Statssekretær Hans Olav Syversen, Barne- og familiedepartementet

”Regjeringens barne- og ungdomspolitikk " - åpningsinnlegg på Barne- og ungdomskonferansen 2003

Oslo Kongressenter 28. oktober

God morgen!

Velkommen til denne første årlige konferansen om barne- og ungdomspolitikk for kommunesektoren!

Jeg regner med at de fleste av dere som sitter i denne salen kjenner til at vi nå har tre nye dokumenter som i mange år framover vil være rettledende for vårt arbeid overfor barn og ungdom i Norge. Regjeringen har lagt fram tre stortingsmeldinger, en om helhetlig barne- og ungdomspolitikk, en om barnevernet og en om familiepolitikken. De to første er behandlet av Stortinget og vi har fått full tilslutning til de tiltakene som er foreslått i meldingene. Familiemeldinga vil trolig bli behandlet i løpet av neste måned i Stortinget.

Denne konferansen er ett av mange konkrete tiltak i barne- og ungdomsmeldingen. Vi vil ha en slik konferanse årlig i tilknytning til utpeking av årets barne- og ungdomskommune, som er et annet konkret tiltak. Disse årlige konferansene skal være rettet mot politikere, kommuneansatte og representanter for barne- og ungdomsmiljøene.

Årets konferanse har som undertittel ”Samspill og samarbeid om en god barne- og ungdomspolitikk i kommunene.” Det er i første rekke i kommunene utformingen av tilbudene til barn og unge skjer. Det er der barn og ungdom møter de voksne som har og vil få betydning for dem. Det er i kommunene barn og ungdom må få muligheter til å påvirke hverdagen sin. Det er i kommunene man særlig må spille på lag for å oppnå konkrete resultater.

La oss tenke oss at både de som har ansvaret for og de som jobber med barn og ungdom i kommunen spiller sammen i et orkester. Ulike kommuner vil da ha ulik sammensetning av orkestrene. De store kommunene vil ha store orkestre. Små kommuner vil ha mindre orkestre. Når orkestrene skal spille for publikum for å vise hva de er sammen om, temaer som er aktuelle for tiden, vil valget av melodier variere fordi det langt på vei er de lokale forholdene som bestemmer hvordan en lokal barne- og ungdomspolitikk utformes. Spillingen må være samstemt, det må vises at det samarbeides. Alle nødvendige plasser må være besatt. Det er en fordel å være enige om hvilken melodi man skal spille, og man bør helst følge dirigenten.

Hvem er det så som må besette plassene i et slikt orkester? Hvilke instrumenter er viktige slik at det blir en klangfull melodi? Dette er ikke bare de kommunalt ansatte. Det er frivillige lag og organisasjoner. Og det er foreldrene. La meg ta et dagsaktuelt tema for å illustrere dette: Mobbing.

Regjeringen har sammen med Kommunenes Sentralforbund, Foreldreutvalget for grunnskolen, Utdanningsforbundet og Barneombudet forpliktet seg til å arbeide for nulltoleranse mot mobbing i barnehage, skole og fritidsmiljø, og partene har sammen undertegnet et manifest mot mobbing. I starten hadde skolen en sentral rolle. Mange skoler har brukt programmer som er utviklet av profesjonelle fagfolk og forskere, blant annet Olweus-programmet. Når skolene gjør en god innsats her spilles det på viktige og tydelige instrumenter. Innspill til melodien har de fått fra fagfolkene.

Foreldrene har sin viktige rolle i dette; som skolens viktigste samarbeidspartner og ikke minst som rollemodeller. Gjennom sine bidrag utgjør de andre instrumentgrupper. Og så har vi etter hvert fått enda flere instrumentgrupper med i arbeidet. Barnehagene er med. De som jobber på fritidsarenaen likeså; som i fritidsklubber og i frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner. Dermed blir dette et tydeligere bilde for dem det gjelder. Barn og ungdom møter temaet mobbing på flere arenaer og skjønner at det er mange voksne som bryr seg. Her det noen som har klare meldinger til oss barn og unge om hvordan vi skal eller ikke skal oppføre oss. Og for å gjøre dette bildet enda mer komplett: Barn og ungdom ønsker å delta selv. Det er mange eksempler på at dette er et tema som lokale barne- og ungdomsråd er opptatt av. I tillegg har Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner og organisasjoner som for eksempel Redd Barna tatt initiativ til at barn og unges egne stemmer også skal høres.

Regjeringen ønsker at kommunene skal ta initiativ til dialog og samarbeid med barn og ungdom, med frivillige organisasjoner og grupper, med foreldre og andre ressurspersoner – og gjennom et slikt samarbeid komme fram til et bedre oppvekstmiljø lokalt.

Det finnes bare ett sett med barn og ungdom i en kommune. De barna som går på skolen, er de samme som er ute og leker i nærmiljøet, som sitter hjemme med dataspill, som går på fritidsklubb, som går på biblioteket, som er aktive innen idrettslag og andre frivillige lag og organisasjoner, eller som gjør noe helt annet. I kommunal sammenheng kan vi ikke snakke om dine, mine og våre barn. Alle er våre – eller deres, uavhengig av hvilken sektor dere jobber i. Det betyr ikke at vi alle skal behandle barn og ungdom likt. Barn må bli kjent med forskjellige voksne. Det er en stor og viktig jobb å bidra til at barn og ungdom i Norge får gode oppvekstvilkår. Vi har alle ansvar for hver våre biter, og vi må se hvor våre biter hører hjemme i helheten. Den offentlige politikken må bygge på et helhetssyn, og bidra til at barn og unges interesser blir ivaretatt innenfor alle samfunnssektorer og på alle forvaltningsnivåer.

Regjeringen mener at det er viktig at arbeidet med barn og unge koordineres, og at noen har hovedansvaret for en slik koordinering. Kommunene må imidlertid stå fritt til å organisere dette arbeidet slik de ønsker. Det trengs imidlertid en dirigent.

La meg ta opp et nytt tema, et nytt eksempel, et nytt musikkstykke: Barn og ungdom i risikosonen og samordning av det forebyggende arbeidet. Det er nå 70 kommuner som bruker SLT til å organisere og samordne sitt kriminalitetsforebyggende arbeid. SLT står for samordning av lokale forebyggende tiltak. Kommunene er spredd landet rundt fra Kristiansand i sør til Alta i Nord, og det er flere enn de 70 som er i ferd med å starte opp. SLT er en samordningsmodell. Offentlige og private instanser skal gjennom felles målrettede tiltak arbeide for at det blir mindre rus og kriminalitet blant unge. Politiet deltar i dette samarbeidet og det ledes av en SLT-koordinator. Arbeidet har dermed en slags dirigent som skal arbeide for å hindre overlapping og hull. Koordinator skal ha ansvar for at planene blir fulgt opp, og være en inspirator til å fortsette samarbeidet. Koordinator skal også være den personen som alle andre aktører kan ta kontakt med når det gjelder nye tiltak og nye ideer, evaluering av eksisterende tiltak og spørsmål som gjelder forebygging.

Det er et stort poeng at alle som arbeider lokalt med barn og ungdom i en kommune kjenner hverandres roller og kan samarbeide. Det gjelder ikke bare når man bruker programmer eller komposisjoner som er skrevet av anerkjente fagfolk eller er anbefalt fra sentralt hold. Noen ganger skrives det egne stykker lokalt fordi noen får ideer til nye måter å løse aktuelle problemer på. Da er det også viktig å få mange av de lokale kreftene til å være med på laget, i orkesteret. Da kan det variere hvem som spiller hvilke instrumenter. Solistene kan være fra det offentlige eller de kan være fra det frivillige – eller det kan være foreldrene – eller det kan være barn og ungdom.

Jeg tror at dere alle følger meg når jeg understreker behovet for samspill på noen områder. Når jeg brukte eksemplet med mobbing var en hensikt å vise nytten av å drive holdningsskapende arbeid på mange arenaer samtidig. Eksemplet med SLT viser behovet for samordning av tjenester. Barn og unge med særlige behov kan oppleve å bli kasteballer mellom tjenester. Det er hull eller mangler i systemet. Det oppstår også problemer når samspillet svikter, når det blir forvirring, når avmaktsfølelsen får råde, eller når det svikter i forståelsen av hvem som kan gjøre noe og hvem som har ansvar for å gjøre noe.

Som regel handler det om å spille god musikk som fenger for at publikum skal lytte. Men ikke alltid. Å være sammen om å gi barn og ungdom mulighet til selvstendighet og utvikling, betyr også å gi (litt) slipp. Improvisasjon og eksperimentering er stikkord. I tillegg til at kommunale kulturinstitusjoner som musikk- eller kulturskole, og de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene gir muligheter til mangfoldig utfoldelse, må barn og ungdom selv få mulighet til å utvikle egne kulturuttrykk.

Jeg nevnte tre stortingsmeldinger innledningsvis. Her er det mye godt stoff å hente i arbeidet med å bedre oppvekstmiljøet lokalt. Det er imidlertid en ting jeg vil understreke, og det er at barne- og ungdomsmeldingen er den første stortingsmeldingen som tar for seg barne- og ungdomspolitikken som en helhet. Det har tidligere vært lagt fram meldinger om barnepolitikk, og om ungdomspolitikk. Norge er et av få land i verden hvor det nå legges vekt på å se livsløpet fra null til tjuefem år som en helhet.

Samspill og samarbeid må til for å få barn og ungdom selv til å oppleve at vi er sammen om en helhetlig innsats. Det gjelder kommunene, og det gjelder på sentralt plan.

Til å hjelpe oss har vi også FNs barnekonvensjon som er et viktig internasjonalt dokument for å beskytte og fremme barns menneskerettigheter. Dette passer godt til metaforen vi har brukt om orkesteret og samspillet. Her har vi en rekke tekster som både barn, ungdom og de som vil deres beste, kan bruke. Det er nok en utbredt oppfatning at Norge og norske kommuner oppfyller kravene i barnekonvensjonen, og vel så det, og at barnekonvensjonen er viktigere for barn i den 3. verden. Da konvensjonen ble ratifisert av Norge i 1991, var det mye fokus på barns oppvekst- og levekår i andre land, særlig da i utviklingslandene. Mye informasjonsmateriell ble laget hvor eksemplene var hentet fra fattige land. Barn skal ikke fratas muligheter til skolegang ved at de settes tidlig i arbeid. Sult, fattigdom og epidemiske sykdommer må bekjempes. Og Norge har fortsatt et bredt fokus på barn gjennom utviklingssamarbeidet. Men vi skal ikke distansere oss på denne måten.

Sammenliknet med barn i mange utviklingsland har barn i Norge det godt, ikke minst når vi ser på det materielle. Men vi vet likevel at enkelte barn har problemer også i Norge. Jeg tenker på barn som sliter med psykiske problemer. Barn som lider under voksnes rusmisbruk. Barn som barnevernet må ta hånd om, og barn som kommer til Norge som enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere. Vi vet også at mange barn med minoritetsbakgrunn har større utfordringer med å takle hverdagen i Norge enn det vi skulle ønske. Dette kan skyldes bl.a. rasisme, mobbing eller språkproblemer. Mange barn opplever at foreldrene skiller lag, og de blir ofte skadelidende dersom foreldrene ikke greier å takle konflikten seg imellom.

Barnekonvensjonen har klare bestemmelser om at alle barn generelt, og barn i vanskelige livssituasjoner har rett til beskyttelse. Barn har også rett til å gi uttrykk for sine synspunkter i alle saker som vedrører dem. Som nevnt, ratifiserte Norge FNs barnekonvensjon i 1991. 16. juni i år gikk norske myndigheter et skritt lenger. Da vedtok Stortinget at barnekonvensjonen skal inkorporeres i norsk lov. Barnekonvensjonen er føyd til listen over menneskerettskonvensjoner som inngår i menneskerettighetsloven av 1999. Det betyr at konvensjonen gjelder som norsk lov, og vil ha forrang dersom det skulle oppstå motstrid mellom konvensjonen og annen norsk lovgivning. Vedtaket trådte i kraft 1. oktober. Samtidig har vi foretatt endringer i lovverket som sikrer barn og unge rett til å uttale seg allerede ved 7 års alder i en rekke sammenhenger. Inkorporeringen av barnekonvensjonen i norsk lov er et sterkt signal om at hvert enkelt barn i dette landet må få gode oppvekst- og levekår – i tråd med konvensjonens prinsipper. Det er ingen tvil om at dette også betyr en ekstra utfordring for norske kommuner.

Jeg håper at artiklene i barnekonvensjonen kan oppfattes som en inspirasjon til stadig å bedre den kommunale barne- og ungdomspolitikken. Fra statlige myndigheters side vil vi gjøre vårt for å informere om barnekonvensjonen, og sørge for at den blir tatt i bruk. På neste års statsbudsjett har regjeringen foreslått at det bevilges 1 million kroner til informasjonsvirksomhet om barnekonvensjonen. Barnekonvensjonen er dessuten et av hovedtemaene på denne konferansen. Dere vil bl.a. i morgen få høre professor Lucy Smith som nå er medlem av FNs barnekomité, snakke om hvilke forpliktelser kommunene har i oppfølgingen av FNs barnekonvensjon.

Når vi rapporterer til FN om hvordan vi følger opp barnkonvensjonen i Norge, får vi ofte strengere krav til forbedringer enn mange andre land. Og det skulle vel egentlig bare mangle. Men jeg vil likevel trekke fram et område som mange tror at vi har kommet langt på i Norge. Artikkel 12 i barnekonvensjonen sier at barn skal høres i saker som angår dem og at deres stemme skal tillegges vekt.

Jeg ønsker spesielt å understreke at å gi barn og ungdom mer innflytelse i den kommunale hverdagen er viktig. Dette skal ikke være forsøk. Dette er en ny måte å forholde seg til barn og ungdom på , og det skal ikke være forsøksvis. Vi må forandre oss! Vi må vise i handling at vi vil at barn og ungdom skal få påvirke sin egen hverdag.

Vi har kommet et stykke på vei. Det er veldig bra at så mange som tre fjerdedeler av landets kommuner har fått et innflytelsesorgan for barn og ungdom. De har mange navn: barne- og ungdomsråd eller bare ungdomsråd, barnas kommunestyre, ungdommens kommunestyre, kommunalt felles elevråd, kontaktforum, de unges råd, ungdomspanel og ungdommens ideforum. Jeg har selv overvært ungdommens bystyre i Oslo og sett hva som kan utrettes.

Men fortsatt er det en vei å gå før blir hørt i alle saker som angår dem. Det er stor forskjell mellom kommunene i Norge på om barn og ungdom har fått mulighet til å delta i plan- og beslutningsprosesser, og om man har tatt hensyn til deres ønsker. Det er ikke nok å etablere et barne- og ungdomsråd, men det er en god start dersom barn og ungdom gjennom slike råd virkelig får innflytelse på noen områder. Jeg vil oppfordre dere voksne som er her fra kommunene til også å la barn og unge selv ta initiativ til saker. Tro det eller ei; Det er faktisk ikke slik at vi voksne alltid vet hva barn og ungdom er opptatt av.

Å sikre barn og ungdom deltakelse og innflytelse er ikke bare et spørsmål om internasjonale forpliktelser og oppfølging av lover og regelverk. Det er et spørsmål om å la alle i samfunnet få delta i beslutninger som får konsekvenser for dem, og det er grunnleggende sett et spørsmål om hvilket demokrati vi vil utvikle i Norge som nasjon. Ansvar, solidaritet og selvstendighet er verdier som læres gjennom å takle stadig større oppgaver og gjennom opparbeidelse av tillit. Samfunnsengasjement vekkes ved at man får muligheter til å ta initiativ, komme med ideer og bli hørt i saker som interesserer.

Jeg vil også understreke en spesiell kvalitet hos barn og ungdom: De har en rettferdighetssans som det står respekt av. Med en 4-åring i huset kan det bli vel store doser av og til. Mange voksne orker ikke å engasjere seg i forhold til all urettferdighet i verden. Barn og ungdom har et sterkt engasjement for andre grupper i samfunnet. Når barn og ungdom får mulighet til å si hva de mener bør gjøres i kommunene, tar de like gjerne opp saker som gjelder eldreomsorg, rusomsorg, og situasjoner for andre grupper i lokalmiljøet.

Ungdom er opptatt av politikk. Deres interesse for en rekke ulike saker er tydelig. De engasjerer seg sterkt i enkeltsaker som miljøspørsmål, rusproblematikk og rasisme. At de ikke engasjerer seg i partipolitikk i like stor grad, er beklagelig. Der har alle partiene en jobb å gjøre.

Ansvaret for å involvere barn og ungdom i planer og beslutninger i kommunene må deles mellom mange. Barn og ungdoms kommunale hverdag utspiller seg på mange arenaer hvor mange etater har et ansvar. Det handler ikke bare om teknisk etat sitt ansvar for uteområder og skoleveier. Det handler om barnehage- og skoletilbud, kultur og fritid, og om sosial- og helsepolitikk. Og det handler ikke minst om å sikre ungdom en framtid i kommunen gjennom å gi muligheter for bolig og arbeid.

I barne- og ungdomsmeldingen er det et eget kapittel om barn og ungdoms deltakelse og innflytelse. Her vil dere finne tips, gode råd og beskrivelse av hva som bør gjøres for at arbeidet skal bli vellykket. Departementet har også utgitt en del rapporter og annet informasjonsmateriell som formidler ideer og erfaringer fra ulike kommuner.

Å gi barn og ungdom større innflytelse, vil mange si må innebære at de voksne gir fra seg litt av sin makt. I noen saker vil det nettopp gjøre det, for eksempel ved at ungdom får en sum midler til rådighet til ungdoms egne initiativ i kommunen. Men at barn og ungdom får innflytelse handler også om at de bidrar til at politikere tar beslutninger på et bredere grunnlag. Når barn og ungdom får uttale seg om saker som angår dem, kan politikerne ta en bedre beslutning enn de ellers ville ha gjort, en beslutning som tar hensyn til en brukergruppes behov og interesser. Å vise til at barn og ungdom har fått innflytelse, kan tvert i mot gi politikerne høyere anseelse.

For at barn og ungdom skal kunne uttrykke hva de mener, er trygge rammer viktig. Å sette nære og konkrete saker på dagsorden og arbeide i små grupper er et godt startgrunnlag. Å gi barn og ungdom trening i å uttrykke sine egne meninger vil også gi andre ringvirkninger, som å opptre med større trygghet i ulike sosiale sammenhenger.

Det er ikke mange som kan gå opp på talerstolen i kommunestyresalen og legge fram sine synspunkter uten at de har fått trening i andre omgivelser først. Det gjelder både barn, ungdom og voksne. Mange av kritikerne av de nye innflytelsesorganene som barn og unges kommunestyremøte og barne- og ungdomsråd mener at de som tør å si noe i kommunestyresaler ikke er vanlig ungdom. De glemmer at de aller fleste kan takle en slik situasjon dersom de har fått nok opplæring i trygge omgivelser. Barn og ungdom kan vokse enormt på å få trening og muligheter til å uttrykke sine meninger.

Jeg vet at John Trygve Tollefsen som er vår konferansier her på denne konferansen, har vært medlem at ungdomsrådet i Andøy kommune. Han har også vært representant fra Andøy i Ungdommens fylkesting i Nordland. Nå er han valgt inn i fylkestinget – som 20-åring. Om han hadde havnet der uten å ha vært med i ungdomsrådet i Andøy, vet jeg ikke, men jeg er overbevist om at vi kan rekruttere ungdom til aktiv deltakelse i politikken dersom vi tør å la dem slippe dem tidlig nok.

I Barne- og familiedepartementet har vi hatt et Ungdommens demokratiforum i to og et halvt år. Rådet bestod av 16 ungdom fra hele landet, like mange gutter som jenter, i alderen 15 til 26 år. De avsluttet sitt arbeid 1. juni i 2001 og overleverte da alle sine forslag til barne- og familieministeren før de ble videresendt til de departementer som har ansvar for sakene. Forumet har fremmet mer enn 70 små og store forslag på en rekke områder. De fleste av forumets forslag til hvordan barn og ungdom kan få større innflytelse i samfunnet, er drøftet i barne- og ungdomsmeldingen. I morgen vil dere få høre en av medlemmene av forumet, Hans Augun Parmann. Jeg vet ikke om han er fornøyd med den oppfølgingen alle forslagene har fått. Men jeg er ganske sikker på at opprettelsen av forumet har hatt en signaleffekt. Jeg tror at både sentrale myndigheter og kommuner har merket forumets arbeid, selv om de ikke har fått gjennomslag for alle konkrete forslag.

Å sikre barn og ungdom større innflytelse er sentralt i barne- og ungdomspolitikken. Vi vil fortsatt sørge for at barn og ungdom kan påvirke den sentrale barne- og ungdomspolitikken og vi vil fortsatt stimulere til at fylker og kommuner utvikler nye og bedre kanaler for dialoger med barn og ungdom. Vi har en vei å gå til målet hvor barn og ungdom har likeverdige muligheter til deltakelse og innflytelse som andre samfunnsborgere. Men vi er på vei!

På denne konferansen er det samlet både ungdom og politikere. Ungdom og politikere ser kommunen de lever i fra hvert sitt ståsted. To forskjellige blikk kan sammen finne nye muligheter. Jeg håper at denne konferansen fører til at dere reiser hjem igjen med en overbevisning om at ungdom må få mye større muligheter til deltakelse og innflytelse på kommunepolitikken enn de har i dag.

Kåring av årets barne- og ungdomskommune

Nå har tiden kommet hvor vi skal kåre Årets barne- og ungdomskommune. I barne- og ungdomsmeldingen hvor forslaget ble lansert, heter det at: ”Dette skal være en kommune som har utmerket seg gjennom å gjøre et godt arbeid for å bedre oppvekstmiljøet lokalt. En forutsetning for å komme i betraktning er at kommunen har lagt vekt på et godt samspill lokalt, mellom ulike etater og tjenester, og mellom offentlig og frivillig sektor. Kommunen må også ha en dialog med barne- og ungdomsmiljøene, og hvordan kommunen arbeider for å gi barn og ungdom innflytelse lokalt vil bli spesielt vektlagt.”

Alle kommuner i Norge ble før sommeren invitert til å søke om å få denne utmerkelsen. Vi fikk inn nærmere 30 søknader. De kommunene som har søkt, utgjør et ganske godt tverrsnitt av landets kommuner. Den minste har under tusen innbyggere, og den største over femti tusen. Det er også en god geografisk spredning.

Utvelgelsen er gjort av en jury bestående av: Barneombud Trond Waage, leder av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner Alise Narjord, tidligere leder av Ungdommens demokratiforum Maren Hersleth Holsen og forsker Yngve Carlsson.

Juryens begrunnelse for valg av kommune er:

” Denne kommunen har gjennomført endringer på en rekke områder. På noen områder er de først ute i Norge, på andre felter er de blant de første. Endringene er samtidig ledd i en helhetsstrategi hvor de enkelte brikker henger sammen med andre brikker. En helhetlig tenking kommer tydelig til uttrykk i deres oppvekstplan for årene 2003 – 2006. Denne tverrsektorielle planen har en rekke visjoner og handlingsgrep som vil sikre et godt samarbeid. Kommunen er nytenkende. Slagordet for oppvekstplanen er: Vi tør å handle annerledes. Og det viser de gjennom å være i helt i forkant på flere områder. De får til koblingen mellom å være visjonær og handlingsdyktig.

Kommunen forplikter seg overfor sine borgere. Alle innbyggerne har en behandlingsgaranti.

Gjennom en egen servicegaranti tilbyr de tomt i regulert byggefelt på dagen og barnehageplass innen en uke. Det satses på kvalitet i barnehagene. De har to førskolelærere på alle avdelinger.

Kommunen har gjort mye for å skape optimisme og en positiv stedsindentitet og motivere ungdom til å komme tilbake til bygda etter endt utdanning. Det arbeides for å etablere nye arbeidsplasser og trekke til seg nye innbyggere.

Kommunen var tidlig ute med å innføre en systematisk form for medvirkning fra barn og ungdom. Leder og nestleder i barne- og ungdomsrådet har talerett i kommunestyret og politiske fora. Kommunen har gjort mye for å legge til rette for god drift av rådet. De har eget kontor i rådhuset og lett tilgang til ulike kommunetopper. Rådet er synlig og blir lagt merke til. Rådet har eget budsjett og det er opp til hver klasse å lage prosjekt som det kan søkes om penger til.

Juryen vil spesielt trekke fram tre områder:

1. Kommunen har i flere år vært en foregangskommune på skoleutvikling. En rekke kommuner har søkt råd og inspirasjon hos herfra. Det legges stor vekt på skape læringsmiljø i skolen. Barnekunnskap prioriteres like mye som skolekunnskap i utformingen av det pedagogiske opplegget. Alle elevene har sin individuelt tilpassede arbeidsplan. Hovedtrekkene settes opp av faglærerne, men eleven selv deltar aktivt med å utforme arbeidsoppgaver, læringsmål og framdriftsplan.
2. Kommunen vil satse sterkere på helsestasjonen. Helsestasjonen skal utvikles til et kraftsenter for fysisk og psykisk helse for alle mellom 0 og 20 år. Senteret skal være et lavterskeltilbud og en pådriver for styrking av foreldrerollen og for tiltrettelegging av nettverk, åpen barnehage, musikktilbud, samtalegrupper, pappakvelder og utleie av fritidsutstyr.
3. Ungdommens hus sto ferdig sommeren 2000. Huset er et møtested for ungdom mellom 13 og 19 år. Huset kalles en kraftstasjon for unges tanke og skapekraft. Fire stikkord er satt opp til hjelp: mot, fantasi, humor og galskap. Det er satset på kvalitet i materialvalg og innredning. Huset likner ikke mye på tilbud som finnes i en del andre kommuner i mørke og dystre bomberom.

Årets barne- og ungdomskommune er Eidskog. Jeg vil be dere som er her fra Eidskog kommune om å komme fram for å ta imot utmerkelsen.