synspunkter fra kommunene og ansattes organisasjoner, slik at vi sikrer en utvikling som er tilpasset forholdene ulike steder i landet. Det blir også viktig å se de samlede ressurser til tjenestene i sammenheng, uavhengig av om de er statlige eller kommunale. Endelig skal samarbeidet mellom kommunene og andrelinjetjenesten bli bedre. Dette gjelder både koordinering av tjenestene, og bedre faglig og materiell bistand til kommunene. En videre utbygging av tilbud som styrker de hjemmebaserte tiltakene i barnevernet er sentralt i denne forbindelse.

Utvikling av et stadig bedre institusjonstilbud og samspill med kommunene vil nødvendigvis ta noe tid. Men, det er en styrke for reformen at fagmiljøene har vært positive og at et enstemmig Storting har sluttet seg til forslaget. Derfor føler jeg meg trygg på at dette er en reform som vil lykkes.

(på trykk i ulike aviser i februar 2003)